Av Thomas Gramstad.
Thomas Gramstad er redaktør for Religionskritikk.no.
Også sekulære Norge har sin versjon av et bibelbelte – eller om
ikke et helt «belte» så iallfall noen bortgjemte dalfører, øyer
og bedehus med subkulturer som ønsker seg en retur til det
«glade» 50-tallet da menn var menn, kvinner holdt seg hjemme, og
kirke, menighet og Jesus stod i høysetet.
De utgjør en type land som tiden forlot og glemte, og utgjør nå
en påminnelse til oss alle andre om sosiale fremskritt og alt som
har blitt bedre i landet og verden generelt siden den gang. En
tid da kvinner måtte bruke skaut og ikke kunne bruke bukser, og
det var en skandale og sosial og politisk utstøtelsesgrunn å være
alenemor. Disse mentalt etterlatte menneskene samler seg idag i
kristne mikro-«folke»partier som ligger langt under sperregrensen
mens de agiterer for å gjeninnføre sitt puritanske kjønnshelvete
av et autoritært «Sharia Light» drømmesamfunn[0].
Deres virksomhet fremstår som oftest som en patetisk og til tider
ufrivillig selvparodierende form for utenforskap, heller enn
truende og farlig. Men det er altfor lett å ta den moderne
friheten vår for gitt og glemme at den er historisk ny, og
fremdeles ikke-eksisterende mange steder i verden.
Vi kan ikke reise til land som tiden har forlatt
I det siste har jeg flere ganger sett eks-muslimer og sekulære
muslimer ta til orde for at Vesten på nytt må gjenoppvekke og
omfavne kristendom og Jesusdyrkelse som motvekt til autoritær og
konservativ islam. Jeg synes dette er et trist, deprimerende og
kunnskapsløst syn. Det nyeste eksemplet er Lily Bandehy som
skriver i en artikkel på Resett:
«Vielse, barnedåp, konfirmasjon, påske, jul, pinse har gitt
folket samhørighet og fellesskap. Alle nordmenn har på en eller
annen måte noen gode minner med kirken. Kirken i Norge har gått
gjennom en reform og modernisering slik at i dag tar den imot
alle uansett kjønn og legning. Kirken har ikke de strenge
bibelske tolkningene, gjennom reformasjon og opplysningstiden har
kristendom blitt mer kultur enn religion, og denne kulturen må
bevares fordi det er det siste som Norge og Vest-Europa har
igjen. Humanismen har tatt inn i seg større deler av de kristne
verdier. Om du er ateist, humanetiker, eller hva som helst kan du
komme til kirken, melde deg inn i kirken, feire vielse og
barnedåper der. Du trenger ikke å være religiøs, men vær kristen
fordi den er eneste som kan hjelpe deg og ditt land.»[1]
Aller først må jeg beklage og unnskylde til Lily Bandehy for at
jeg nå setter henne opp som en slags gallionsfigur for noe jeg
oppfatter som en økende sekulærmuslimsk trend, og en trend som
går i en klart negativ retning. Men det er fordi hun er
veltalende og derfor godt egnet til å illustrere, gjenkjenne og
diskutere denne trenden eller fenomenet.
Jeg er ikke primært opptatt av unøyaktigheter og konkrete
kunnskapsmangler i denne typen uttalelser, selv om de er flere og
kan være viktige nok. (For eksempel: Langt fra alle har gode
minner fra kirken, og mange har det motsatte; hvorfor skal jeg
feire noe som helst i kirken når både Human-Etisk Forbund,
religiøse humanister, paganistiske og hedenske tradisjoner,
sekulære buddhister, og mange andre, eller for den saks skyld den
norske naturen selv tilbyr meg bedre scener for feiringer og
ritualer? Kristendommen er heller ikke nødvendig for sunn
nasjonal identitet eller kulturell patriotisme, som like gjerne
og bedre kan forankres i natur, lokale fellesskap, den
nasjonalromantiske tradisjonen fra 1840-tallet og fremover,
generelt hedenske verdier over tusenvis av år (dels fra antikkens
Hellas/Romerriket, dels fra norrønt, keltisk og germansk, og
dessuten bakover i tid mot bronsealderen), og ikke minst en lang
livssynshumanistisk tradisjon – mens kristendommen ofte har
bekjempet ikke bare disse verdiene og tradisjonene men alle som
bærer og fremmer dem.)
Viktigere i dette konkrete tilfellet av sekulærmuslimsk
kristendomsforsvar er det nok at stolthet er en dødssynd innenfor
kristendommen[2,3]. I motsetning til Lily Bandehys formaning kan
man derfor ikke være troende kristen og stolt samtidig. Som
kristen skal man bøyes ned på kne fra ung alder og underkaste seg
Gud, kirken og dens autoriteter[4]. Akkurat som i islam.
Sharia Light er ikke et alternativ til sharia
Jeg er likevel mer opptatt av det jeg ser som det mest generelle
og aller største problemet med fenomenet sekulærmuslimsk
Jesusdyrkelse som er at den viser en historisk og idémessig helt
feil forståelse av kristendommens natur og rolle. De to
ørkenreligionene er ikke motsetninger eller alternativer til
hverandre. Kristendom og islam er – om ikke brødre, så ihvertfall
fettere og kanskje halvbrødre. Fettere i en godt inngiftet og
innavlet familie. De tror på den samme hovedguden Jahve/Allah,
opprinnelig unnfanget som monoteistisk guddom hos jøder[5]. I
islam er ikke Jesus Guds sønn, men likevel tilstede som en viktig
profet. Begge religionene er i utgangspunktet autoritære og
dogmatiske gjennom felles opphav, gudsbilde, monoteistisk
struktur, og kulturelle fellestrekk. Disse to innavlsfetterne har
arvet samme hypermaskuline idéverden og en lang kulturell
felleshistorie, og deler premisset om at alt som er feminint
eller ikke-maskulint må være underordnet eller svakt.
I den hypermaskuline nettavisen Resett, som jevnlig blåser ut
testosterondryppende lengsel etter Sharia Light og ødipal
kastraksjonsangst rettet mot kvinner i militæret, har det blitt
hevdet at Jesus ikke bare er feminin, men til og med altfor
feminin (og derfor vil bukke under for den übermaskuline
alfahannen Muhammed). Det er feil. Ikke bare er Jesus maskulin,
hele hans idéverden er hypermaskulin[6,7].
Det er ingen løsning på noe som helst å gjeninnføre en sterk og
dermed autoritær kristendom. Kun ved å gjøre kristendommen svak,
og trekke ut dens hoggtenner en etter en, ble kristendommen etter
lang tid relativt temmet og sivilisert – og ble dermed tvunget
over på defensiven i sin århundrelange kamp mot
menneskerettigheter, individuell frihet og det aller meste annet
som er bra i vestlig kultur.
En tilsvarende sekulariseringsjobb gjenstår å gjøre med islam, og
den må primært gjennomføres av de som har muslimsk
kulturbakgrunn. Denne jobben kan ikke gjennomføres ved å
gjeninnsette en eldre religiøs diktator, kristendommen, i den
yngre diktatoren islams sted – da forsvinner hele poenget, ved at
Vestens hardt tilkjempede sekulære frihetsverdier forsvinner i
dragsuget.
Sekularisering er frihet – religion er undertrykking og
slaveri[8]. Jesus-dyrkelse kan hverken redde Vesten eller hjelpe
sekulærmuslimer. Hvordan kan dette gjøres tydelig for sekulære
muslimer og dermed motvirke deres Jesus-svermeri?
En mann som kan hjelpe sekulærmuslimer og eks-muslimer
Etter min mening understreker dette fornyede Jesus-svermeriet
hvor relevant Andreas Edwien[9,10] er for dagens kulturelle og
politiske debatt. Kirke- og kristendomskritikeren Edwien hadde
som et av sine hovedanliggender nettopp kritikken av
kristendommens Jesusdyrkelse. Det primære Jesusdogmet – at Jesus
er Guds sønn og dermed selv guddommelig – er det ikke så mange
som tror på idag, selv om det fortsatt er en del av kristne
trosbekjennelser og offisiell teologi. Men det sekundære
Jesusdogmet – at Jesus var, om ikke overnaturlig, så iallfall det
snilleste og beste mennesket som noen gang har levd – dét er det
derimot mange som fremdeles tror, eller iallfall passivt vil
akseptere uten protest.
Og hva er det som er så galt med dette? Var Jesus kanskje et
dårlig menneske, og i såfall hva så? Nei, Jesus var et menneske
på lik linje med oss: På noen måter var han bedre enn sin samtid,
men på mange måter var han ikke det. Han hadde gode ting i sin
lære, men han var også en dommedagsprofet som trodde at verden
skulle gå under i løpet av hans generasjon – og dermed stengte av
for muligheten for menneskelig utvikling og forbedring over tid.
Han trodde på en streng, straffende og nidkjær gud. Når vi
forstørrer opp Jesus til et supermenneske eller til og med til en
gud, så forstørrer vi også opp de negative trekkene ved hans
lære, og sementerer dem fast i de kulturene og landene som er
påvirket av kristendommen.
Få om noen har like tydelig og grundig som Edwien avkledd og
separert de kirkeskapte Jesus-mytene fra den historiske personen
Jesus. Det er forøvrig ikke «respektløst» å gjøre dette.
