Av Grete Ullestad.
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.
Når det moralske kompass – dømmekraften – svikter hos en overgrepstiltalt og dømt prest (DnK), griper Vårt Lands lederartikkel 09.06.2023 til lignelsen om Den barmhjertige samaritan. Hva denne lignelse har å gjøre med omtalte rettssak er ubegripelig. Lederartikkelens tittel «Presten som gikk forbi» er villedende, men avslørende for avisens teologiske grunnsyn: Jesus-dyrkelsen.
«Jesus selv var fullt klar over at det å være prest i seg selv ikke gir moralsk dømmekraft. Han fortalte lignelsen om den barmhjertige samaritanen, der ikke bare den utenforstående viser seg som det gode medmennesket, men også presten og levitten viser seg som ufølsomme overfor lidelse. Både presten og levitten gikk forbi den døende mannen i veikanten…. Den dype kristne innsikten om at vi alle – også prester og levitter – bærer i oss synden, trenger vi noen ganger rettsvesenet til å forkynne for oss. Takk Gud for at de oppfyller sin oppgave». (min understreking)
Med Jesu velkjente brodd mot sine samtidige jødiske meningsmotstandere, her «presten og levitten», har Vårt Lands leder hentet fram denne trettende, forslitte lignelse i Lukas kap. 10. Man kan vel si at kilderegisteret er temmelig smalt og tendensiøst. Å hjelpe en forslått mann i veikanten blir utlagt som noe radikalt nytt i menneskehetens historie. Som om barmhjertighet skulle være ukjent i israelittisk-jødisk etikk og praksis?
«Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere», er spørsmålet Jesus stiller hos Lukas. Jeg spør: hvor lenge skal vi belemres med denne type godhets- og barmhjertighets-konkurranse? Med Jesu fødsel kom godheten inn i verden, ble det sagt i en biskoppelig julepreken i NRK fjernsyn for få år siden. Man kan bli målløs, men det forteller en hel del om selvbilde og eksklusivitet i det kristne historiesyn, gudsbilde og menneskesyn.
Rettsvesenet opererer lykkeligvis ikke med teologiske begreper som «synd» og «forkynnelse», slik Vårt Lands redaksjon gjør. Tiltalte prest og overgriper har ikke begått synd, men straffbare handlinger – forbrytelser – som dømmes og straffes etter konkrete, objektive straffelover i vår rettsstat. Han er ikke tiltalt eller dømt for «å gå forbi». Om Jesu lignelse skulle ha den minste relevans – kontekstualiseres? – måtte det være å trekke fram kirke-kristne prester og biskoper som har beskyttet egne overgripere og «gått forbi» titusener seksuelt misbrukte og mishandlede barn. Ikke i lignelser, men i virkelighetens verden – inntil vår tid.
De mest utsatte og sårbare blant oss er i Kirkens varetekt påført de groveste og verst tenkelige krenkelser på deres menneskeverd. De hadde ingen beskyttelse, ingen stemme, ingen rettigheter. Det kristne tyranniet i diverse oppdragelses- og omskoleringsanstalter for barn, unge og falne kvinner har pågått til langt inn i det 20. århundre, også i vårt statskirkelige Lutherland. Irland og Canada er bare noen av mange skrekkeksempler. Mange av disse skrekkanstaltene ble ledet av katolske nonner.
Paven kan ikke forklare hvorfor Gud lar barn lide
«Synderegisteret» synes uten begynnelse eller slutt. Svært mange kirkesamfunn rammes. Den ene kirkeleder etter den andre ramler ned fra maktens tinde. De har vist seg drevne i manipulasjon. Noen husker kanskje overgreps-skandalene omkring de høyaktede Jean Vanier og Ravi Zacharias, som ble kjent etter deres død. Det hadde gått visse rykter, men ingen trykket på «alarmknappen».
I dag er det offentlige og sivile myndigheter, nasjonale lovverk samt internasjonale konvensjoner som sikrer barn, kvinner og minoriteter verdighet, trygghet og rettigheter. Med medieavsløringer og granskningskommisjoner blir Kirkens moralske kollaps stilt til skue i all sin umenneskelighet. MeToo bølgen har fått også nonner til å stå fram med seksuelle overgrep de har vært utsatt for. Paven har visst. Vatikanet har visst.
Paven innrømmer at biskoper og prester begår overgrep mot nonner
Komplett katolsk katastrofe
Debatt: Den katolske kirken – en grotesk overgrepskult
Feminist-teologiens blindsoner
Hva barn, kvinner, urfolk og minoriteter historisk-faktisk (ikke i lignelser) har gjennomgått av overgrep, ydmykelser og lidelser under kirkemaktens overherredømme, er åpenbart en svært betent materie. Mer enn noe er det systematikken og kontinuiteten som avslører det kristne (instrumentelle) menneskesynet.
