Herredømmeteologi, overgrepskultur og oppdragelsesideologi (I)

i

Av Grete Ullestad.
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.

(Dette er del 1 i en artikkelserie på 3 om herredømmeteologien
og dens konsekvenser i form av overgrepskultur og
oppdragelsesideologi.)

Med tvangskristning, forfølgelser og herredømmeteologien har
Kirken skapt «helvete på jord» for talløse mennesker[1]. Alt godt
menneskene erfarer kommer fra Gud, sier de kristne. Fra hvor
kommer da alt ondt Guds kirke på jorden har påført menneskene?
Guds kirke forsto ikke engang at slaveri var galt[2,3], som
heller ikke Jesus eller Paulus. Etterkommere i de
kristen-europeiske slavekoloniene i Karibien krever – her og nå –
oppreisning etter århundrers nedverdigelse[4]. Skulle de kanskje
ventet til Dommens dag i den hinsidige verden?

Det tennes ingen lys Allehelgens dag for de navnløse og talløse
døde Kirkemakten dømte til trelldom og underkastelse, bannlysing,
forvisning og segregasjon, gapestokk og bålbrenning gjennom
århundrene. Var ofrene skyldige eller uskyldige? «Djevelens
barn»? Slike spørsmål må avklares hvis Kirken mener alvor med
oppgjør og selvransakelse. Skyld og ansvar for historiens
illgjerninger må plasseres. Ble torturistene, bødlene og
overgriperne straffet, eller utførte de Guds og Kirkens vilje?
Var det med Kristuslyset og Åndens veiledning Kirken med
våpenmakt og stor nidkjærhet gikk inn for å utrydde hedenskap,
vantro og kjetteri?

Politisk kristendom, teologi og kirkepolitikk

Med kors, krone og sverd – maktens treenighet – gjorde Kirken seg
uslåelig, fryktinngytende og uangripelig. Jesus er tillagt
følgende ord: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord…».
Kirken gjorde disse ord til sine. Middelalderen var Den katolske
kirkes storhetstid da den kontrollerte alle sider ved
menneskelivet, fra fødsel til død. Kontroll og overvåking av den
enkeltes liv og vandel ble forsterket med det
protestantisk-lutherske regimet i Danmark-Norge. Lutherdom og
eneveldet gikk godt sammen[5]. Martin Luthers meget tvilsomme
moral har ikke brakt ham ned fra pidestallen[6].

Hvilke av de 10 bud har Kirken IKKE brutt? Alle midler var
tillatt i kristningens tjeneste. Lik «den harde herre» i flere av
Jesu lignelser, som bilde på Himmelriket/Guds rike, utviste
kirkemennene ingen nåde eller barmhjertighet. «Men mine fiender
som ikke ville ha meg til konge, skal dere føre hit og hogge ned
for mine øyne» (Lukas 19:27 i «Lignelsen om pundene», bibelutgave
1978/1991).

«Nordens Kristus», en voldsmann

At DnK i vår tid feirer krigerkongen og voldsmannen Olav «den
hellige» viser klart hvilke verdier i den kristne kulturarven –
kristningsverket – kirken vil videreføre. Han er kalt «den evige
konge» og «Nordens Kristus». Hellig Olav skulle være forbilde for
alle senere konger, slik Kristus (pantokrator) betegnes som
«Kongen». De fikk begge «nytt liv» etter sin forsmedelige død;
den ene på korset, den andre på slagmarken. Om den umoralske
Donald Trump – langt mindre voldelig enn Olav Haraldsson – skulle
bli utropt til en slags martyr og helgen etter sin død, vil det
være i samsvar med kirkelig tradisjon. Den viser mannsidealet:
Hersker og Helgen.

Konger og keisere er blitt salvet, kronet og signet av pave og
biskop. Moralsk vandel var uten betydning. Er det kanskje David
og Salomos kongedømme i Det gamle testamentet som har vært
forbilder for den kristne herskerideologien: konge og prest
inkarnert i samme person?

Politisk kristendom («kristianisme»)

Man snakker med selvfølgelighet om islamisme (politisk islam) og
sionisme (politisk jødedom), men merkelig nok aldri om
«kristianisme» (politisk kristendom). Historien viser at det bare
er en POLITISK kirke og religion som kan vedlikeholde fordums
overmakt[1]. Alliansebygging mellom kirke-kristendom og
statsmakt/herskermakt går tilbake til Romerkirken og keiser
Konstantins tid. Da kristendommen ble Romerrikets statsreligion
(og eneste tillatte religion) på 400-tallet, startet
forfølgelsene og ekspansjonen. Kvite-Krist kom til
Norden/Skandinavia omkring 1000-tallet. Mer enn to århundrers
korstog (Hellig krig) ble innledet av Vestkirken i 1095, med pave
Urbans proklamasjon: «Gud vil det!». Korstogene er kalt
«historiens blodigste religionskrig». Det skulle bli mange flere
religionskriger. Jødeforfølgelsene er kalt «historiens verste
folkeforfølgelse».

