Kampen mot slaveriet — «moderne frihedsgriller»

Av Ronnie Johanson
Ronnie Johanson sitter i redaksjonen.

En tidligere utgave av artikkelen ble publisert i Humanist nr 1 1993.

Captives-being-brought-on-board-a-slave-ship-on-the-west-coast-of-africa--slave-coast-
Fotografi: Wikimedia Commons

Norsk-amerikanske lutheranere kjempet for Bibelens positive syn på slaveriet i flere år etter at slaveriet var avskaffet i USA.

1865 ble slaveriet avskaffet i de amerikanske sørstatene, da nordstatene vant borgerkrigen. Tre år senere vedtok norsk-amerikanernes kirkesamfunn «Den norske synode» at det «i og for seg» ikke var syndig å holde slaver.

Dette var konklusjonen på en debatt som begynte først da borgerkrigen var brutt ut i 1861. Slaveriet hadde vært en hovedårsak til polariseringen mellom nord og sør, som kulminerte med krigsutbruddet. Norsk-amerikanerne bodde stort sett i nord, men det fantes også nordmenn blant slaveeierne i en sørstat som Texas.

Den norske synode ble grunnlagt i 1851 og var helt til slutten av århundret det største av de norsk-amerikanske kirkesamfunnene. På slutten av 1860-tallet hadde den 130 menigheter og et femtitall universitetsutdannede prester. Liturgien var som i Den norske Kirke, og synoden var dominert av konservative prester fra Norge.

På et synodemøte i juni 1861 ble det nødvendig å ta opp slaverisaken, ettersom synodens prester ble utdannet i slavestaten Missouri mens dens menigheter derimot befant seg i nordstatene. Det ble imidlertid avvist å behandle slaveriet i USA, under henvisning til at dette var et politisk spørsmål som ikke hørte hjemme i en kirkeforsamling, og som man dessuten manglet nok kunnskaper om til å ta stilling. Debatten kom derfor utelukkende til å dreie seg om «Skriftens Lære om Slaveri».

Slaveri er «en straff fra Gud»

Her fikk man et problem. Skriften tar som kjent slett ikke avstand fra slaveri. I Det gamle testamente befaler Gud israelittene å gå til krig og ta slaver, og i Det nye testamente ber Paulus1 slavene å vise sine herrer «den respekt de har krav på, for at ikke Guds navn og læren skal bli spottet. Og de slaver som har troende herrer, skal ikke vise dem mindre aktelse fordi de er brødre. Nei, de skal tjene dem desto ivrigere…»2 «Dere slaver skal adlyde deres jordiske herrer i alle ting. Vær ikke øyentjenere som bare vil gjøre mennesker til lags, men adlyd dem av et oppriktig hjerte og i frykt for Herren.»3

Noen av prestene hadde tidligere ment at slaveri var synd, men hadde forandret mening «da de nærmere hadde prøvet Sagen efter Guds Ord». Prestene vedtok derfor enstemmig en erklæring der det heter at

Skjønt der efter Guds Ord i og for sig ikke er Synd at holde Slaver, saa er dog Slaveri i sig selv et Onde og en Straf af Gud, og vi fordømme alle de Misbrug og Synder, som ere forbundet dermed, ligesom vi, naar vor Kaldspligt fordrer det, og naar kristelig Kjærlighed og Viisdom byder det, ville arbeide for dets Ophævelse.

Mindre kristelige var en del av legfolkene på møtet. Disse la frem en moterklæring som tok sterkt avstand fra slaveriet i sørstatene. Dessuten fikk en av prestene skrupler da han kom hjem, og trakk sin underskrift tilbake. Men han var ikke norsk. Det dreide seg om en av menighetens grunnleggere, den danske grundtvigianeren Claus L. Clausen.

