Av Grete Ullestad.
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.

Etter den kristne julehøytiden (2020) går Den norske Kirke videre
i det nye kirkeårets liturgiske kalender, hvor hver
søndagsmesse/gudstjeneste i kirkeåret er «strukturert rundt Jesu
liv og gjerning», med faste skriftopplesninger (fra både det
gamle og det nye testamente i Bibelen) og liturgiske farger.
Kirkeåret har denne hovedinndeling: Advent – Kristmesse –
Åpenbaringstiden – Faste – Påske – Pinse – Treenighetstiden[1].

Jul og påske er Kirkens viktigste høytider. Det er «Guds historie
på jorden» som da re-aktualiseres og gjenfortelles hvert eneste
år. Med andre ord: Guds fødsel og oppstandelse utgjør
kirke-kristendommens to sentrale dogmer. Så avgjørende hendelser
kan ikke forbigås uten kritiske spørsmål og refleksjoner.

VGs katolske spaltist sier det slik[2]:
«Det radikale som skjedde julenatt er kanskje dårskap for mange,
men for kirken er det selve nerven og kjernen i det kristne
budskapet […] For hos Josef fantes det bare to muligheter:
enten var barnet som Maria bar på blitt unnfanget ved utroskap,
eller så var det Gud selv som fylte Marias livmor […] Det
vanskelige rundt dette spørsmålet har vært gjenstand for
teologisk diskusjon gjennom hele kirkens historie. For hva betyr
det at Gud ble menneske, at han ble kjøtt og blod, at universets
skaper tok bolig i en fattig jødisk kvinne?».

Overhistorisk «teori» (dogme)

Inkarnasjonen er noe langt mer og annet enn et «mysterium», og
slett ikke en «vakker fortelling» (med sitt mørke bakteppe)[3]).
Den er først og fremst teologisk teori. Spørsmålet rundt Jesu
unnfangelse sies å ha vært gjenstand for teologisk diskusjon
gjennom hele kirkens historie. Da er spørsmålet: har den
teologiske diskusjonen stilnet[4], eller pågår den fortsatt?

Den teologiske fortolkningsmakt viste seg i Gyrid Gunnes sin
alternative teori om Jesu unnfangelse som et seksuelt
overgrep[5]. Når den lydige Maria, tjenerinnen, ikke passer inn i
tidsånden kan en ny teori eller fortelling konstrueres. En slik
«besudling» (seksualisering) av Inkarnasjonen kunne selvsagt ikke
aksepteres[6], men debatten[7,8] (som raskt ble avblåst i Vårt
Lands spalter FØR julehøytiden satte inn) avslører hvordan Jesus
og Maria kan omformes og tilpasses etter behov og nytte.

Uten historisk identitet kan og skal de to tjene som
identifikasjonsobjekter for alle tider. Maria blir selvsagt ikke
mer menneskelig om hun tenkes besvangret av en guddommelig
overgriper. Hvis Jesus-barnet var resultat av utroskap eller en
voldtekt, slik talløse jordiske kvinner har erfaring med, ville
Maria (og Jesus) for lengst ha mistet ettertidens interesse. Uten
det guddommelige lys over dem, ville de ha forsvunnet inn i
oldtidshistoriens mer eller mindre dunkle mørke.

Spørsmålet er hvor lenge Kirkemakten og dens teologer ser seg
tjent med dyrkelsen av den overjordiske Moderen og Sønnen (den
hellige dyade), og om Kirkelæren fra oldtidens kirkemøter
eventuelt kan fravikes eller oppheves.

På et tidspunkt i kirkehistorien ble altså den teologiske
diskusjonen om unnfangelsen avsluttet, og Dogmet er blitt stående
som «selve nerven og kjernen i det kristne budskapet» (dette
gjentas og gjentas hver eneste søndag i Den norske kirkes
«trosbekjennelse»). En teologisk teori er ingen spøk når den blir
nedfelt som eviggyldig trossannhet. Et dogme må «tros uten tvil».
Om den «felles kristne tro» sier den kristne trosbekjennelsen
Athanasium[9] at «enhver som ikke bevarer denne hel og
uforfalsket, vil uten tvil gå evig fortapt».

