Av Grete Ullestad.
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.
Det var torturen som ble korsfestet, skrev MFs teologiprofessor og kirkepolitiker Sturla Stålsett i Vårt Lands påskedebatt 01/04/21. Og videre: påskens budskap
«må unngå å skrive volden inn i Guds frelsesplan… Og vi skal igjen høre Langfredagens fortellinger om et fattig, enkelt menneske som hylles som folkets frelser, men tilsynelatende motstandsløst og forgjeves lider torturdøden i hendene på den religiøse og politiske maktens håndlangere».
«Født av Faderen før alle tider…sann Gud av sann Gud…», postulerer Den nikenske trosbekjennelse om domsprofet og endetidspredikant Jesus fra Nazareth. Denne mer detaljerte oldtidsbekjennelse leses eller messes i DnK ved særlige høytidsdager. Himmelens og jordens Skaper, verdens Frelser og Dommer – i tid og evighet – var vel noe annet enn «et fattig, enkelt menneske»?
Langfredagsnatten tok ikke slutt. Hvor mange uskyldige måtte senere (forgjeves) lide torturdøden «i hendene på den kristne og politiske maktens håndlangere»?
«Tjener» og «hersker» er blant mange selvmotsigende roller og betegnelser kirkemakten strever med å holde sammen. Pave Frans betjener begge rollene, kan man vel si. Han vil med stor sannsynlighet bli erklært helgen etter sin død (man finner sikkert de nødvendige antall mirakler som kreves). Kanskje blir han «skytshelgen» for fred og flyktninger? Så vidt jeg forstår har pave Frans selv rekord i antall helgenkåringer. Hvor mange som ligger på vent i saliggjøringsprosessen, vet jeg ikke. Men siste mann ut er «Den smilende pave» (Johannes Paul I) som døde i 1978. Det er bare funnet ett mirakel, men pave Frans gjør unntak. Paven og hans kommisjon har allerede helgenkåret to andre foregående paver fra det samme århundret.
Jesus vasket disiplenes føtter, men han sier også følgende: «Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere…..Den som ikke er med meg, er mot meg». Kirkemakten, om det er pave, biskop eller patriark, har gjennom århundrene utstedt bannbuller og sanksjoner mot de teologisk ulydige (vranglærerne). Fortidens bannlyste, landsforviste og flyktende mennesker hadde intet rettsvern, ingen religionsfrihet eller menneskerettighetsorganisasjon til beskyttelse. De var nådeløst utlevert sine kristne forfølgere. Det grelleste, mest brutale eksempel er Inkvisisjonen, opprettet 1179 (150 år etter Hellig Olavs død). Den har i nyere tid skiftet navn til Troskongregasjonen.
Ufred i himmelen – som på jorden?
Å gjøre ekskludering til inkludering er vel noe av det kristendoms-apologetene strever mest med i dag, ikke minst folkekirke-teologene. I Åste Dokkas doktoravhandling 2016 ble også kvinner inkludert i Himmelriket – med kirkefader Ireneus fra Lyon (død ca. 200 evt) som fremste læremester. Det er kanskje ikke uvesentlig at dr. theol. Jorunn Økland og Åste Dokka har hatt Halvor Moxnes og Marius Timman Mjaaland som veiledere. (Åste Dokkas disputas.)
Mange skjønner hvem som skal UT i dagens kirke. Det er tydelige tegn til et strømlinjeformet Bispemøte, med preses Olav Fykse Tveit i førersetet. Paradoksalt nok: dess mer bredt Folkekirken vil favne, dess smalere blir den. Når dagens prestekandidater har gjennomgått den teologiske kvern ved TF, vil de med stor sannsynlighet forkynne den samme, ensartede «fortelling». Vi har allerede lenge hørt slagordene, gjentatt og gjentatt.
Med historien og skriftene som bakteppe ser det ut til at kamp, krig, konflikt og konfrontasjon utgjør selve livsnerven i kristendommen. Fra dens første tid har det rådet ufred i Guds hus på jorden. Det er bare fiendebildene som har skiftet. Kan det bli fred i Himmelriket – med Kristus på tronen? Det er vanskelig å tenke seg.
Man kan derfor tenke seg behovet for mange rom eller avdelinger i Faderens hus, for å holde de stridende parter atskilt. Olav den hellige, pave Frans og Martin Luther i samme rom? Kanskje vil Sakramentlæren tvinge katolikkene til å holde måltidsfellesskap for seg selv.