Det prekære spørsmål synes å være: hvordan skal Jesu (etisk) ufeilbarlige autoritet og ære reddes? Feminist-teologene deltar aktivt i hvitvaskingen av Jesus. Da trengs det syndebukker. Den katolske teolog, Ingebjørg Nesheim, gir i Vårt Land (27.09.2020) de arme uvitende apostlene fra oldtiden skylden for Kirkens nær to-tusenårige undertrykkelse av kvinner. Men i følge evangelieskriftene var det Jesus som utvalgte Peter til «klippen», med svært vide fullmakter. En skriftforfalskning – eller en feilvurdering av Jesus? Så vidt jeg forstår har Paulus en høy stjerne i liberal teologi. (Jorunn Økland, kjønnsforsker, bibeloversetter og TF-professor, er omtalt som ledende Paulus-forsker).
Jesus-apoteosen krever at han holdes ren og skyldfri: ansvarsløs. Han kjempet forgjeves mot patriarkatet, hevder Nesheim. Det kan ikke være annet enn ønsketenkning, for ingen evangelieskrifter underbygger en slik påstand. Mer absurd: skulle «Guds enbårne Sønn» og/eller «Gud selv» – han som opphevet «naturlovene» for fødsel og død – være hjelpeløs overfor en samfunnsinstitusjon: patriarkatet?
Mot patriarkatet kjempet selv Jesus forgjeves
Live Danbolt Drange: Jesus gikk så langt han kunne i oppvurdere kvinner innenfor rammene i det jødiske samfunnet. Kirkens historie viser at dette ikke ble fulgt opp»
Datidens kjønns- og klassedelte samfunn var Jesus fra Nazaret helt fortrolig med, som også slaveinstitusjonen. Jesus brøt ikke engang den patriarkalske dominans i sin innerste disippelkrets, skal vi tro evangelieskriftene. Han utpekte ingen kvinne blant de 12. Kunne han ikke, eller ville ikke? Kvinner eksisterer bare i periferien, ofte trengende: syndige, syke og/eller demonbesatte.
I det «gamle» testamente har kvinner langt mer framtredende posisjoner, ikke minst ved fruktbarheten som skulle sikre stammen, slekten og generasjonenes overlevelse. Jesus hadde ikke slike interesser for det jordiske liv. Ikke engang Jomfru Maria – gudefødersken? – fikk plass i hans innerste krets. Hun var ikke invitert til Jesu siste påskemåltid, som heller ikke Maria Magdalena.
Kvinnens skapelsesgitte underordning og mannens herskerrolle var like selvfølgelig for den historiske Jesus som for samtidens og senere etterfølgere. Skal «det jødiske samfunnet» også få skylden for kirkefedrenes/kirkelærernes inngrodde misogyni? Kunne ikke Den hellige Ånd eller Kristuslyset ha korrigert dem i deres tusenårige villfarelser?
Jesu kvinneideal var den lydige tjenerinne, som for de store kirkelærere: Paulus, Augustin og Luther. Lydighet og dydighet kjennetegner også de kvinnelige helgener som stadig æres. De er hyllet for sin underkastelse og hengivelse til Kristus og Jomfru Maria, ikke for barn og kvinners (menneske)rettigheter i familie og samfunn. Jeanne d’Arc (Jomfruen av Orleans) er så vidt jeg vet den eneste krigeren blant kvinnelige helgener.
Det må følgelig være «en annen Jesus» (den oppstandne Kristus?) Nesheim fabulerer om, siden han stilles over og utenfor sin egen historiske samtid. Liberalteologene trenger en modernisert ideal-Jesus tilpasset alle behov: en revolusjonær Jesus, hippie-Jesus, feminist-Jesus, flyktninge-Jesus, trans-Jesus… Det er slik persondyrkelsen vedlikeholdes. Med andre ord: liberalteologene og kirkepartiet «Åpen folkekirke» står klar til å gi deg akkurat den Jesus du vil ha.
“Genuin kristusetterfølgelse”
Denne sommer (2023) har Åste Dokka på lederplass i Vårt Land (ukritisk) hentet fram den unge saligkårede Julian(a) av Norwich, som i likhet med flere andre dedikerte kvinner omkring 13-1400 tallet levde mange år innemurt i klosterveggen. De kalles «reklusere». Juliana har sin egen minnedag og kirke. Lenger i livs- og verdensfornektelse, selvoffer og forsakelse, kunne man vel knapt komme i levende live. Skjønt, oldkirkens eremitter som ørkenfedre, huleboere og søylehelgener også kunne drive det langt (se Den hellige Antonius den store, Wikipedia).