Tvertimot, man viser en historisk person mye større respekt ved å
vurdere vedkommende ut fra og i forhold til sin egen samtid,
istedenfor å rive ham løs fra sin historie, dikte opp myter og
fantasier om ham, og bruke dem/ham som et middel til sin egen
politiske agenda og andre formål!
Edwiens artikkel «Bør vi fortsatt betrakte Jesus som ufeilbarlig
overmenneske?» gir en god innføring i hans kritikk av
Jesus-mytene[11]. I «Jesus-dyrkelsen og barnets
menneskerettigheter» går han spesifikt inn på skadeeffektene ved
forgudelsen av Jesus[12], som begynner allerede med barna. Boka
«Jesus i konflikt med menneskerettighetene» viser hvordan vår
samtid tross alt har kommet mye lengre i etisk tenkning og
forståelse enn Jesu samtid hadde[13]. Og boka «Dogmet om Jesus»
er en kraftreise (varig kraftprestasjon) gjennom Edwiens
forståelse, analyse og reformasjon av kirkens teologiske
konstruksjon av Jesus-dyrkelsen[14].
Kirkens berøringsangst for sine egne dogmer
Kirken klarte aldri å svare på Edwiens spørsmål og kritikk mens
han levde, til tross for diverse løfter fra ulike hold om at de
skulle gjøre det[15]. Etter hans død påstås det her og der (f eks
på debattsidene hos Vårt Land) at Edwien ikke er «relevant
lenger» eller tar opp ting som «ikke er viktige idag». Men det er
feil, og viser bare et feigt ønske om å vri seg unna å svare på
vanskelige, men sentrale spørsmål om kristen tro og lære. Hvis de
grunnleggende spørsmålene Edwien tok opp om kirkens trosgrunnlag
ikke lenger er relevante, hvorfor er da kirkens
trosbekjennelser[16,17] ikke endret og oppdatert?
Her er forresten et eksempel på unge kristne forkynnere som
fokuserer nettopp på de trosemnene som Edwien fremhevet som
sentrale:
«Med korte animasjonsvideoer vil studentene Martin Stuestøl
Stomnås (22) og Steffen Birkeland (24) gjøre tung teologi lett
forståelig for unge.»[18]
For Edwien var det også et viktig poeng at den såkalte «liberale
teologien» var grunnleggende enig med den tradisjonelle eller
ortodokse teologien i de sentrale tros- og lærespørsmålene, som f
eks kirkens trosbekjennelser[16,17], Jesus-dyrkelsen[11,12] og
treenigheten[19]. Liberalteologien setter fokus på perifere
spørsmål og fungerer dermed som en avledningsmanøver fra å ta opp
og sette spørsmål ved de grunnleggende teologiske premissene som
kirken er bygget på[20,21].
Her er et annet illustrerende eksempel på berøringsangsten for
Edwiens fundamentale kritikk av kristendom og Jesus-dyrkelse: Da
Prosjekt Edwien ferdigstilte nettpubliseringen av Edwiens
skrifter[22] rundt årsskiftet 2018-2019 postet jeg en kort
nyhetsmelding om dette i Facebook-gruppa «Forum for kirke,
teologi og liturgi». Jeg registrerte 3 likes i løpet av de neste
dagene, som riktignok er få i en gruppe med et par tusen
medlemmer. En tid senere ville jeg igjen besøke gruppa, men da
klarte jeg ikke å finne den. Det viste seg at jeg hadde ikke bare
blitt kastet ut av gruppa (uten noen form for advarsel), men til
og med blitt banned/blokkert fra gruppa. Dette er en god
illustrasjon av at Edwien fortsatt utløser berøringsangst og
manglende evne til å svare eller diskutere blant teologer og
kirke-kristne.
Edwien er nok heller ikke alene om dette. Andre lærde og
kunnskapsrike religionskritikere blir heller ikke invitert til
kirkemøter eller teologiseminarer og debatter i regi av kirke,
prester eller teologer[23].
Avslutningsvis vil vi her på Religionskritikk.no fremheve at
religionskrig mellom kristne og islamske land fortsatt er en stor
og reell trussel. Vi kan alle bidra til å redusere denne
trusselen ved å gjøre det vi kan for å motarbeide og dempe den
betente kulturelle striden mellom de religiøse fetterne eller
halvbrødrene Jesus og Muhammed[24] gjennom deres tilhengere. Da
må vi sammen klare å få øye på og se på halvbrødrenes likheter og
fellestrekk (og noen forskjeller), og istedet samle oss mot
fundamentalisme, undertrykking, hat og vold fra fanatikere hos
begge (eller alle) religioner. Slik at vi fremmer sekulære
samfunnsverdier og liberale friheter og rettigheter for alle, og
krever av (og gir opplæring til) alle innbyggere at de må
akseptere og respektere disse[25]. Dette innebærer bl a
ytringsfrihet (inkludert religionskritikk), likestilling, og
forsamlingsfrihet for alle, og er en forutsetning for at vi skal
kunne leve sammen i samfunn der vi kan omgås med alle våre
forskjeller og ulike livssyn og religioner.