I vårt land pågår maktkamper innad og mellom kirkesamfunn, kristelige medier og partier. Verken Kristus-troen eller felles evangelisk-luthersk lære har fremmet enhet i norsk kirkelandskap. Ikke engang organisasjonsspørsmål klarer DnK å få skikk på, uten langvarig strid. Nerven i Kristi kropp.
Noen husker kanskje den famøse saken med biskop Atle O. Sommerfeldt og Alv Magnus (tidligere leder i Ungdom i Oppdrag). Sistnevnte holdt i 2019 det Sommerfeldt kalte en «ubibelsk» preken i en av kirkene i hans bispedømme. Det skulle være en såkalt økumenisk gudstjeneste.
Som biskop forvalter Sommerfeldt «rett lære», må vite. Jesu lignelse om hvete og ugress ble ikke utlagt etter biskopens smak. Denne lignelse er nok en av mange «vanskelige bibeltekster» DnKs geistlige strever med. Biskopen svarte med det som ble kalt en «bannbulle». I et internt notat advarte Sommerfeldt mot å bruke Alv Magnus som forkynner i Borg bispedømme. Det er Maktens språk. Fra Dagens sjefredaktør kom denne reaksjon: Jesus ville nok også ha blitt nektet å tale i Sommerfeldts bispedømme.
«Jorden en skammel for mine føtter»
Kirkens hellige symbol – Korset – er uløselig forbundet med død, forfølgelse, krig, erobring og herskertrang, helt fra den romerske keiser Konstantin fikk sin «visjon» på slagmarken; han så et lysende kors på himmelen og skriften: «Ved dette tegn skal du seire». Dette avgjørende slaget forvandlet kristendommen fra en marginal sekt til en fryktinngytende maktfaktor i det romerske riket. «Krigskorset med sverd» er stadig Norges høyest rangerte utmerkelse.
Med oppstandelses-dogmet (Påskemorgen) ble vold og maktutøvelse innskrevet i Kirkens frelsesplan. «Kristus pantokrator» ble støpt i keiserens bilde. Det var som kjent den despotiske keiser Konstantin som innkalte biskopene til det fatale kirkemøtet i Nikea år 325. I ikonografien glir Kristus, hersker, biskop og helgen svært ofte sammen. De avbildes med de samme herskersymboler: maktens regalier. (Tilsvarende glir ofte kvinnelige helgener i ett med Jomfru Maria).
Vårt Land 12. mai 2022 trykket på baksiden (før andakten tok plassen) ikonmaleriet «Kristus på tronen med engler», presentert av teologen Torstein Theodor Tollefsen: medlem av Hellige Nikolai ortodokse menighet. Ikonet/fresken er plassert på veggen bak alteret i denne kirke.
Tollefsen kommenter slik: «Kristus sitter på tronen, kledd som en biskop, omgitt av erkeengler. Han løfter hånden til velsignelse og viser frem Evangeliet, med teksten (Joh. 17:39)….».
Jeg tillegger: Kristus på tronen bærer glorie, kors og tiara. En sidebemerkning: paven trenger kanskje ingen englehær – erkeenglene – når han har Sveitsergarden m/langobarder til å beskytte seg.
Hvilken «fortelling»?
Avtroppende biskop i Bjørgvin publiserte siste års (aktualiserende) påskepreken i VG. Illustrasjonen, fresken, viser en lytefri Jesus/Kristus som tas ned av korset.
«Krigen og volden er på ingen måte påsken fremmed. Snarere tvert imot. Fortellingen om Jesu lidelse og død i Jerusalem går inn i rekken av historier om sårbare kropper som lider under urettferdighet, svik og motløshet, vold og okkupasjon». Påske i krigens tid.
Etter Jesu lidelse og død for 2000 år siden finnes ingen verdige ofre («sårbare kropper») andre enn de som frivillig led martyrdøden for «Kristi skyld». De var Kirkens såkorn, ble det sagt. Martyr- og helgenfortellingene har i vår tid fått ny oppblomstring.
Til det overspente Stiklestad-jubileet i 2030 vil katolsk teolog og kirkehistoriker Eivor Oftestad ha fokus på «fortellingen om Olav» (VL og Klassekampen 29.07.22), mens evangelisk-luthersk teolog og prest Gyrid Gunnes vil ha «fortellingen om Kristus» (VL 11. august 2022). Gunnes etterspør «en Kristus-etterfølgende kirke i vår samtid», hva nå det er for noe rart. Hvilken Kristus? Finnes en fortids-Kristus og en samtids-Kristus?