Det kan ikke overraske om den innemurte Juliana hallusinerte litt… Var det Guds vilje – til Guds ære hun skulle leve innemurt? For Jesu Kristi skyld? Hvor kom denne forrykte ideen fra? Kristen ekstremisme og patriarkalsk tyranni kan knapt bli tydeligere. Hva er kirkelig kvinneideal i dag: Barbie eller Jomfru Maria? Hellige Teresa av Lisieux eller Maria Magdalena?
“Men det de snakker om (Ottosen og Braut) har lite å gjøre med genuin kristusetterfølgelse i dag. En slik etterfølgelse må drives av et kontinuerlig grave- og rekonstruksjonsarbeid for å lete både i tekstene og i historiene for å finne evangeliet – det gode budet – blant alle Bibelens ord…. Genuin kristusetterfølgelse er å stå i det kontinuerlige spennet mellom bibeltekst, bibelfaglig historisk innsikt, kunnskap om hermeneutikk, tekstens etiske konsekvenser og ansvar, og samtidsanalyse. Den jobben virker det som Ottosen og Braut tror de kan hoppe over, bare fordi de tror de er fromme”. (Gyrid Gunnes, Klassekampen 14. juli 2022: “Underordningen”. Min utheving.)
Gunnes’ (uuttalte) bibelbruk er utformet i hennes tidsånd, dvs. den sosiale konteksten hun selv står i. Den regulerer hva hun subjektivt fortier eller framhever i Bibelens tekster. Gunnes’ “kristusetterfølgelse” er like lite troverdig som hennes fiendtlige angrep på Ottosen/Braut. Hun går så langt at hun påberoper seg en særlig personlighet: “Noen av oss har personligheter som gjør at dette kjennes viktig, riktig og godt…”. Gunnes siterer ingen Jesus-ord, men med sine “regnbuebriller” ser hun at Braut og Ottosens posisjon “kan forstås som et ønske om en anerkjennelse for å eksperimentere sosialt med underordning som levd erfaring. Man kan kalle dette en sosial SM (sadomasochisme)“.
Den kristne Guds makt og ære (i evighet)
«Uten meg kan dere intet gjøre» (Joh. 15:5)
Hva skal et samfunn med Lov og Rett når Evangeliet om Jesus (i egenskap av «sann Gud og sant menneske») gir alle svarene – og Den hellige Ånd har innskrevet Loven/moralen i de troendes hjerter? Lov vs. Evangelium er blant flere fatale motsetningspar i den selsomme inndeling av den kristne bibel.
Hva ville Jesus sagt til en tenkt angrende voldtektsmann og/eller barneovergriper: din tro har frelst deg… dine synder er deg forlatt… gå bort og synd ikke mer..?
Kanskje syndsbekjennelse og botsøvelser, skriftestol og sjelesorg vil være tilstrekkelige «institusjoner» i en kirkestat? Ja, hva skal man med en sekulær rettsstat når det er «Gud» – den himmelske Konge – som krenkes, og all makt og ære tilkommer ham alene? Vårt Lands lederartikkel takker Gud for at rettsvesenet oppfyller sin oppgave. Men det er da ikke på den treenige kirkegudens vegne rettsvesenet utsteder sine dommer?
I følge kirkelæren skal (treenighets)guden – Faderen eller Sønnen? – i den kommende verden avholde sin egen rettergang, dom og straff, over menneskeheten i fortid, nåtid og framtid. Også over våre forhistoriske artsfrender, må vi anta. For hva? Æreskrenkelser? Jeg gjentar biskop (emeritus) Tor Berger Jørgensens ville påstand i Aftenposten 08.01.2023:
«Med kirken bekjenner jeg dom og oppgjør – ved Jesu gjenkomst. Vi skal alle stå til regnskap». «Vi alle»? Det skal vi selvsagt ikke, annet enn i Jørgensens teologiske fortapelsesteori.
I moderne Domsfortellinger (teorier?) heter det gjerne at kirkeguden ved historiens ende skal «nyskape» verden; himmel og jord? Med slik ALLMAKT, som skaper, opprettholder og ødelegger av universet, kan man undres over hvorfor han drøyer så lenge med sin ankomst – hvis han ville spare menneskene, sine skapninger, for unødvendige lidelser. En med-lidende gud ville vel ikke tillate «synden», djevelen og den såkalte Ondskapen å herje fritt? Finnes det tegn til anger hos den Allmektige? Vil den kristne Gud som «sant menneske» holde dom over seg selv? Som “syndfri” kan han vel umulig forstå menneskelige følelser, som skyldfølelse og samvittighetsnag.
Ingen kjenner dagen eller timen, sier Jesus. Han maner sine tilhørere å «våke og be», for Menneskesønnen (Kristus?) skal komme «som en tyv om natten». Hva er hensikten med slikt hemmelighold? Hvorfor dette overraskelsesmomentet?
