Kristen myteskaping før og nå (del 1 av 2)

Av Grete Ullestad.
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.

Gretes-hjorne-banner
jesus_la_egg_paaske_myteskaping
MYTESKAPING: Påsken feires for Broder Yeshua sitt mirakel. Han trykket et egg ut av seg,
og ble derfor kalt en heks og korsfestet til to romerske trestokker, såkalte eggstokker.
Derfor spiser vi egg i påsken.
Illustrasjon: Sexy Jesus Calendar (Oli Beale)

Konspirasjonstenkning og «fake news» er høyaktuelle tema i den offentlige debatt, også i kristne miljøer. Det vekker litt bekymring i kristelige medier at konspirasjoner synes å ha spesielt gode vekstvilkår i kristne menigheter. Men få religioner har produsert og spredt tilsvarende konspirasjonsteorier som kirke-kristendommen, med den fatale virkningshistorie vi kjenner gjennom mer enn halvannet årtusen. Å skille misbruk fra «sann kristendom» må derfor bli en vanskelig oppgave.

Blant de farligste og mest dødbringende konspirasjonene er den spinnville mytologien om Satan/djevelen. Alle grupper Kirken definerte som fiender, uvenner og motstandere, kunne tillegges onde djevelske/demoniske krefter og egenskaper. Århundrers kjetterjakt og heksehysteri med dødelige følger er bare noen eksempler. Anklagene mot jøder om gudsmord, hostiekrenkelser[1], barnemord (blodbeskyldningen) og forgiftning av brønner ledet i tur og orden til forfølgelser, terror og massakrer. Vi snakker om årtuseners religiøst-kristent vanvidd: trosfanatisme og vrangforestillinger.

Få vil knytte konspirasjonsteorier til det kirke-kristne dogmet om Jesu naturstridige unnfangelse og fødsel for ca. 2000 år siden[2]. Denne (mytologiske) hendelse markerte en ny tidsregning: før og etter Kristi fødsel. Med Jesu fødsel var angivelig en «ny verdensorden» innført. Moderne teologi strever med å forklare hvordan «Jesu Kristi fødsel» og «fortellingen om jomfrufødselen» kunne bli et vendepunkt og en avgjørende hendelse i menneskehetens historie.

Fortellinger og myter har ikke kraft til å endre verdenshistorien. Det var da mytene/fortellingene ble historisert og fastlagt i eviggyldige, udiskutable dogmer av Romerkirken, flere århundrer etter Jesu død, at kristendommen fikk makt over sinn og samfunn. Noen av dagens «progressive» (halvortodokse) teologer søker å tone ned det fysisk-faktiske aspektet ved Jomfrufødselen[2], Oppstandelsen[3], og Himmelfarten[4]. Utfordringen blir å forklare hvorfor noen subjektive, religiøse opplevelser i Jesu nære krets og blant hans tidlige tilhengere skulle ha betydning for ALLE mennesker til ALLE tider – endog med vidtrekkende konsekvenser for det evige liv.

Når dogme og myte («underfortellingene»), hendelse og fortelling, skal holdes sammen blir det mye rar teologi. Rudolf Bultmanns «avmytologisering»[5] fikk ikke Jesus ned fra pidestallen. John A. T. Robinson var en annen teolog som i 1960-årene søkte en type kompromissløsning (både – og) som vi kjenner igjen fra liberalteologiske spekulasjoner i dag. Jomfrufødselen omtolkes til «en indre sannhet om Jesus», eller som en TF-professor har uttalt: «Jesu fødes i hjertene».

Helt avgjørende for kirke-kristendommens overlevelse synes å være at Jesus beholder tittelen «Guds eneste Sønn», eksklusivt forstått. Jesus kan ikke stilles ved siden av andre profeter og religionsstiftere, men troner himmelhøyt OVER dem. Om Jesus fra Nazareth ikke var «Gud selv» må han beholde sin overlegne posisjon som et (enestående) unntaksmenneske i historien, et ufeilbarlig etisk-moralsk ideal[6].