Selv om de representerer hvert sitt kirkesamfunn, med noe ulike innfallsvinkler, har de to teologer felles kristendommens fundamentale læregrunnlag: de tre uforanderlige (evige?) oldkirkelige bekjennelser. Uten disse ville «Kvite-Krist» aldri ha kommet til kristningskongene i Norge og Norden i tidlig middelalder. Han kom som Allhersker – med sverd!
De samme bekjennelser fra oldtiden har også forhenværende prost, kirkepolitiker og spaltist i Vårt Land: Trond Bakkevig. I likhet med G. Gunnes mener han «Religiøs arv må nytolkes og nyformuleres» (VL 22/08/2022). Det må da presiseres at det i Norges Grunnlov §2, revidert 2012, står kristen arv (humanismen kom inn i Grunnloven for første gang!).
Bakkevigs Gud/Kristus skiftet mening i 1960-årene, mens bekjennelsene fra oldkirken samt evangelisk-luthersk lære (Augustana) ikke er endret med en tøddel eller bokstav. De kan heller ikke forvises til religionshistoriske arkiver, for uten disse bekjennelser finnes ikke Kristus-troen (som alle spebarn døpes til). Eller som Paulus sier det i 1. korinterbrev: «er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom». Stadig tommere kirkebenker kan vel gi Paulus en viss rett? Den norske kirke framviser mange krisetegn: åndskrise, troskrise, språkkrise, identitetskrise…
Apostolicum postulerer at Jesus «sto opp fra de døde tredje dag». Hver søndagsgudstjeneste sies å være en feiring av Jesu oppstandelse. Bekjennelsene er kalt «norma normata». De er ikke «fortellinger», og de er ikke verken nytolket eller nyformulert siden de fikk autoritativ (hellig?) status. Bibelen derimot – kalt Herrens ord og Den hellige skrift – er ikke mer hellig enn at den kan revideres ca. hvert tiende år. Skal vi kalle det sensur?
Rett «fortelling» eller rett Lære (Systematisk teologi)?
Den teologiske manipulasjon med den historiske oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth overgår i dag alt vi har sett gjennom tidene. Det er slik herredømmeteologien utfolder seg i vår tid, men det er også slik den avslører seg. Teologiene skifter etter tidsånden, men Dogmene står innhugget i stein. Apostolicum sammenfatter «den kristne tro» (lære!) i tre såkalte trosartikler. De definerer Kirkens treenighetsgud. Troskravet er absolutt, med domstrusselen som riset bak speilet.
Kirkeguden er akkurat så liten eller så mektig som de hellige kirkefedre og den geistlige makt har gjort ham. Jeg har et titalls utgivelser av kirkelig «Troslære» i bokhyllene, fra 1940-tallet til vår tid. Noen av dem er beregnet for lærerskolestudenter. Marius Timman Mjaalands «Systematiske teologi» (2017) er siste utgivelse i den lange rekken av teologisk teori. Det kan ikke herske tvil: fakultetsteologene har eksklusiv kunnskap om kirkegudens indre liv, verden og virkelighet. Kommer det snart en ny Kristus-fortelling fra det teologiske parnasset?
Med den ny-liberale teologi blir alt kalt «fortelling». Påskehendelsen er blitt til påskefortelling. Er det fiksjon teologene driver med – eller «systematisk teologi»? Var det tankeleker som motiverte og ledet kirkemaktens voldsgjerninger det foregående årtusen?
Det er heller ikke «fortellinger» som definerer hvem som er Innenfor eller Utenfor, i denne og den hinsidige verden.
Kirkens utstøtte
Ekskludering og utstøting – sekterismen – er kjent fra skriftene i Det nye testamente og kristendommens tidligste historie. Kristendoms-apologetens slagord, som «trosfrihet», likeverd og «Kristus for alle», er en grusom hån mot millioner ofre for kirkemaktens krenkelser og overgrep.