Matteus 25
Tilgivelige og utilgivelige «synder»
«Hvis synden er medfødt, så er den ikke forsettlig. Hvis synden er forsettlig, så er den ikke medfødt». (Pelagius)
Dette burde være enkel logikk. Munken Pelagius betonte på 400-tallet menneskets ansvar og frie vilje. Det var utålelig for Arvesyndens «far» St. Augustin, som også for de langt senere Martin Luther og Jean Calvin. I DnKs sentrale læreskrift, Augustana, er Arvesynden en sykdom. Kirkelære og teologi har etter årtuseners ville spekulasjoner ennå ikke klarlagt om «synden» er en (arvelig) tilstand, holdning eller handling. «Alt som ikke skjer i tro, er synd», sier Martin Luther.
Den trellbundne
Om den kristne frihet
Hva sto Martin Luther for?
I følge Store norske leksikon er «synd en tilstand av urenhet, mangel eller feil…..Med få unntak lærer alle de store kirkesamfunnene at synd bare kan fjernes for det enkelte menneskets vedkommende gjennom innlemmelse i den kristne kirken gjennom dåpen samt et trosforhold til Jesus Kristus….. Den katolske kirke skiller mellom dødssynder og svakhetssynder…».
Hva sier det «nye» testamente om SYND og HELLIGHET?
«Gud er en hellig Gud som ikke tåler synd», står det skrevet i Brevet til hebreerne 10:4. Men hvilken synd eller synder er det tale om? Som historien viser tåler guden opplagt synder begått av hans kirkes presteskap, også brudd på det 5. budet: «Du skal ikke slå i hjel».
«Synden er at de ikke tror på meg», sier Jesus om sine landsmenn i følge Joh. 16, 5-15.
Spott mot Ånden/Den hellige Ånd skal ikke bli tilgitt, verken i denne verden eller i den kommende, sier Jesus i Matt. 12, 31-32. En vanskelig bibeltekst, kanskje? «All synd som begås er synd mot Den treenige Gud», sies det på en kristen-blogg.
I gudstjenesteliturgiens Syndsbekjennelse er det krenkelser mot den hellige Gud og himmelske Far som bekjennes: «i tanker, ord og gjerninger». Menigheten ber om tilgivelse «for Jesu Kristi skyld». Tredje person i treenigheten, Den hellige Ånd, hører med i formularet. (Det finnes visstnok tre varianter av Syndsbekjennelsen menighetene kan velge mellom).
Som så mange kirkelig-teologiske kjernebegreper skal også «synden» moderniseres, dvs. sekulariseres eller allmenngjøres. Da må koblingen Synd – Fortapelse tilsløres eller nedtones, kanskje også nødvendigheten av småbarns rituelle renselse ved vann (gjenfødelse/frelse) i Dåpen. Noen prester og apologeter vil snakke mer om «synd», andre mindre. Se gjerne presten Stian Kilde Aarebrot i VG 2019. Her hevder Aarebrot i fullt alvor at vi ikke har språk å snakke om «menneskets mørke sider» hvis syndsbegrepet kasseres.
Debatt: Vi må snakke om synd
Sterkt fra Stærk om synd og tilgivelse
For forståelsen at mennesket, ufullkomment og påvirkelig av miljø og oppdragelse, har potensiale for godt og vondt trengs ikke det teologiske syndsbegrepet. Vi kan i vår tid snakke fritt og åpent om presteskapets «mørke sider» uten at syndsbegrepet tematiseres. FNs komite for barns rettigheter hadde ingen interesse for den særkristne «synden», da den i 2014 anklaget Vatikanet for å legge til rette for seksuelle overgrep. Det er et internt kirkelig-teologisk problem å forklare hvorfor kirkeledere og geistlighet har så svak motstandskraft mot «synden».
Syndens opphav og ende: engler og demoner
Hva Paulus sier om «synd» (vår onde natur og djevelens påvirkning) er ganske konkret. I Brevet til efeserne 6:10f. maner han de hellige i Efesos til å “ta på Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens lumske angrep”. Og videre: med troens skjold kan de hellige “slukke alle den ondes brennende piler”.
Hva sier Paulus om synd?
I apostelmenighetene er Gud – Satan mytologien reelt forstått. 1 Peter 5:8-11: «Vær edrue, våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke…»
1. Johannes kap. 3:
«Den som synder, er av djevelen, for djevelen har syndet fra begynnelsen. Og det var for å gjøre ende på djevelens gjerninger at Guds Sønn åpenbarte seg. Den som er født av Gud, synder ikke… Slik viser det seg hvem som er Guds barn og hvem som er djevelens barn…».