Kilder og henvisninger:
[0] Morten Fastvold: Feminisme og likestilling
https://filosofiiskolen.no/livssynshumanisme/feminisme-og-likestilling/
[1] Lily Bandehy: Vær stolt av dere selv: Kristendommen er den eneste redningen for Norge og Europa
https://resett.no/2020/05/25/vaer-stolt-av-dere-selv-kristendommen-er-den-eneste-redningen-for-norge-og-europa/
[2] Martin Hjellvik: Stolthet og selvhevdelse
https://www.omvendt.org/2014/11/24/stolthet-og-selvhevdelse/
[3] Frank Myrland: Den største grunnen til at du ikke har gjort fremgang i kristenlivet
https://aktivkristendom.no/den-storste-grunnen-til-du-ikke-har-gjort-fremgang-kristenlivet
[4] Grete Ullestad: Blodspor, svik og forgudelse
https://religionskritikk.no/nettmagasin/blodspor-svik-og-forgudelse/
[5] Andreas Edwien: Idékampen i det bibelske gudsbilde
https://religionskritikk.no/edwien/idekampen-i-det-bibelske-gudsbildet/
[6] Grete Ullestad og Thomas Gramstad: De usynlige: Krista, gudefødersken, kirkemødrene, og Gud Moder
https://religionskritikk.no/nettmagasin/de-usynlige-krista-gudefodersken-kirkemodrene-og-gud-moder/
.
[7] Andreas Edwien: Bibelens kvinnesyn
https://religionskritikk.no/edwien/bibelens-kvinnesyn/
[8] Jens Bjørneboe: Om den autoritære tenkning – En brannfakkel
https://religionskritikk.no/nettmagasin/om-den-autoritaere-tenking-en-brannfakkel/
[9] Dagfinn Eckhoff: En ensom kjempe
https://fritanke.no/kommentar/en-ensom-kjempe/19.9693
[10] Andreas Edwien – biografi
https://religionskritikk.no/edwien-biografi/
[11] Andreas Edwien: Bør vi fortsatt betrakte Jesus som ufeilbarlig overmenneske?
https://religionskritikk.no/edwien/bor-fortsatt-betrakte-jesus-ufeilbarlig-overmenneske/
[12] Andreas Edwien: Jesus-dyrkelsen og barnets menneskerettigheter
https://religionskritikk.no/edwien/jesus-dyrkelsen-og-barnets-menneskerettigheter/
[13] Andreas Edwien: Jesus i konflikt med menneskerettighetene
https://edwien.no/wp-content/uploads/2016/04/Internettutg.-Jesus-i-konflikt-med-menneskerettighetene.pdf
.
[14] Andreas Edwien: Dogmet om Jesus
https://religionskritikk.no/edwien/dogmet-om-jesus/
[15] Andreas Edwien: Memorandum til de teologiske fakulteter
https://edwien.no/memorandum/
[16] Ronnie Johanson: Fra kirkens bekjennelsesskrifter
https://religionskritikk.no/nettmagasin/fra-kirkens-bekjennelsesskrifter/
[17] Andreas Edwien: Forslag til demokratisk revisjon av kirkens bekjennelse
https://religionskritikk.no/edwien/forslag-demokratisk-revisjon-kirkens-bekjennelse/
[18] Morten Marius Larsen: Vil gjøre tung teologi forståelig med animasjon
https://www.vl.no/religion/vil-gjore-tung-teologi-forstaelig-med-animasjon-1.1724391
[19] Grete Ullestad: Svovel, honning og treenighet
https://religionskritikk.no/nettmagasin/svovel-honning-og-treenighet/
.
[20] Andreas Edwien: Jesus i nye klær. Streiftog i liberal teologi
https://religionskritikk.no/edwien/jesus-i-nye-klaer/
[21] Andreas Edwien: Vår statsautoriserte tro på Jesus
https://religionskritikk.no/edwien/var-statsautoriserte-tro-pa-jesus/
[22] Andreas Edwien-arkivet
https://religionskritikk.no/edwiens-artikkel-arkiv/
[23] Ronnie Johanson: Jesus – Hva forskningen sier mens Kirken tier
https://religionskritikk.no/nettmagasin/jesus-hva-forskningen-sier-mens-kirken-tier/
[24] Grete Ullestad: Jesus og Muhammed: Betent religionsstrid
https://religionskritikk.no/nettmagasin/jesus-og-muhammed-betent-religionsstrid/
[25] Libe Rieber-Mohn: Norske verdier er til for å deles
https://www.imdi.no/om-imdi/aktuelt-na/norske-verdier-er-til-for-a-deles/
Legg igjen en kommentar