En «ny» samtidstilpasset Kristus-fortelling kan ikke redde kristendommen fra etisk-moralsk kollaps. Menneskeverdet ble det foregående årtusen tråkket på og trampet over, nasjonalt og globalt. Det ser ut til at det er en parallell virkelighetsoppfatning kirke-kristendommen opererer med. Hva enn historien avslører av faktiske illgjerninger, terror og ondskap, er det Kristus-lyset som skinner…
Aggressiv luthersk samemisjon i vårt land fra 1700-tallet, i likhet med «Grønlands apostel» Hans Egede (død 1758), er utenkelig uten kirkelig misjonsimperialisme. Grønland inngikk i Norgesveldet så tidlig som i 1261. I norrøn tid ble det bygget 22 kirker, 2 klostre og etablert et eget norsk bispesete. Først i 1979 oppnådde den danske kolonien Grønland begrenset selvstyre, utvidet i 2009. Utallige brutale kolonikriger/frigjøringskriger ble ført i etterkrigstiden på 1900-tallet. Danmark saksøkes av grønlandske barn som ble revet bort fra familien.
Statlig-luthersk fornorsking og fordansking gikk vel ut på det samme. For å skille samer (kortskaller) fra nordmenn (langskaller) gjorde raseforskerne på 1800-tallet og tidlig 1900-tall en rekke eksperimenter på kraniene til begravde urfolk. Oppbyggingen av hodeskallesamlingen i Norge startet allerede på 1820-tallet, i følge Wikipedia. Urfolkene på New Zealand har gjennomgått lignende makabre prosedyrer. Tyskland har sendt tilbake skjeletter fra Paraguay, Namibia, New Zealand, Australia og Tasmania. Fra Sverige ble det i 2019 tilbakeført 25 esker med levninger.
Taterne (romanifolket) kom angivelig til Norden i en innvandringsbølge på 1500-tallet. Med Reformasjonen ble de gjort fredløse. Tukthusene på 1700-tallet ble fylt opp av disse «omstreifere». De ble tvangssterilisert og lobotomert i tiårene fram til midten av forrige århundre. Sterilisering av friske taterjenter pågikk fram til slutten av 1960-tallet, med myndighetenes godkjennelse. Hvor mange personlige tragedier som skjuler seg bak kalde statistikker og oversikter, forteller de best selv.
De ble ansett som en «degenerert» rase – og inntil 1970-årene som en folkegruppe som måtte «siviliseres», dvs. tvangsassimileres. Som for mange folkegrupper betydde dette en form for tvangskristning. Kristen misjon for hjemløse, stiftet 1897, opprettet barne- og ungdomshjem OG arbeidskolonier for «omstreiferfamilier». (En nær slektning av undertegnede hadde sitt arbeid ved Bergfløtt i Lier).
Jøder, anabaptister, kalvinister og jesuitter skulle heller ikke tåles i vårt Lutherland. Mange i min generasjon er oppvokst med den anti-katolske holdning i DnK OG spenningsforholdet til det lokale bedehusmiljøet og pinsemenigheten. (I dag diskuteres hvem som har eierskapet til siste års jubilerte helteskikkelse: Hans Nielsen Hauge). Jehovas Vitner, Smiths Venner og «mormonerne» er blant mange såkalte sekter som inntil vår tid er blitt utdefinert av den kristne familie – «Kristi kropp»? – pga. avvikende teologi i sentrale Lærespørsmål (for eksempel Treenighetslæren og synet på Jesu natur).
Hvilken Lov, Rett og Makt?
Ekstremisme og trosfanatisme i kirke-kristendommens lære og praksis står ikke på dagsorden i folkekirkens tidsalder, like lite som kristningsarven (les: virkningshistorien) århundrene før og etter Olav Haraldssons død 1030. Ekstremisten Martin Luther – heksejeger, hatpredikant, antisemitt – er stadig DnKs fremste teologiske autoritet. Det er grunn nok til frykt for kristenarven.
Ved å sette Makt og Rett bak tros- og lydighetskravet kom et ukjent antall millioner mennesker i livsfare. Hvem var/er offer og overgriper? Hvordan ble voldsofrene beskyttet av Kristenretten og Kirkeretten? Med Olavsarven, Olsokfeiring, Olavsfestdagene og Stiklestad-jubileum kan kristendommen som herskerideologi knapt bli klarere demonstrert.
Olav «den hellige» var ikke den eneste (døpte) konge, keiser eller tsar som i middelalderens århundrer tjente kirkemaktens imperialistiske interesser. Mange av dem har fått sine monumenter og katedraler, i øst og vest. De ble ikke bygget for den fattige Lazarus.