Stig Magne Heitmann: «Syndens alvor er synliggjort i hver bok i Bibelen» (dagen.no)
«Den katolske kirkelæren om djevelen ble endelig fastslått på Lateran-konsilet i 1215. I Luthers tankeverden spiller djevelen en stor rolle, og hans forestillinger om djevelen er realistiske; mennesket er alltid behersket av enten Gud eller av djevelen, historien er den store kamp mellom Kristus og djevelen, der Kristus seirer». (kilde: snl.no)
I den ny-testamentlige (mytologiske) overlevering lot ikke Jesus seg friste av Satans forførelseskunster i ørkenen. Jesus støttet seg til en hærskare av engler som tjente ham. Mytologien om Jesu fristelse i ørkenen (Matteus 4, 1-11) gjenfortelles hvert eneste år, også i Den norske kirke (jfr. prekentekst 1. søndag i Fastetiden). Når denne sentrale teksten skal aktualiseres eller kontekstualiseres, møter vi de utroligste tolkninger. (Det ligger en del prekenutlegninger på Internett). I akademisk teologi må Satan-figuren bli vanskelig å håndtere da han(!) og hans demoner inngår i Jesu virkelighetsoppfatning. Det nytter ikke å parkere Satan i det “gamle” testamente, heller ikke å henvise ham til folkefantasien. Engle- og djevelmytologien er høyst levende i Kirken i dag. En menighet i Den norske kirke har nylig gjenopplivet minnedagen for erkeengelen Mikael (“Mikkelsmess”). Hvorvidt Demonologi og Angelologi er tema i tverrkirkelige (økumeniske) samtaler, vites ikke.
Mikkelsmesskonferansen – Bragernes menighet (kirken.no)
Mikkelsmess, en inspirasjonsfest – Vårt Land (vl.no)
Satans demoner – det er legioner av dem – har vedblitt å plage og hjemsøke menneskene inntil i dag. Også i Afrikas misjonsland, der hvor den kristne kulturarven har slått rot. Demonutdrivelser (exorcisme) har vært praktisert siden Jesu tid. Han er forbildet! Ingen Frelsesaksjon har ennå gjort ende på «djevelens gjerninger». Djevelen/Satan er stadig Guds Sønns hovedmotstander, en farlig og intelligent sådan, som den overtroiske pave Frans har advart mot.
Det er i åndeverdenen den store avsluttende kampen skal føres, der den kanskje først oppsto? Åndskamp, kalles det. Med Paulus handler det om “ondskapens åndehær i himmelrommet”… Så sterk er djevelens makt at han bare endelig kan overvinnes ved en apokalyptisk totalødeleggelse av vår menneskelige (gudskapte?) verden. Da først skal kirke-kristendommens Kristus tre fram i triumf og bli «alt i alle». (Kol. 3:11, Ef. 4, 5-6). Totalitær ideologi? Jeg siterer en evangelisk kristen-blogg:
«Kristus er Gud og Herre fra evighet til evighet. Fra evighet av har Han vært Guds enbårne sønn, og i all evighet vil Han som den korsfestede og oppstandne Frelser være alt, og i alle. Jesus er Alfa og Omega. Bibelen begynner derfor med Kristus, handler om Kristus og avsluttes med Kristus. Kristendom er Kristus!».
Hellig vrede, hevn og gjengjeldelse
«Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv» (Matteus 25:46)
«Hevn eder ikke selv, mine elskede, men gi vreden rum! For det er skrevet: Mig hører hevnen til, jeg vil gjengjelde, sier Herren» (Romerne 12:19)
«… med luende ild, når han tar hevn over dem som ikke kjenner Gud, og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium» (2 Tess. 1:8)
«Jesus taler mer enn noen andre om helvete. Han gjør det helt klart at synd fører dit. Jesus vekker og skremmer med helvete. Hans ord går til marg og bein når han taler om: en lukket dør, mørke, gråt, tenners gnissel, ormen som aldri dør og ilden som aldri slukkes. Jesus håner mange velmente ord om at en ikke skal true. For ham er helvete ikke en trussel. Det er en kjensgjerning. Ilden er tent av hans himmelske Far. Der ender alle som ikke frelses ved hans blod, uten mulighet til å komme ut derfra igjen. For Jesus gjelder det om det ene: å vekke den som frimodig vandrer mot helvetes evige pine». (kilde: bibelsk-tro.no)
Vi har for en stor del et humant fengselsvesen. Straffedømte fanger mister sin frihet, men skal ikke pines eller mishandles under soning. Vi har ikke tukthus lenger. Det kan ikke være annet enn hevnbegjær som ligger bak den morbide helvetesstraffens (evige) pine, som vi møter i det «nye» testamente og hos senere kirkelærere. Det gode evangelium?
