Av Grete Ullestad.
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.

Teologenes påskedebatt i Vårt Land april 2021 avslørte forvirring om HVEM som hang på korset – også POENGET med korsdøden. Ja, hvorfor måtte Jesus (Gud/Kristus/Sønnen) lide og dø på korset? Ettersom Jesu fødsel, korsdød og oppstandelse skal ha endret verdenshistoriens gang – også synet på fortid, nåtid og framtid – nytter det ikke å snakke om mysterier, gåter og paradokser…

I følge Kirkelæren er det ikke «gåter» som skal løses på Dommens dag. Det er intet filosofisk eller dialogisk tribunal vi skal stå til regnskap for.

Påskens offertanke med synd, straff og soning (jfr. forsoningsteoriene) holder visst ikke lenger som fullgod forklaring. Stedfortredende skyld og straff strider da også mot all sivilisert rettsoppfatning og normal rettferdighetstenkning. Da må de allvitende teologer gjøre visse justeringer og tilpasninger.
Himmelen var tom da Jesus døde.

Dess mer kompleks menneskenaturen, historien, verden og virkeligheten blir, dess mer innviklet og uforståelig blir teologien. Moderniseringsmanien de siste par århundrer, samfunnstilpasning og såkalt kontekstuell teologi/frigjøringsteologi fra 1960-årene, forteller intet om en gud eller guder, men om Herredømmeteologien!
Den kristne Gud finnes bare i kirkelige teologers tankebyggverk. Gud er som Ole Hallesby, uttalte Arnulf Øverland i mellomkrigstiden. I vår tid er kirkeguden et speilbilde av bl.a. Halvor Moxnes, Trond Bakkevig, Sturla Stålsett, Kari Veiteberg og Gyrid Gunnes.

Kristendommens moralske og politiske havari

Alle etisk-moralske piruetter i sex- og samlivsspørsmål bispemøtene i DnK har foretatt de siste 50 år inngir like liten troverdighet. I en undersøkelse er sammenblanding av religion/kristendom og politikk oppgitt som en årsak til tillitskrisen amerikanere opplever i forhold til kristne ledere. Trenden er den samme i Europa. Medlemsflukten eskalerer i alle kirkesamfunn. Hykleriet blir gjennomskuet i en helt annen grad enn tidligere. Tilliten er på et bunnivå.

Vårt Lands lederartikkel fokuserer avledende på henholdsvis alliansen mellom Putin og Kirill OG  Trump-administrasjonens allianse med såkalt evangelikale kristne. Slik er det folkekirkelige «narrativet». Men en «nasjonal feiring» av Olavsarven med kristning og nasjonsbygging som bærende elementer er kirkepolitikk av eldgammelt merke. Det er nettopp sammenblandingen «tro og politikk» Stiklestadjubileet 2030 skal markere. Å «miste sin tro» er vel ikke så farlig i vår tid, eller hva?
Farlig sammenblanding.

Det er misforholdet mellom Liv og Lære som rammer kirkeledere verden over. Pengebegjær, maktkamp og sex-overgrep er de viktigste ingredienser. Avsløringene tar ikke slutt. Søskenkjærligheten stikker heller ikke dypt i de skandinaviske folkekirker (også DnK strever med alvorlige samarbeidsproblemer).
Ny undersøkelse: Dårlig arbeidsmiljø i danske Folkekirken.

Av en eller annen grunn mener teologene seg å ha spesialkompetanse på ondskap og «det onde». Den onde, mytologiske Satan-djevelen figuren har en sentral rolle i Det nye testamente, også hos den langt senere kirkelærer Martin Luther. Liberal-teologene strever forgjeves med å løsrive verdensbilde og gudsbilde fra oldtidsmytologien. Det blir en umulighet når den kristne Gud, i Lære og Bekjennelse, postuleres å være identisk med en jødisk, historisk mannsperson: Jesus fra Nazareth.

Mye tyder på at de mange harde, truende skriftord av dualisten Jesus er blitt mer «krevende» for Folkekirkens teologer og forkynnere. Når ideal-Jesus eller fantom-Jesus kommer i konflikt med evangelieskriftenes Jesus gjør man som Bøygen: går utenom.