Skrækkelig Opsætsighed mod Guds klare Ord

Slaverispørsmålet ble derfor tatt opp igjen på et prestemøte i november samme år (1861). Clausen ga her uttrykk for at den øvrighet som misbruker sin makt og myndighet, f.eks. ved å legalisere slaveri, ikke hadde noen «Ret til at vente at blive æret og adlydt—». De andre mente en slik holdning førte til at «endog Oprør kunde forsvares», og «udtalte enstemmige sin Smerte og Forfærdelse over slig skrækkelig Opsætsighed mod Guds klare Ord». I protokollen heter det videre at «vi søgte alle i Alvorlighed at paavise Clausen denne gruelige Vildfarelse og vise ham, hvilken forfærdelig Synd det var saaledes at sætte sig op mod udtrykkelige og bestemte Guds Ord, og bad ham dog for Guds Skyld betænke sig og ikke give Djævelen Rum, naar denne vilde forføre ham til at forlade Ordets klare Udsagn. Men alt var forgjæves.»

Djevelen griper inn mot slaveriet

Og ikke nok med det. Clausen forherdet seg og bekjentgjorde at han aktet å offentliggjøre sitt syn. De andre for søkte å overtale ham til å la være og ikke gi «efter for Djævelen heri». Også dette forgjeves. I bladet Emigranten skrev Clausen at prestenes erklæring var «et Væv af Sofisteri», da slaveri er et onde som påtvinges mennesker, og det må være synd å påtvinge andre mennesker et onde.

Ved opptak av nye prester i de følgende år ble det krevd at de var enige i at slavehold ikke var synd. Og Clausen ble nektet å ta opp sin «sjælefarlige» lære til ny behandling. Som argument ble det i 1864 påpekt at det siden høsten 1861 ikke hadde vært noen uro i menighetene om denne saken. De legfolkene som hadde ment at slaveri var synd, forholdt seg tause. De hadde jo ikke bibelsteder å vise til, for selv Jesus hadde ikke uttalt seg om saken.

Clausen kom heller ikke til orde lenger. Han prøvde å få inn artikler om slaveriet i synodens organ Kirkelig Maanedsblad, men ble avvist. Redaksjonen påpekte at bladet var «en rettroende luthersk Synodes Organ» og derfor ikke kunne ta inn «et Forsvar for hans falske Lære og et Angreb paa den guddommelige Sandhed». Også i Emigranten ble Clausen nå avvist, likeledes i Fædrelandet.

Gudsbespottelse å motarbeide slaveri

Først i 1866, da borgerkrigen forlengst var slutt og slaveriet avskaffet, blusset debatten opp på nytt. I mellomtiden hadde man innhentet en betenkning om slaveri fra Det teologiske fakultet ved universitetet i Christiania. Denne var så ullen og selvmotsigende at begge parter kunne bruke den til støtte for sitt syn.

I debatten påpekte professorene ved synodens nye presteskole i Decorah, Iowa at slaveriet hadde vært et effektivt middel til å kristne negrene4. Og synodens formann, H. A. Preus, satte saken inn i en større sammenheng ved å påvise at «Paastanden om Slaveriets absolutte Syndighed kun er en enkelt Paragraf af Tidsaandens antichristelige Program.»

Internt hadde Clausen vært utsatt for sterkt press for å få ham til å oppgi sitt syn på slaveri som syndig. Synodens formann gikk så langt som å fortelle ham at «Det gjelder her din Sjæls Frelse». Ikke å forundres over at han et par ganger bekjendte sin villfarelse. Men da ble han bedt om straks å «nedskrive sin Bekjendelse for deri at have et Vaaben mod Djævelen», fikk djevelen igjen overtaket. Og igjen måtte man be ham «indstændig for sin Sjæls Saligheds Skyld ikke at søge Udflugter.»

Som straff fant de andre prestene å måtte nekte Clausen nattverd, ettersom han hadde spottet Guds navn ved å forakte hans ord og derved syndet mot det første bud. Dette var en svært streng reaksjon. Men ikke nok med det; prestemøtet vedtok enstemmig både å nekte ham nattverd og å preke i deres kirker. Sparke ham var umulig, ettersom han hadde full støtte i sine egne menigheter.

