Av Grete Ullestad.
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.

«Jesus sier dette i lignelsen om arbeiderne i vingården – «slik
skal de siste bli de første og de første de siste.» (Mt. 20). Når
Jesus sier det er slik i himmelriket, har det selvsagt betydning
for hvordan vi ordner oss her på jorden», skriver kirkepolitiker
og spaltist Trond Bakkevig i Vårt Land 18/08/2021.

I DnK går skillet mellom døpte og udøpte[1]. Slik har Kirken
ordnet seg her på jorden. Jesus praktiserte ikke dåp, men ble
selv døpt. Kirke og misjon er svært nøye med å telle antall døpte
som blir lagt til menigheten. Nå er DnK i den priviligerte
posisjon at den konstitusjonelt har sikret seg statlig underhold
uavhengig av medlemsantall. Men hvis den ikke klarer å
opprettholde målsettingen om en «landsdekkende folkekirke», må
statlig helfinansiering bli vanskelig å forsvare.

Historisk sett var dåp og konfirmasjon ikke bare
inngangsbilletten til Himmelriket, men også til samfunnsmessig
status og privilegier. Luthersk konfirmasjon var
obligatorisk/tvungen fram til 1912. Ingen «trosfrihet» var på
tale verken for dåpskandidater eller konfirmanter. Den som ikke
var konfirmert innen 19-års alderen kunne straffes med tukthus
eller gapestokk. Udøpte og ukonfirmerte ble henvist til
«utenforskap». Det er slikt dagens «Folkekirke»
(evangelisk-luthersk) ikke liker å bli minnet om. Kirkehistorien
knuser alle floskler om likeverd, menneskeverd og
«trosfrihet[2]».

Ikke først og ikke sist…

Den UDØPTE kommer ikke engang sist i køen, men møter en stengt
port. Veien er smal og porten trang, i følge Jesus, og «få er de
som finner den». I Lukas 16:16 varsler han stor trengsel for å
komme inn i Guds rike (konferer gjerne flere bibelutgaver). Hvis
geistligheten finner det formålstjenlig blir det utarbeidet en
«teologi for udøpte» – en teologisk hypotese – slik man utformer
mykere, fleksible varianter av helveteslæren («fortapelsen»).

I middelalderen utformet Den katolske kirke Læren om Limbo[3], et
slags «forværelse» til himmel eller helvete for udøpte barn og
andre «uforskyldte»: skyldige og uskyldige på samme tid. Makten
over liv og død gir seg mange uttrykk.

Køen foran himmelporten

I følge Jesus skal det være stor trengsel foran Himmelporten.
Hvem som skal bli «de første» gir vel selve kirkeinstitusjonen
med sine kirkelærere og sitt presteskap svaret på. De befinner
seg avgjort ikke i kategorien «de fattige», men står kanskje
likevel fremst i køen av «reisende i Jesu følge»?

Pengespørsmålet er et minefelt i de to og tre hovedkirker. Hvor
mye «gull og sølv» som finnes i deres skattkamre snakker man ikke
høyt om. Om Romerkirkens (Keiserkirkens) katedraler var ment å
overgå kong Salomos tempelbygging i 1. Kongebok skal være usagt.
Katedralene er monumenter over Herren/Kongen – Kristus
Pantokrator[4] – som trengte og trenger kostbare og overdådige
byggverk som bolig. Maktens sødme ble uimotståelig for
Romerkirken, med keiseren som avbilde.

Johannes’ åpenbaring gir detaljerte skildringer av Himmelrikets
materielle velstand. De salige skal gå på «gater av gull». Man
kan ikke betenke at de fattige kunne utholde sin miserable
skjebne et kort liv på jorden når de ble lovet evigvarende
sorgløshet og rikdommens saligheter i det neste liv – med grufull
hevn over undertrykkerne (jfr. Lukas-evangeliet).

Børs og katedral

«Det hjelper ikke å bekjenne seg til Gud på sine sedler. Men å
bekjenne seg til Gud hjelper et samfunn å huske på at noe er
viktigere enn penger». Dette skriver tre aktører fra
misjonsorganisasjonen Aeropagos i VG 07.08.2021: «Norge uten
Gud». Når man stadig leser om hvordan mange titalls millioner
renner inn og ut i diverse menigheter, om korrupsjon, voldsomme
byggeprosjekter, krav om statstilskudd eller giverinntekter
dannes et helt annet inntrykk. Ved siden av seksuelle utskeielser
– og overgrep – er pengebegjæret fremste årsak til at kristne
ledere, «Guds» forvaltere, faller i synd og fristelse. Grådighet
og begjær gir seg mange utslag i dagens kirkesamfunn.

Man kan trygt si at Gud og Mammon, Børs og Katedral har vært og
er nære følgesvenner i kristenheten. Ville Jesus følt seg hjemme
på Børsen? Ville han kanskje gitt råd om eiendomsinvesteringer og
aksjer? Hva ville han gjort med pengevekslerne i «Kirkens hus»?
Det er vel ganske åpenbart hvorfor Den norske kirke, med over 4
milliarder i statlig-kommunale overføringer hvert år, ikke ser
behov for noen «tempelrensing». Det er ikke bare Kjell Ingolf
Ropstad, Kjell Magne Bondevik, Helge Simonnes og Geir Morten
Nilsen som har sørget for å sikre seg godt økonomisk. Preste- og
kirkestreiken desember 2020 viste at lønningsposen veier tyngre
enn kall og budskap.