Med alle skiftende teologiske teorier i omløp må det være noe i kommunikasjonen oppad som svikter. Hører teologene «Guds stemme» – eller bare sin egen stemme? Paulus sier det så avslørende: «Den hellige Ånd og vi har besluttet…» (Ap.gj. 13). I dag har Den hellige Ånd og feminist-teologene besluttet at guden skal benevnes ved et kjønnsnøytralt pronomen. Det avslører i seg selv en mytologisk forankring. Guden er fortsatt en «person», men med ubestemmelig kjønn?  

Norsk Wikipedia skriver at Paulus teologi la grunnlaget for moderne kristendom. Særlig liberale TF-teologer bedriver mye Paulus-forskning. Mystikken og mytologien omkring den halvåndelige, engleaktige Kristus-figuren synes å stå sentralt. Skal kanskje Paulus Kristus-figur redde teologien ut av knipen?

Navnet Kristus (gr. Christos) er opprinnelig en herskertittel, avledet av «messias»: den salvede. Den «oppstandne» Jesus/Kristus benevnes Herre og Konge. I bekjennelsen sitter han på tronstolen «ved Faderens høyre hånd». Dette skal ikke oppfattes konkret, sier liberal-teologene. Hvorfor blir ikke Apostolicum da revidert – for å unngå eventuelle misforståelser? Det er riktignok en mytologisk forestilling, men helt i samsvar med Jesu verdensbilde (ett av hans yndlingsskrifter var trolig Daniels bok, i den mytologisk-apokalyptiske sjanger).

Faderen og Sønnen: toguderi?

Som så ofte bringer Treenighetslæren mye forvirring (Den hellige Ånd ble innordnet i Treenigheten på et sent tidspunkt, etter mange absurde lærestridigheter i oldkirken). Når den historiske mannspersonen Jesus fra Nazaret BÅDE er «Gud selv» OG «Guds eneste Sønn» får moderne teologer uløselige problemer å hanskes med.

Hvem av treenighets-personene er mest virksom i verden? Hvem tilfaller domsmyndigheten, makten og æren på tronstolen: Faderen og/eller Sønnen? Er Sønnen underordnet eller likestilt med Faderen? Ennå i dag driver teologene med denne type ville spekulasjoner. Ikonografi, altertavler og statuer etterlater ingen tvil om deres person og kjønn: den eldre og den yngre.   

sønnen underordnet faderen?
faderen og sønnen
Distinksjon og underordning som kristologisk problem i oldkirken

Relasjonen mellom Faderen og Sønnen avføder de utroligste spekulasjoner og teorier i akademisk teologi.
Da Gud forlot Gud: Jesu vei til døden og dens betydning for oss.

I folkekirkelig forkynnelse og teologi vil man helst snakke om «Gud» uten presiseringer. Står da «Gud» utenfor eller over Treenigheten? I en andakt i Vårt Land ble relasjonen mellom treenighets-personene omtalt som en «kjærlighetsdans».

Juleevangeliet: Jesu andre fødsel?

At Sønnen (Jesus/Kristus) er født av Faderen, av samme vesen som ham, er et sentralt lærepunkt i offisiell kristendom. (Se også «Jesu tre fødsler» på kirken.no). Jesus som «Guds Sønn» er ikke en symbolsk tittel i kirkelæren, men tenkes i eksklusiv, faktisk-fysisk forstand. Som kjent ble Jomfru Maria gravid etter det nattlige besøket av engelen Gabriel (Marias bebudelsesdag 25. mars, Luk. 1, 25f. og Matt. 1, 18f). Juledagen 9 måneder senere fødte hun det hellige guttebarn. Myte/legende, unikt mirakel eller faktisk hendelse?

Markus og Johannes kjenner ikke til denne helt avgjørende hendelse, heller ikke Paulus som levde nærmest Jesus i tid. Fra oldkirkens tid er det hevdet at Jesu fødsel var profetert i Jesaia 7:14. (Jfr. «kristologisk» hermeneutikk).