«Tvungne Tjenesteforhold er ikke syndigt»

Et par år senere klarte så Kirkeraadet (legfolk inkludert) og Clausen faktisk å bli enige om et kompromiss:

1. Det i Det Nye Testamente omtalte og af Apostlerne godkjendte tvungne Tjenesteforhold er ikke syndigt.

2. I dette tvungne Tjenesteforhold har Herren Ret til at fordre af Tjeneren at han, saa lenge Herren vil, anvender sine Ævner og Kræfter efter sin Herres Villie i alle de Ting, hvor han ikke med sin Lydighed ville komme til at nækte Gud den Lydighed som han er Ham skyldig. (Se Tit. 2,9. Ef. 6,5f. Kol. 3, 22f. Ap. 5,29 …)

7. I det tvungne Tjenesteforhold har Tjeneren ingen Ret til at fordre nogen anden Løn end det, som hører til hans daglige Brød.

Columbi egg var altså uttrykket «tvungne tjenesteforhold», som også pastor Clausen kunne godta som noe «ikke syndigt». Fortsatt var det imidlertid uenighet. Som tese 9 ville de andre prestene ha følgende:

I dette tvungne Tjenesteforhold er Herren ikke forpligtet til at give Tjeneren anden Løn end det, som hører til hans daglige Brød. Dog kan det ogsaa være særegne Omstændigheder, under hvilke Herren samvittighedsfullt bør betænke om han ikke bør give Tjenere mere.

Clausen ville her forplikte herren til å «betænke om han ikke bør give ham mere». Man må i ettertid kunne spørre om ikke resultatet for «tjeneren» ville kommet ut på ett. Men på den annen side var jo slaveriet på dette tidspunkt (februar 1868) forlengst opphørt.

Man kom altså fortsatt ikke til enighet, og forhandlingene med Clausen fortsatte utover våren. Tese 9 ble sløyfet, men de andre prestene ville nå ha med en ny tese med følgende ordlyd:

Dette ovenfor beskrevne tvungne Tjenesteforhold pleier ved Sprogbrugen i og udenfor den Hellige Skrift at betegnes ved Ordene Herre og Træl (eller Slave).

Dette hadde prestene utvilsomt rett i, men Clausen kunne ikke gå med på ordlyden ettersom den i kombinasjon med tese 1 sa at slaveri ikke var syndig. Derfor ønsket han en tilføyelse om at Det nye testamente ikke brukte ordene «herre» og «trell» i deres egentlig betydning. Synodeformannen påpekte at i så fall kunne man aldri være sikker på hva den egentlige mening med Bibelens ord var. Han ville «fastholde, at den Helligaand i Skriften siger, hvad han mener, og mener, hvad han siger.»

Slaveri er en guddommelig institusjon

Clausen spurte om de andre holdt slaveriet for en guddommelig institusjon, fikk svaret ja og brøt forhandlingene. Saken kom så opp til endelig behandling på synodemøtet senere samme år. Her møtte både prester og legfolk, omkring 120 personer i alt. Ni teser om slaveriet ble vedtatt med overveldende flertall (over 100 stemmer). Blant annet følgende:

1. Det i det nye Testamente (Kol. 3,22 4,1. Tit. 2,9. Ef. 6,5-9. 1. Tim. 6,2) omtalte tvungne Tjenesteforhold er i og for seg ikke syndigt.

2. I dette tvungne Tjenesteforhold har Herren Ret til at fordre af Tjeneren, at han anvender sine Ævner og Kræfter efter sin Herres Vilje i alle de Ting, hvor han ikke ved sin Lydighed vilde komme til at nægte Gud den Lydighed, som han er Ham skyldig.

3. Tvungent kaldes dette Tjenesteforhold paa Grund af den ifølge Sats 2 Herren tilkommende Ret og Tjeneren paahvilende Pligt og fornemmelig fordi Tjeneren ingen Ret har til at fordre sit Tjenesteforhold ophævet og sig skjænket Frihed.

6. I dette tvungne Tjenesteforhold har Tjeneren ingen Ret til at fordre nogen anden Løn end det, som hører til hans daglige Brød.

