Hvor står den protestantiske kirke?

Av Andreas Edwien

rokoberget-kirkeruin
Hva står egentlig igjen av kirke og kristendom?
Fotografi: Rokoruinen – Løten kommune.

     Vi presenterer et klassisk religionskritisk essay av Andreas
     Edwien, med en grunnleggende kritikk av kristendom og kirke
     som er like aktuell idag som da essayet ble skrevet[1].

     Denne utgaven av essayet er redigert av Thomas Gramstad og
     utstyrt med fyldige og utdypende noter, mellomtitler og andre
     tilpasninger til lesing idag.

Del 1. Sammenbruddet i kirkens begreper og lære

     Hele det system av bestemte trossetninger som den svenske
     kirke offiselt bygger på, holder på å forsvinne i en tåke …
     (Dagens Nyheter 1949)

Disse ordene om den kirkelige forkynnelse i vårt naboland har
gyldighet for hele den protestantiske kirke i dag. Den doktrinære
klarheten, som kjennetegnet den gamle kirke, er borte. Det aller
meste av det som sies er uten klare konturer, uten konsise
begreper, uten håndgripelig tankeinnhold. Den gamle dogmatikken
er — og vi sier lykkeligvis, selv om det er denne intellektuelle
tåketilstand vi i det følgende skal kritisere — i ferd med å
forsvinne i «en dimma av ärbara, men skröpliga reflektioner».

Nå vil majoriteten av de bekjennende selv hevde at påstanden om
uklarhet er subjektiv og ikke holder stikk.

Dette beror imidlertid på ganske bestemte, psykiske
forutsetninger som lett lar seg analysere: For den troende, den
«innvidde» er allting klart. De religiøse særbegreper har for ham
ikke den samme karakter av språk som andre ord. Gjennom den
sakrale tradisjonen er den religiøse terminologien på en
eiendommelig måte blitt «besjelet» og er for den hengivne
bekjenner kommet til å representere en art «hellige gjenstander».

De religiøse begrepenes stadige, monotone bruk gjør at deres
intellektuelle betydning litt etter litt svinner hen, og med sin
tradisjonsmettede velklang går de over til å bli rent
stemningsskapende midler på linje med koralmusikk og brennende
alterlys. (En kan tenke på den tidligere messe på latin, et språk
som jo tilhørerne ikke var innviet i. — Røttene til dette går
direkte tilbake til magien.)

I dag vil derimot folk flest holde på at språk er språk og har
sin funksjon alene som meddelelsesmiddel. Noe annet skal vi
heller ikke her gå ut fra, liksom kirken selv fra
misjonsinteressens synspunkt ikke kan gå ut fra noe annet.

Desintegrert og utflytende forkynnelse

Uklarheten i den kirkelige forkynnelse kommer da først og fremst
til syne i det at en rekke av de mest brukte begrepene ikke
lenger representerer noe klart og markert tankeinnhold.

Dette faktum springer ut av den protestantiske kirkes vaklende
holdning til hele den gamle dogmatikken overhodet.

Kirken har ennå sin offisielle dogmatiske bekjennelse. Men
hvilken rolle bekjennelsens forskjellige ledd spiller i tidens
teologiske tankegang, og hva som er REALITET og hva som er
SYMBOL, er umulig å konstatere ved å lytte til vår tids prekener.

Ingen kjenner i dag kirkens stilling til den en gang så
fundamentale TREENIGHETSLÆREN. Dette dogmet, som vakte røre i
hele den antikke verden under den kirkelige ortodoksis
grunnlegging – er det forlatt, eller står det ved makt? Ingen vet
det, ja ikke engang kirkens menn selv.

Dette spørsmålet gjelder det sentrale begrepet i den kristne
forkynnelse: ordet «Kristus».

Hvem — eller hva — er «Kristus»?

Er det et navn på Gud? Er det den historiske Jesus fra Nasaret?
Er han da «Guds sønn» i fysisk eller bare i billedlig betydning?
Er han «frelser» i den gamle eskatologiske mening av ordet, eller
i den moderne symbolske? Er han «fullkommen» i åndelig, moralsk
og intellektuell mening – er han med andre ord absolutt,
ufeilbarlig autoritet – eller var han et relativt menneske med
feil og svakheter, underlagt de samme biologiske og sjelelige
lover som oss alle?[2]

På dette vesentlige spørsmål står i virkeligheten majoriteten av
geistlige i dag uten klart svar.

Dette blir naturlig nok kjernepunktet i den kirkelige uklarhet:
Det sentrale begrep, det avgjørende punkt, er på samme tid det
mest svevende, det mest splittede. Et virvar av dogmatiske,
historiske og følelsesmessige assosiasjoner knytter seg til det,
krysser hverandre og oppløser bildets konturer. En omfattende
historisk-kritisk litteratur om kristendommens opprinnelse har i
de siste menneskealdre smuldret opp det gamle Kristus-dogmet, og
kirken har ikke klart å sette det sammen igjen.

Etter at alle de motstridende synspunkter her i landet for et par
tiår siden ble stilt opp mot hverandre av liberale og ortodokse
teologer uten noen som helst løsning, står dogmet der som en
forrevet torso som ikke lenger kan — og derfor heller ikke skal —
støpes tilbake til den gamle dogmatiske form.

Sammen med det uklare Kristus-begrepet er så hele den lange
rekken av sentrale begreper koblet, som har fått et så
mangetydig, til dels fullstendig utflytende tankeinnhold, og som
det sjelden eller aldri gjøres noe forsøk av forkynneren på å
presisere.

Det gjelder for eksempel ord som: Evangelium, Den hellige ånd,
Guds rike, Guds vilje, Guds bilde, tro, omvendelse, frelse,
fortapelse, synd, forsoning, stedfortredelse, rettferdighet,
loven, dommen, djevelen, helvete — for å nevne noen av de
viktigste[3].

Alle disse dominerende religiøse uttrykk flyter i dag for den
jevne, «uinnvidde» tilhører ut i en tåke av motstridende
assosiasjoner og utløser et utall av alltid ubesvarte spørsmål.

Ubesvarte og uløselige spørsmål

Noen eksempler viser dette: «Guds ord» er et kjerneuttrykk i den
kirkelige forkynnelse, men en må møte dette uttrykket med et
stort spørsmålstegn: Hva rommer det? Er det et svevende symbolsk
begrep, eller dekker det den gamle «verbalinspirasjon»?[4]
Hvorfor definerer man ikke dette gjennomgangsbegrepet, som
faktisk er et eneste stort uløst stridsspørsmål, og som derfor
bidrar til at forkynnelsen fullstendig taper sine konturer?

Hva er «Guds rike»? Et «sted i himmelen», eller etisk-sosial
virkelighet?

I hvilket «Guds bilde» er mennesket skapt?

Det er i dag gjort klart på hvilken måte de bibelske variasjoner
strekker seg like fra en allkjærlig far til en
konsentrasjonsleirstraffende despot.

Dette leder til sentrale spørsmål: «Frelse» fra hva? «Fortapelse»
av hva og til hva?

Hva er «djevelen»? Et personlig vesen, et ondt prinsipp, eller et
(farlig) symbol for etisk utilstrekkelighet?

Hva er «helvete»? Dennesidig nød og smerte eller hinsidig
torturkammer?

Hvilken «lov»? Hva slags «dom»?

Leflingen med alle disse begrepene, den spennende, provoserende
leken med de dobbelte betydninger, de mange usagte muligheter, de
grumsete anelser, kort sagt: tankemessig og språklig uryddighet –
er det som i dag sterkest karakteriserer vår kirkes forkynnelse.

Magisk aura av vellydige hørebilder

Vi vet at for de gamle hadde alle disse begrepene et primitivt,
men fast og klart tankeinnhold. En solid tømret lærebygning holdt
dem sammen og ga dem alle sin konkrete rolle i forkynnelsen. På
toppen av det hele sto dogmet om Kristus, klart i konturene,
læren om den fysiske guds kjødelige sønn, den historiske Jesus
legemlig oppstått fra de døde, sendt fra et fjernt himmelstrøk
for å redde menneskene ut av en fysisk djevels klør — den annen
trosartikkel ord for ord, «det er både visst og sant i alle
måter».

I dag glir hele den gamle lære ut i en forvirret strøm: av tro og
tvil, muligheter, anelser og halvheter. Tankemessig vil det å
«bekjenne seg til kristendommen» i dag si det samme som å leve
seg inn i en spøkelsesaktig begrepsverden der terminologien i
hovedsaken har til oppgave å tjene som en slags magisk aura av
vellydige, utflytende hørebilder.

Vellydig utflytenhet i løs drift

Lyset kveles under en mektig skjeppe av avskrevne begrepers
overlessende symbolikk.

Og den ekstreme symbolikken betyr selvsagt bare én ting: at hele
den gamle dogmatikken som intellektuelt læresystem er i
oppløsning, fordi den frie tenkning, den ærlige sannhetssøkning,
heller ikke har kunnet opprettholde den INNENFOR kirkens murer. I
ÅNDEN — om ikke i bokstaven — har symbolikken måttet kaste loss
fra sin illusoriske havn og legge ut mot åpent hav. Men i stedet
for å speide etter nye kyster, står man engstelig og stirrer
tilbake mot landet som synker i hav. I førti dager og netter har
det regnet, og flodbølgen står høyt over den gamle læres en gang
så trygge klipper.

Lydsvingninger «frelser» ikke — hverken «eskatologisk» eller
moralsk. Ordene kan ikke spille relikvienes rolle. Ord er midler
og kan aldri bli mål. De er tankens medier, ikke følelsenes
objekter. Ordenes hensikt er å gi klarhet, innblikk, innsikt,
ikke å dysse en inn i flyktige stemninger.

Kirken i teologisk blindsone

Kirken befinner seg et eller annet sted mellom dogme og
nøkternhet, magi og virkelighet, myte og sannhet, men ingen vet
hvor. Blant geistligheten er det neppe en i dag som er i stand
til å si utvetydig hvor han[5] står i forhold til den offisielle
lære.

Dette viser den åpenbare frykt for å ta opp debatten om dogmenes
tankemessige innhold. Stort sett gjelder i dag dette om de gamle
læresetningene: lykkeligvis tør ingen gå inn for dem (fullt ut) —
og beklageligvis tør ingen ta avstand fra dem.

Derfor er det for tiden ugjørlig å få klarhet over spørsmålet:
Hvor står kirken? Spørsmålet har intet generelt svar.

Om kirkens tankeverden gjelder i dag innenfor temmelig vide
grenser den gamle sats: Alt flyter.

Del 2. Årsak: To uforenlige gudsbilder

Hva er så de DYPEST-LIGGENDE årsaker til denne forvirring? Med
enkle ord er svaret dette: Den kristne kirke befinner seg i et
intellektuelt tomrom mellom to motsatte gudsforestillinger: den
«hevnende Gud» og den «tilgivende Gud».

I dette tomrom har kirken — hardt presset av det nye verdensbilde
og det nye menneskesyn — mistet sitt dogmatiske feste og forsøker
forgjeves å lage et slags utflytende «kompromiss», forsøker å se
begge de to selvmotsigende og selvopphevende gudsbegrepene i
øynene på én gang. Dette «kompromisset» er ikke annet enn uttrykk
for en avspeiling av menneskets moralske situasjon i dag.

Gudsbildet reflekterer menneskesinnet. Kristendommens
INTELLEKTUELLE forvirring er derfor bare et ytre uttrykk for
RELIGIØS og MORALSK forvirring og usikkerhet.

Denne konflikten, som har sine direkte røtter i Jesu egen
mytologi, kjente ikke den gamle kirken. Den var innstilt på en så
primitiv og fryktsom KRISTUS-DYRKELSE at den ikke ble stilt
ansikt til ansikt med problemets intellektuelle og moralske
rekkevidde. TENKENDE mennesker følte nok motsetningen, men den
underkastende respekten, ærefrykten og helvetesfrykten tvang den
kristne til ikke å befatte seg intellektuelt med den.