Har kirke-kristendommen noen gang vært upolitisk? Misjonærene og
koloniherrene delte samme ideologi: synet på verden, menneske og
samfunn. Kristen misjon ble eksponent for den hvite manns vilje
til makt. Afrikaneren skulle bli en «kopi» av europeiske kristne
og Vestens mennesker. Den kristne kulturarven stikker dypt på
alle kontinenter. Det er ingen overraskelse at den maktpolitiske
allianse mellom kristne og politiske ledere styrkes i vår tid,
slik det bl.a. skjer i Russland, Ungarn, Polen og Latin-Amerika.

Det er heller ikke overraskende at Etiopias kristen-troende
statsminister (pinsevenn) viser sitt Janus-ansikt:
fredsprisvinner den ene dagen, krigsherre den neste. I Sør-Sudan
viser den (katolske) kristen-troende presidenten Salva Kiir det
samme Janus-ansikt: frigjøringshelt den ene dagen, despot den
neste. Mange afrikanske diktatorer har fått sin undervisning ved
misjonens skolevesen.

Kristen førerkultus og moralsk havari

Nasjonalisme, paternalisme og populisme er andre elementer i de
autoritære strømninger som feier over deler av vår vestlige,
kulturkristne verden. I urolige tider appelleres det gjerne til
«den sterke mann»: Faderguden, Hyrden, Paven, Pater familias,
Partiføreren, Herskeren[7,8]. Som den villfarne saueflokk trenger
en gjeter/hyrde, trenger «folket» ledelse. Med avsløringene av
Kirkens uhyrlige overgrep og maktmisbruk mot barn og unge inntil
vår tid, blir det vel ganske klart at det er Kirkens ledere og
lærere som trenger etisk-moralsk oppdragelse.

Norskhet og protestantisk lutherdom har gått hånd i hånd, også i
grunnlovsbestemmelser. I den reviderte Grunnloven §16 av 2012 er
«Statens offentlige Religion» bare erstattet med «Norges
folkekirke». Det gjelder stadig at den er evangelisk-luthersk og
skal understøttes av staten. Dagens Kirkelov regulerer først og
fremst organisatoriske forhold i DnK, men fastsetter også
kriterier for medlemskap: «Medlemskap i Den norske kirke er
knyttet til dåp, juridisk gjennom §3 i Kirkeloven av 1996. For å
være medlem i Den norske kirke må man være døpt og enten bosatt i
Norge eller norsk statsborger bosatt i utlandet».

I vårt Lutherland ser det ut til at det er DnK som trenger
ledelse: statlig formynderskap. En katolsk skribent i Dagen
06.12.2021 stiller det betimelige spørsmål: «Kva ville Den norske
kyrkja vore om ho fall ut av statsbudsjettet?»[9]. Et like
prekært spørsmål må sendes tilbake til avsender: Hva blir igjen i
Den katolske kirke etter dens etisk-moralske havari? De tre
(urørlige) oldkirkelige bekjennelser?[10]

Hvem er «Guds redskap» i dag?

Er det TF-teologene Halvor Moxnes, Sturla Stålsett, Kari
Veiteberg, Gyrid Gunnes og Åste Dokka som er «utvalgt» til
sendebud? Om de oppfatter seg som ensomme profeter og
profetinner, vet jeg ikke. Men det påligger dem et stort ansvar
HVIS de snakker på vegne av himmelens og jordens Skaper. Jeg sier
bare: fri og bevare oss for teologimakten, om den framsetter sine
ville påstander og spekulasjoner i Klassekampens kronikker eller
i forkynnelse i Dagen og Vårt Land.

Herredømmeteologien krever en form for maktutøvelse, direkte
eller indirekte. Kirke-kristendommens stadige krav på
offentlighet, sammen med «det globale misjonsoppdraget», kan
meget lett oppfattes som en maktdemonstrasjon. De gjentakende
begreper «trosfrihet», «likebehandling» og «livssynsåpenhet» som
hamres inn i norsk offentlighet tilslører snarere den nye
«folkekirke-makten». Gyrid Gunnes’ teologi om «Jesus» i
Klassekampen er like absurd og frastøtende som all dogmatikk og
annen idealiserende og aktualiserende Jesus-forkynnelse (se
gjerne Gunnes’ blogg på Verdidebatt[11]).