Jesus selv synes ukjent med sin guddommelige unnfangelse. Han kjenner åpenbart ikke historien om sin underfulle tilblivelse. Ble han ikke innviet i mor Marias hemmelighet?

Nå er det mange Maria’er å holde styr på i evangelieskriftene, men Jomfru Marias status som gudsmoder, gudeføderske og himmeldronning gjør det desto mer uforståelig at hun så tidlig forsvinner ut av historien – eller legendedannelsen. Ikke en gang et eget skrift i Det nye testamente er hun blitt verdiget, som heller ingen andre kvinner. Så vidt jeg forstår finnes ingen nedtegnelser om når, hvor eller hvordan Jesu mor endte sitt liv (derimot har apostlene Peter og Paulus fått sine martyrlegender).   

Hvad hed Jesus’ mor?
Jesus’ Brødre og Søstre.

Hvordan kan det være at den greske «evangelisten» Lukas (historikeren?) mange årtier senere vet mer om Jesu unnfangelse og fødsel enn han selv gjorde? Underlig nok, det gjør også pavekirken som i nyere tid – ex cathedra – har konstruert dogmet om Marias ubesmittede unnfangelse.

Jomfru Marias himmelfart (latin: Assumptio Mariae) feires 15. august i vestkirken og østkirken. Denne dag er offentlig helligdag i 19 land, også i Frankrike.
wikimedia File:Tizian 041.jpg

Påskemorgen: sannhet eller usannhet?

Det er mange omstendigheter rundt Jesu velregisserte reise til Jerusalem i påskehøytiden som forties i folkekirkelige prekener. Han reiser til Jerusalem FOR Å lide, dø og gjenoppstå. Å framstille hans død som et «slaktoffer» eller «justismord» har lite grunnlag i evangelieskriftene. Jeg siterer Lukas 18, 31-34, hvor Jesus omtaler seg som Menneskesønnen i 3. person entall («han»).

«Han tok de tolv til side og sa til dem: Se vi går opp til Jerusalem, og alt som er skrevet av profetene om Menneskesønnen, skal oppfylles. For han skal overgis til hedningene og bli hånet og mishandlet og spyttet på. De skal hudstryke ham og slå ham i hjel. Og på den tredje dagen skal han stå opp. Men de forsto ikke noe av dette, og dette ordet var skjult for dem, og de skjønte ikke det han sa».

Hendelsene i påskeuken viser at Jesus fulgte et bestemt «manus»: en guddommelig Plan. Han skulle oppfylle profetiene/Skriftene. I samsvar med datidens jødiske rettsregler i Det høye råd/Sanhedrin (jødenes lovgivende institusjon) fikk Jesus anledning til å forsvare seg og føre vitner mot de anklager han var tiltalt for. Han var ikke interessert i rettslige prosedyrer, da hans oppdrag på jorden var av en helt annen karakter.

Ved pågripelsen i Getsemanehagen Skjærtorsdag forteller Jesus sine engstelige disipler at han kan påkalle Faderen å sende ham «mer enn tolv legioner av engler». Han hadde dødsangst og svettet blod, men ville ikke bli reddet. «Hvordan skulle da Skriftene bli oppfylt», spør Jesus (Matteus kap. 26 – 28).

Det er mye dramatikk hos Matteus, første skrift i Det nye testamente. Her fortelles at i timene omkring Jesu død hvilte et mørke over hele landet: forhenget i templet revnet i to, jorden skalv og klippene slo sprekker… Gravene åpnet seg og mange hellige som var døde, sto legemlig opp. Etter Jesu oppstandelse gikk de ut av gravene og inn i den hellige by, hvor de viste seg for mange…

Det skjer et jordskjelv når Maria Magdalena oppsøker graven. Hun møtes av en «Herrens engel» som har rullet steinen til side og satt seg på den. Engelen er «som lynet å se til», ifølge Matteus-beretningen. Engelen forteller Maria M.: «Han er ikke her, han er oppstått, slik som han sa».

