Ronnie Johanson klipper og klapper

Spaltens tittel er slik å forstå at jeg enten klapper for noe jeg har lest, eller klapper til den som skrev det. Verbalt, vel å merke. Det er blitt mer ris enn ros, men denne gangen klapper jeg for et leserinnlegg i Klassekampen 9. ds. til støtte for Kjell Magne Bondevik (!) Forfatteren er professor i lesevitenskap ved Universitetet i Stavanger.

Vi må ikkje kritisere Kjell Magne Bondevik for mykje for at han tok imot tre millionar frå Saudi-Arabia. Han kan bli lei seg av at folk ikkje forstår at alt han gjer er i beste meining og at han vil pleie tett samarbeid med folk han står såpass nært at han truleg kan påverke dei med dialog og kanskje jamvel kan få dei til å konvertere frå salafismen. Under har skjedd før, seiest det.

Og vi må alltid hugse at Bondevik har sine krossar å bere. Storkrossen av St. Olavs Orden, såleis. Dessutan storkrossen av Den guatemalske quetzalordenen (1990), storkrossen av den estiske Terra Mariana-korsets orden (2002), storkrossen av Republikken Italias fortenesteorden (2004) og storkrossen av Den portugisiske fortenesteorden (2004).

Det er tungt å slite med, alt det der.

Ei trøyst må det vere at Saudi-Arabia ikkje vil leggje ein ny kross til børa.

Bjørn Kvalsvik Nicolaysen

Sist vi klappet for/til Bondevik, var da han ønsket Aung San Suu Kyi velkommen til sitt fredssenter med ordene «You are mostly welcome». La oss håpe hun følte seg stort sett velkommen.

Porr fra parnasset?

Aftenpostens anmelder Ingunn Økland har lest Jon Fosses romanserie med det pompøse navn Septologien. Dermed sparer hun oss for jobben. Fosse ble katolsk i hodet for noen år siden, og Økland skriver: «Det som for religiøse lesere kan fremstå som kloke ord, vil for andre kunne ligne på babbel og besvergelser.» Kloke ord.

Men det er på tide å la Fosse selv komme til orde:

Også den frie viljens handlingar er alt til i Guds alt og ingenting, for òg når all skapning er borte er der inkje, ingenting, slik er det med alt som er, med kvart einskilt menneske, når den einskilde skapningen, det einskilde mennesket, er borte frå det skapte, så er det til i Guds æve, som ingen ting, det er til stades i Guds lysande mørker, i hans ingenting (…)

Setningen er ikke slutt med dette, men det er dessverre vår utholdenhet. Den postmoderne forfatter i parnassets lune grotte skriver gjerne hele romaner uten punktum, og da hjelper det lite at han denne gang visstnok setter et par utropstegn.

Fosse kommer ut på Samlaget; et forlag som formodentlig får nysgjerrige lesere blant svensktalende bare pga. navnet. Vi er redd de vil bli skuffet.

Kilder:
Vårt Land 03 09 2021
Aftenposten 04 09 2021

Synsk dame så feil

Jeg har som hobby å sjekke profetier. Etter at jeg hadde skrevet om Lebesbymannen og Snåsamannen, ble jeg oppfordret til å se nærmere på Anna Elisabeth Westerlund (1907-1995). I perioden mellom Marcello Haugen og Joralf Gjerstad var hun vår mest kjente sannsiger. Bok om Westerlund blir det ikke fra meg, men her er en begynnelse for den som måtte føle seg kallet:

I Aftenpostens sjakkspalte skriver Sheila Barth Stanford at Westerlund var sjakkinteressert og sponset NM for småjenter. «Under jente-NM i Moss var vi en lang kø av spillere som ville at Westerlund skulle lese fremtiden vår ved å holde oss i hånden og legge den andre hånden på pannen. På den tiden hadde lillebroren min lange, gylne, blonde krøller, og hun spådde at han kom til å gjøre det bra i jente-NM.»

Kilde:
Aftenposten 26 08 2021

Siste nytt (eller egentlig nest siste)

Fredag 17. september kl. 1130 uttalte Kjell Ingolf Ropstad at han ville fortsette, til tross for skatteunndragelsene Aftenposten hadde avslørt samme morgen.

Under en pressekonferanse lørdag 18. september kl. 14 trakk Ropstad seg som statsråd og som leder for Kristelig Folkeparti. Mandag 20. viste det seg at våre to kristelige dagsaviser hadde brukt helgen nokså forskjellig:

Vårt Land hadde førsteside og tre sider til om saken, og hadde fulgt Ropstads skjebnedøgn frem til lørdag ettermiddag i detalj.

Avisen Dagens journalister må derimot ha hatt noe mer interessant fore på lørdag, og hviledagen hadde de selvsagt holdt hellig. Så i Dagen på mandag får vi vite at «Ropstad henger i en meget tynn tråd … Nå er det vanskelig å se for seg hvordan han kan fortsette som partileder.»