Forskning gir dogme-oppløsning

Reformasjonen betød imidlertid en begynnende oppløsning av
Kristus- og emanasjonsdyrkelsen[6]. Fra nå av kom «Skriften» mer
i sentrum for den religiøse oppmerksomhet. Luther var i
realiteten den første kirkelige bibelkritiker som ga støtet til
den historiske kristendomsforskning som skjøt slik fart fra
midten av forrige århundre.

Denne forskning betød først og fremst at man begynte å trenge
gjennom det kanoniske skall som etter tusen års fryktsvangre
tilbedelse og dyrkelse har omgitt den delen av historien som de
bibelske skrifter gjenspeiler.

Først det gamle Israels virkelige historie, skjult under
«verbalinspirasjonens» glanshinne. Og så kristendommens
opprinnelse og utvikling, dens mytologiske miljø og dermed
historiske relativitet — midt i sin etiske universalitet. Man
nærmet seg mer og mer hovedpersonen, Jesus selv, først forsiktig
og ærbødig, siden mer og mer som samtidige på den ene side og som
objektivt iakttakende historikere og psykologer på den annen.

Forkynnelsen av i dag søker som sagt å fylle de stadig mer
åpenbare motsetninger i «evangeliet» som gjennom dette er kommet
til syne, med mengder av «fortolkningskalk». Når det gjelder
hvordan man skal forholde seg til det gamle og ennå offisielle
Kristus-dogmet, så er forvirringen i dag total — og med god
grunn.

Hvilken forvirring har ikke protestantene skapt, spør
katolikkene.

Kirkeautoritet uforenlig med idébrytning

Og de spør med rette, om en ser bort fra at de ikke er klar over
forvirringens åndshistoriske betydning. Den katolske teolog
forstår at løsner først kirkens læreautoritet, så kommer det hele
på glid. Han aner vel at det bak kirkelærens glatte fasade ikke
skjuler seg annet enn levende historisk og menneskelig
IDÉBRYTNING, aner at motsetningene mellom de forskjellige
elementer i Nytestamentet er så sterke og uforsonlige at det må
en hard hånd, et bestemt og truende kirkelig diktat, til for å
holde den ytre kristelige orden ved like. Men det er et diktat
som ingen makt kan opprettholde når menneskene begynner å tenke
selv.

Den protestantiske kristne er begynt å «tenke selv» — innenfor
rammen av den ennå offisielle, men i dag selvoppløsende
autoritetsreligion. Man søker å lage en syntese av AUTORITETEN og
IMPULSEN, det vil si av på den ene side forestillingen om Jesus
som gud, estetisk åpenbaring og mytisk-fysisk «inngrep» i
historien — og på den annen side forestillingen om Jesus som
medmenneske, «etisk mutasjon» og naturlig ledd i menneskets
åndsutvikling.

Kirken avhengig av fysisk åpenbaring

Dermed er selve konfesjonens bokstav kommet i et voldsomt
motsetningsforhold til den religiøse emansipasjon og
demokratisering som tvinger seg frem med uimotståelig kraft.

I virkeligheten betyr dette at kirken som ytre organisasjon er i
oppløsning.

Den institusjonelle kirke og det autoriserte dogme kan nemlig
ikke løses fra hverandre. I den utstrekning dogmet er opphørt å
være dogme, er også kirken opphørt å være kirke, det vil si YTRE
kirke — den er blitt «ecclesia invisibilis»[7].

Dogmet er jo uløselig knyttet til forutsetningen om FYSISK
åpenbaring, som er grunnen til at den ytre kirke tradisjonelt
selv skal spille rollen som en rent fysisk åpenbaring av
guddommen. Den ytre, fysiske kirke hører uløselig sammen med
forestillingen om en fysisk, dimensjonal Gud som fører tid- og
rombestemt eksistens «et sted i himmelen» og som griper inn i
menneskenes falne verden ved konkrete frelses- og domsakter.