Den kristne Gud er en krenket gud. Han krenkes av sine tilbederes «ord, tanker og gjerninger». Han glemmer ikke, men gjemmer på sin vrede – til den Ytterste dag. Derfor skal han vel holde Dom? I følge Joh. Åp. finnes en himmelsk katalog, Livets bok, med navn over de frelste: Rikets arvinger? Guden kjenner sine (på forhånd) utvalgte: de hellige og rettferdige. Ja, har han ikke også telt hvert hårstrå på deres hoder? Det skal forstås billedlig, må vite.
En skribent i avisen Dagen kunne fortelle hvordan Gud egentlig er. «Slik er Gud», slår han fast.
Gud er ikke hevnens Gud
Presteskapet kjenner ikke bare «Guds virkelighet», men også «Guds skaperdrøm», som denne domprosten: «Guds skaperdrøm er enhet, fellesskap, kjærlighet mellom ham og alt det skapte. Når kjærligheten må vike, når relasjoner krenkes, krenkes også Gud».
5. søndag i påsketiden
Hva er den største og mest alvorlige krenkelse «Gud» påføres? Ulydighet? Avvisning? Ruger han ennå over syndefallet, da mennesket trådte ut av Edens hage og valgte sivilisasjon og kulturskaping? Jesus selv sto plantet i en mytologisk historieoppfatning, med bl.a. sine referanser til Noah og syndfloden: «Som det var i Noahs dager, slik skal det være når Menneskesønnen kommer…». Jesus ventet på den annen syndflod. Bare en liten rest av «rettferdige» skulle reddes.
Med sin mytologiske historieoppfatning OG sine begrensede kunnskaper kunne Jesus ikke vite at flom, krig, hungersnød, jordskjelv og lovløshet hadde hjemsøkt menneskeheten lenge før hans tid. Han kunne heller ikke forutse hvor mange slike «trengselstider» menneskene skulle gjennomleve etter hans død for ca. 2000 år siden.
Jesus varsler kosmiske katastrofer etter den SISTE trengselstid: «Så snart denne trengselstiden er over, skal solen bli formørket og månen miste sitt lys. Stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelrikets krefter skal rokkes». (Matteus kap. 24 og 25)
Pavens «nøkkelmakt»
Som kirkegudens forvalter i verden OG åndelig og politisk overhode i teokratiet Vatikanet har Paven juridisk immunitet, slik også den norske konge har i Grunnlovens §5. Paven kalles «vår hellige far». Han troner i «den hellige stol». Kongens person var hellig i vår Grunnlov inntil 2018. (Kongen er stadig til stede ved bispeinnvielser i DnK).
«Det er ikke lenger naturlig å se kongemakten som trinn i en guddommelig ordning hvor all øvrighet stråler ned fra Vårherre». (Michael Tetzscner).
Når den uangripelige hellighet støter an mot menneskelig erfart virkelighet oppstår de umuligste selvmotsigelser: teologisk, etisk og rettslig. I moderne demokratier kan verdslige makthavere/statsledere både avsettes og straffeforfølges, men ikke en Pave? Paven anses «syndfri» når han utsteder sine læresetninger Ex cathedra.
Vatikanet er ingen stat
Pave Benedikt XVI, Vatikanet | – Vil forsøke å få paven arrestert
Kirkelig geistlighet hadde (og har) angivelig Guds fullmakt til å tilgi eller straffe synden og synderen, hva de også har gjort i allianse med den til enhver tid rådende herskermakt. Pavens nøkkelmakt består, overlevert fra Jesus til Peter med svært vide fullmakter. På sin Guds vegne har pave Frans ved flere anledninger, offentlig, utøst hellig vrede og domstrusler over «syndere», om det gjelder miljøsynder eller seksualovergrep og vold mot barn eller kvinner.
Pave Frans: – Å skade en kvinne er å krenke Gud
Pave Frans truer sexovergripere i kirken med Guds vrede
Paven: – Gud vil dømme ledere som ikke beskytter miljøet
Når paven på sin Guds vegne truer med straffedom bare over «de andre», skjønner vi at han selv og hans forgjengere ikke rammes av noen straffedom. Paven, som biskoper flest, er vel Guds nærmeste «partner og venn»? (Se gjerne presten Kjell Arnold Nyhus, Vårt Land 03.08.2023). Men både pave Frans og de to foregående paver er beskyldt for å tildekke overgrep. Vil medvirkning til forbrytelser («unnlatelsessynder»?) bli tillagt vekt i den himmelske rettsjustis?
Når avsløringene kommer ham for nært bedyrer Paven, i likhet med andre kirkeledere, tidvis uvitenhet og sin «sorg og smerte». Slik følsomhet og empati er dessverre lite merkbar i Kirkens voldshistorie og voldsteologi. Såkalt selvransakelse, botsgang og unnskyldnings-gudstjenester kommer litt vel sent for historiens ofre.
