Av Grete Ullestad.
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.

Det kirke-kristne menneskesynet er utenkelig uten arvesynden[0],
slik også frelseslæren forutsetter dette teologisk eksklusive
syndsbegrepet. Fra kristelig hold kan man møte spørsmål som
dette: Hvor skal mennesket gå med sin takknemlighet eller
tilkortkommenhet («uperfekthet») – om ikke til kirkens «Gud» og
kirkens alter? Slike og lignende uttalelser røper en ufattelig
nedvurdering av dynamikken i menneskelige fellesskap, som gir rom
for hele registeret av menneskelige følelser. Men i kristendommen
er relasjonen til og avhengigheten av Treenighetsguden (Faderen –
Sønnen – Den hellige Ånd)[1] overordnet alle andre tilknytninger
og fellesskap.

Man er ikke først menneske, men først «Guds barn» eller «Kirkens
barn». Dette er den fundamentale tilhørighet spebarn døpes til.
De må gjennomgå renselse og en «ny fødsel» for å finnes verdige
for «Guds hellighet», som ikke tåler synd. Det var som kjent
seksualiteten og dens følger (generasjonsskifte) som brakte det
første menneskepar ut av Paradisets kyskhetstilstand[2]. Lydighet
og kyskhet er blant de viktigste klosterløftene. Men det
seksuelle begjæret er stadig kristendommens farligste fiende.
Paulus og Luther advarte mot begjæret[3]. Kvinneidealet er stadig
Marias kyskhet[4]. Paradislengselen er lengsel etter renhet og
fullkommenhet, en eksistensform uten annet begjær enn evig
tilbedelse av Treenighetsguden. Det er et framtidsperspektiv uten
håp. Men så lenge domstanken og «fortapelsens mulighet»
fastholdes, kan man ennå spille på frykten.

Et godt liv kurerer paradis-lengsel

Så lenge kristendommen fortsetter å eksistere, vil denne religion
forkynne og utbre sin dypt pessimistiske mistro til menneskets
evne til å forme sin egen skjebne. Mennesket er av kirkemakt og
geistlighet gjennom utallige generasjoner påført synd, skam og
skyld for selve sin eksistens, og stadig er det behovet for
«nåde» og «tilgivelse» som understrekes. I dag er det klimaskam
og coronaskam som skal bekjennes. For å unngå det belastede ordet
synd, har man innført skambegrepet. Tenkemåten er den samme. Både
paven og en norsk biskop har antydet at Gud skal dømme den som
ødelegger hans skaperverk, med mindre man altså bekjenner sin
synd eller skam.

Corona-pandemien har vist at folkene verden over har langt større
tro og tillit til helsemyndigheter og medisinsk vitenskap enn til
irrasjonelle spekulasjoner om hva en allmektig «skapergud» har
for slags hensikt eller mening med å «skape» eller tillate et
smittsomt og dødelig virus å lamme en stor del av verden. Men i
en del afrikanske land har den kristne kulturarven i form av
århundrers misjonsvirksomhet satt sine dype spor, som hos
Tanzanias president[5]. Om det er Synden, Satan/djevelen, Fienden
eller «det Onde» som er i virksomhet, handler det om det samme:
den SYNDIGE menneskenaturen og menneskets verden. I disse
misjonskristnede land har vi også sett de verste overgrep og
straffereaksjoner mot homofile. Det er litt av en ARV
kristendommen har etterlatt seg.

Paradis-lengselen ser ut til å svekkes der hvor de gamle
revolusjonsidealene «frihet, likhet og brorskap» har fått godt
gjennomslag i praktisk politikk: konkrete reformer. Som om ikke
det skulle være et høyverdig mål! Nei, fra kristelig hold kan man
høre og lese at «vi har det for godt», for i gode tider trenger
vi ikke «Gud»… Kriser av alle slag er derfor godt nytt for
kirke-kristendommen. I Midtøsten, Afrika og Latin-Amerika finner
evangeliske og katolske kirkesamfunn det beste jordsmonn for
utbredelse av sitt budskap. Ikke bare lovløse, krigsherjede
stater eller flyktningeleire, men også en verdensomspennende
virusepidemi kan kirkelig misjon dra fordel av. Brutalt sagt:
dess mer sårbart og utsatt et menneske er, dess mer målrettet
blir den kristne misjonsiver[6,7]. Den lodder og fisker i hele
følelses-repertoaret som oppstår i krisetider.