Hva gjelder presteskap og forkynnere i avisene Dagen, Vårt Land og Stavanger Aftenblad er klassisk teologi (ortodoksien) på plass i utlegningen av «Marias budskapsdag» i Lukas 1, 39-44. Med overskriften «Uro og omsorg» søker Aftenbladets prest (lørdag 26. mars 2022) å forbinde Lukas-teksten med krigen i Ukraina. Mennesker på flukt inndras i de fleste prekener. Poenget skal være at Maria og Jesus har kjent all lidelse og uro menneskene til enhver tid gjennomlever. Men det blir stadig vanskeligere for presteskapet å finne nye aktualiserende innfallsvinkler til jule- og påskeevangeliet.

Jeg siterer John A. T. Robinsons teologiske refleksjoner omkring «jomfrufødselen», utover det han anser som rent historiske fakta: et barn som het Jesus, ble født i Betlehem(?) omkring det vi i dag regner som år 4 før Kristus.

«Men for dem som «kjenner sin mann» er der en fortelling innenfor dette som beskriver ikke nødvendigvis det som hendte – men hva han betyr for dem…. Han viste dem en helt ny måte å leve på, en ny form for kjærlighet som var helt ukjent for denne verden…. I ham fikk de et glimt av livets evige mysterium. For dem var det Gud som skinte gjennom ham. Slik har det vært for kristne siden…. Sier man at det nye livet ble innpodet og gjort levende i Maria av Guds Ånd, så uttrykker dette på en opphøyet måte en indre sannhet om Jesus. Det er det samme som å si at vi ikke kan oppfatte hans fødsel og liv bare som biologiske hendelser. Hans betydning er meget større enn det»[7].

Teologisk todeling av både verden og historien

Kristendommens mest sentrale todeling er den mellom det «gamle» og det «nye» testamente, mellom den «gamle» pakt og den «nye», mellom «gammel» og «ny» gudstro, mellom «lov og evangelium».

Den svenske teologen Hugo Odeberg utga få år etter andre verdenskrig den skrekkelige boken «Fariseisme og kristendom» (norsk oversettelse 1975). Forholdet mellom fariseisme og kristendom er GRUNNSPØRSMÅLET, skriver Odeberg i innledningen. Den hatske polemikk i evangelieskriftene mot fariseerne gjentas fremdeles i prekener og forkynnelse i dag.

TF-teolog (professor emeritus) Halvor Moxnes utga i 1980 boken «Gud for de ugudelige. Jesus, Paulus og urkristendommens gudstro». Her blir Jesu «nye» lære og Paulus’ teologi stilt opp i den skarpeste kontrast til jødiske forestillinger og «jødedommens syn på forholdet mellom Gud og Israel, og dermed i synet på Gud selv».

Anklagen mot datidens fariseere (og skriftlærde) om at de var lovbundet og regelstyrt (selvrettferdige og hyklerske) er hamret inn, gjentatt og gjentatt i 2000 år. Adjektivet «fariseisk» har disse synonymer i norske oppslagsverk/ordbøker: devot – falsk – bigott – hyklersk – påtatt/tilgjort – dømmesyk – skinnhellig – egenrettferdig – hypokritt.

Da er det betryggende at religionshistoriker Bente Groth står som fagansvarlig for Jødedom på Store norske leksikon, med en saklig og oppklarende gjennomgang av hvem fariseerne var[8].

Dehumanisering av fariseere og av alle jøder

Dehumaniserende språkbruk møter vi hos Jesus selv i evangelieskriftene og i øvrige skrifter i det «nye» testamente: ormeyngel…hvitkalkede graver…djevelens barn… Satans synagoge… Slike grove karakteristikker går selvsagt langt dypere enn alminnelig meningsforskjell og teologisk uenighet. Påfølgende årtusen i det kristnede Europa ble «Jøden» i karikaturer assosiert med svin, geiter, edderkopper, ormer m.m. Historikeren Judith Vogt har i tre bøker samlet og analysert mange hundre jøde-karikaturer fra middelalderen fram til 1960-årene.