Inkarnasjonen er forbundet med Skapelsen og Syndefallet. Det er
altså et frelsesspørsmål! Siste års juleprekener (2020) viste
ingen tegn til «teologisk diskusjon». Gjentakelsen av symbolikken
Lys-Mørke er uttrykk for at kampen – dualismen – mellom «det
Gode/de Gode» og «det Onde/de Onde» stadig pågår. Satan/djevelen
er fortsatt på ferde i verden. At «lyset har overvunnet mørket»
stemmer ikke, med mindre kirken oppgir domstanken. Men det vil
selvsagt være en umulighet når domsforkynnelsen står så sentralt
i Jesu lære og predikantvirksomhet.

Kristendom: Teologenes religion

Åste Dokkas julekommentar i Vårt Land[10] unnviker all tale om
Synd, Frelse og Dom. Frelseren Jesus, selve hovedpersonen i
julehøytiden (Stjernen, Lyset, Veien, Sannheten og Livet), nevnes
ikke. Teologen Dokka har gått en kveldstur i desembermørket og
filosoferer seg ut av hele juleevangeliet.

Dokka er dr.theol. og ordinert prest. Med sin doktoravhandling om
hvorvidt det finnes kjønn i himmelen[11,12,13] er hun et
ytterligere eksempel på hvordan teologer utøver sin nedarvede
definisjons- og fortolkningsmakt. Dokka relaterer til en
kirkefader (teolog) fra oldtiden. Slik kan man si at kristendom
for en stor del er hva teologer diskuterer seg imellom. Med andre
ord: kristendommen er teologenes religion.

Når Dokka i sin kommentar skriver at hun tror på teologien og på
kristendommen, sier hun indirekte at hun også tror på seg selv
som fortolkningsautoritet på alt i himmel og på jord. Rekken av
teologiske teorier det siste århundret viser hvordan den minste
flik av virkeligheten og den menneskelige verden, og ethvert
samfunnsfenomen, søkes innpasset i et teologisk skjema. Det
kalles «Guds verden», men det er nok snarere «teologenes verden».

Inkarnasjonen inngår i en mytologisk virkelighetsoppfatning som
har gitt seg nedslag i grusomme forbrytelser gjennom historien.
Når en teolog kaller juleevangeliet hos Lukas «den vakreste
fortelling», bør det forklares hvordan den kunne utløse det
senere jødehat; historiens verste folkeforfølgelse og årtuseners
mareritt for jødene[14,15,16].

Med historiens vitnesbyrd må man snu om på den «vakre
fortellingen»: Guds kraft (les: Kirkens makt) var ikke gjemt i
det svake, men i det store og sterke: i mørkets krefter. «Fra nå
av er lyset sterkest. Ikke ved makt. Det lyset er et barn», skrev
Vårt Land på lederplass julaften 2020[17]. Dette er et ypperlig
eksempel på hvordan «tro og fornuft» står som motsetninger.

Syndens og Satans herskertid

Historien fra «Kristi fødsel» er også beskrevet som «Syndens og
Satans herskertid». Dette er ikke tilbakelagt tankegods.
Reminisenser av dette dypt pessimistiske menneskesyn og
historiesyn bryter gjennom i mange kirkelig-teologiske skrifter
og artikler – også hos en liberal teologiprofessor som Geir
Hellemo (spaltist i Vårt Land og forfatter av bl.a. boka «Gud i
en gudløs verden» (2018)).

Enkelt sagt: uten den kristne «Gud» er det intet lys eller håp og
ingen framtid for menneskeheten. Dette er alltid det
underliggende budskapet. Samtidig blir ateister og sekularister
nedlatende betegnet som åndsfattige, tomme og uten moral (men de
er gode nok som passive/nominelle kirkemedlemmer, og da kommer
man gjerne med lignelsen om sennepsfrøet…).