Kristen kulturarv: vold, krig og undertrykking

Den globale kristne fundamentalismen eller biblisismen –
bekjennelsestroskapen – har bestått og består i årtusener, om den
kalles «evangelikal» eller noe annet. Vi kan alle studere hvordan
luthersk-protestantisk, pietistisk, evangelikal og katolsk
teologi/misjon har satt sine spor i alle verdensdeler: Afrika,
Asia og Latin-Amerika. Om det handler om autoritære statsledere
som Putin, Salvini, Orban, Bolsonaro, Trump, eller Mugabe og
Museveni, er det påfallende hvordan de alle har knyttet seg til
den «kristne kulturarv» (misjonsimperialisme og kolonitid), slik
diktatorene Mussolini, Franco, Hitler og Stalin gjorde før dem,
og Idi Amin og Pol Pot i etterkrigstiden, som terroriserte verden
langt inn i det forrige århundret. Alle sporene deres peker
tilbake til det kristne Europa: Østkirken, Vestkirken eller
Lutherkirken.

Det finnes ansatser til fredstanker og framtidshåp på jorden i
den «jødiske bibel» (Det gamle testamente), men lite av dette i
den «kristne bibel» (Det nye testamente). Det er svært betenkelig
når kristne forkynnere og teologer bare refererer til «Bibelen»,
uten å presisere at den israelittisk-jødiske skriftsamling,
livsoppfatning og tradisjon, har et noe annet syn på mennesket,
samfunn og historie.

Jøder ble ikke lammet av arvesyndens forbannelse, som i Augustin
og Luthers lære. Eskatologien, dualismen, djevel-mytologien og
oppstandelsestroen i Det nye testamente er fremmed i den
gammeltestamentlige verden. Jøder er samfunnsbyggere, ikke
himmelstormere. Det var ikke Jesus, men Moses som brakte de ti
bud. Der Jesus maner til isolasjon og tilbaketrekning fra
samfunnet, handler store deler av Det gamle testamente om å bygge
og organisere fellesskap og samfunn. Der jødedommen vil styrke
familie- og slektsbånd, forlanger Jesus brudd med familien[10].
Derfor er også klosterlivet fremmed for jøder og jødedom. Jødene
har heller ikke skrevet biblioteker av bøker og avhandlinger om
sin gud og det hinsidige liv. «Læren om Gud» er et
kirkelig-teologisk (kristent) fenomen[11,12].

Derfor er boken til Einhart Lorenz om jødenes historie i
Europa[13,14] av uvurderlig betydning. Den viser bl.a. jødenes
bidrag til europeisk tenkning, vitenskap og kulturutvikling. Selv
påført kristendommens heslige djevel-stempel i pannen i hundrevis
av år, utfoldet de sin kreativitet og handlekraft når mulighetene
bød seg. Mens kristne med sitt «tunnelsyn» strides om synd, dåp,
frelse og straff, kan vi glede oss over et langt videre utsyn i
historikeren Lorenz sin nyutgitte bok. Som kontrast til slik
nøktern, sannferdig historieforskning kan spesielt interesserte
ha nytte av å sammenligne med rekken av teologiske kirkehistorier
som er utgitt i vårt land.

De kristelige aviser står fremst i køen når det gjelder
fordømmelse av antisemittisk propaganda, men de står også fremst
i køen når det gjelder fortielse av jødehatets
kirkelig-teologiske opphav: Hos Johannes omtaler Jesus jødene som
«djevelens barn», og i Johannes åpenbaring blir jødedommen omtalt
som «Satans synagoge». Disse uhyre grove betegnelser på jøder og
jødedom fikk guddommelig sanksjon da romerkirken opphøyet Jesus
til «Gud», med fatale konsekvenser for det jødiske folk. Da Jesus
ble gjort til «Gud», ble jødene kollektivt gjort til gudsmordere.

Dualismen – presten og soldaten

Når velkjente kristelige begreper og praksiser som synd, straff,
anger, bot og faste hentes fram i mange kristelige miljøer, også
blant teologer, kan det tyde på at det menneskelige liv og
samfunn er blitt for komplekst og uforutsigbart til å innordnes i
det kirkelig-dogmatiske skjema. Da griper man gjerne til de
enkleste forklaringer og løsninger. Ideal-Jesus hentes fram for
alle behov og dagsaktuelle fenomener[11,15].

Det er dualismen – fiendskapets ideologi – som gjennomstrømmer
Det nye testamentets skriftsamling (den «kristne bibel»), med
Jesus og apostlene, og senere de hellige kirkefedre, som
autoritative stemmer ennå i dag. De fremmer ikke verken
utviklingstro, fredstanker eller framtidshåp. Ingen folkekirkelig
retorikk om dialog, inkludering og fred kan utviske kirkelig
terror og vold gjennom årtusener.

En kirkepolitisk, tidsriktig kommentator i avisen Vårt Land[16]
har som ventet fokus på jødenes skjebne ETTER 2. verdenskrig.
Kirkens skamplett gjennom ca. 1500 år FØR de to katastrofale
verdenskrigene[17,18,19] – med utspring i det kristne Europa –
har liten interesse for Vårt Land. Men kirkemakt, herskermakt og
våpenmakt (korset, kronen og sverdet) har vært nært sammenbundet,
særlig fra den katolske middelalderens korsfarer-ideologi[20,21].
Den franske keiser Napoleon Bonaparte er kjent for sitt
berømmelige utsagn at ingen forstår hverandre bedre enn presten
og soldaten.

Autoritære og hatefulle tanker og dogmer

Et kjernepunkt i kristendommens dogmatikk og teologi er
autoritetsdyrkelsen: «Gud er alt, mennesket er intet» (Paulus
omtaler seg som «Kristi trell»). Å knele for alteret med nedbøyd
hode har i århundrer vært selve lydighetstegnet, den
underkastelse det avmektige mennesket viser kirkemakten og
allmaktsguden: «Se i nåde til meg arme syndige menneske»… Det kan
ikke være tilfeldig at både Jesus og Paulus benytter
trelleinstitusjonen og slavehusholdet som modell for
gudsforholdet. Slaveriet ble da også anerkjent og vedlikeholdt i
det kristne Europa i årtusener, og er bare en av mange
skampletter kirkehistorien framviser.

Framveksten av europeisk antisemittisme, rasehygiene,
misjonsimperialisme, kolonialisme og militær opprustning på
1800-tallet løper sammen. Kirkens voldshistorie er så brutal,
vond og svart at det er psykologisk forståelig at kirkelige
apologeter fortrenger den. Den er så smertelig, ondsinnet og
uhyggelig at ingen hvitvasking er mulig. Det finnes ingen
formildende omstendigheter. Men det er få tegn til anger i den
kirke-kristne selvforståelse. Empatien synes selektiv og
tidsavgrenset. Den kirkelig-teologiske roten til jødehatet[22]
skal ikke pirkes i, annet enn i korte, runde og
ansvarsfraskrivende formuleringer.

Bispekollegiet kan ikke forklare allmennheten[23] hvorfor det
kristne Europa brente jøder, kjettere og hekser på bålet i
utallige århundrer. Med denne grusomme voldshistorien som
bakteppe kan ikke kirke-kristendommen med noen troverdighet
forkynne barmhjertighet og rettferdighet. Den synes å være av en
helt annet art enn den menneskelige. Da må det være rimelig å
forlange en nærmere definisjon og presisering av kirkelig moral
og rettsjustis, som altså har nedfelt seg i historisk praksis
gjennom mer enn halvannet årtusen.

Dogmatikkens og Moralens voktere må før eller siden i en ny,
oppdatert «Kirkehistorie» forklare seg om alle omstendigheter og
detaljer i den kirkelige voldsutøvelse[24]. Det nytter ikke med
finurlige teologiske teorier, språklige omskrivinger eller
oversettelses-forfalskninger. De harde fakta om mange titalls
millioner ofre for Kirkemaktens brutalitet fortjener oppreisning
og rettferdighet i denne verden. Dessverre, de møtte en helt
annen Lov og Lære enn kjærlighet, barmhjertighet og
rettferdighet[25].

Massemorderen Breivik var inspirert av bl.a. Tempelridderne. At
autoritære statsledere, høyre-ekstremister og ny-fascister i vår
tid identifiserer seg med «den kristne kulturarven», kan ikke
være overraskende[26]. Moderne, vestlige «korsfarere» kjemper mot
«jihadister» i mange stater utenfor Europa. De bærer bare andre
masker. På det afrikanske kontinent har religionskrigen mellom
kristendommen og islam pågått i flere århundrer. I Vladimir
Putins kristen-ortodokse Russland bygges en katedral som skal
hedre krigen og soldaten[27].

Den menneskelige streben har likevel vist seg uutslukkelig. Den
har frembrakt noble ideer, politiske reformer og sosial velferd.
Den har trosset krig, sult, naturkatastrofer, epidemier og
slaveri, og også all den håpløshet, skrekk og lidelse som
kirke-kristendommen brakte til verden. Ennå er ingen endetid i
sikte; ingen forløsning, ingen bortrykkelse fra verdens
jammerdal. Ennå er ikke døden og lidelsen opphevet. Man må vel
bli trett av å vente og lengte, våke og be i tusener av år? Men
om kirke-kristendommen skulle dø ut vil «tro, håp og kjærlighet»
likevel leve videre så lenge det finnes menneskelige fellesskap.
Så lenge det finnes mennesker og generasjonsskifte på jorden, vil
det finnes en framtid. Ukjent kanskje, men full av muligheter. Og
innenfor de fysiske og sosio-kulturelle begrensninger vi
mennesker er underlagt, kan grenser sprenges.

Kilder og henvisninger:

[0] Her må jeg anbefale boken til Elaine Pagels: «Adam, Eva og slangen», som gir en grundig gjennomgang av hvordan Arvesynden, med Augustin, ble Vestkirkens doktrine på 400-tallet.
Også Augustins langvarige kamper mot Pelagius (pelagianerne), som hevdet «den frie vilje»,
er godt beskrevet. https://www.librarything.com/work/26986

[1] Grete Ullestad: Svovel, honning og treenighet
https://religionskritikk.no/nettmagasin/svovel-honning-og-treenighet/

[2] Grete Ullestad og Thomas Gramstad: De usynlige: Krista, gudefødersken, kirkemødrene, og Gud Moder
https://religionskritikk.no/nettmagasin/de-usynlige-krista-gudefodersken-kirkemodrene-og-gud-moder/

[3] https://en.wikipedia.org/wiki/Religion_and_sexuality#Christianity

[4] Andreas Edwien: Bibelens kvinnesyn
https://religionskritikk.no/edwien/bibelens-kvinnesyn/

[5] Presidenten kaller koronaviruset «djevelsk» og mener troende ikke kan smittes
https://www.vl.no/nyhet/presidenten-kaller-koronaviruset-djevelsk-og-mener-troende-ikke-kan-smittes-1.1714144

.

