Ronnie Johanson klipper og klapper.
Illustrasjon: Ragnar Børsheim.

Hedensk helgen

Under en regnbuemesse i Nidaros bispedømme er Kim Friele blitt kåret til helgen av sogneprest N. J. Riedl! Hittil er det bare paven som har stelt med sånt, og Kirkens preses, Olav Fykse Tveit, uttaler at «Vi driv ikkje med helgenkåring i Den norske kyrkja». Biskop i Nidaros, Herborg Finnset, har imidlertid ikke uttalt seg.

For å bli helgen skal man ha utrettet undere, og det mener presten som kanoniserte Friele, at hun gjorde gjennom sin kamp for skeives rettigheter. Det er vi enig i, men må få gjøre oppmerksom på at Kim var hverken katolikk eller lutheraner. Hun var tvert imot organisert hedning fra midt på syttitallet og fram til sin død i 2021. Dette har utvilsomt sammenheng med at Det norske Hedningsamfunn (stiftet 1974) var blant de aller første utenforstående som støttet homofiles kamp.

Vi har innhentet en uttalelse fra Dagfinn Eckhoff, leder av «Ateistene» som Hedningsamfunnet nå kaller seg. Han skriver i en e-post:

Det er rørende med forslag om kanonisering for ett av våre tidligste og mest engasjerte medlemmer, som i strid med de hellige skrifter har kjempet for retten til å kose og knulle med sitt eget kjønn, ja til og med gifte seg. Vi hedninger og ateister må likevel undre oss litt, da vi slår opp i leksikon og finner:

En helgen er en person, ofte avdød, som er gjenstand for religiøs dyrkelse og anses for å ha særlig nær kontakt med gud(ene). Helgener dyrkes gjennom bønn og reiser til steder tilknyttet deres liv, død og eventuelle åpenbaringer i ettertid.

Vi kan på ingen måte bekrefte at hun har hatt særlig kontakt med gudene. Men vi kan ikke ta smålige hensyn her. Vi kan kanskje til og med bidra og invitere til besøk og åpenbaringer i kjelleren i Collettsgate 31, hvor mange av våre møter fant sted.

Kilde:
Vårt Land 2. august 2022

Guds vilje

Det faller ikke en spurv til jorden uten at Gud vil det, sier Jesus. Dette nevner han bare som et eksempel; da må det samme gjelde også andre dyr. Så når Vårt Land kan melde at «Gammel gravstøtte drepte valp», burde det ikke overraske. Hverken at valpen ble drept, eller at det skjedde ved at Gud lot en gravstøtte velte over den. Han bruker selvsagt de drapsvåpen som står til rådighet, og på gravlunden havnet han allerede på 1860-tallet.

For å utdype det siste, velger jeg å sitere meg selv. Boken Kjetterbibelen avsluttes med korte, biografiske opplysninger om de siterte kjetterne. Samt guden vår og sønnen hans:

Gud, alias Jahve (ca. 2000 fvt. – ca. 1860)
Guddom fra bronsealderen; opprinnelig lokal stammegud for et lite, semittisk folk i det østlige middelhavsområde. I det 1. årtusen fvt. forfremmet til verdens skaper og enehersker. I løpet av de første århundrer av vår tidsregning splittet i tre, men hevdes å fortsatt være bare én allikevel (trefoldighet = enfoldighet). Darwinismen tok livet av ham, men ettersom tilhengerne tror på et liv etter døden, er han fortsatt en fantasivenn for mange.

Jesus; Jesjua (? – ca. 30)
Jødisk legpredikant fra det første århundre, grunnlegger av en ekstremistisk jødisk sekt og dødskult som trodde verden ville gå under i løpet av få år, hvorpå alle andre ville bli dømt til evig pine. Etter sigende henrettet for blasfemi, men vi vet ingenting sikkert om hans liv og virke. Om hans lære vet vi også lite, bortsett fra at han anså seg som utsendt bare til jødene. Noen tiår etter hans død ble han tillagt en ”misjonsbefaling”, og etter hvert oppsto en ny religion i hans navn (eller egentlig tilnavn: Kristus, som betyr Messias). Kulten hevder faktisk at det egentlige liv starter når vi dør! Resten av evigheten skal tilbringes på ett av to steder, hvorav bare det ene er å anbefale. Det er lenge siden denne livsfiendtlige kulten var en sekt, men i Europa er den igjen på retur. I enkelte tilbakestående land er den imidlertid fortsatt statsreligion.

Profetens rykte ble skapt av hans mest fanatiske tilhengere, og hans gode egenskaper er derfor overdrevet til det absurde. På den annen side finnes det en del bibelsteder der det skinner igjennom at han kan ha vært en rasistisk psykopat; se al-Kubaisi og Johanson: Profeter og profetier (planlagt utgivelse i 2008).

Det må her tilføyes at den nevnte boken kom aldri, ettersom min gode venn al-Kubaisi som foreslo en slik bok alt i 2004, aldri kom med noe bidrag. Isteden planla han en egen bok om Jesus; en mann vi var sterkt uenige om (selv ville han bruke Jesus til å reformere islam. Jeg viser til vår debatt i Klassekampen i 2017-2018). Mine egne bidrag til profetboken skulle dreie seg om Lebesbymannen (som jeg hadde hatt en artikkel om i Humanist), Snåsamannen, Nostradamus og Jesus. Det endte med mine bøker om de tre sistnevnte. Walids bok rakk han aldri å skrive; han døde så altfor tidlig.

Det bør også tilføyes at jeg gikk aldri så langt som å kalle Jesus en rasistisk psykopat. Når det gjelder rasisme, viser jeg til fortellingen om den kanaaneiske kvinne, som han først nektet å hjelpe fordi hun ikke var jøde. I boken JESUS – Hva forskningen sier mens Kirken tier går jeg videre igjennom psykiatriens kriterier for psykopati (som nå kalles dyssosial personlighetsforstyrrelse). Jeg er ikke psykiater, og vi vet dessuten ikke nok om Jesus til å stille en diagnose. Men bedømt ut fra Bibelen skårer han svært høyt, i min subjektive bedømmelse. Det samme gjelder kriteriene for narsissisme.

Kilder:
Matteus 10, 29
Vårt Land 30. juli 2022
Kjetterbibelen – Ugudelige spissformuleringer, Religionskritisk Forlag 2007