Gjennom den katolske middelalder ble jøder og jødedommen hånet i offentlige «disputaser», ved bokbål, opptog og mysteriespill (som også i pasjonsspillene i Oberammergau/Bayern inntil nyere tid). I kirkekunsten er det sakrale jødehatet vidt utbredt, til stadig større forlegenhet for kristenheten. «Jødesvinet» er hugget i stein på fasaden i Martin Luthers bykirke i Wittenberg. Dette nedrige og skammelige relieffet dateres til 1300-tallet. Men samme motiv finnes i 27 bygninger i Tyskland[9]: Luthers hjemland. Alt har vært kjent, men kanskje «nytt» for kristenheten? Luther har i sitt antisemittiske skrift omtalt relieffet med begeistring[10].

Motsetningen mellom Ecclesia (Kirken) og Synagoge er i kirkekunsten symbolisert ved to kvinneskikkelser[11]. Kvinnen som representerer Synagogen er framstilt med bind for øynene og gjennomboret av sverd. Når det skamløst fra teologisk-professoralt hold hevdes at jødeforfølgelsene skyldes «bibelsk misforståelse», blir man målløs og forferdet. Det er å håpe at «Ecclesias» mer enn 1700-års BLINDHET og LØGNER blir behandlet med langt større historisk sannferdighet og etisk alvor[12].

Med dommedag i bakspeilet

Den jordiske tilværelse etter Kristi fødsel betraktes som en slags mellomtilstand FØR en ny tidsalder og orden inntrer. Det nye testamente er fullt av formaninger til de troende/utvalgte om å forberede seg, våke og be. Jesus selv hastet fra by til by og forkynte omvendelse: «Guds rike er nær». Tiden og historien hadde en ende.

Jesus fra Nazareth var avgjørende preget av de apokalyptiske strømninger i visse av datidens «senjødiske» sekter. De kjennetegnes av den samme mytologi, dualisme og eskatologi. I den offisielle jødedommen ble disse særegne, situasjonsbestemte forestillingene en parentes i den videre religionsutviklingen. I kristendommen skulle de bli bærende bjelker i tankebygningen.

Da historiens hjul rullet videre – og forbi Jesus – måtte endetiden omtolkes. Slik oppsto teologien. Med endetidens utsettelse begynte den samfunnstilpasning og verdsliggjøring som har nådd så langt i dag. Men endetidsfeber, dommedagssekter og kiliasme/millenarisme (ideen om «tusenårsriket») har dukket opp på ny og på ny gjennom kirke-kristendommens historie. Ideene holdes «levende» i mange kristne menigheter. Endetid og dommedag er alltid nær. Bønn, Bibel og Misjon er alltid svaret.

I vår tid gir pandemi, klimakrise og en mulig tredje verdenskrig ny næring til endetids-scenarier. Men det kristne Europa (Vesten) har ALLEREDE generert to verdenskriger og en påfølgende ideologisk kald krig mellom Øst og Vest i den kultur-kristne verden. «Den kalde krigen» ble eksportert til alle verdensdeler, blant annet i form av «stedfortredende» kriger. Nå reises nye murer mellom Øst og Vest, med den velkjente våpenopprustning som avskrekkende trussel mot fienden.

Atombomben ble for første og eneste gang sluppet løs over Hiroshima og Nagasaki i 1945. Slik en amerikansk prest den gang velsignet de amerikanske bombeflyene, kan det vel ikke overraske om en russisk-ortodoks patriark velsigner Putins raketter[13] («Satans raketter»?). Den kristne «Gud» har alltid vært på seierherrenes side. USA (God’s own country) er stadig verdens ledende våpenmakt.

Også moralsk forfall og anarkisme inngår som «tegn» i kristendommens dystre historieoppfatning og fatalistiske menneskesyn. Kjønn, sex og samliv er ved siden av krigsretorikk og militarisme spørsmål den kristne «Gud» er dypt involvert i, i dag som i tidligere tider.

Ingen religions- eller kirkefred har så langt vært mulig innenfor den kristne verden. Når vestlige misjonsorganisasjoner evangeliserer blant kristen-ortodokse ukrainere, må det vel bety at de ikke anses for å være «ordentlig» kristne?