At kirkesamfunnene har kastet seg over klimasaken er helt
innenfor det samme skjemaet: de troende må bekjenne klimasynd og
klimaskam mot Guds skapte verden, som var god før Synden kom inn
i verden. Man blir aldri ferdig med å bekjenne sine synder (kalt
tilkortkommenhet eller uperfekthet) for Skaperen, Frelseren og
Dommeren. Den individuelle frelse og gjenfødelse omtolkes til
verdens nyskapelse.

Jakten på gode kriser

Alt som smaker av krise er «godt nytt» for kirkene. Håpet er at
materielle kriser og katastrofer gjør at mennesker søker mot det
åndelige. Et nylig oppslag i avisen Dagen forteller at «Gud
forvandlet eksplosjonen i Beirut til frelse». En libanesisk prest
forteller om denne «vekkelsen». Dette er det kristne Håp: at
flest mulig blir frelst til Kristus-troen. Verken hos Jesus eller
i kirkelig lære handler Frelse om sosial-politisk frigjøring,
slik sekulariseringsteologene og den «politiske teologi» vil ha
det til.

Vi har sett at oldtidsmytologien, som Jesus var fortrolig
med[18,19], lever i beste velgående i deler av den kristne
verden, som når kirkeledere og kristne statsledere ser pandemien
som Herrens vrede over synden[20,21] (særlig homofili)[22]. Noen
kirkeledere har også ment seg immune mot viruset, beskyttet av et
slags hellighetspanser[23].

I kontekstualitetens og aktualiseringens ånd brakte man også
pandemien inn i juleprekenene, hva nå det skulle være for slags
sammenheng. Nå forkynnes vaksinen som «Guds gave». Den kristne
Gud holdes utenfor alle kriser og katastrofer (men gråter med de
lidende), men skal likevel ha ÆREN når livs- og helsebringende
gjennombrudd skjer. Det er slik mennesket er blitt fratatt
råderetten over eget liv.

Det er ikke lett å forstå den moderniserte «Gud», som vekselvis
er passiv og aktiv, svak og sterk, materiell og immateriell, midt
inne i livsprosessene og utenfor. Det kan kanskje oppsummeres
slik: Gud er alt og ingenting.

Vårt teologiske DNA: Arvesynden

Men Inkarnasjonen vil fortelle at «Gud» gjestet jorden fra et
«sted» utenfor og delte menneskenes vilkår i ca. 30 år før han
forlot verden og vendte tilbake til Faderens himmeltrone. Derfra
skal han komme igjen, en siste gang, for å hente «hjem» sine
troende disipler, for at de skal være der han er… (jfr.
Johannes 14:1-7).

Når alt godt, sant og skjønt kommer fra «Gud», blir det selvsagt
ikke noe igjen av menneskets autonomi. Arvesynden[24] definerer
menneskets grunnvilkår. Arvesynden lærer at det er menneskets
selvstendighetstrang og tiltro til egne krefter som ER selve
Synden (relasjonsbruddet i Edens hage)[25]. Det finnes ingen
tilgivelse for dette relasjonsbruddet, om ikke mennesket «vender
om» og erkjenner sin avhengighet av «Gud». Derfor er kirkelederes
rop om såkalt «trosfrihet» en gedigen selvmotsigelse. Arvesynden
fastsetter menneskenaturens ondskap; den er vårt teologiske DNA.

Kirkeguden: Ingen evolusjonær kraft

Det gir håp for ethvert menneskelig samfunn når tillit og
solidaritet vendes innover mot fellesskapets samfunnsbyggende
krefter, og ikke mot en usynlig og til dels truende guddomsmakt
utenfor. Det var da mennesket tok sin skjebne i egne hender og
trosset avmaktens lammende grep, at store samfunnsendringer kunne
skje.

