Klipp og klapp 14

Kort og presist, ved Ronnie Johanson

Levi-med-medarbeider
Foto: Morten Marius Larsen, Vårt Land

Den allmektiges stedfortreder, Levi Jensen

Denne petitspaltens tittel skal forstås slik at vi enten klapper for noen eller klapper til dem. Verbalt, vel å merke. Dessverre blir det for lite av det første, men i sommer gir vi Vårt Land applaus for en gangs skyld. TV-predikanten Levi Jensen besøkte badeparken i Tvedestrand i juli og annonserte at han ville «lage kaos». Derfor hadde han ikke søkt om tillatelse til vekkelsesmøtet sitt. Badegjestene fikk høylytte tilbud om forbønn, dåp og frelse, men få var interessert. En strandvert ba ham pakke sammen, men det gjorde han først da ordføreren dukket opp og opplyste at hun hadde ringt politiet. «Problemet er at denne musikken og evangeliseringen plager folk som er i vår offentlige badepark» uttalte hun til avisens utsendte medarbeider.

«Jeg går ikke fordi jeg ble jaget, men jeg skal ut i byen og evangelisere» sa Levi selv. Journalisten spurte om han ikke brydde seg om at politiet ville komme, og Levi svarte:

Matteus 28. Der sier Jesus: ‘Meg er gitt all makt, gå derfor ut og forkynn evangeliet.’ Hvor mye makt er det?

«Men hva med det Paulus sier om å være lydig mot myndighetene og styresmaktene?» innvendte journalisten, Morten Marius Larsen. Som kan berette at

Meg er gitt all makt, meg er gitt all makt, mumler Levi mens han beveger seg videre.

Dette skal neppe forstås slik at Levi Jensen er allmektig, men det er tydelig at han har fått visse fullmakter. Han er blitt kritisert offentlig av så vel Levi Fragell som Kristian Røssaak i Human-Etisk Forbund, og uttaler i den anledning:

 De som kritiserer meg, kritiserer Den hellige ånd. Så man må gå forsiktig. De som kritiserer meg, får en straff.

«Tror du det skjer med dem på Sørlandet som har kritisert deg?» spør avisen.

Helt klart. De får en skikkelig hevn. Men hvordan har ikke jeg noe med å gjøre. Hevnen hører Herren til.

Vi ser oss dessverre ikke i stand til å gi en noenlunde human kommentar til et slikt selvbilde.

Kilde: Stort oppslag i Vårt Land 13. juli 2020

Olav digre og hans enda digrere kirke

Mens vi er i gang, klapper vi også for teologen Gyrid Gunnes’ artikkel i Vårt Land 9. juli. Hun har latt seg rive med av dagens ikonoklaster og stiller faktisk spørsmålet «Bør vi rive Nidarosdomen?» Det er sånt Hedningsamfunnet kunne ha funnet på å foreslå i sine glansdager på nittitallet. Med mye av den samme begrunnelsen. Hun skriver bl.a.:

Olav Haraldsson var en kristen småkonge som ønsket å sikre sin egen politiske posisjon. Han var på Stiklestad som hærfører for soldater. Han var der ikke som den sivile Kristus som ber disiplene stikke sverdet i sliren. En sammenkobling mellom Olav og Kristus undergraver det kristne trosgrunnlaget, selv om den er kirkelig autorisert.

Å avmytologisere fortellingen om Olav Haraldsson er å vise fram at hans historie også handler om voldelig, politisk maktkamp. Konsekvensen er at vi ikke lenger kan fortsette å bidra til å forkle maktkamp og territorielle konflikter som åndskamp.

Gunnes besvarer ikke sitt retoriske spørsmål med ja, og det gjør ikke vi heller. (Kulturminner bør bevares.) Hun konkluderer slik:

Spørsmålet er likevel om en slik erkjennelse trenger å føre til rivning eller avvigsling av Nidarosdomen. Kanskje finnes det en annen vei? (…)

Det som imidlertid bør falle, er Olavs-øksenes plass i Den norske kirkes nåværende logo. Det er ikke troverdig å ville være kirke i et liberalt, livssynspluralt samfunn, samtidig som man lar seg representere av gjenstandene fra en fortelling om de kristnes voldelige seier over annerledes troende. (…)

Staskirken

Vårt Lands redaktør Bjørn Kristoffer Bore forsvarer 20.6 elegant Kirkens altfor høye statsstøtte med at «i det hypermoderne, liberale og svært progressive landet Norge er 80 prosent av befolkningen medlem av et trossamfunn, og under to prosent medlem av Human-Etisk Forbund (HEF)». Han nevner ikke at de som er medlemmer av HEF, har selv valgt det. Og dessuten betaler kontingent; det gjør man som kjent ikke i Kirken.

For få år siden kom en mer relevant undersøkelse av befolkningens livssyn. På spørsmål om de var medlem av en religiøs organisasjon, svarte 10 % ja. Ettersom over 70 % av folket var medlem av Den norske kirke på det tidspunkt, kan man av dette slutte at de færreste av Kirkens medlemmer anser den som en religiøs organisasjon.

Trykt i Vårt Land 13. juli 2020 (med annen overskrift)

  • Kategori: Klipp og klapp

  • Kommentarfelt

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    eight + 6 =