Snusk i Snåsa
Forrige gang skrev jeg om håndspåleggeren Svein Magne Pedersen at det er ikke mye som er gratis i hans bransje. Mange syns jeg burde ha nevnt Snåsamannen som et hederlig unntak. Det gjorde jeg faktisk i den første av mine to bøker om ham:
Det har gått rykter om at det tidligere var vanlig å gi ham en hundrelapp ved konsultasjon, men disse har ikke latt seg bekrefte, og jeg fester ingen lit til dem.
Dette skrev jeg i en fotnote (Profeten fra Snåsa s. 19). Enkelte trøndere som leste dette, ringte til meg (og det er ikke enkelt; jeg har hemmelig telefonnummer). De hadde selv betalt ham, fortalte de. Men ingen hadde gitt ham penger i hånden. Han hadde andre metoder for å få inn det han trengte. En tid skal det ha stått et Norgesglass med sedler på kontoret hans, slik at folk skjønte hva som var forventet. Andre leverte kontanter til kona hans, etter hva jeg har fått opplyst.
I et intervju med Trønder-Avisa sa jeg at «Jeg har nå snakket med flere som har gitt penger når de har oppsøkt ham.» Til det svarte Gjerstad: «Dette er bare tull. Alle vil betale, men jeg sier nei. Jeg har aldri tatt imot ei krone.»1 Senere har selv en av Gjerstads gamle venner fortalt meg at det var vanlig å betale hos ham. Men det stemmer nok at han aldri selv forlangte penger.
I Namdalen fortelles det en historie om en biltur til Snåsa for en del år siden. Det var vanlig å fylle bilen med folk som trengte hjelp. Underveis hadde de snakket om hvor mye man burde betale. Den første av dem som kom inn, spurte Snåsamannen hvor mye han skulle ha. Hva svarer så mannen på det? «Det snakket dere jo om i bilen» sa han. Dermed oppnådde han tre ting samtidig: Han sa ikke nei takk til penger, men unngikk selv å be om det. Og han ga inntrykk av at han er så synsk at han visste hva de hadde snakket om. Han kunne nok trygt anta at spørsmålet var kommet opp i løpet av en ganske lang kjøretur.
Det er ikke noe galt i å ta betalt for sine tjenester, så sant inntekten blir oppgitt og beskattet. «Arbeideren er sin lønn verd» står det i Bibelen; en bok Gjerstad ellers pleier å vise til. Hans dilemma er at han ønsker ikke å fremstå som healer, men som en velgjører uten sidestykke − samtidig som hans troverdighet i hjemfylket er noe frynset: Alle som har lagt igjen sedler hos ham, vet at han ikke snakker sant når han stadig benekter noensinne å ha tatt imot penger.
1 Trønder-Avisa 9. mars 2012.
Les mer om saken i min bok Snåsamannen – Helbredelsene, spådommene, løgnene