Man kan gjøre et sideblikk til Ungarns første konge: den hellige Stefan I, død 1038 (må ikke forveksles med pavene som også tok navnet Stefan). Stefanus i Apostlenes gjerninger er omtalt som kristendommens første martyr, helligkåret selvsagt. I ikonografien er han utstyrt med bl.a. bispemaktens såkalte verdighetstegn. Stefanusdagen feires 2. juledag. Se også misjonsorganisasjonen Stefanusalliansen, med Johannes Morken som allestedsnærværende talerør i mediene.
De hellige kristningskongene, Olav og Stefan, framstår som «kloninger»: kriger, hersker og erobrer, helgen og martyr. I ikonografi og statuer er de utstyrt med samme maktsymboler som den salige Karl «den store» et par århundrer tidligere. Kontinuiteten er tydelig. Norsk Wikipedias omtale av henholdsvis Karl «den store» OG Kristus er verdt et besøk. Svært få av kirkehistoriens helteskikkelser har fått tilsvarende lang artikkel som Karl «den store» (ikke engang Kristus). Han ble salvet til keiser av pave Leo III julenatten år 800. Han er avbildet som hersker, krigfører og rytter – vekselvis med sverd, bispestav, kors og krone… Olav Haraldsson og Karl den Store.
Kristenrettene 1260-1273 (jfr. Moster-jubileet 2024) har «bestemmelser om hvem som fikk vokse opp, hvem som ble regnet som barnefar dersom moren nektet å si dette, når og hvordan et barn skulle døpes, hva en person hadde lov til å spise på ulike dager, forlovelse og bryllup, hvilke personer som hadde lov til å gifte seg og i så fall med hvem…Den som forbrøt seg mot disse til tider svært strenge bestemmelser, måte bøte gods og eiendeler til kongen og biskopen, om da ikke straffen ble fredløshet og landsforvisning». Nyere norske kristenretter.
I Gulatingsloven heter det: «Dette er det første av lovene våre at vi skal bøye oss mot aust og be til den hellige Krist». Dette skriver gudsmannen Carl Fredrik Wisløff innledningsvis i sin «enkle troslære» på 219 s., utgitt i 1946. Kristendommen og religionene.
Troens og Åndens folk – «de helliges samfunn» – har angivelig loven innskrevet i hjertene. Mer enn tusen års historie viser hvor galt det gikk. Rettslig og etisk-moralsk er kirkehistorien, med Kristus og Ånden («Evangeliet») som kompass, en total katastrofe. Det er bare 100 år siden «uekte barn» fikk arverett. 100 år siden «uekte» barn fikk arverett.
Det er uklart om Kirkeretten i Den katolske kirke står over norsk lov. Det vi vet er at den ikke har gitt rettslig beskyttelse til mange tusener mishandlede barn og overgrepsofre. Den katolske kirke har endog en særordning for katolske prester som har fått barn utenfor ekteskap – og ikke vedkjenner seg farskapet. Avslører Vatikanets hemmelige regler for prester som får barn.
Dom og straff er juridiske begreper, og da bør vi kunne forvente at også skyldspørsmålet i den særegne kirkelig-teologiske rettsjustis blir avklart. Hvorfor den berømmelige «nåden» ikke kunne redde mange titusener «hekser» og «kjettere» fra bål og brann, tortur og død, krever et sannferdig svar. Det lar vente på seg.
Hvilken kristendom?
«Hva har Kristus lært verden? Skyt hverandre; vokt pengesekkene til de rike; undertrykk de fattige, ta deres liv når de blir for mektige… Kirken skal samle seg skatter av sine barns lidelser, den skal velsigne kanoner og granater, den skal stadig reise nye borger for å undertrykke folket, den skal trakte etter embeter, drive politikk, fråtse i fordervelse og svinge sin pasjon som en svøpe!»
(Emil Belzner, sitert i Karlheinz Deschners forord, 1972)
«Den største fare på jorden er et menneske med en rikt utstyrt fornuft. Fornuften må lures, blindes og ødelegges» (Martin Luther)
«Religionen har vist evne til å krenke de mest innlysende moralske verdier og fornekte de mest åpenbare intellektuelle verdier» (Alv Kragerud, 1971)
Den katolske Olavs kristendom, ortodoks kristendom, protestantisk-luthersk kristendom og folkekirkelig kristendom har den samme Jesus-apoteose og Kristus-ideologi i bunnen. Inkarnasjonsdogmet gjorde Jesus fra Nazareth til «historiens Gud». Kirkelærens påske-Jesus, Kristus, hersker «fra evighet til evighet». Han er den eneste som ikke kan rives ned av pidestallen.