Ytre kirke vil det derfor være i samme grad som menneskene ikke
har frigjort seg fra dette primitive guds- og verdensbilde.

I dette består også den protestantiske kirkes dilemma.

Et tomrom av alt og intet

Den hevnende Gud er nettopp den FYSISKE Gud, det dimensjonale,
antropomorfe fantasivesen skapt i menneskets bilde. Motsatsen:
Kjærlighetens Gud — er det usynlige etiske livsprinsipp, selve
den åndelige livsgrunn som trosser alle former for ytre
religiøsitet, alle former for institusjonell gudsdyrkelse.

Mellom disse to ytterligheter av materialistisk og åndelig
religiøsitet står i dag den protestantiske kirke.

I denne tåkeverden mellom det primitive, autoritære, kimæriske
mythos og det forløste, frigjorte og opphøyde ethos og logos, er
betingelsen tilstede for den uklarhet i forkynnelsen som i dag er
så iøynespringende.

I dette tomrom er språket opphørt å være språk, «Kristus» er
samtidig opphørt både å være Gud og menneske, «Satan» er på en
gang realitet og symbol, «helvete» er samtidig hinsidig
konsentrasjonsleir og dennesidig nød — her skimter en kort sagt
på én gang alt og intet av det som en gang var det mytiske
himmelroms urokkelige og umistelige inventar.

Mange av den protestantiske kirkes tillitsvalgte og ansatte er
selvsagt klar over hvordan saken står. De kjenner trykket av den
stadig mer påtrengende uklarheten, og de arbeider seg ut av den
og frem til en klarere og mer naturlig verdensanskuelse.

Andre derimot har slått seg til ro i denne egenartede verden av
avskrevne religiøse begreper, i disse symbolikkens mangslungne
speillabyrinter hvor en kan gjøre så mange slags intellektuelle
forsvinningsnumre.

Avsats i åndens evolusjon

Åndshistorisk sett må vi betrakte denne tilstand som et
gjennomgangstrinn til noe menneskelig høyere, edlere, enklere og
klarere. Har ikke kirken alltid vært i KAMP MOT SEG SELV, mot sin
egen ufullkommenhet og primitivitet?

Her er derfor møtestedet:

I erkjennelsen av at vi er til for å vokse, at vi er bestemt til
å forbedres og foredles, at vi skal videre og at intet til
syvende og sist kan hindre oss fordi vi er barn av den natur hvis
uomstøtelige lov heter utvikling. ——

Likesom barnet som skal lære bokstavene, lære å tenke, lære å
leve — skriver og stryker ut, skriver og stryker ut og skriver
påny — stadig sikrere, stadig bedre — slik er det med mennesket
og religionen:

Det er barnet som skriver på himmelens tavle og lytter til den
usynlige[8] lærers tålmodige stemme — — —

Noter og henvisninger

[1] Dette essayet ble skrevet av den unge Edwien under
pseudonymet Johannes André og publisert i essaysamlingen
“Kristendom og åndskrise” på Tanum forlag i 1951.
Se mer info om boka her:
https://edwien.no/kristendom-og-andskrise/

[2] Spørsmålet om Jesu natur og historiske identitet, og
konsekvensene av kirkens dogmer om Jesus og Kristus, står
sentralt i Edwiens virke og behandles og videreutvikles i mange
av hans verk. Her vil vi spesielt nevne de følgende:

Memorandum til de teologiske fakulteter
https://edwien.no/memorandum/ .