Jesus er oppstilt som forbilde også for lederskap i næringslivet
(jfr. Daniel Siraj/OBOS, Øyvind Kvalnes/BI og Magne Lerø/Dagens
Perspektiv). Jesus hylles av kapitalister[5] og
anti-kapitalister. Han har vært like nyttig for makthaverne som
for maktkritikerne. Ap-leder Støre og KrF-leder Hareide fant
sammen i Sarons dal 2015. Solidaritet og nestekjærlighet er sagt
å være felles verdier for Sosialdemokratiet og
Kristendemokratiet. Mon tro det?

Til og med ledende ateister i partiet Rødt fant den a-politiske
endetidspredikanten, Jesus fra Nazareth, nyttig i valgkampen
2021. Med Mimir Kristjansson har partiet Rødt funnet en alliert i
haugianismen og indremisjonsbevegelsen: lekfolket mot
presteskapet.

Gudgitte klasser, kirke-nødvendig fattigdom

«Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin, og
som levde hver dag i herlighet og glede», forteller Jesus hos
Lukas 16:19-31 (Den rike mann og Lasarus). Kirkens geistlige
elite har gjennom århundrene identifisert seg med de øverste
samfunnsklasser: adel og kongehus. Senere: borgerskapet. Båndene
til kongehuset er ennå sterke i DnK. Det er ingen Lasarus, men
kongehuset og samfunnseliten som fortsatt tildeles de fremste
benkeplasser ved særlige høytidsgudstjenester.

Og hva skal man si om en bispekåpe til flere hundre tusen
kroner?[6] Hvorfor trenger en biskop et liturgisk plagg av
utsøkte tekstiler? «Guds forvaltere» må tydeligvis være
standsmessig kledd, også med egen «reisekappe». Intet blir
overlatt tilfeldighetene. Biskopene har også vært begunstiget med
standsmessige boliger/prestegårder: herskapshus. Signaleffekten
er tydelig: makt, rikdom og autoritet.

«De fattige» har Kirken alltid vært opptatt av, på en ganske
særlig måte. Kirken trenger dem for å gjøre
barmhjertighetsgjerninger – for «Jesus Kristi skyld». Men sosial
utjevning som kunne true geistlighetens privilegier var
utenkelig. Samfunnsklassene var en gudgitt orden (slik også Jesus
må ha oppfattet det). Geistlighetens maktposisjon og utvendige
staffasje imponerte nok bønder og småfolket de foregående
århundrer. De var vant til å stoppe opp, ta av hatten eller bøye
hodet når geistligheten kjørte forbi i sine karjoler.
Ærbødigheten for forvalterne av «Guds» makt og vilje var stor.

Et oppsamlet raseri og opprør mot stendersamfunnet, med
geistligheten på toppen i pyramiden (de tre samfunnsklasser:
geistlighet – adel – almuen, eller prest – ridder – arbeidsmann)
kom først i revolusjonsårene på 1700-tallet. Bøndene var
nedtynget av skatter, avgifter og pliktarbeid. Stendersamfunnet i
Europas kristne middelalder lignet mye på dagens kastesystem i
India[7].

Hva mente Lutherkirkens presteskap om leilendingesystemet og
husmannsvesenet? Luthers hat og menneskeforakt kom til uttrykk
blant annet i hans holdninger til bønder og
landsbybefolkningen[8]. De siste omtalte han som «griser uten
vett». Luther smisket med fyrstemakten og sparket nedover. Han
tok klar stilling til bondeopprøret 1524-25. En opprører skulle
slås i hjel som en gal hund, uttalte denne fromme gudsmannen.
«Luther støttet fyrstenes masseslakt av 100 000 tyske bønder med
en ordbruk som var så ekstrem at selv de som vedtok og utførte
slaktingen skal ha blitt sjokkert». Det er ikke nettopp
«saligprisninger» Martin Luther formidler i sine skrifter[9]. Var
antisemitten Luther en like tro Jesus-tilhenger som en «briljant
teolog»?

Kilder og noter:

[1] Se også Grete Ullestad: Dåpen — en ekskluderende kristen identitet
https://religionskritikk.no/nettmagasin/dapen-en-ekskluderende-kristen-identitet/

[2] Kirke-kristendommens brutale historie: En litteraturliste
https://religionskritikk.no/nettmagasin/kirke-kristendommens-brutale-historie/

[3] https://no.wikipedia.org/wiki/Limbo

[4] https://snl.no/Pantokrator

[5] Se for eksempel Ray Shamlin: Jesus’ teachings in line with
capitalism
https://www.bladenjournal.com/opinion/letters/17121/jesus-teachings-in-line-with-capitalism

[6] Ny bispekåpe til biskopen i Nidaros
https://www.tv2.no/a/12219781/

[7] Denne karikaturen sier mer enn ord:
https://www.mennesket.net/nyere-historie/revolusjoner/opplysningstidens-ideer/de-tre-stendene/

[8] Jfr. «Luther og Protestantismen»,
http://bandoli.no/norsk_protestantismen.html .
Se også Jens-André P. Herbener: Innføring av lutheranismen
kulminerte i et kristent diktatur
https://religionskritikk.no/nettmagasin/innforing-av-lutheranismen-kulminerte-i-et-kristent-diktatur/

[9] Spalten «Lutter Luther» her i nettmagasinet dokumenterer
Luthers uttalelser og holdninger:
https://religionskritikk.no/nettmagasinet/nettmagasin-lutter-luther/
Vi anbefaler også Ronnie Johansons bok, «Luthers lille brune»,
som kan kjøpes fra Religionskritisk Forlag:
https://religionskritisk.no/

Vi anbefaler også:

Andreas Edwien: Jesus er død – la ham hvile i fred!
https://religionskritikk.no/nettmagasin/jesus-er-dod-la-ham-hvile-i-fred/

Andreas Edwien: Hvor står den protestantiske kirke?
https://religionskritikk.no/nettmagasin/hvor-star-den-protestantiske-kirke/