Jesus var ingen maktkritisk eller revolusjonær opprører. Det er derfor tenkelig at nazareeren fra «det hedenske Galilea» kunne ha unnsluppet korsdøden hvis han var litt mer samarbeidsvillig og realitetsorientert. Men da hadde det vel ikke blitt noen kristendom?  

Skjønt den romerske okkupasjonsmakt var bekymret for uro og opprør i den jødiske påskehøytiden, kan det tenkes at også despoten Pontius Pilatus innså at endetidsprofeten Jesus med sin lille tilhengerskare ikke utgjorde noen politisk trussel. Han truet ikke samfunnsstabiliteten. Apokalyptiske sekter og vekkelsespredikanter var ikke ukjent. Essenerne hadde trukket seg tilbake til ørkenen (jfr. Qumran-skriftene). De militante zelotene var nok langt mer utfordrende for den europeisk-romerske okkupasjonsmakt disse århundrer omkring vår tidsregning.

Det fortelles at Jesus i påskehøytiden (uhindret?) gikk inn og ut av templet i Jerusalem, så de veldig store bølger kan han ikke ha forårsaket. Den såkalte «Tempelrenselsen» viser bare at Jesus ikke forsto pengevekslernes funksjon. Det kan selvsagt ha forekommet misbruk, men deres primære oppgave var å sørge for at de mange tilreisende jøder fra andre land fikk vekslet inn fremmed valuta bl.a. for å betale tempelskatten og andre utgifter de måtte ha til offergaver.

Den katolske kirke og Den norske kirke har for lengst hentet «pengevekslerne» inn igjen. De institusjonelle kirkene har gjennom historien pålagt «almuen» svært tyngende skatter og avgifter. Men verken tiende, kirkeskatt eller giverinntekter har vært nok for den grådige, materialistiske Kirke. Gjennom mange århundrer var Den katolske kirke Europas største jord- og eiendomsbesitter.

Vatikanets finanser har vært mer eller mindre skjult for offentligheten. For første gang i 2013 la Vatikanet fram en årsrapport som viste at banken hadde en verdi på over 4 milliarder euro. Den norske kirke er avhengig av mer enn 4 milliarder norske kroner årlig i statlig-kommunale overføringer for å opprettholde sin byråkratiske institusjon. Den har sørget for å få grunnlovsfestet at «Folkekirken» skal understøttes av Staten.

«For ned til dødsriket…»

Påskeevangeliet («fortellingen»?) og bekjennelsen forteller at Jesus/Kristus langfredagsnatten for ned til dødsriket for å forkynne «for åndene i varetekt (fangenskap)». Hvilke ånder? 1. Peters brev kap. 3 gir svaret: «Det var de som på Noahs tid hadde vært ulydige…». Også den gammeltestamentlige myte om Jona i hvalbuken blir, med den kristologiske tolkningsnøkkelen, lest som forutsigelse om Jesu opphold i dødsriket hvor han altså «for ned» langfredagsnatten.

Hvad skete der langfredag?

Jeg spør: ble himmel (Paradis) og helvete (Inferno) åpnet og fylt opp etter Jesu oppstandelse og himmelfart? Teologien om dødsriket – venterommet – spriker, som med Frelseslæren i det hele. Ifølge teologiske teorier skal Jesus åpne dødsrikets port når han kommer igjen «for å dømme levende og døde». Vi uomvendte (urettferdige?)skal da få en siste sjanse til Frelse. Tenk så generøst! (jfr. MF-professor Atle O. Søvik og biskop Halvor Nordhaug).

Slik spiller Herredømmeteologien «rulett» med våre liv – og evige skjebne. «Soteriologi» er som kjent en teologisk disiplin. I Den katolske kirke er det pavemakten som besitter de to nøkler til Himmelrikets porter (se pavekirkens våpenskjold og Vatikanstatens flagg og riksvåpen). Som apostelen Peters etterfølger kan vi anta at også Paven får en domstrone i Himmelriket.

Pave Frans har allerede utstedt domstrusler mot «mektige ledere» som ikke beskytter miljøet. Han forteller ikke hvordan hans kirke og den lange paverekken har beskyttet miljøet.
Paven: – Gud vil dømme ledere som ikke beskytter miljøet.