[6] Kjell Hagen: Forkynn Kristus!
https://www.dagen.no/tro/Andakt/2020-05-16/Forkynn-Kristus-892906.html

[7] 30 dagers bønnemobilisering for muslimer under ramadan: – Aldri i historien har så mange muslimer tatt imot Jesus
https://idag.no/nyheter/kristenliv/aldri-i-historien-har-sa-mange-muslimer-tatt-imot-jesus/19.33325

[8] Adrian Møller Haugan: 7 grusomme diktatorer du neppe har hørt om
https://www.klikk.no/side3/historie/diktatorer-7-grusomme-diktatorer-du-neppe-har-hort-om-434939.html

[9] Lars Wærstad: Afrikas verste diktatorer
https://www.klikk.no/side3/afrikas-verste-diktatorer-4067238

[10] Grete Ullestad: Blodspor, svik og forgudelse
https://religionskritikk.no/nettmagasin/blodspor-svik-og-forgudelse/

[11] Andreas Edwien: Jesus i nye klær. Streiftog i liberal teologi
https://religionskritikk.no/edwien/jesus-i-nye-klaer/

[12] Andreas Edwien: Idékampen i det bibelske gudsbilde
https://religionskritikk.no/edwien/idekampen-i-det-bibelske-gudsbildet/

.

[13] Einhart Lorenz: Jødenes historie i Europa – Fra den spanske inkvisisjonen til mellomkrigstiden
https://www.haugenbok.no/Generell-litteratur/Historie/Jødenes-historie-i-Europa/I9788282654579

[14] Heidi Marie Lindekleiv: Hva ville Europa mistet hvis holocaust hadde skjedd tidligere?
https://reportasje.vl.no/artikkel/1489-hva-ville-europa-mistet-hvis-holocaust-hadde-skjedd-tidligere

[15] Andreas Edwien: Bør vi fortsatt betrakte Jesus som ufeilbarlig overmenneske?
https://religionskritikk.no/edwien/bor-fortsatt-betrakte-jesus-ufeilbarlig-overmenneske/

[16] Berit Aalborg: Frigjøringshistoriens skamplett
https://www.vl.no/meninger/kommentar/frigjoringshistoriens-skamplett-1.1712062

[17] Kirkens ansvar for holocaust: En samtale mellom Berthold Grünfeld og Andreas Edwien
https://religionskritikk.no/edwien/kirkens-ansvar-holocaust/

[18] Andreas Edwien: Antisemittismen i Jesus-dyrkelsens teologi og praksis
https://religionskritikk.no/edwien_kategori/antisemittisme/

[19] Andreas Edwien: Jesus-dyrkelsen og barnets menneskerettigheter
https://religionskritikk.no/edwien/jesus-dyrkelsen-og-barnets-menneskerettigheter/

.

[20] Crusade Ideology
https://erenow.net/postclassical/crusades/472.php

[21] Pål Berg Svenungsen: Korstog og kongemakt – ideologi og praksis: en studie av den europeiske korstogsbevgelsens betydning og påvirkning i det norske riket ca. 1160 – 1263
http://bora.uib.no/bitstream/handle/1956/4092/69628222.pdf

[22] Andreas Edwien: Kristendommens mythos som bakgrunn for jødeforfølgelse
https://religionskritikk.no/edwien/kristendommens-mythos-bakgrunn-jodeforfolgelse/

[23] Andreas Edwien: Krigsfarlig gudsbilde
https://religionskritikk.no/edwien/krigsfarlig-gudsbilde-aftenposten-19-12-1986/

[24] Voldsdualismen – kristendommens fatale skavank
https://religionskritikk.no/edwien/skrevet-boken-kristendommen-fare-verdensfreden/

[25] Johnny Vågen: Ord i Bibelen: Hat
https://www.foross.no/lyd/ord-i-bibelen-hat/

[26] Andreas Edwien: Står kristendommen for en krigs-, volds- og ødeleggelsesteologi?
https://religionskritikk.no/edwien/star-kristendommen-krigs-volds-odeleggelsesteologi/

[27] Morten Strand: Putin bygger en høyere himmel
https://www.dagbladet.no/kultur/putin-bygger-en-hoyere-himmel/72431335