Islam har en viktig rolle i Europas religionshistorie – Ikke glem det i møtet med dagens utfordringer. Bevar trosfriheten!

Egil Asprem. Aftenposten
Foto: Aftenposten 22.5.2016

Av Egil Asprem
Religionshistoriker. Forsker ved NTNU

Kronikken ble skrevet for Aftenposten og ble publisert første gang den 22.5.2016. Artikkelen er gjengitt her med tillatelse. Foto: Aftenposten.

Islam omtales gjerne som et nyankommet fremmedelement som truer Europas identitet. I virkeligheten er islams historie i Europa en tusenårig fortelling om konflikter så vel som samarbeid, om overraskende allianser og skiftende holdninger.
Islams viktige rolle i Europas religionshistorie bør ikke glemmes i møtet med dagens utfordringer.

Vi kan begynne med det nære.
Det er ikke mer enn noen generasjoner siden islam var det hippeste livssynsvalget blant moderne intellektuelle på kontinentet.
Konvertittene den gang var av annen rang enn vi er vant til i dag, som Sophie Spaan og Marya Hannun skriver i Da Europa elsket islam (Foreign Policy, 4. mai).
Blant dem finner vi den homofile, jødiske filosofen Hugo Marcus, som var sentral i driften av Ahmadiyya-moskeen i Berlin. I moskeen diskuterte man den gang de ledende trendene i europeisk åndsliv; Marcus selv foreleste om Nietzsche, Kant, og Goethe i kontekst av islam.
I England konverterte Allanson-Winn Lord Headley i 1913. Han tok navnet Shaikh Rahmatullah al-Farooq, gjorde hajj og skrev omfangsrikt om islams fortreffelighet og lysende fremtid i Storbritannia.

Et eksotisk kulturelt opprør
Islams rolle i europeisk åndsliv var på denne tiden ikke ulik den buddhismen har hatt i vestlige universitetsbyer siden sekstitallet.
Å bekjenne seg til islam var et eksotisk kulturelt opprør mot faststivnet kristendom og meningstom sekularisme.
Det tidlige nittenhundretalls fascinasjon for islam var et produkt av kolonialisme, orientalisme og moderniseringsvoksesmerter. Ser vi på det store bildet, har europeiske holdninger til islam variert over et bredere spektrum.
Fra en truende ytre fiende som definerer Europas yttergrenser, til en statsbærende religion i kontinentets desidert største middelalderby (Cordoba). Fra vitenskapelig og kulturell misunnelse under middelalderen, til militær og økonomisk ærefrykt i renessansen, til respekterte handelspartnere og diplomatisk allierte i tidligmoderne tid.

Islam og reformasjonen
Islams rolle under den europeiske reformasjonstiden er av spesiell interesse. At islam lider av tilpasningsvansker grunnet mangelen på en reformasjon av europeisk type, er en utbredt holdning i dag. Om bare muslimene hadde fått sin Luther, Melanchthon og Calvin! Forestillingen er besynderlig av flere årsaker.
Om det er noen bevegelse i kristendommens historie det er naturlig å sammenligne dagens islamske ekstremister med, så er det nettopp de radikale reformatorene på femtenhundretallet og de brutale religionskrigene som deretter rev Europa i filler.
I 1566 stormet sinte protestantiske menn til katedraler og klostre i Nederland for å knuse statuer og ikoner. Kalvinistmobben tok De ti buds billedforbud like seriøst som Taliban og IS gjør i dag.
I stater som innførte protestantisme ovenfra ble destruksjonen av ikoner, statuer og upassende kunst gjennomført på mer organisert vis – ikke ulikt dagens Saudi-Arabia. Kirkeklokker ble demontert og smeltet om, altere strippet for krusifikser og relikvier, klostre stengt og ekspropriert.
Forholdet til religiøse minoriteter var heller ikke mye å skryte av. Siden jødene ikke ville la seg konvertere, foreslo selveste Martin Luther at man skulle tenne på synagoger, brenne jødiske skrifter, konfiskere jødisk eiendom og knuse deres hjem. Han hintet også om at jødene egentlig burde myrdes.

Heller tyrker enn pave!
Ingen med kjennskap til reformasjonens barbari og brutalitet ønsker seg en reprise. Men spørsmålet om en islamsk reformasjon etter europeiske linjer er også besynderlig av en annen årsak:
Islamske makter spilte en betydelig rolle som støtte for reformasjonen i Europa.
Omanernes beleiring av Wien i 1529 ses gjerne som en eksistensiell trussel mot vestlig sivilisasjon. Den var imidlertid også uttrykk for en skiftende maktbalanse i Europa som var fordelaktig for protestanter i Det hellige romerske rike og i spanskkontrollerte Nederland.
Sultan Suleiman lovte støtte til protestantenes opprør og religionsfrihet for lutheranere og kalvinister i Det osmanske riket. Både tyrkere og protestanter la vekt på teologiske likheter, særlig motstanden mot bilder og avgudsdyrkelse.
Under det nederlandske opprøret på 1500-tallet, som styrket republikanske, liberale, og reformerte ideer, kunne man høre kampropet Liever Turks dan Paaps – heller tyrkisk enn papist.

Hva kan vi lære av islams rolle?
Også engelskmennene gikk til osmanene i kampen mot spanskekongen. Da Elisabets flåte bekjempet den spanske armada i 1588 hadde Englands økonomiske muskler vokst gjennom lukrative handelsavtaler med Murad III.
Brevvekslingen mellom Murad og Elisabet, som fremstilte seg selv som beskytter av den kristne tro mot all avgudsdyrkelse blant de falske kristne, viser at det var viktig for begge parter å vektlegge religiøse likheter. Skrapmetall fra kirkeklokker og annet material konfiskert fra katolske bygninger i England ble så eksportert til osmanene, som bygde kanoner til krigen mot avgudsdyrkende katolikker.
Hva kan vi lære av islams rolle i Europas religionshistorie? For det første at hvordan vi forholder oss til bestemte religiøse grupper, i stor grad er et produkt av politisk maktbalanse. Slik ble islam en støttespiller til protestantismen, slik ble islam et motkulturelt statussymbol mot slutten av kolonitiden, og slik er islam i dag blitt en verdenspolitisk trussel.

Innsikten er i ferd med å glemmes
Historien lærer oss også at bevegelser vi i dag anser å ha vært progressive og positive, kan ha fremstått svært annerledes i sin samtid.
Reformasjonens blodige, intolerante og kulturfiendtlige trekk minner oss om dette. Når protestantismen likevel har bidratt til åpnere og friere samfunn, skyldes det i stor grad at eksplosjonen av meningsmangfold og sekterisme ville fortsatt å drive kontinentet til avgrunnen om vi ikke beskyttet individers rett til å si og tro det de vil.
Denne dyrekjøpte innsikten er dessverre i ferd med å glemmes når europeiske land (sist Danmark) velger å møte radikale religiøse stemmer med innskrenkning snarere enn beskyttelse av ytringsfriheten.

  • Kategori: Åpenbaringsreligioner
  • Kategori: Forside Nettmagasin tekster

  • Kommentarfelt

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *