Av Andreas Edwien

Denne teksten kommer fra et foredrag som Andreas Edwien
opprinnelig holdt i Hedningsamfunnet 28.10 1978. Manuskriptet
til foredraget ble så trykket i to deler i Hedningsamfunnets
medlemsblad, Oss Hedninger Imellom (OHI), nr 1 og nr 2
1990[0].

Den herværende versjonen av teksten på Religionskritikk.no er
redigert av Thomas Gramstad, som har lagt til noter,
henvisninger og litteraturliste, samt forsiktig redigert for
nettpublisering i 2021 (primært tegnsetting, oppdeling i flere
avsnitt, og et par ekstra mellomtitler).

Innledning: Presten, Faderen og Sønnen

Nylig laget en prest i statskirken en aldri så liten sensasjon
ved å si at «Gud er død». Nyheten lå egentlig ikke i selve
utsagnet, for det dreier seg om et gammelt slagord for ateismen,
men i at det kom fra en kristen prest.

Kanskje syntes noen at luften gikk nokså fort ut av ballongen,
for det viste seg at presten egentlig ikke mente at «Gud» er død,
i alle fall bare «Gud» i en bestemt utgave: som en «gammel
bestefar» – og ikke som en mer åndelig preget personlighet.
Presten hadde såvidt en kunne forstå visse panteistiske
anskuelser.

Nå synes det klart at denne presten egentlig beveget seg som
katten omkring den varme grøten, altså i periferien av problemet.
Et troll kan som bekjent ha flere hoder. Og med sine mytologiske
uhumskheter minner kristendommens treenige gud unektelig om et
slikt seiglivet troll. Kirken har gardert seg godt ved å utstyre
det med tre hoder. Skulle det miste ett av dem, har det to igjen.

I alle fall: om noen prøver å erklære Faderen for død, så lever
Sønnen i beste velgående ifølge kirken. Og med Faderen (og
Helligånden) har det seg jo slik at han er såpass abstrakt rent
historisk sett at man i alle fall hverken kan tale om hans
biologiske fødsel eller død.

Isolert sett skremmer derfor utsagnet «Gud er død» neppe lenger
noen teolog. For det er og blir Sønnen som er hovedpersonen. Og
Sønnen er en håndgripelig realitet, ifølge kristendommen og
kirken identisk med et historisk menneske, født av menneskelige
foreldre, en mann som levde sitt liv i denne vår verden i en
årrekke, og som – før miraklet skjedde – døde etter de samme
fysiologiske lover som vi alle er underlagt.

«Jesus er død» – to hovedspørsmål

Det spørs derfor om ikke det den omtalte presten, kanskje
ubevisst, hadde en hemmelig trang til å si var – ikke at «Gud er
død» — men: Jesus er død. Det vet jeg ikke, men i så fall våget
han ikke å si det fordi det ville være å bryte for radikalt
overtvert med hele kristendommens bærende fundament:

Læren om at Jesus fra Nazareth, selv om han døde og var død i
klinisk forstand, deretter sto opp igjen og fortsatte å leve
videre til denne dag.

Jesusdyrkelsen – kristendommens drivende kraft

Det er følgelig et høyst sentralt emne Hedningsamfunnet her har
ønsket å ta opp: det er selve kjernepunktet i kristendommen som
ideologi, dens religiøse primus motor eller drivende kraft. Dette
kan jeg belyse ved å bare sitere to framtredende norske teologer:

(1) Forhenværende og antakelig påny framtidig biskop Per Lønning
sier at «hele kristendommen ville falle fra hverandre i
meningsløsheter dersom Jesu oppstandelse ble fjernet», og:

(2) Forhenværende og sikkert også framtidig bispekandidat Jacob
Jervell sier at «kristendommen står og faller med at Jesus døde
på et kors, og at han sto opp fra de døde. Hvis ikke disse ting
er skjedd, er hele kristendommen et falsum.»[1].

Nå har dette spørsmålet om Jesus er død, eller om han fremdeles
lever, to sider, som skyldes at disse begrepene brukes også i en
overført betydning. Et menneske kan være død i fysiologisk
forstand, men – i større eller mindre grad – leve videre i sitt
verk, sine ord, i vår erindring og våre forestillinger.

Hva er en «levende Jesus»?

Men nettopp her er det nå nødvendig med en skarp og klar
grenseoppgang mellom hovedbegrepene, fordi de i kristendommen
misbrukes over all måte. Vi må holde skarpt og klart ut fra
hverandre følgende to spørsmål:

1. Lever Jesus fremdeles i sin menneskelige personlighet,
eksisterer han, oppholder han seg et eller annet sted den dag i
dag som fysisk mannsperson?

2. For det andre: Er hans lære, hans idéer og forestillinger
levedyktige utover en bestemt tid, kan vi i dag uten problemer
gjøre dem til våre idéer og forestillinger uten å komme i
konflikt med fundamentale prinsipper i vår virkelighetsoppfatning
og våre idealer?

Dette er to spørsmål som jeg mener enhver ærlig ikke-kristen (og
forsåvidt også enhver kristen) – enhver tenkende og våken
humanist, sosialist eller hedning – må holde skarpt og klart ut
fra hverandre, overfor en ideologi og en institusjon,
kristendommen og kirken, som i vår tid nærmest gjør alt som står
i deres makt for å blande disse to spørsmålene sammen i en
kjempemessig floke.

Dogmet om Jesus

Jeg har tatt opp begge disse hovedspørsmålene i min bok «Dogmet
om Jesus»[2]. Bokens konklusjon på det første spørsmålet er at
Jesus døde den gang for 2000 år siden og at han ikke sto opp
igjen.

På det andre spørsmålet er konklusjonen den at en stor del av
Jesu idéer og forestillinger, etter å ha levd og virket på godt
og ondt i Europa gjennom to tusen år – senere også i
andre verdensdeler, som følge av europeernes sterke
tilbøyeligheter til ideologisk imperialisme – nå viser seg å
komme i så skarp konflikt med vår virkelighetsoppfatning og våre
idealer om en bedre verden her på jorden, at vi må avskrive dem
som ubrukelige i vår framtidige kultur.

Jeg sa en stor del av dem, fordi det ikke gjelder alle sider ved
Jesu lære og holdning. Den inneholder også utvilsomme verdier.
Men å skjelne disse positive verdier fra de negative sider – det
vil fortsette å være nesten umulig, så lenge de kristne kirker og
organisasjoner får anledning til å fortsatt sprøyte utover oss
sin daglige propaganda med påstanden om at denne mannen etter
døden sto opp igjen i sin personlige identitet. Og følgelig har
tatt med seg gjennom tyve århundrer inn i vår egen tid — og med
krav på fortsatt uinnskrenket gyldighet – hele den brokete
blanding av tanker og forestillinger fra sin samtids teologi og
mytologi, som hevdes å alt sammen utgjøre en ufeilbarlig
sannhetsåpenbaring som overlever alle senere århundrer.

Del 1. Jesu «oppstandelse»

Kirkenes postulat om Jesu oppstandelse er følgelig alt annet enn
likegyldig for oss. Det er et så fundamentalt dogme i
kristendommen at det slett ikke er nok å påvise at Jesu lære i
svært meget er foreldet og uforenlig med en human eller sosial
etikk, det vil si med en samfunnsorden med et menneskelig ansikt.

For det er nettopp dette dogmet – som ustanselig drar alt hva
denne mannen har sagt ut av sin historiske og menneskelige
sammenheng og plasserer det som den autoritative skrift på
himmelen. Med andre ord: en avsløring av illusjonen om Jesu
oppstandelse er like viktig som en påvisning av at han har tatt
feil i en stor del av sin lære.

Temaet «Jesu død» fordrer derfor at man først tar fatt på
postulatet om hans oppstandelse. Jeg vil da med det samme si at
over alt hvor jeg ikke har anledning til å utrede temaet nærmere
her og nå, håper jeg den interesserte vil ha nytte av å supplere
med framstillingen i «Dogmet om Jesus»[2].

1:1. Bevisbyrden

Overfor postulatet om Jesu oppstandelse står vi i den
besynderlige situasjon at skjønt bevisbyrden for at den virkelig
har funnet sted ubestridelig påhviler dem som framsetter
påstanden, altså de kristne kirkers og sekters teologer, så har
teologene faktisk greid å stille denne selvfølgelighet på hodet:
De velter bevisbyrden for at Jesus ikke sto opp over på sine
opponenter.

Og dette mener de å ha rett til å gjøre fordi de etter å ha
trykket dette postulatet inn på barnesinnets tabula rasa[3] fra
generasjon til generasjon gjennom tusen år og mer, har oppnådd å
få et overveldende flertall av borgerne i såkalte kristne land
til å framsi det i form av sin trosbekjennelse. Teologene mener
tydeligvis at deres belønning for denne propagandabragd – som hos
oss endog har resultert i grunnlovsbeskyttelse av Jesu
oppstandelse – må være at de fritas for å føre bevis for dens
historiske riktighet. Vox populi, vox Dei – folkets røst er Guds
røst.

Hva skal man så gjøre under slike forhold? Man kan unektelig bli
fristet til å ta i bruk ganske ukonvensjonelle midler for å skape
større balanse i denne ideologiske situasjon. Jeg mener allikevel
at man – også overfor kirkenes grovt usaklige agitasjon – kommer
lengst med den rent saklige argumentasjon. Selv om bruken av
slagord og paroler må være like legitimt for
kristendomskritikeren som det er for den kristne propaganda.

Når det er slik at kirken faktisk hos oss ved statens hjelp frir
seg fra sin bevisbyrde, så mener jeg en står seg på å ta denne
utfordringen på alvor. Kan vi føre bevis for at oppstandelsen er
en illusjon, da har vi også langt på vei avslørt illusjonen om
Jesu overhistoriske ufeilbarlighet, autoritet og idealitet, i den
utstrekning vi anser dem skadelige for vår kultur.

1:2. Kravet om identitet

Bevisførselen slik jeg har lagt den opp (i «Dogmet om Jesus»),
konsentrerer seg om to hovedpunkter.

Det første kravet en må stille til en påstand om – eller tro på –
et historisk menneskes «oppstandelse», er at det er identitet
mellom dette menneske og den person som opptrer etter
«oppstandelsen».

For å illustrere dette kan vi tenke oss en romfarer som kommer
til en fremmed planet og der treffer på en mann som hevder at han
er Jesus fra Nazareth. Mannen må da i alle fall kunne bevise sin
identitet med Jesus ved f.eks. å fortelle sin livshistorie på
sitt opprinnelige morsmål, arameisk. Siden han er stått opp for å
vende tilbake til jorden og hente sine utvalgte venner, bør han
jo da berette om disse sine planer. Hvis tiden har stått stille
for ham, antar vi at han intet vet om historiens gang på jorden
siden han var der, at han ikke kjenner til de senere kristne
kirker, men fremdeles tror at hans apostler lever i Palestina og
venter på ham. For hvis han er den han påstår, bør han holde fast
ved det han sa til disiplene: at han skulle komme tilbake før
deres generasjon var gått i graven, og at han bare er «utsendt
til de fortapte sauene som hører til Israels hus».

Hvis derimot tiden har gått for ham som for alle andre, har han
nådd den anselige alder av 2000 år, det dobbelte av Metusjalah.
Hvis han etter så lang ventetid har resignert i den grad at han
ikke har klippet sitt skjegg, vil det være over to hundre meter
langt. Nei, dette er ingen spøk! Professor Carl Fredrik Wisløff
sier klart og logisk i sin bok om troslæren at Jesus «også etter
sin menneskelige natur» sitter ved gudens høyre hånd.

Og Wisløffs kollega Jacob Jervell vil nødvendigvis måtte mene det
samme når han poengterer at «kirkens rett til Jesus består i at
den oppstandne er den samme som mannen fra Nazareth». Det er da
naturligvis ikke blasfemi å spørre om f.eks. denne i snart to
tusen år sittende menneskesønn også mosjonerer og tar hensyn til
faren ved å sitte så lenge, blant annet risikoen for
hjerteinfarkt. – Nei, jeg spøker ikke med alvorlige ting. Dette
er ikke blasfemi, men seriøse spørsmål som helt uunngåelig reises
av kirkens postulat om Jesu oppstandelse.

Slike spørsmål er helt legitime for den som med rette forlanger å
få vite hva det egentlig er teologene fremdeles går omkring og
påstår om dette menneske[4].

Jesus endte sine dager i Palestinas jord for cirka 2000 år siden.
Derfor må hans jordiske rester nå få hvile i fred. På et fullt
betryggende forskningsgrunnlag må det i dag hevdes å være bevist
at Jesus ikke «sto opp» etter sin død. I sitt stille sinn vil
også de fleste teologer nå være klar over dette. Men inntil de
viser mot til å innrømme det offentlig og viser den pietet
overfor liket som den avdøde har krav på, må vi stille dem
selvfølgelige spørsmål, som de plikter å svare på.

Hvis de da tvinges til å innrømme at den påstått «oppstandne»
hverken befinner seg på noen fremmed planet eller noe annet sted
i universets fysiske topografi, at han hverken spiser eller
drikker og derfor hverken har hår, skjegg eller negler å klippe,
kort sagt at det dreier seg om en ganske annen enn vi har måttet
forutsette, – ja, så går de i saksen. For da kan vi bare
konstatere:

Nåvel, så innrømmer dere at det vesen dere kaller «den
oppstandne» slett ikke er «den samme som mannen fra Nazareth».
Med hvilken rett kaller dere så dette vesen for Jesus?

1:3. Kravet om vitner

Jeg kommer derfor til det andre hovedpunktet i beviskravet:
Kravet om habile vitner, som har sett ham i oppstanden tilstand.
For det er riktig som Jacob Jervell sier i sitatet ovenfor, når
vi bare forandrer «består i» til «avhenger av om», altså slik:
«Kirkens rett til Jesus AVHENGER AV OM mannen fra Nazareth er den
samme som den oppstandne». Og her opererer som kjent kirken med
historiske vitner som skal ha sett ham, og som framfor alt hadde
kjent ham før oppstandelsen, og derfor hadde forutsetninger for å
kjenne ham igjen. Dessuten, sier de kristne teologene: Graven var
ifølge de samme vitner TOM. Liket var blitt levende, påny.

Først dette med den tomme grav. Det har sin meget enkle
forklaring i at liket må være flyttet til en annen og mer
hensiktsmessig grav. Det blir også uttrykkelig opplyst at den
graven Jesus først ble lagt i, var å betrakte som midlertidig,
fordi det var kvelden før sabbaten og man hadde ikke tid til å
finne et mer passende gravsted for den avdøde. Med andre ord: Den
tomme grav kan overhodet ikke volde noe historisk problem i
retning av naturlovstridige forklaringer.

Inhabile vitner

Spør vi så etter vitnene, så viser det seg at samtlige av dem som
opptrer i evangelieskriftene er INHABILE, det vil si alle var
troende tilhengere av Jesus, og følgelig ikke nøytrale
iakttakere. Og det viser seg også at bare ETT av disse vitner
presenteres NAVNGITT av synoptikerne, med en påstand om at
vedkommende selv har opplyst å ha sett den oppstandne, nemlig
Maria Magdalena.

Det heter at hun etter å ha konstatert at graven var tom, traff
en mann som hun først trodde var gartneren. Sannsynligvis var det
også gartneren. Han kan i så fall ha villet drive litt gjøn med
den arme Maria, og utgitt seg for Jesus. Det var jo tidlig på
morgenen og ennå mørkt. — Og Maria, som Jesus hadde utdrevet syv
onde ånder av, har etter dette hatt et så sterkt behov for sin
sjeleleges nærvær, at hun har vært tilbøyelig til å godta alt som
kunne tilfredsstille dette behov. Disponert for hallusinasjoner
kan vi gå ut fra hun har vært. Og dermed satte hun ryktet om Jesu
oppstandelse i omløp.

Paulus møtte aldri Jesus

Ved siden av Maria opptrer det bare ett navngitt vitne i NT
(utenom Johannesevangeliet) som skal ha påstått å ha sett den
oppstandne, nemlig Paulus. Selv om han ikke var noen
Jesus-tilhenger da han hevdet å «se» den oppstandne første gang,
så var også han klart inhabil. Det vil føre for langt å forklare
hvorfor her, så jeg henviser til «Dogmet om Jesus»[2]. Men jeg
vil framheve to ting: For det første gir Paulus ingen beskrivelse
av den person som han hevdet å se i sitt syn, og som han senere
påsto var Jesus. For det andre sier han at han befant seg i den
tredje himmel da han hadde synet, og der kunne jo ingen
kontrollere ham. Han var alene om synet. Og om Paulus gjelder
dessuten at han ikke hadde kjent Jesus personlig, og derfor ikke
hadde rimelig forutsetning for å gjenkjenne ham.

Det vil føre altfor langt her å skulle utrede de psykologiske –
eller skal vi heller si mytologisk-psykologiske – prosesser som
førte til at dette etterhvert ble til en stadig bredere
massebevegelse omkring den tro at Jesus var stått opp fra graven.
En bevegelse som snart bredte seg over det religiøst
underutviklede Europa hvor Jesu oppstandelse til sist endte som
et den dag i dag grunnlovsbeskyttet postulat i vårt eget land.

Det vi kan slå fast er at de vitneprov kirken anfører, overhodet
ikke kan utlegges som bevis, ikke en gang sannsynlighet, for Jesu
oppstandelse. Det eneste vi har bevis for er at troen på denne
oppstandelsen startet med at to personer i NT på et klart
sviktende grunnlag TRODDE å ha sett Jesus som oppstått. De så ham
ikke, men de hadde religiøse opplevelser med hallusinasjoner av
Jesus.

Kirkens oppkonstruerte Jesus-respirator

Konklusjonen på dette er altså at kirken og de kristne
organisasjoner så å si holder Jesus kunstig i live i en
kjempemessig teologisk-dogmatisk respirator. Jesus er – hvis
tiden ikke har stått stille for ham – blitt en olding på 2000
år, men han får ikke lov til å dø. På denne måten
mener kirken å holde liv i hans autoritet, hans tanker og
forestillinger fra den gang han levde sitt menneskeliv.

Men dermed vil kirken skape en voksende mistanke hos alle
tenkende mennesker: Historien har jo en lang rekke personligheter
hvis tanker og idéer har betydd meget og fortsatt betyr meget for
vår kultur i dag, også personligheter som levde før Jesus. Men de
trenger ikke kunstige støtter. De behøver ingen jomfrufødsel og
ingen oppstandelse for at vi skal kunne få øye på dem som de
kulturens landemerker de er i vår historie. Hvorledes kan det da
forholde seg med Jesus? Kan det være slik at en vesentlig del av
HANS tanke- og forestillingsverden er så foreldet, at den
simpelthen ikke vil kunne stå av seg selv uten kunstige støtter?
Trenger den virkelig så usedvanlige bærepilarer som postulatene
om hans jomfrufødsel og oppstandelse?

Mistanken er utvilsomt berettiget. Det må understrekes at det er
en UADSKILLELIG SAMMENHENG mellom kristendommens lære om Jesu
oppstandelse OG dens forutsetning om hans religiøse, etiske og
intellektuelle ufeilbarlighet. Det er nemlig nettopp bare som
OPPSTÅTT at kirken kan påstå at Jesus for oss i dag gjentar som
en tidløs sannhetsåpenbaring det han sa som menneske på jorden
for 20 århundrer siden.

Mitt andre hovedspørsmål er da om det er grunnlag for denne
enorme betoning av hans ideologiske autoritet. Og her viser jeg
da til første del av min bok «Dogmet om Jesus», hvor jeg har
funnet det nyttig å inndele spørsmålet i 4 deler. Vi spør da
henholdsvis etter Jesu verdensbilde, hans gudsbilde, hans
historieoppfatning, og hans menneskebilde og samfunnsideal.

Del 2. Jesu ufeilbarlighet

2:1. Verdensbildet

Kanskje forteller ikke kildene så meget direkte om hva som var
Jesu verdensbilde, men nok til at vi kjenner det i hovedtrekk.
Jordens kuleform var ukjent. Verdensrommet var for Jesus en enorm
tredimensjonal bygning med en rekke etasjer og jorden selv som
gulv og fundament under det hele. Himmelen var et kjempemessig
hus eller palass hvor guden og englene holdt til. Himmel og
helvete var topografisk bestemte steder i denne bygning og altså
ikke symbolske betegnelser på menneskelig storhet og elendighet.
De to stedene var i realistisk forstand bestemmelsessteder for
menneskenes sjeler etter døden, for belønning og avstraffelse.

Himmelen hadde flere etasjer, derfor brukes ofte flertall
«himlene»; de fleste mente tre eller syv, men noen mente også det
var enda flere. Guden tronet høyt i øverste etasje. Man var seg
bevisst enorme avstander mellom himmel og jord, det tales om fra
50 til 500 årsreiser, og gudens kontakt med menneskene måtte
derfor opprettholdes av engler. Jesus mente selv at en slik
øverste engel hadde tatt opphold i hans person og ledet ham under
hans jordiske virksomhet.

Det trenger ingen begrunnelse når jeg sier at dette verdensbildet
er så sterkt knyttet til Jesu samtids opplysningsnivå at det vil
være umulig å flytte det over i vår egen tid med gyldighet for
VÅR kosmologiske orientering. Allikevel er det unektelig dette de
kristne kirker forsøker når de gjennom kristendomsundervisningen
skal prøve å aktualisere Jesu lære. – Samtidig hevder jo en del
teologer i vår tid at Jesu RELIGIØSE forestillinger i
virkeligheten var uavhengige av hans verdensbilde, og her kommer
vi da til Jesu gudsoppfatning:

2:2. Gudsbildet

Å tro at Jesu gudsoppfatning ikke var avgjørende bestemt av hans
verdensbilde er ren ønsketenkning. Forestillingen om guden som en
gigantisk menneskeliknende person var allerede forlengst
innpasset i dette verdensbildet og skildret av tidligere profeter
i Israel, som Ezekiel, Daniel og Henok. Nettopp forestillingen om
himmelen som et tredimensjonalt hus, et palass hvor guden hadde
sin tronstol, måtte i høy grad framtvinge forestillingen om guden
som et menneskeliknende vesen, og dermed også tanken om at han
sendte sine ambassadører og fullmektiger i oppdrag til jorden:
profeter og engler, og tilsist Messias, Menneskesønnen.

At guden var menneskeliknende – man mente at de spesielt utvalgte
også kunne se ham, selv om han vanligvis var usynlig – gjorde det
også nødvendig å bestemme hans kjønn, og i en patriarkalsk kultur
måtte det bli hankjønn, guden var den store Mann, Herren,
Faderen.

Og da naturligvis tegnet i bildet av tidens virile herrer,
slaveeiere, patriarkalske familiefedre, og eneveldige despoter.
Monoteismen forbød kvinnelige guder ved siden av Jahve, det ville
føre til mytologisk barneavl og polyteisme. At Jesus delte dette
gudsbilde er på det rene, med andre ord: hans religiøse
anskuelser var sterkt preget av et relativt verdensbilde. Det
samme gjelder da nødvendigvis også hans historieoppfatning.

2:3. Jesu historieoppfatning

For vurderingen av Jesu lære er det av største viktighet å holde
klart at JESUS DELTE SIN SAMTIDS MEGET SNEVRE HISTORISKE
PERSPEKTIV: Jorden og dens beboere var skapt i løpet av en uke, og
menneskenes historie strakte seg derfor bare over et tidsrom på
cirka 3800 år, etter beregningen av tidspunktet for jordens
skapelse (den 5. oktober i år 3761 før Jesu fødsel). Og denne historie
mente Jesus gikk raskt mot sin slutt. Han så altså på Mosebokens
beretning om skapelsen og syndfloden som OBJEKTIV
HISTORIESKRIVNING, og spådde derfor en like plutselig avslutning
på menneskehetens historie som dens begynnelse hadde vært. Etter
mønster av syndfloden skulle det skje før hans egen generasjon
var gått i graven, i en gigantisk katastrofe langt mer definitiv
og ødeleggende enn på Noahs tid. Og dermed kommer vi direkte over
til:

2:4. Jesu menneskesyn og samfunnsideal

Selv om menneskene også på Jesu tid var temmelig like ytre sett,
så var de ifølge Jesus av to vidt forskjellige kvaliteter eller
kategorier: en god og en ond, som likesom på syndflodens tid
skulle skilles definitivt fra hverandre. De gode – et lite
mindretall som bøyet seg for Jesu autoritet – skulle når jorden
snart gikk under i den store dom, frelses og hentes til de
himmelske boliger, mens de onde skulle kastes i ildovnen, i det
brennende Gehenna for evig avstraffelse.

Jesu samfunnsideal skulle altså ikke realiseres på jorden, hans
«Guds rike» skulle opprettes hinsides fødsel og død, i en av de
tre eller syv himler hvor han skulle ha sin residens. Og her
skulle han selv herske med uinnskrenket makt, som eneveldig
diktator over absolutt lydige undersåtter som hyllet ham i hans
storhet, og hvor alle statsfiendtlige elementer med hard hånd
skulle renses ut ved hjelp av hans politi-engler.

Nå er som vi vet situasjonen den at det midt i denne makabre
teologiske og mytologiske forestillingsverden som så sterkt
preget Jesu lære og opptreden, også fins en rekke gode, tildels
utmerkede etiske leveregler. Jesus var jo ved siden av å være
dommedagsprofet også morallærer, og vi må medgi at han hadde stor
sans for å trekke fram og anskueliggjøre meget av det beste i
datidens jødiske moralkodeks, og til også å tilføre den visse nye
tanker.

Også hans teologi inneholder ubestridelige verdier, selv om de er
så sammenfiltret med en primitiv mytologi at det kan være
vanskelig å skjelne hveten fra ugresset. Forøvrig må det også
medgis at det i Jesu atferd og holdning er klart verdifulle
trekk, framfor alt gjelder det naturligvis hans
solidaritetserklæring med en gruppe sosialt underlegne i hans
folk og hans mot til uten hensyn til hva det personlig kostet ham
å tale samtidens teologiske autoriteter midt imot.

På tross av dette tvinges vi til den konklusjon at Jesu lære –
betraktet som autoritativ i dag – kommer i konflikt med selve de
etiske prinsipper for menneskerettighetene. Hans dualisme,
tvedelingen av menneskene i to motsatte, sjelelige kvaliteter, er
totalt uforenlig med grunnlaget for en universell etikk:
menneskenes like verdi og like sjelelige forutsetninger uten
hensyn til religiøs tro, slik dette på en treffende måte framfor
alt er kommet til uttrykk i FNs erklæring om
menneskerettighetene. Når jeg ikke går nærmere inn på dette her,
så er det dels fordi det vil falle for langt, dels fordi jeg tar
temaet opp mer detaljert i en bok som vil utkomme om forhåpentlig
forholdsvis kort tid[5].

Konklusjonen på dette blir altså følgende:

Jesus er død

1. For det første: JESUS ER DØD. Han døde for cirka 2000 år siden
og sto ikke opp igjen. Det hersker ikke elementær identitet
mellom det vesen de troende kristne har ment og fremdeles mener å
se eller møte i sine religiøse opplevelser på den ene side – og
det historiske menneske, Jesus fra Nazareth, på den annen side.
Under sine teologiske hyrders ledelse og ansvar gjør de seg
skyldig i en skjebnesvanger feiltakelse og forveksling.

Det er en menneskerett å leve på denne jord i samsvar med de
menneskelige naturlover. Men da er det like fullt en menneskerett
å slippe å bli holdt kunstig i live utover all rimelighets
grenser, i to tusen år — i kirkenes dogmatiske
respirator. Ja, det bør skapes forståelse for at de kristne
kirkers dogme om Jesu legemlige oppstandelse er en så overspent
og usmakelig måte å holde liv i et lik på, at det nå bør stemples
som en form for «likskjending» som i alle fall ikke har krav på
statens offentlige autorisasjon.

Foreldet og mindreverdig lære

2. For det andre: Vesentlige sider ved JESU LÆRE ER I SIN LIVS-
OG VIRKELIGHETSOPPFATNING SÅ FORELDET, så primitive og etisk
mindreverdige at vi nå må gi ham rett til å ta dem med seg i
graven.

Jesus har rett til å få normal mulighet til å bli rettferdig
vurdert som MENNESKE I SIN HISTORISKE SAMMENHENG. Det
vil gi folk flest mulighet til endelig å skjelne positivt fra negativt i
hans lære og opptreden, og dermed tillegge ham den historiske
betydning han har krav på.

Fortsetter vi med å berøve Jesus denne menneskerett – hvorved vi
altså hindrer oss selv i å vurdere vår historiske stilling riktig
– kan det få katastrofale følger for vår kultur. De voldsomme
ideologiske konflikter som i dag preger den kristne verden[6] og
som truer selve menneskehetens eksistens, har sine hovedrøtter i
kristendommens absurde dogmer.