9. Dette ovenfor beskrevne tvungne Tjenesteforhold pleier ved Sprogbruken i og udenfor den Hellige Skrift at betegnes ved Ordene Herre og Træl (eller Slave).

Moderne Frihedsgriller og Frihedssvindel forkastede

I debatten ble det hevdet at tese 1 lå sakens kjerne, for «her vare alle moderne Frihedsgriller, alle Theorier om ‘uafhendelige’ Menneske-rettigheder osv. paa det bestemste forkastede.» Tesen var et vitnesbyrd «mod den Frihedssvindel, der især siden den franske Revolution have utbredt sig og ikke mindst have et Arnested i dette Land.»

Den siste tesen (9) kunne også pastor Clausen denne gang stemme for, men han la i tillegg frem en erklæring hvor han skjelner mellom slaveri som eiendomsforhold og på den annen side et «tvungent og ufrit Tjenesteforhold». Denne ble nedstemt mot 12 stemmer.

Seierherrene ønsket å stemple Clausens erklæring som vranglære, men dette ble for mye for sistnevnte, som erklærte at han meldte seg ut. Da Clausen var gått, ble en tiende tese fremlagt og vedtatt:

10. Det i det nye Testamente omtalte Trælleforhold er et virkeligt Trælleforhold eller et virkelig Slaveri.

Møtet vedtok videre at «Synoden finder ingen gyldig Grund for pastor Clausen til at skille sig fra vor Synode» og at «Synoden søger ved en Komitee at foreholde pastor Clausen det Syndige i hans Fraskillelse fra Synoden (…)»

Dette førte selvsagt ikke frem. Isteden fikk Clausen følge av 11 menigheter ut av synoden; de fleste samme år. Misnøyen førte til at neste synodemøte (1869) endelig tok opp slaveriet slik man hadde sett det i de amerikanske sørstatene. Hittil hadde man bare diskutert slaveri som institusjon, i lys av Bibelen. Kanskje var man endelig blitt klar over hva det kunne føre til i praksis: Synd mot det sjette bud!

Nesten uten debatt ble det vedtatt at «der ved det amerikanske Slaveri tilvisse var Love og Vedtægter, som enten ligefrem tillod eller dog ialfald ikke straffede Synd, saaledes at de skjændigste og mest oprørende Ugudeligheder ustraffet bedreves …» Mens man på den annen side finner det nødvendig å fastholde at det «ogsaa gaves Herrer i de amerikanske Slavestater, somikke gjorde Synd ved at holde Slaver».

Ingen stemte imot dette, som ble synodens siste ord i saken. I 1884 ble den sprengt av helt andre grunner — en strid om «nådevalg».

Teksten ble opprinnelig publisert i Humanist 1, 1993 (noe er lett endret).

Kilder:

Bibelen
Brynjar Haraldsøs doktoravhandling «Slaveridebatten i Den norske Synode»,
Solum Forlag Oslo 1988.

Fotnoter:

[1] Det står så i Bibelen. De fire brevene det gjelder (brevene til efeserne og til Titus, i tillegg til de to nedenfor nevnte) er imidlertid neppe skrevet av Paulus.

[2] Paulus’ første brev til Timoteus 6; 1-2.

[3] Paulus’brev til Kolosserne 3; 22.

[4] Jeg er klar over at n-ordet ikke er politisk korrekt lenger, og har overalt rettet «negerslaveriet» som det fortsatt het da jeg skrev denne artikkelen i 1993, til “slaveriet”, “slaveriet i USA” e.l. Men ettersom det var n-ordet som ble brukt, kunne jeg ikke rette det her. (Det var for øvrig ordet Martin Luther King brukte om de svarte i sin berømte tale «I have a dream» i 1963. Jeg skriver mer om både n-ordet og r-ordet i min bok «Hedenske hark» s. 73-76.)

  • Kategori: Religion og samfunn
  • Stikkord: Amerika
  • Stikkord: Autoritær
  • Stikkord: Bibelen
  • Stikkord: Frihet
  • Stikkord: Lutheranere
  • Stikkord: Slaveri

  • Kommentarfelt

    Your email address will not be published. Required fields are marked *

    one × five =