«For Jesu Kristi skyld»
«Å drepe og utrydde hedningene er den aktverdigste oppgave for alle (kristne) som har valgt våpenhåndverket… Kristi stridsmann kan drepe med god samvittighet og dø i fred. Dør han, så arbeider han for seg selv; dreper han, da arbeider han for Kristus… Hedningenes død tjener til å øke hans ry, for det betyr større ære for Kristus» (St. Bernhard av Clairvaux, død 1153).
Martin Luther satte ingen stopper for verken djeveltro, jødehat, heksebål eller annen dødsstraff. Hans syn på barneoppdragelse og kvinner er til tider rystende lesning. Luther er av en teologiprofessor (TF) omtalt som «1500-tallets superkjendis». Han var nådeløs mot alle avvik fra hans «rette lære».
«Jeg kan ikke akseptere at min lære blir bedømt av noen, selv ikke av englene. Den som ikke vil ta imot min lære, kan ikke oppnå frelsen». (Martin Luther)
Den katolske kirke har sin egen reformasjonshistorie. Da har det gått mer enn tusen år mellom første og siste (?) kjetterdrap i Kirkens voldshistorie. Men hva er vel Inkvisisjonens ofre opp mot 2 katolske martyrer år 1555?
“Til Guds og Jomfru Marias ære” – Kirkens martyrer under reformasjonen i Norge
«I 1555, 18 år etter reformasjonens innføring, ble det første kjetterbål vi kjenner fra Norges historie tent. Da havnet to Vestfold-bønder på bålet fordi de hadde oppfordret folket til å holde fast ved den katolske tro, faste på fredagene og holde lørdagen hellig for å ære jomfru Maria».
Jeg siterer bibelselskapet.net:
«Skildringen av inkvisisjonens pineredskaper og torturmetoder er kvalmende lesning. Det er en historie om menneskers oppfinnsomhet i ondskap, om pinebenker, radbrekning, vanntortur, ormegraver, sult og alle tenkelige former for mishandling. Et av de mer raffinerte torturredskaper var «jomfruen», en Maria-statue som var slik konstruert at offeret ble gjennomboret av kniver når mekanismen la armene omkring martyren og dro ham inntil seg. Dette ble kalt «mariakysset»».
De uønskede minoriteter i vårt Lutherland har først i vår tid fått den oppmerksomhet de fortjener, om det gjelder jøder, samer, kvener, tatere eller sigøynere. Plutselig er minoritetsvern blitt en “verdi” i DnK. Hvorfor ikke FØR?
Kirken som samfunnsaktør
Krig og erobring, terror og forfølgelser, århundrers slavehandel og slaveri, segregasjon, rasisme, massakrer og folkemord fulgte i årtusenet etter hellig-Olavs død på Stiklestad år 1030. Kristning av Norge, Norden og Europa brakte ingen fred til kontinentene. Religionshatet – fiendehatet – var voldsomt. Både Pavekirken og Lutherkirken hadde vel samme KRISTUS som ledestjerne gjennom alle disse mørke århundrer? De hadde også felles: jødehat og kjetterhat. De var selv bitre fiender.
Kirken skal i følge kirkepolitiker Trond Bakkevig bidra til å verne grunnleggende samfunnsverdier (Vårt Land 06.08.2023). Så lenge kirkelære og bekjennelser – ideologien – står urokkelig fast harn vi ingen garanti for at historien ikke gjentar seg.
Når den kristne Gud blir en «kopi» av skiftende mannsidealer – diktatoren eller sosialdemokraten? – er han i konstant dødskamp. Alle kirkesamfunn strever med sekulære samfunnsverdier: religionsfrihet og likebehandling/likeverd, demokrati og mangfold. Det skyldes selvsagt at disse verdier er ukjent i kristendommens skriftgrunnlag og historie. De autoritære strømninger som skyller over det kristne Vesten kan tyde på en nostalgisk lengsel tilbake til fortidens kristne «enhetssamfunn». Det kan bare gjenskapes gjennom politiske maktmidler, indoktrinering og ensretting. I en kompleks og krisepreget tidsalder ropes det gjerne på enkle løsninger og “den sterke mann”: autoritetsdyrkelsen! Jeg siterer Fredrik Wisløffs “samfunnsdiagnose” for sin tid: “Mange mennesker er syke av angst fordi dne er religiøst underernærte, ja helt uthungret. Likesom legemet kan lide av mangelsykdommer, vil sjelslivet bli ødelagt når sjelens hunger aldri tilfredsstilles”.
Den rent maskuline Vatikanstaten – teokratiet – er en tragisk, antikvert etterlevning av fortidens religiøse diktaturer. Den eksalterte Olavsfeiringen med kristenarven kaster de mørkeste skygger over vår samtids samfunnsverdier. Det gjør også de høylydte ropene etter Jesus-vekkelse, politisk teologi, økt misjonssatsing, ny-kristning og/eller gjenkristning av Europa.