Fortsetter vi derfor å trekke kristendommens og kirkenes enorme
veksler på den historiske Jesus, veksler som han ikke makter å
innfri fordi de er så uendelig langt over hans menneskelige
evne[7], oppnår vi bare i stigende grad å vanære hans minne[8].

Noter og henvisninger:

(Ved Thomas Gramstad)

[0] Skann av publiseringen i OHI
https://home.nuug.no/~edwien/diverse/edwien_jesus_er_doed_hvil_i_fred_ohi_1990-01-og-02.pdf

[1] Lønning og Jervell var fremtredende teologer som også var
samtidige med Edwien, og Edwien utfordret, kritiserte og
debatterte dem i ulike sammenhenger. Se f eks

Andreas Edwien: Jesus i nye klær. Streiftog i liberal teologi
https://religionskritikk.no/edwien/jesus-i-nye-klaer/

og

En hårdnakket refser av kirken og de kristne dogmer. Hall Trøan
Galaaen intervjuer Andreas Edwien.
https://religionskritikk.no/edwien/intervju-av-hall-troan-galaaen-i-1974/

[2] Andreas Edwien: Dogmet om Jesus
https://religionskritikk.no/edwien/dogmet-om-jesus/

[3] Jfr. Andreas Edwien: Jesus-dyrkelsen og barnets
menneskerettigheter
https://religionskritikk.no/edwien/jesus-dyrkelsen-og-barnets-menneskerettigheter

[4] Spørsmålet om Jesu fysiske natur og identitet, og hans
påståtte brudd på naturlover er også tema i Edwiens kjente
«Memorandum om Jesu naturstridige fødsel og oppstandelse»:
Andreas Edwien: Memorandum til de teologiske fakulteter
https://edwien.no/memorandum/

[5] Edwien refererer her til sin bok:
Andreas Edwien: Jesus i konflikt med menneskerettighetene
https://home.nuug.no/~edwien/boeker/Jesus_i_konflikt_med_menneskerettighetene_fullt_skann_NB.pdf

[6] Jfr. Andreas Edwien: Er kristendommen en fare for
verdensfreden?
https://religionskritikk.no/edwien/kristendommen-fare-verdensfreden/

[7] Se også: Andreas Edwien: Jesus – et etisk ideal for vår tid?
https://edwien.no/jesus-etisk-ideal-resyme/

[8] Jesu rett til å være et menneske med gode og dårlige sider,
samt det skadelige for kultur og samfunn ved å opphøye og
guddommeliggjøre mennesker er temaer som Edwien utdyper her:
Andreas Edwien: Bør vi fortsatt betrakte Jesus som ufeilbarlig
overmenneske?
https://religionskritikk.no/edwien/bor-fortsatt-betrakte-jesus-ufeilbarlig-overmenneske/

Vi anbefaler også:

Andreas Edwien: Hvor står den protestantiske kirke?
https://religionskritikk.no/nettmagasin/hvor-star-den-protestantiske-kirke/
Et klassisk religionskritisk essay av Andreas Edwien, med en
grunnleggende kritikk av kristendom og kirke.

Ronnie Johanson: Jesus – bibelens eneste helvetesprofet
https://religionskritikk.no/nettmagasin/ukens-bibelord-4/

Thomas Gramstad: Jesus-dyrkelse kan ikke hjelpe sekulære muslimer
https://religionskritikk.no/nettmagasin/jesus-dyrkelse-kan-ikke-hjelpe-sekulaere-muslimer/
Om Edwiens relevans for muslimer som idealiserer Jesus.

Grete Ullestad: Kristendommen: Underkastelsens religion
https://religionskritikk.no/nettmagasin/kristendommen-underkastelsens-religion/
Om Jesus og Menneskesønnen, overmenneske og underkastelse.

Ronnie Johanson: Jesus – Hva forskningen sier mens Kirken tier
https://religionskritikk.no/nettmagasin/jesus-hva-forskningen-sier-mens-kirken-tier/
Viktig og interessant bok om hva vi vet idag om den historiske Jesus.

Andreas Edwien: Idékampen i det bibelske gudsbildet
https://religionskritikk.no/edwien/idekampen-i-det-bibelske-gudsbildet/
Edwiens avhandling og hovedverk.