Edwiens artikkel “Bør vi fortsatt betrakte Jesus som ufeilbarlig
overmenneske?” gir en god innføring i hans kritikk av
Jesus-mytene.
https://religionskritikk.no/edwien/bor-fortsatt-betrakte-jesus-ufeilbarlig-overmenneske/

I “Jesus-dyrkelsen og barnets menneskerettigheter” går Edwien
spesifikt inn på skadeeffektene ved forgudelsen av Jesus, som
begynner allerede med barna.
https://religionskritikk.no/edwien/jesus-dyrkelsen-og-barnets-menneskerettigheter/

Og boka “Dogmet om Jesus” er en kraftreise (varig
kraftprestasjon) gjennom Edwiens forståelse, analyse og
reformasjon av kirkens teologiske konstruksjon av
Jesus-dyrkelsen.
https://religionskritikk.no/edwien/dogmet-om-jesus/

[3] En grundig idéhistorisk gjennomgang av kirkens og
kristendommens dogmer og læreutvikling la Edwien frem i det
senere hovedverket “Idékampen i det bibelske gudsbildet”, se
https://religionskritikk.no/edwien/idekampen-i-det-bibelske-gudsbildet/

Utviklingen i Edwiens perspektiver og kritikk kommer også godt
frem i to Galaaen-intervjuer: “En hårdnakket refser av kirken og
de kristne dogmer – Hall Trøan Galaaen intervjuer Andreas
Edwien.”
https://religionskritikk.no/edwien/intervju-av-hall-troan-galaaen-i-1974/

[4] “Verbalinspirasjon” er forestillingen om at hvert ord i
Bibelen er guddommelig inspirert, og at den derfor er ufeilbarlig
i alle ting. Se https://snl.no/verbalinspirasjon .

Jfr. også:
“Det er lett nok å tale om verbalinspirasjon når man selv kan
bestemme hva som faktisk står i Skriften!” Trond Berg Eriksen,
Augustin – det urolige hjerte (s. 226).

[5] Da Edwien skrev dette i 1951 fantes det ingen kvinnelige
geistlige i Norge. Senere har de begynt å komme (det vil si de
kjemper seg frem skanse for skanse i kirken). Edwien fulgte denne
utviklingen over tid, og relaterte den til Bibelens og kirkens
kvinnesyn, blant annet her: “Bibelens kvinnesyn”,
https://religionskritikk.no/edwien/bibelens-kvinnesyn/ .

Se også, “De usynlige: Krista, gudefødersken, kirkemødrene, og
Gud Moder” av Grete Ullestad og Thomas Gramstad,
https://religionskritikk.no/nettmagasin/de-usynlige-krista-gudefodersken-kirkemodrene-og-gud-moder/

[6] Emanasjonen er en forestilling om at verden oppstod ved
utstrømning fra gud, som da ikke tenkes som et personlig vesen,
men som en guddommelig substans som stadig så å si går over sine
bredder. I Vesten kjent fra blant annet nyplatonisme, og står i
motsetning til både den jødisk-kristne skapelseshistorien der
verden blir til i en eneste skaperakt, og til evolusjonslæren som
lar verden utvikles fra lavere eksistensformer mot høyere. Ved
emanasjon er forholdet omvendt; den fullkomne guddommelige
substans strømmer over og blir den ufullkomne verden. Se
https://snl.no/emanasjon .

[7] Latin for “Den usynlige kirke”, og en referanse til det
teologiske verket “Ecclesia visibilis et invisibilis” av Walter
Simonis.

[8] Edwien skrev senere et religionskritisk bokmanuskript på
vers. Det litterære og spirituelle utgangspunktet for poesiverket
“Den Usynlige” er at kjærlighet og frykt er grunnleggende
motsetninger, og en kjærlig Gud ville derfor ikke utvelge noen av
skapningene Hens til frelse og andre til evig straff. “Den
Usynlige” er dermed til dels et klageskrift fra Gud til
menneskene om alt det dumme og skadelige som mennesker sier og
gjør i Hens navn, men også en invitasjon til åndelig inspirasjon
og utvikling. “Den Usynlige” publiseres for første gang samlet i
sin helhet i 2021, redigert av Thomas Gramstad.
https://religionskritikk.no/nettmagasin/andreas-edwien-den-usynlige/

  • Kategori: Edwien
  • Kategori: Gullgraveren
  • Stikkord: Edwien
  • Stikkord: Gudsbilde
  • Stikkord: Helvete
  • Stikkord: Jesus
  • Stikkord: Kirken
  • Stikkord: Kristus

  • Kommentarfelt

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    6 − five =