Vi hører at vi ikke forstår hvor «kristne» vi er, ettersom alt godt, sant og vakkert i verden kommer fra kristendommens Kristus. Han er angivelig selve lyskilden og kjærlighetskilden. Vår menneskelig ufullkomne kjærlighet er bare en blek gjenglans av Kristi fullkomne kjærlighet. For Guds kjærlighet tar aldri slutt, blir det sagt. Det stemmer ikke med skrift og bekjennelse, teologi og forkynnelse.
Den kristne Gud utvider stadig sitt interessefelt – og sin folkelighet. Nå har han også fått sansen for alt som er morsomt, ikke minst fotball. Se den spektakulære fotballgudstjeneste i Fredrikstad domkirke søndag 10. september 2023, med preken av biskop emeritus Halvor Nordhaug. Han er selv lidenskapelig fotballsupporter. Da passer det kanskje å påkalle Guds velsignelse over fotballens gleder? For få tiår siden ble ordet «tøysekirken» lansert, i en lignende sammenheng. Den gang var det presten Einar Gelius sin lidenskap for Vålerenga fotballklubb som vakte oppsikt. En mannsgud for særinteresser kan neppe ha lang levetid igjen. (En “strikkegudstjeneste” står også på gudstjenesteplanen i Fredrikstad domkirke).
halvor nordhaug – elsk dine fiender – ffk-gudstjeneste.pdf
Helt på tampen av kommunevalget 11. september 2023 dukket Jesus opp igjen i Vårt Lands lederartikkel. «Med Jesus på partilaget», slik lederskribenten anbefaler, kan det se mørkt ut. Jeg spør bare: hvilken politisk enkeltsak, eller hvilke av folkekirke-verdiene utover LHBT+ ville Jesus ha frontet på bakgrunn av hans forkynnelse og opptreden i evangelieskriftene? Hvorfor spør ikke lederskribenten – sjefredaktøren – hvilket kirkeparti Jesus ville stemt på?
Vårt Lands valgleder i kommunevalget 2023: «Hva ville Jesus stemt?»
Noen lesere vil kanskje merke seg at lederskribenten ikke oppgir noen Jesus-ord fra det nye testamente. Det eneste bibelsitat i teksten er fra Salomos ordspråk 21,13: «Den som lukker øret for den fattiges skrik, skal selv rope uten å få svar».
En politisk kirke vet vi godt hva er, men hva og hvem er en politisk Jesus som partier både på venstresiden og høyresiden vil ha eierskap til? Jesus viste ingen interesse for samfunnsbygging, men var bare opptatt av å rekruttere borgere til sitt hinsidige Himmelrike. Hans kongedømme eller Rike var ikke av denne verden, sier han selv. I Jesu anskuelsesundervisning var dette Rike intet demokrati, slik mange av hans lignelser ganske brutalt demonstrerer.
Jesu rasende skjellsord, flere de-humaniserende, mot hans samtids «religiøse partier» gjør ham totalt uegnet som etisk og demokratisk forbilde. Han tålte ikke motsigelser. Som Jesus selv sa det: «Den som ikke er med meg, er mot meg». Det var ikke felles samfunnsverdier, men hans person og autoritet folket skulle ta stilling til. Den mangel på måtehold og sindighet oldtidsprofeten Jesus utviser i evangelieskriftene må vi håpe aldri kommer inn i den politiske samfunnsdebatten. Saklig debatt, forhandlinger og kompromisser var doms- og endetidsprofeten Jesus helt fremmed. Sivilisert debattkultur kjennetegner heller ikke kirkepartiene i DnK. De framstår ikke som brobyggere, men som frontkjempere. Kirkemøtet er ikke et hyggelig sted å være, uttalte en av delegatene dette år.
Jesus’ og Luthers voldsretorikk og straffetrusler mot meningsmotstandere og annerledestenkende er «innskrevet» i Grunnlovens evangelisk-lutherske Folkekirke: Norges offentlige religion. Avslutningsvis kan det passe å sitere Arnulf Øverland.
«Det er de kristnes egen dogmatikk som latterliggjør den gud de tilber»
«Det er mange ting vi ikke vet, og mange ting vi kunde ønske å vite. Men hver gang vår erkjennelse ved videnskapens hjelp har fått et lite puff fremover, går det en blek angst gjennem menigheten. Den er bange for at Gud skal bli syk av det, at han kanskje skal dø, at kristendommen skal gå i opløsning, kristendommen som skulde beskytte oss mot kunnskap. Man er bange for, at en lysstråle skal trenge gjennem det mørke, som man graver seg ned i for å slippe å se». (min understreking)