Førergud og teokrati

Korsfarer-mentaliteten lever videre med andre virkemidler og
strategier («myk makt»?). Kirkens Jesus/Kristus skal fortsatt
være Herre, Hersker og Dommer over alle folk, på jorden som i
himmelen. I kommende julehøytid vil «gudssønnen» Jesus igjen
postuleres som Frelsesveien og Verdens eneste Håp. Personen Jesus
er «Veien, Sannheten og Livet». Både liberale/feministiske og
konservative teologer/prester bøyer kne for «Jesus Kristus». Det
er Jesus-apoteosen[12] som stenger døren for all teologisk
nytenkning.

I en flytteprosess fant Salem menighet nylig et gammelt banner
fra krigens dager, med følgende påskrift: «Vi vil ha Jesus som
vår fører» (Salem menighet bygger en kirke/misjonssenter i
Trondheim sentrum til ca. 80 millioner kroner). I boken
«Quislings biskoper» (2017) fortelles om biskoper og prester som
sverget lojalitet til Nasjonal Samling. Hver tiende norske prest
gikk i nazismens tjeneste under krigen. For noen av dem var Adolf
Hitler «sendt av Gud». Mange evangelisk-lutherske (såkalt
«evangelikale») amerikanere sier det samme om Donald Trump: han
er «Guds redskap». Dette står i nær samsvar med Martin Luthers
regimentslære, hvor den kristne Gud styrer verden gjennom de to
regimenter: med sin høyre hånd styrer han det åndelige (ved
Ordets kraft), med sin venstre hånd det verdslige (ved sverdet).
Den verdslige hersker er innsatt av Gud, uansett hvordan han
regjerer. Undersåttenes lydighet er viktigere enn herskerens
moral.

Selv en pave kan bli populist i vår «post-kristne» tid. Han kan
ikke lenger hvile uforstyrret og opphøyet i «den hellige stol».
Hellighetspanseret slår dype sprekker. Den geistlige elite (pave,
biskop, patriark) mister legitimitet, autoritet og fordums
hellige aura. De tilhører en aristokratisk klasse fra en
autoritær, museal fortid. Lik en «folkelig» konge svekker
Monarkiet, vil en «folkelig» pave med stor sannsynlighet bety en
gradvis nedbygging av Pavedømmet.

Pave Frans har nylig besøkt Hellas og er bekymret for
demokratiets framtid[13]. Selv er han politisk og åndelig leder i
diktaturstaten Vatikanet: en mannsstat bestående av ca. 1000
innbyggere – og ett av to teokratier i dagens verden. Vet paven i
det hele tatt hva «demokrati» betyr?

Noter og kilder:

[1] Kirke-kristendommens brutale historie: En litteraturliste
https://religionskritikk.no/nettmagasin/kirke-kristendommens-brutale-historie/

[2] Trine Nickelsen: Kirken velsignet slaveriet
https://www.apollon.uio.no/artikler/2008/kirken-slaveriet.html

[3] Robert Jones mener amerikansk kristenhet er formet av rasisme
https://www.utrop.no/nyheter/nytt/223542/

[4] Kristian Elster: Krever slaveri-erstatning fra Norge
https://www.nrk.no/urix/krever-slaveri-erstatning-fra-norge-1.11412511

[5] Jfr. «Luther og Protestantismen»,
http://bandoli.no/norsk_protestantismen.html .
Se også Jens-André P. Herbener: Innføring av lutheranismen
kulminerte i et kristent diktatur
https://religionskritikk.no/nettmagasin/innforing-av-lutheranismen-kulminerte-i-et-kristent-diktatur/

[6] Spalten «Lutter Luther» her i nettmagasinet dokumenterer
Luthers uttalelser og holdninger:
https://religionskritikk.no/nettmagasinet/nettmagasin-lutter-luther/
Vi anbefaler også Ronnie Johansons bok, «Luthers lille brune»,
som kan kjøpes fra Religionskritisk Forlag:
https://religionskritisk.no/

[7] Kristendommen og vår tids ideologiske konflikter
http://www.ullestadedwien.com/73781698

[8] Det kristne gudsbegrepet og moralkrisen
http://www.ullestadedwien.com/73781697

[9] Ottar Mikael Myrseth: Kva ville Den norske kyrkja vore om ho fall ut av statsbudsjettet?
https://www.dagen.no/meninger/kva-ville-den-norske-kyrkja-vore-om-ho-fall-ut-av-statsbudsjettet/

[10] Ronnie Johanson: Fra Kirkens bekjennelsesskrifter
https://religionskritikk.no/nettmagasin/fra-kirkens-bekjennelsesskrifter/

[11] https://www.verdidebatt.no/gyridgunnes

[12] Andreas Edwien: Bør vi fortsatt betrakte Jesus som ufeilbarlig overmenneske?
https://religionskritikk.no/edwien/bor-fortsatt-betrakte-jesus-ufeilbarlig-overmenneske/

[13] Paven bekymret for demokratiets framtid
https://www.smp.no/ntb/utenriks/2021/12/04/Paven-bekymret-for-demokratiets-framtid-24898726.ece


Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *