Kristen identitetspolitikk

Skrevet av Grete Ullestad:
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.

donotangerthegods
(Dekal designet av SignDragon)

«Troens fallit. Religion, terror og fornuftens fremtid» er
tittelen på den danske oversettelsen[1] av Sam Harris bok fra
2004.[2] Boken er aldri oversatt til norsk.

«Det er ikke en streng Gud jeg frykter, men et kaldt samfunn… Når
vi lever i en ramme hvor Gud ikke lenger er til stede, så er vi
overlatt til oss selv». (Kulturredaktør Arne Borge på
kommentarplass i Vårt Land 19. oktober 2019.[3]

Frigjøring fra Kristendommens autoritetsfigurer

Denne holdningen er utbredt i kristne kretser, og den røper dyp
mistillit og nedvurdering av menneskets evner og ressurser.
Kirken har i århundrer hamret inn menneskets svakhet, syndighet
og avmakt. «Gud er alt, mennesket er intet», kan stå som
lutherdommens motto. Men etter hvert som gudstroen og gudsfrykten
svinner gjenvinner mennesket den styrke og selvstendighet det før
måtte avgi til den kristne «Gud» og gudens presteskap på jorden.
Ja, vi er overlatt til oss selv.

Løsrivelsen fra guddommelige eller jordiske (maskuline)
autoritetsfigurer, kollektivt eller individuelt, kan fremkalle en
uutholdelig usikkerhet hos den som er oppdratt til blind
autoritetstro, men også frigjørende krefter. Samfunnsutviklingen
har vist at den frie tenkning fremmer menneskelig kreativitet og
solidaritet. Humanitet og rettferdighet, sosial utjevning og
velferd er resultat av en stigende sekularisering de siste par
århundrer. I vårt samfunn har vi oppnådd en frihet og trygghet
våre formødre og forfedre under århundrers Kirkestyre nok aldri
kunne forestille seg.

Vi mennesker har vist at vi kan ta hånd om vår egen skjebne. Vi
kan sprenge oss ut av religioners lenker. Det opphøyde presteskap
og teologistanden har mistet definisjonsmakten. Vi trenger intet
fortolkende mellomledd, intet kirkelig-dogmatisk rammeverk eller
en livsfiendtlig og himmelfjern «Gud» for å reflektere over og
stille opp lover, normer og prinsipper for fredelig sameksistens
ethvert samfunn trenger. Vi har fått erfaring og kunnskap om hva
som bygger gode og «varme» samfunn. Vi sørger ikke over «Guds
død». Tvert om blåser en iskald vind gjennom de tidsaldre i
europeisk historie hvor kristendommen hadde makten over sinn og
samfunn.

En anemisk mannsstat

Kirke-kristendommen er i sitt vesen antidemokratisk og antihuman.
Den maskuline diktaturstaten Vatikanet som styrer verdens største
kirkesamfunn er det fremste eksempel i dag. Ingen våger å
utfordre paveautoriteten og den anemiske mannsstaten han styrer.
Vi gjenkjenner det kalde gufset fra den «kristne kulturarven» i
de autoritære strømningene som nå igjen er over våre vestlige
liberal-demokratiske samfunn.

Alliansen mellom autoritære statsledere, partiførere og
kirkeledere er livsfarlig. Den truer våre demokratiske friheter,
rettigheter og institusjoner. Kirkens ambisjoner om gjenkristning
(«snik-kristning») skjer ved en gradvis, umerkelig innskrenkning
av tanke- og ytringsfrihet samt ved stigende kontroll over
utdanningsinstitusjonene. Når kirken mister grepet om
barnesinnene og de unge, har den tapt slaget. Derfor er alltid
barne- og ungdomsarbeid satsningsområder i de kirkelige planer.
Utad hyller man gjerne tros- og livssynsmangfoldet, mens
kirkemakten gjennom historien har praktisert det motsatte:
ensretting, sensur og indoktrinering.

Grundig lei kristelige politiske partier

Det er et godt tegn at kristelige politiske partier, som også
Ropstads regjeringsparti, får minimal oppslutning i det norske
folk. Folk flest er trolig inderlig lei av «kristne verdier», som
når homofilt samliv igjen og igjen settes på agendaen i norsk
offentlighet.

Men fiksering på kjønn, seksualitet og samliv gjennomtrenger all
lære og teologi gjennom århundrene. Derfor er det «familielinja»
Ropstads parti vektlegger. Det gir oss en pekepinn på hva som kan
komme når den kristne religion og kirke snikinnføres i medier og
politiske partier.

Inntil vi får en uavhengig spørreundersøkelse om
religionstilhørighet og livssyn fra toppledelsen i de ulike
partier og avisenes styre/redaksjoner, kan vi la tvilen komme dem
til gode. Men herværende redaksjon vil tro at Stortinget er fylt
opp av kristen-sosialister og rødgrønne fundamentalister med
Skapelsesteologi og Forvalteransvar i sin kirkelig-ideologiske
bagasje. Både SV, Ap og MDG er karakterisert som «prestepartier».

Kristen partipolitikk

Det er ikke utenkelig at de kristnes «våte drøm» er
ettpartisystemet: ett enkelt kristent nasjonal-konservativt parti
eller et samlende bredt og monolittisk rødgrønt parti med
Kristendemokratisk farge, slik kanskje KrF-erne Eirik Lunde/Knut
Arild Hareide/Emil Andre Erstad og den kristne Ap-leder Jonas
Gahr Støre drømmer om?

I såfall blir det mindre politisk-ideologisk tenkning, men mer av
«immaterielle verdier». Med andre ord: mer teologi, forkynnelse
og moralske belæringer. Biskopene har mistet sin
«samfunnsrefsende» rolle – den såkalt «profetiske røst» – og vil
nok gjerne gjenerobre denne. Det er gjentatt fra mangt et
kristelig hold at den kristne Tro («Kristus-troen») er
identitetsdannende og kan ikke legges igjen på hattehyllen
hjemme.

De vil altså oppheve skillet mellom religion og politikk. Når
hele verden betraktes som deres misjonsmark vil enhver motstand
fra storsamfunnet oppfattes som en provokasjon, eller et angrep
på «Trosfriheten» (men egentlig: misjonsoppdraget og kristen
identitetspolitikk).

Idag er mange redd for dannelsen av nye islamske politiske
partier i Vesten. Men alle former for religiøs identitetspolitikk
er potensielt farlige, og vi må ikke glemme den gamle, etablerte
kristne identitetspolitikken som fremdeles står klar til å blusse
opp – og som til og med har klart å komme med i regjeringen selv
om bare 2-3 % av befolkningen, godt under sperregrensen – vil ha
politikken deres.

Kilder og referanser

[1] Sam Harris: Troens fallit
https://www.adlibris.com/no/bok/troens-fallit-9788750039174

[2] Sam Harris: The End of Faith
https://samharris.org/books/the-end-of-faith/

[3] Arne Borge: Guds øyne er ikke problemet
https://www.vl.no/meninger/kommentar/guds-oyne-er-ikke-problemet-1.1603421

Vi anbefaler også:

Jens Bjørneboe: Om den autoritære tenkning – En brannfakkel
https://religionskritikk.no/nettmagasin/om-den-autoritaere-tenking-en-brannfakkel/

Intervju med Andreas Edwien i avisen i Ny Tid, om det politisk
autoritære i messianske bevegelser
https://religionskritikk.no/edwien/intervju-i-avisen-i-ny-tid/

Andreas Edwien: Er kristendommen en fare for verdensfreden?
https://www.nb.no/nbsok/nb/2147f26f4064878cc1f8455df60037f9#0

  • Kategori: Religion og samfunn
  • Stikkord: Autoritær
  • Stikkord: Identitet
  • Stikkord: Partipolitikk
  • Stikkord: Tro

  • Kommentarfelt

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    ten − four =