Alle dogmene i Kirkens «frelseshistorie» (den guddommelige Plan)
henger nøye sammen i et sluttet, rigid system: (jomfru)fødsel –
oppstandelse – himmelfart – gjenkomst og dom. Løsner det i den
ene enden, løsner det i den andre[26]. Nå heter det altså
«Jesus-fortellingen» og tendensen til symbolisering er påfallende
i teologiske kretser. Når forholdet mellom fakta og legende,
påstand og fortelling tilsløres i akademisk teologi er det et av
flere tegn på at det kirke-kristne gudsbildet er i alvorlig
krise[27,28].

Dette får konsekvenser for verdensbildet, men også omvendt: Når
verdensbildet endres, påvirkes gudsbildet. Et aktuelt eksempel er
evolusjonsteoriens økende anerkjennelse hos kristenfolket (etter
mye motstand, som ved alle moderne framskritt). Da må
Skapelsesteologien innarbeide et utviklingsaspekt som
nødvendigvis må komme i konflikt med Åpenbaringstroen (Jesus som
første og siste Åpenbaring). En løsning på dette teologiske
problemet er å gjøre guden til evolusjonens virkende kraft.

Dermed kan man angivelig søke og finne den kristne «Gud»
(Kristus?) overalt. Men en immateriell kristen gud er umulig, for
på samme tid er det jo bare gjennom Sakramentenes fysiske
«nådemidler» (vannet og blodet) OG Troen/Den Hellige Ånd at denne
guden gir seg til kjenne[29]. Han sies å være selve Livet og
Veien. Så kan man spørre: hvorfor vente på Jesu gjenkomst hvis
han «lever» her og nå? Og hva befinner seg ved enden av Veien?
Den som går Kristus-veien har vel et klart mål for sin vandring?

Det er mer sannsynlig at «gjenkomsten» bare vil vise seg ved mer
kirkepolitikk og politisk teologi. Når «troen» og himmellengselen
svekkes, styrker kirken sine institusjonelle strukturer og sin
samfunnsmakt. Kirkefyrstene bærer mange ansikter og hatter.
Språklig uklarhet gjenspeiler tankens uklarhet. For å forstå hva
kristendom er i dag, må man derfor gå til kirkens stadig
udiskutable bekjennelsesskrifter[30] som har bestått (og består)
urokkelig[31] i ca. 1700 år.

Kilder og noter:

[1] https://kirken.no/nb-NO/kristen-tro/kirkearet/

[2] Kim Larsen: Hvem er barnet i krybben?
https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/JJnj48/hvem-er-barnet-i-krybben

[3] Grete Ullestad: Jesus-barnet: Gud eller menneske?
https://religionskritikk.no/nettmagasin/jesus-barnet-gud-eller-menneske/

[4] Jfr. Andreas Edwien: Memorandum til de teologiske fakulteter
https://edwien.no/memorandum/

[5] Gyrid Gunnes: Et teologisk perspektiv på Me too
https://www.vl.no/verdidebatt/et-teologisk-perspektiv-pa-me-too-1.1785981

[6] Trond Løberg: Guds nåde er ikke et overgrep
https://www.vl.no/meninger/verdidebatt/2020/10/14/guds-nade-er-ikke-et-overgrep/

[7] Oscar Andreas Lied: Jo, Maria samtykker
https://www.vl.no/verdidebatt/jo-maria-samtykker-1.1787697

[8] Halvor Moxnes: Jomfrufødsel og sex
https://www.vl.no/verdidebatt/et-teologisk-perspektiv-pa-me-too-1.1785981

[9] https://no.wikipedia.org/wiki/Den_athanasianske_trosbekjennelse

[10] Åste Dokka: Når mørket blir mørkere, skinner lyset sterkere
https://www.vl.no/meninger/kommentar/2020/12/23/nar-morket-blir-morkere-skinner-lyset-sterkere/

[11] Ny doktorgrad: Kjønn i himmelen?
https://prest.no/artikkel/ny-doktorgrad-kjonn-i-himmelen/

[12] Susanne Dietrichson: Vi er kjønn i himmelen
http://kjonnsforskning.no/nb/2016/11/vi-er-kjonn-i-himmelen

[13] Grete Ullestad og Thomas Gramstad: De usynlige: Krista, gudefødersken, kirkemødrene, og Gud Moder
https://religionskritikk.no/nettmagasin/de-usynlige-krista-gudefodersken-kirkemodrene-og-gud-moder/

[14] Einhart Lorenz: Jødenes historie i Europa – Fra den spanske inkvisisjonen til mellomkrigstiden
https://www.haugenbok.no/Generell-litteratur/Historie/Jødenes-historie-i-Europa/I9788282654579

[15] Andreas Edwien: Kristendommens mythos som bakgrunn for jødeforfølgelse
https://religionskritikk.no/edwien/kristendommens-mythos-bakgrunn-jodeforfolgelse/

[16] Heidi Marie Lindekleiv: Hva ville Europa mistet hvis holocaust hadde skjedd tidligere?
https://reportasje.vl.no/artikkel/1489-hva-ville-europa-mistet-hvis-holocaust-hadde-skjedd-tidligere

[17] Et lys i mørketida
https://www.vl.no/meninger/leder/2020/12/25/et-lys-i-morketida/

[18] Ronnie Johanson: Jesus – Hva forskningen sier mens Kirken tier
https://religionskritikk.no/nettmagasin/jesus-hva-forskningen-sier-mens-kirken-tier/

[19] Andreas Edwien: Dogmet om Jesus
https://religionskritikk.no/edwien/dogmet-om-jesus/

[20] Ronnie Johanson: Klipp og klapp 24: Covid 19 ble beseiret allerede i oldtiden!
https://religionskritikk.no/nettmagasin/klipp-og-klapp-24/

[21] Grete Ullestad: Tro, håp og virus
https://religionskritikk.no/nettmagasin/tro-hap-og-virus/

[22] Gunnar R Larsen: Patriark forbannet homofili og coronavirus: Så ble han selv smittet
https://www.abcnyheter.no/nyheter/verden/2020/09/10/195704507/patriark-forbannet-homofili-og-coronavirus-sa-ble-han-selv-smittet

[23] Lone Lohne: Trump-rådgiver hevder corona skyldes «Guds vrede» over homofili og miljøvern
https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/vQjEzm/trump-raadgiver-hevder-corona-skyldes-guds-vrede-over-homofili-og-miljoevern

[24] Grete Ullestad: Kirkens mange arvesynder – i teologi og praksis
https://religionskritikk.no/nettmagasin/kirkens-mange-arvesynder-i-teologi-og-praksis/

[25] Her må jeg anbefale boken til Elaine Pagels: «Adam, Eva og
slangen», som gir en grundig gjennomgang av hvordan Arvesynden,
med Augustin, ble Vestkirkens doktrine på 400-tallet. Også
Augustins langvarige kamper mot Pelagius (pelagianerne), som
hevdet «den frie vilje», er godt beskrevet.
https://www.librarything.com/work/26986

[26] Andreas Edwien: Hvor står den protestantiske kirke?
https://religionskritikk.no/nettmagasin/hvor-star-den-protestantiske-kirke/

[27] Andreas Edwien: Gudsbildet – en integrert del av kristendommen
https://religionskritikk.no/edwien/gudsbildet-integrert-del-kristendommen/

[28] Andreas Edwien: Krigsfarlig gudsbilde
https://religionskritikk.no/edwien/krigsfarlig-gudsbilde-aftenposten-19-12-1986/

[29] Her gir en bibeltro kristen en ganske god beskrivelse av dagens teologiske forvirring:
Per Bergene Holm: Trossannhet: Gud er historiens Gud
http://bibelsk-tro.no/19-01-04.html

[30] Ronnie Johanson: Fra kirkens bekjennelsesskrifter
https://religionskritikk.no/nettmagasin/fra-kirkens-bekjennelsesskrifter/

[31] Andreas Edwien: Forslag til demokratisk revisjon av kirkens bekjennelse
https://religionskritikk.no/edwien/forslag-demokratisk-revisjon-kirkens-bekjennelse/