I begynnelsen var ordet

Preben Aavitsland

Den norske kirke tømmes sakte og sikkert for aktive medlemmer. Før jul, hvert eneste år, underslår kirkens støttespillere at kirkens budskap kan ha kraft til å bevege mennesker til tro.

«I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud,» hevdet evangelisten Johannes. Kristendommen og andre ideologier anerkjenner ordets kraft. Ord kan bevege og såre, krenke og begeistre. «Ord kan brenne mer enn ild,» skrev Max Tau. Som tysk jøde på flukt til Norge i 1938 og deretter til Sverige i 1942, visste han hvordan ordet kunne spre også en farlig ideologi.

Oppslutningen om Den norske kirken synker så raskt at betegnelsen «folkekirke» om få år vil være falsk markedsføring. Fra 2008 til 2017 sank det det årlige antallet døpte 29 %, konfirmerte 15 %, gifte 30 %, gravlagte 7 % og gudstjenestedeltakere 17 %. Selv på julaften var det 6 % færre som deltok i gudstjenesten i 2017 enn ti år tidligere. På julaften i fjor prioriterte 85 % av kirkens medlemmer andre ting enn gudstjenesten. Kirkens krympesmerter forsterkes av dårlig økonomi og lite benyttede kirkebygninger som forfaller, leies ut eller stenges.

Innvandringen er ikke den viktigste forklaringen på utviklingen. De fleste innvandrerne kommer fra land der kristendommen er dominerende religion. Kirkens problem er at budskapet – ordet – ikke fenger lenger, og at folk nå kan velge ikke-religiøse alternativer til de kirkelige seremoniene. For nordmenn flest ser det ut til at jula ikke er en religiøs høytid.

Utviklingen vekker bekymring hos mange kristne. Også jeg ville vært bekymret hvis jeg trodde at det faktisk er kristendommen som er samfunnslimet i Norge, og at pilarene i samfunnet vårt – demokrati, rettsstat, åndsfrihet, ytringsfrihet, solidaritet, menneskeverd og naturvern – bare kan ha en kristen begrunnelse. Også jeg ville vært bekymret hvis jeg trodde at Norge er blitt verdens beste land på grunn av kristendommen og derfor vil bli dårligere etter hvert som kristendommen blir enda mindre dominerende. Og jeg ville vært bekymret hvis jeg trodde at vår kulturarv fra Jerusalem og Roma har vært enerådende, men er i ferd med å bli erstattet av arven fra Athen, Hafrsfjord, Paris, London og Strasbourg.

Oppi det hele kommer så den årlige debatten om skolegudstjenestene. Det virker som om disse gudstjenestene for noen kristne er blitt symbolet for kristendommens siste skanse i det norske samfunnet. Uten skolegudstjenestene klapper kirkebygget sammen.

Skolegudstjenester er en levning fra tida da skolen var dåpsopplæringen og bryter med skolens idealer. Religionsutøvelse er noe annet enn kritisk og objektiv kunnskapsformidling; kunnskap om den kristne kulturarven kan formidles på skolen og på utflukter til kristne trossamfunn. I skoletida bør ikke elevene splittes etter eget eller foreldrenes livssyn. Elevene bør ikke tvinges til å eksponere sin families livssynstilhørighet og dermed risikere stigmatisering. Ordningen gir et uheldig signal om at det å være norsk er å være kristen. Kommune og stat bør behandle innbyggernes livssyn likt og ikke signalisere at ett livssyn er mer verdifullt enn andre.

Argumentene for skolegudstjenestene knytter seg gjerne til kultur og tradisjon, deltakingen omtales nærmest som en observerende ekskursjon. Kristelig Folkeparti mener at elevene i skolegudstjenesten får «førstehånds kjennskap og autentiske opplevelser med hvordan høytiden markeres i den kristne kirken». Undervisningsministeren fulgte opp med at elevene i gudstjenesten kan «lære om vår kristne tradisjon og kulturarv» og får en «god anledning for å se kirkerommet, oppleve musikk, synge sammen og kjenne at man er del av et større fellesskap».

Til oss som ikke ønsker å sende barna til religiøs forkynnelse, selv om den har skolens, kommunens og statens velsignelse, velger politikere og andre gjerne et litt mer nedlatende budskap:

En talsmann for Arbeiderpartiet presterte å påstå: «Det handler ikke først og fremst om religion.» Den forrige kulturministeren fra Høyre uttalte: «Ingen barn har tatt skade av å gå i en skolegudstjeneste før jul.» En liknende uttalelse står Fremskrittspartiets nestleder bak. En kristen lærer spurte lett hånlig om man fryktet at «en litt traust og monoton preken hjernevasker barna? Jeg har til gode å høre om traumatiserte elever etter kirkebesøk.» En journalist spurte: «Hvor stor skade kan en julegudstjeneste gjøre på et barnesinn? Ungene blir vel ikke kristne av å høre Juleevangeliet?» Og en rektor la til: «Jeg tror ingen tar skade av å sitte en time i kirke.»

Forkjemperne for skolegudstjenester underslår her ordets kraft. De forteller oss at det kristne budskapet, prestens ord fra talerstolen og menighetens bekjennelse av troen ikke har noen betydning. Ordene har ingen evne til å overbevise; de er bare tomme klisjéer.

Det spørs om Den norske kirke selv er så begeistret for denne nedvurderingen av ordet i gudstjenesten. Kirken selv er iallfall helt tydelig på hva en gudstjeneste er, nemlig «et fellesskap av mennesker som deler troen på Gud, og Jesu Kristi oppstandelse» og et «et sted der mennesker (…) sammen trer frem for Gud». Kirkerådets leder forklarer at en «skolegudstjeneste er utøvelse av religiøs praksis, der det kirkelige og kristne uttrykk, form og innhold kommer til uttrykk».

Og da passer det å avslutte med å ønske god jul til leserne – og god Kristmesse til dem som feirer den.

(Publisert første gang i Fædrelandsvennen 22. desember 2018.)

  • Kategori: Forside Religionskritikk tekster
  • Kategori: Humanistiske verdier
  • Stikkord: Kirken

  • Kommentarfelt

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    12 + eleven =