Av Grete Ullestad.
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.
«Tanken at gudane er skapte i menneskesinnet og har sitt liv der, er gammal…Gudane skulle tukte menneskets overmot og halde mennesket nede og på plass…Om vi ser på lagnaden til gudane i historia, kan framtida for dagens mektige gudar vere svært uviss. Så langt er dei fleste gudar avsette av sine eigne skaparar. Trua svikta, og så var det over». (Andreas Skartveit, Dag og Tid 3. februar 2023)
De guder som har særlig interesse for kjønnsliv, sømmelighet og rett livsførsel står utsatt til for fall. Med særlig fiksering på kvinnelige prester, abort og likekjønnet samliv/ekteskap i vår tid, og i mange kirkesamfunn, har den kirke-kristne guden (Kristus?) dårlige framtidsutsikter. Når den enkelte tegner guden «i sitt bilde», blir den kristne Gud skeiv (bifil?) og Jesus Kristus trans. Men det stanser ikke der, for den samme guden er også involvert i partipolitikk, eiendomsinvesteringer og krigføring. Hvem har nytte av en slik materialistisk og «åndsløs» gud?
Kroningsgudstjenesten i Westminster Abbey 06.05.2023 var en grotesk oppvisning av kirkerommet (Guds hus?) som maktens og materialismens høyborg. Med eller uten kommentarer fra teologisk ekspertise i NRKs overføring, taler bildene for seg. Alle kunne se «den rike mann» i biskopens og kongens klær, med alle maktens regalier og inviterte gjester hovedsakelig fra aristokrati og samfunnselite. Den ytre, kostbare staffasje i påkledning kjennetegner ellers de fleste kirkeledere, om det er pave, biskop eller patriark.
Å hylle fattige lazarus’er og tempelrenselsen må bli umulig – uten grenseløst hykleri. Jeg vil anta at mange som så denne kroningsgudstjenesten kan finne det vanskelig å respektere «kristen tro».
Absurditetene toppet seg med pave Frans’ gave til kong Charles: to tresplinter av Kristi hellige kors… Relikviedyrkelsen, teologisk og historisk, finnes det mye stoff om på Internett. I vår nordiske sammenheng kan nevnes den unge (viking)konge og korsfarer Sigurd Jorsalfare (død 1130). Han vendte tilbake fra Jerusalem/Jorsala med en «flis av korset».
Sigurd Jorsalfare: Kongen som dro til Syden for å slåss
Til Jerusalem for å takke for kristenretten: – Vi vil være som omvendte vikinger
Sekulær-politisk «folkekirke»
Med bare ca. 12% oppslutning om kirkevalget i 2019 kan man vanskelig snakke om demokrati i Den norske kirke. Den lave valgdeltakelsen vitner om særdeles liten interesse for kirkelige anliggender. Forståelig nok, for den store andelen passive kirkemedlemmer har ikke selv valgt medlemskapet. Mange 15-åringer vil kanskje ikke forstå hva de skal med et valgkort fra DnK. Kirkens «folkevalgte» har et svært tynt grunnlag og mandat.
«Det var tverrpolitisk enighet da Stortinget la et styrket kirkedemokrati som premiss for å avskaffe statskirken. Det er ikke de politiske partiene som styrer kirken, men kirkens folkevalgte, sammen med prester og biskoper». (Aftenposten «Kort sagt» 29.06.2023)
«Åpen Folkekirkes valgprogram tar opp hva det betyr å være folkekirke. Det handler om demokrati, tilgjengelighet, minoriteter, ikke-diskriminering og så videre. Kirken må være til stede i folks hverdag. Kirken skal forsvare menneskeverd og bærekraft. Vi er opptatt av kirken som kulturarena. En av kirkens hovedutfordringer er møtet med et mangfoldig samfunn. Vi har fått kritikk for å være «blendahvite». Dette må vi ta på alvor, vi er opptatt av at mangfold handler om samer, kvener, etniske minoriteter, funksjonshemmede og skeive. Dette går vi til valg på». (Aftenposten «Kort sagt» 31.05.2023. Min utheving).
Treenighetsguden har realitetsorientert seg i det norske samfunnet. Han har visstnok fått sansen for sekulære verdier, som inkludering, likestilling og rettighetstenkning. Faderen i Treenigheten har det siste halve århundret også latt seg påvirke av moderne barnepsykologi og et humant oppdragelsessyn. Nå sies at kirke og teologi må «snakke sant om livet» og menneskelige erfaringer (de gjorde visst ikke det før). Det er slett ikke sikkert at folk flest vil ha kirken inn i sitt hverdagsliv. Det var i tidligere tider Kirken styrte menneskers liv “fra vugge til grav”.
Moderne «kristen livstolkning» har ikke brakt folket nærmere kirken. Avstanden mellom kirke og folk har vel aldri vært større. Mangfoldsamfunnet tilbyr andre arenaer for fellesskap og tilhørighet. Religionsfriheten betyr at ethvert menneske kan utforme sine private eller personlige livsanskuelser, uten den minste referanse til kristendommens Tro og Lære. Kirkelige prester og teologer har ingen særlig kompetanse framfor andre når det gjelder spørsmål om “liv og død”.
Den treenige folkekirke-guden blir mindre og mindre, eller mer jordnær, verdens-lik og materialistisk. Han krever ikke av sine tilbedere og moderne apostler slike forsakelser Jesu disipler og etterfølgere måtte gjøre for «å arve evig liv», det liv som i Jesu eskatologi var rett rundt hjørnet… Om Jesus mente noe annet enn hva han har sagt, vet kanskje bare teologene.
Lillesøndag, fjerde søndag i treenighetstiden: Matt 10, 17-27
Alle de transformasjoner eller personlighetsendringer guden gjennomgår viser at han er en speiling eller projeksjon av menneskesinnet og samfunnsutviklingen. Teologene har full kontroll på ham. De kjenner hans tanke- og følelsesliv og kan forsikre at han ikke lenger er sint, men både følsom og tolerant. Men vredens og hevnens “Gud”, som så lett lar seg krenke av sine tilbederes «tanker, ord og gjerninger», er ennå ikke avgått ved døden. Også ved sin krenkbarhet viser guden menneskelige trekk.
«Kristen tro» (også «Guds moral»?) må oppdateres og reformuleres, sies det fra ekspertveldet: yppersteprestene og de skriftlærde. Derfor snakkes det om trygge kirker, grønne kirker, kulturkirker og freds- og forsoningskirker. Det er noe underlig om en såkalt universell Gud skulle ha utvalgt seg et (norsk?) luthersk-evangelisk presteskap og teologikorps som budbærere for et «nytt» budskap eller evangelium. Vi har ikke hørt om verken profetier, drømmesyn eller åpenbaringer. Hvordan kommuniserer «den levende Gud»? Hvorfor har den samme guden skiftet mening i mange saker i DnK, men ikke i DKK? Hvilket kirkesamfunn har «Guds velbehag»?
Når kirkeguden skal bringes i samsvar med det sekulære mangfoldsidealet i vårt moderne samfunn, forstår vi at det må bli svært utfordrende. Mangfold er ingen kristen verdi, verken i skrifter, lære eller historisk praksis. Med Jesus/Kristus som «Veien, Sannheten og Livet» må religiøs pluralisme (også likebehandling) bli en umulighet. Kristen kulturarv bygger på en autoritær og statisk ideologi. De fem bekjennelsesskrifter er DnKs «grunnlov». Kristus pantokrator – allherskeren – sitter stadig på (doms)tronen.
Med hatpredikanten, heksejegeren og antisemitten Martin Luther på sokkel, og det evangelisk-lutherske Confessio Augustana som (konfesjonelt) læregrunnlag i DnK, blir selvmotsigelsene så store at alle høystemte floskler smadres.
Ideologi, makt og kirkepolitikk
Avfortrylling og refortrylling er begreper et par teologer i hhv. Klassekampen og Vårt Land har hentet fram den senere tid. Det er ikke mye fortryllelse i DnK med sine interne maktkamper og (parti)fraksjoner. De mange indre problemer må nødvendigvis svekke autoritet og troverdighet, kraft og sympati. Er det fruktene av Pinseånden/Sannhetens ånd som slik gjør sin virkning? Med treenighetstiden i kirkeårets liturgiske kalender aktualiseres Den hellige Ånds virkemåte. Åndsutrustning og «nådegaver» synes svært ulikt fordelt i kirkesamfunn og menigheter. Er det Troen, Ånden og Kristus som styrer konsensus og avstemninger i DnKs Bispemøte, Kirkerådet og på Kirkemøter?
Med noe løsere binding til Staten (utover finansiering) framstår kirken mer uselvstendig, splittet og polarisert enn da statsstyret og kirkefyrstene i departementet holdt de ulmende krefter i sjakk. Noen liberale teologer lengter kanskje tilbake til denne tid. Kontroversene rundt bispeutnevnelser er ikke blitt mindre, heller ikke mer demokratiske.
Den teologisk-ideologiske styring og ensretting blir tvert om mer og mer tydelig. Som en VID-teolog sier i Vårt Land og Dagen 01.06.2023: «Her har en ingenting å gjøre om en ikke har sitt politiske regnskap i orden!». Slik kan man se det også utenfra.
TF-professor Hallgeir Elstad står som fagansvarlig for artikkelen om kristen troslære/systematisk teologi i oppslagsverket: snl.no. Han ble nylig vraket som bispekandidat til Sør-Hålogaland bispedømme, men etter en kampanje for hans kandidatur er han «etternominert» og kommet tilbake på listen over utvalgte kandidater. Elstad er altså god nok som akademisk fakultetslærer (og presteutdanner) ved TF, men ikke som biskop?
Blant de fem første nominerte skjønner vi at økoteologen Tom S. Bredal-Tomren og LHBT-teolog Kristine Sandmæl særlig kvalifiserer for de nye tidsriktige kriterier i «Folkekirken». Sandmæl, en gjenganger ved bispevalg, beskriver seg slik: «Jeg er et menneske som er varmt, klartenkt, tålmodig, ryddig, raus, prinsipiell, saklig, en god systemforståelse, jeg er åpen, en god lytter og er humoristisk med godt utviklet selvironi». Du verden for et selvbilde!
Bispekandidater fem – Den norske kirke, Sør-Hålogaland bispedømme
Spørsmålet er om DnK – og Kirken i det hele – noen gang har vært politisk uavhengig. Det er vel helst den politisk-ideologiske farge som skifter. Satt litt på spissen: Den norske kirkes Jesus Kristus er «rød» – og revolusjonær. I andre kirkesamfunn/menigheter er Jesus Kristus «blå» – og borgerlig. Han er skeiv (homo? trans?) i den ene kirke, heterofil i den andre. Så menneskelig er han blitt at han gjennomgår både kjønnsforvirring og identitetskrise. Men han er fortsatt «syndfri» og ufeilbarlig.
At DnK sitter fast i homostrid, er en opplagt konstatering (se kommentator Frank Rossavik i Aftenposten 24. mai 2023). Kirken har per i dag to ulike, men likestilte vigselsritualer, som igjen skaper konflikter. Flere grunner, som hensynet til de homofile selv, tilsier at kirken burde fratas vigselsretten. Å bli gjort til kampsak i kirkepolitikken årtier etter årtier er ikke bare dypt uverdig, men avslører at seksuell legning ikke handler om menneskerettigheter, men om Lærespørsmål (og det er alltid alvorlig). Igjen: «Guds moral» og «Guds vilje» skifter fra menighet til menighet.
Uten vigselsrett blir det ikke nødvendigvis kirkefred, for da finner man nok en ny splittende «sak». Hele 1900-tallet fram til i dag er preget av kirkekrig mellom helortodokse og halvortodokse teologer og teologier, også i avisen Vårt Land. De samme trettende kjernesaker kommer igjen og igjen i alle kirkesamfunn: sex, kjønn og samliv. Det er avslørende nok.
Man kan vel bare smile av Alf Gjøsunds kommentar i Vårt Land 20.06.2023: «Ingen blir glad i Jesus av at kristne miljøer blir forbundet med kamp mot skeive». Hvilken Jesus skulle man bli glad i? Og hvorfor? Jesus fra Nazaret var en høyst splittende personlighet i sin samtid, så det burde være nok av andre (eksplosive) saker å ta tak i. Det er desto mer påfallende at DnK og andre kirker har gjort til hovedsak et tema som ikke er berørt i evangelieskriftene. Men at Jesus foretrakk mannlig selskap, kan det være liten tvil om. Det kan være en årsak til at homofile menn roper mye høyere enn lesbiske kvinner.
Kirkestaten
Å arrangere kirkevalg med «kirkepartier» etter politisk mønster er vel nærmest å signere «dødsdommen» over seg selv. Noe mer «åndsløst», trivielt og likegyldig enn «partiet» Åpen folkekirkes valgprogram er vel knapt produsert. Sjelden er det blitt tydeligere hvor langt kirkens sekulariserings-prosess har kommet. I språk og retorikk, teologisk teori og prekener er den allerede avfortryllet, kan man godt si. Hva står igjen av innhold bak alle masker, strategier, sprikende utspill og ytre former?
Den norske kirke skulle bli demokratisk – «folkets kirke» -, men framstår som en byråkratisk koloss. Det ser ut til at Åpen folkekirkes leder, Gard Sandaker-Nielsen, kan ende opp som både «partileder» og «regjeringssjef» i DnK: kirkestaten. Da kan man forstå at evangelieskriftenes Jesus fra Nazaret må bli brysom. Han ga ingen instruksjoner om slike maktbastioner: romersk-katolsk, russisk-ortodoks eller luthersk-protestantisk.
Jeg tror svært få frihetselskende mennesker ønsker å leve i Augustins «Gudsstaten», Calvins terrorregime i Geneve, Luthers diktatur i Danmark-Norge, eller i pave Frans’ teokrati i Vatikanstaten. DnK ligner et «mini-Vatikan».
Ritualkirken eller «livsløpkirken»: siste endestasjon?
Som ritualkirke eller seremonikirke strever «Folkekirken» hardt med å hevde seg på livssyns-markedet. Igjen, det er livssynsmangfoldet som truer dens nedarvede, eneveldige posisjon. Dess mer utflytende den blir for å gjøre seg tiltrekkende, dess mer likegyldig blir den. Kirkens viktigste ritual (sakrament!) er Dåpen; selve kriteriet for medlemskap. Nå gjelder det å holde «de døpte» på plass! Men stadig flere spør seg kanskje hvorfor de skal døpe sine barn. Og i motsetning til de forgangne århundrer risikerer de intet ved å velge bort dåpen. Den kristne kulturarvens tradisjon kan i vår tid brytes uten utstøting og stigmatisering.
Det kommer mange solo-utspill fra geistlig og byråkratisk hold, men det er ikke mye (tros)fellesskap å spore i DnK. Ikke uten grunn er den kalt «meningskirke» og «administrasjonskirke». Den har så å si redusert seg til spørsmålet: for eller mot LHBT+. Det hører med at homofili-saken har en slik sprengkraft i kirkesamfunnene globalt at frontene medfører brudd og etablering av nye menigheter.
Sekterismen er velkjent i hele kirkehistorien, men særlig utpreget i protestantismen. Det er alltid noen som kjenner «Guds vilje» (fra skapelsens mytologiske tid?) bedre enn andre, i likhet med Paulus, Augustin, Luther og Paven. Hva enn folkekirke-teologene hevder, representerer de «rettroenheten» i DnK, om de kaller det ny, sann, sunn eller positiv kristendom. Kamp om rett bibelsyn, rett Tro og Lære er alle kirkekonflikters mor.
Satsing på kateketer, dialogprester, digitale prester og diakoni gir lite utslag på medlemsstatistikken i DnK. Eksperimenterende gudstjenester, tilpassede seremonier, små liturgiske justeringer, likekjønnede vigsler, «sologami» og dragshow gir kanskje kirken en viss tiltrengt oppmerksomhet, men ikke bare av det positive slaget. Åndskrisen får kirkelige teologer til å håpe at den såkalte ny-åndeligheten (kalt: refortryllelse av tilværelsen) kan komme kirken til nytte. Den trenger hjelp utenfra. I senere år har DnK også hentet hjelp fra reklamebyråer for paroler og kampanjer. Det blir stadig mer uklart om kirken «tror på» sitt eget budskap.
DnK/Folkekirken er blitt en mindre attraktiv arbeidsplass. Prestemangelen er stor. Kallstanken er på hell. Forkynnelse og teologiske teorier spriker i alle retninger. Gode lønninger og velferdsordninger hjelper lite på rekruttering. Med prestemangel og kirkenedleggelser må det grunnlovsfestede idealet om en «landsdekkende folkekirke» bli umulig å oppfylle. Uløselige organisasjonsspørsmål og skyhøyt sykefravær blant kvinnelige prester/ansatte vitner ikke om et godt samarbeidsklima.
En kirkeverge skriver i Vårt Land 06.05.2023: «Jeg drømmer om en kirke som får folk til å smile og senke skuldrene». Det illustrerende fotografiet viser en mann mellom tomme kirkebenker. Det er sannelig ikke rare visjonen. Det er vel heller ikke hva kristne misjonærer forkynner verden over. Det såkalte Livsalvoret (dom/frelse/fortapelse) erstattes med koseprat om «min og din tro».
Den kristne Gud = Jesus Kristus
Prest og teolog Kjell Arnold Nyhus har utgitt ny bok: «Gud er ikke kristen» (2023). Selvsagt er en slik tittel provoserende, ikke minst fordi den er sterkt villedende. Det mennesket Kirkemøtet i Nikea i år 325 opphøyet til Gud var en galileisk jøde. Med hedninge-apostelen Paulus’ teologi og Romerkirkens dogme ble den nye guden kristen – og romersk? «Kristus» (opprinnelig en herskertittel) fikk alle keisermaktens attributter. I senere århundrer ble han både Kvite-Krist og arier. Med misjons-imperialismen fra 1400-tallet skulle denne (europeiske) kirke-kristne Gud/Kristus påtvinges alle folkeslag.
Jesus står over alle profeter og religionsstiftere, og Kristus står over alle guder. Moses, Buddha og Muhammed er sjanseløse i denne uverdige tevlingen, som stadig pågår. TF-professor, islam-forsker og “dialogaktivist” Oddbjørn Leirvik lanserte for noen år tilbake uttrykket «Kristus i-mellom»… Jeg vil anta at det er samme misjonsstrategi hans kollega Notto R. Thelle står for i “dialogen” med buddhismen.
Det finnes så vidt jeg forstår ingen kirkelig-dogmatisk Kristus i verken jødedommen eller islam, bare en viss anerkjennelse av Jesus som (menneskelig) profet eller rabbi.
Kirke nå – Stephanie Dietrich – Paperback (9788251925105)
En kirke – Ett oppdrag! Hvorfor viktig nå? PDF fil
Forestillinger om endetid og trengselstid fra det «nye» testamente får ny næring i vår krisetid, bl.a. med en rekke tolkninger av Johannes Åpenbaring (også fra Den norske kirke). Mytologien slår inn, igjen og igjen. Hvor i denne verden skal Jesus Kristus først stige ned når han kommer (synlig) igjen «for å dømme»? Professor emeritus Kjell J. Tveter forteller i avisen Dagen (07.07.2023) at når Jesus setter sine føtter på Oljeberget i Jerusalem, er vår tidsalder forbi. Jeg siterer ham:
«Bibelen forteller at tiden har en begynnelse, men vår tidsalder har også en ende… Jesus hadde lært disiplene at han skulle komme igjen. Derfor spurte de ham om tegn når dette skulle skje. Det kan vi lese om i Matteus 24-25, Markus 13 og Lukas 21. Det spesielle er at vår generasjon er den første som opplever at alle disse tegn skjer samtidig. Lukas skriver at vi skal registrere når disse tegn begynner å skje, som skal kulminere i trengselen. Det er ingen spesifikke tegn for når opprykkelsen vil finne sted. Det er det bare Gud som vet». (min understreking)
Kirkens Gud/Kristus er mann, og han er født av en jødisk, jordisk kvinne! Man kan forstå at dette materialistiske, fysisk-konkrete gudsbildet må skape problemer for dagens teologer. Hvordan skal denne Kristus – skaper, opprettholder og ødelegger – innordnes i et vitenskapelig verdensbilde og evolusjonært historiesyn? I skulpturer, ikonografi og på alterbilder symboliserer Kristus herskermakt og de åpne armer. «Han har den hele vide verden i sin hånd», slik det stadig lyder i oversettelsen av en amerikansk spiritual fra 1920-årene. Ikke bare det; han har også jorden som skammel for sine føtter. Kirkens Kristus styrer universets orden og planetenes baner, men «kan med et ord endre lovene, så kan det hele kollapse», sies det på en kristen-blogg.
Sammen med sin prestebror utga samme forfatter (Nyhus) i 2014 boken «Kristen tro – oppdatert». Et kapittel (s. 83 – 123) bærer tittelen: «Jesus». Et annet avsnitt (s. 130) har tittelen: «Kirken – Jesusbevegelsen fortsetter». Det kan knapt sies tydeligere hvor altavgjørende Jesus-skikkelsen er for det kristne gudsbildet, som også all klassisk og dogmatisk kristendom siden 300-tallet har forkynt og postulert. Uten Jesus-dyrkelsen, autoritetstroen, faller hele kristendommen sammen.
Om Nyhus’ personlige «trossannhet» og gudsbilde i hans siste bok er mer tillitvekkende enn hos andre reformivrige teologer gjennom 1900-tallet, er kanskje tvilsomt. Ellers utøver han den samme definisjonsmakten som alle kirkelojale teologer, i fortid og samtid. I offisiell kristendom finnes ingen bakvei ut av dogmatikken, også kalt «Troslære» eller «Systematisk teologi». Det er den som har gjort og gjør biskoper og teologer mektige og allvitende. Når det interne kirkespråket ikke lenger blir forstått av «folket», rydder de bare litt opp i begreper og forestillinger, slik også apologeten Kjell Arnold Nyhus åpenbart har som ambisjon. (jfr. Marcus Borg-teologien, introdusert 2017).
Hvorvidt «Gud» er kristen eller ikke bestemmes av Jesus-apoteosen og Kristus-ideologien, hva enten det er kristen mystikk eller politisk teologi som gjør seg gjeldende. Om det er den introverte Kristusmystikken eller den politiske frigjørings-Jesus som skal redde kristendommen, gjenstår å se. Noen søker «Kristus» (den oppstandne?) i gudstjenesteliturgi, sakramenter og trosbekjennelse, andre i meditativ praksis («retreat»). Hvor dagens profilerte folkekirke-teologer og kirkepolitikere, av begge kjønn, finner sin Kristus er mer uklart.
En muslimsk eller buddhistisk mystiker søker kanskje også «det guddommelige lys», men lite sannsynlig i Kristus-troen og Maria-dyrkelsen. Paulus-entusiasten Helge Hognestad synes like bundet av «kristologien» som sine kolleger. Det Hognestad betegner som «kosmisk bevissthet» og «korsfestelse av ego» betyr å finne den indre Kristus: sjelen, selvet (se ukeavisen Dag og Tid nr. 25 og 26). Vi kan vel anta at Hognestad selv har kommet langt på denne Kristus-veien, med «korsfestelse av ego» og en høyerestående åndelig bevissthet om hvordan alt i kosmos, verden og historien henger sammen.
Gjennom Kristus-meditasjoner søker den mystisk anlagte det som også kalles Kristuslyset, Kristusbevissthet og Kristusidentitet, slik munker og nonner søkte og søker «forening med Kristus» i bønn, askese, stillhet og avsondring fra verden. De tidligste munker måtte ut i ørkenens øde landskaper for å finne «Gud» – Sannheten? – og bekjempe sine indre demoner eller «ego», slik kanskje Jesus gjorde da han oppholdt seg 40 dager og netter i ørkenen uten mat og drikke? Klosterlivet og klosterløftene krever oppgivelse av individualitet, autonomi og egenvilje, hva som også gjenspeiles i uniformeringen. Se klosterdrakten, som munkekutten og den katolske «hijab» for nonnene (stramt tilknyttet rundt hår og hals)
Treenighetslæren – eller «toguderiet» – kan aldri bli monoteisme. Hvis Kirkens Gud ikke er kristen, måtte vel Trosbekjennelse, Dåp, Trosopplæring og Misjon avvikles? Så vidt jeg forstår har ikke presten Kjell Arnold Nyhus frasagt seg sitt ordinasjonsløfte. Det er slik uredelig dobbeltkommunikasjon som må påkalle den største oppmerksomhet.