Hvert kne skal bøye seg og tilbe «Herren Jesus Kristus» på tronen (Se Filipperne 2, 9-11). Det er totalitarisme. Å bøye kne er et underordnings- og lydighetstegn.
Med «Herren Jesus Kristus» på tronen er såkalt kirkelig demokrati en umulighet, slik historien viser. Drømmen om fortidens (kristne) enhetssamfunn kommer til uttrykk på ulike måter og ved ulike strategier – og slett ikke bare i de autoritære og reaksjonære vinder som i vår tid blåser over store deler av den mange hundreårige kulturkristne verden. Det er lite framtidshåp i den tilbakeskuende vending vi ser brer seg utover – og nærmere? – våre skandinaviske lands nærområder.
Europa må «gjenkristnes» lyder ropet fra mange kirker og misjonsorganisasjoner (siste nyord er «påkristning»). Vi kan bare undres over hvilke trusler vi står overfor om så ikke skjer. Ikke bare avkristning, men Martin Luthers advarsler mot «den muslimske fare» kjenner vi igjen. Hevder islam er «Djevelens verk»
Katolsk teolog Eivor Oftestad skrev kronikken «Europa uten Gud» I Klassekampen 31.05.2018.
Jeg spør: er vi fortapt og fordømt uten «Kristus på tronen»?
Hyrden og flokken, herskeren og undersåtten
«Alle skal med» uttalte den nye «rettroende» biskop Kari Mangrud Alvsvåg til Dagsavisen (11/02/2022) etter sin bispeutnevnelse i Borg. Ved bispeinnvielsen ble hun avbildet med kong Harald ved sin side. Men han er jo så «folkelig» – som biskopen selv? Eller, som pave Frans? Det er slik Makten tilsløres, men Kors og Krone er fortsatt en effektiv allianse (også i Storbritannia disse dager). Det er ikke mer merkelig at den russiske president Putin og patriark Kirill avbildes sammen.
Realitetene viser at Alvsvågs «folkekirke» tømmes, hvor høyt hun enn roper om kjønnsmangfold, forvalteransvar og likeverd. Flokken følger ikke Hyrden slik den gjorde i Kirkens glanstider, da indoktrinering og disiplinering holdt flokken på plass. Uten fortidens sanksjonsmuligheter står dagens folkekirkemakt ganske hjelpeløs overfor folkets frafall. Den lokker med tilpassede seremonier, gjestfrihet, tilhørighet, retning for livet, fellesskap og spirituell omsorg, men «folket» søker noe annet og finner andre veier. En tids- og samfunnstilpasset «Kristus», uten profil, har liten eller ingen tiltrekningskraft. Kristendommens største trussel er likegyldigheten.
Den autoritære Vatikanstaten, midt i Europa, er en konstant påminnelse om Kirkens samfunnsideal: diktaturet og teokratiet. Den norske kirkes politisering er urovekkende tegn i det samme, store bildet. Det kan ikke være tilfeldig at feiringen av den krigerske kristningskongen Olav «den hellige» når nye høyder i vårt land i denne tid, heller ikke at det er utgitt flere bøker om politisk teologi og/eller kristendom og politikk den siste tid.
Ikke overraskende er det lite som provoserer kirkepolitikerne mer enn ønsket om privatisering av religion (les: kristendom). Den stadig pågående misjonsvirksomhet er i seg selv en benektelse av religiøs pluralisme. Kirke-kristendommen er full av slike og lignende selvmotsigelser. De trer klarere fram i vår tid.
NRK – «Jomfru Marienlyst» – er stadig Den norske kirkes fremste prekestol, som i radiogudstjenestene fra 1924. Likebehandling av religioner og livssyn er en umulighet. Men Tro & Medier er svært godt fornøyd med NRKs påskegudstjenester fra Salhus kirke i 2022, med bl.a. «Farmen-presten» Thor Haavik som eksaltert prekenforkynner 1. påskedag. Tildelt mediepris for påskegudstenester.
Legg igjen en kommentar