Pave Frans strever hardt for å unngå at sex-overgrep og interne religionskonflikter blir forbundet med Den katolske kirke. Han vil gjerne framstille seg som fredens beskytter og flyktningenes venn. Paven får god drahjelp av Ole Jacob Løland (TF) og Gregory M. Reichberg (PRIO)[14]. Ja, noen husker kanskje at PRIOS tidligere direktør, Kristian Berg Harpviken, for noen år siden nominerte pave Frans til Nobels fredspris. Aftenpostens Harald Stanghelle har også gått langt i å holde ham fast på pidestallen[15].

Myten om det sekulære samfunn

Mennesket uten den kristne Gud kan ikke redde seg selv, men driver ubønnhørlig mot sin undergang. Dette er alltid «underteksten» i kirkelig-teologisk diskurs, hva enten den er konservativ eller liberal; katolsk, ortodoks eller protestantisk. Konservative teologer er bare mer ÆRLIGE enn sine liberale kolleger. De snakker mer «sant» og etterrettelig om skrift- og læregrunnlag. De har ikke den berøringsangsten for kristendommens kjernespørsmål, «grunnsannheter», som liberale teologer utviser.

Det synes å råde en oppfatning om «den gode» sekularisme versus den «den onde». En «god»
sekularisme har opphav i kristendommen, må vite. Fra teologisk hold har vi fått dikotomien: livssynsåpenhet versus livssynstomhet[16]. Igjen: enten – eller! Den kristne Gud må inn i offentligheten, politikken og terapirommet. «Å snakke om tro» på ulike medieplattformer er blitt den nye misjonsstrategien. Med det kirkelige konseptet «religionsdialog» kan mer nærgående (kristendoms)kritikk nøytraliseres.

«Snakk om det» heter en bok utgitt av Credo/Nye Luther Forlag i 1990. Her får de troende gjennom et studieopplegg «hjelp til å sette ord på troen». Forordet er skrevet av tidligere biskop Bjørn Bue og Tom Martin Berntsen. I fem korte punkter (side 49) presenteres det grunnleggende og sentrale i kristendommen: Guds gave er gratis – Mennesket er en synder – Gud er kjærlig og rettferdig – Jesus tok vår straff – Guds gave kan vi ta imot i tro.

Et gudløst (avkristnet) samfunn er alle kirkesamfunnenes mareritt[17]. Advarslene er mange. Gudsbehovet må plantes i tidlig alder. Derfor har satsing på misjon, barne- og ungdomsarbeid høyeste prioritet. Ingen kan være i tvil om målgruppen når Filadelfiakirken, Impuls, og Ungdom i Oppdrag arrangerer sine ungdomsfestivaler. Man håper på en «ny Jesus-vekkelse»[18].

Den stadig større gruppen i befolkningen som ikke har tilhørighet til et organisert tros- og livssynssamfunn, havner i et slags «limbo». At enkeltmennesker kan vandre på livets vei «uten krykker», uten eksistensiell veiledning/omsorg fra et ekspertvelde, synes å være en fremmed tanke.

Houellebecq versus Dokka

Den franske forfatter Houellebecq har gitt Vårt Lands Åste Dokka en god leseropplevelse[19]. Houellebecqs pessimistiske romanunivers bekrefter hennes optimistiske identitet både som «kristen» og «teolog». Hun har nemlig mening, verdier og retning for livet, motsatt Houellebecqs «rådløse» romanfigurer. De er henne «fremmed». Deres «mørke» og «eksistensielle» depresjon fremkaller bare medlidenhet hos Dokka.

«I mitt liv finnes ansvar, plikt, verdier, fellesskap, glede, sorg, rett og galt, mening, håp, en ide om rettferdighet og sannhet», skriver Dokka. Stort høyere på sin hest kan man ikke plassere seg. Arrogansen er upåklagelig. Men menneskets evne til å finne løsninger og utveier, bygge fellesskap og søke erkjennelse er fenomenal. Lykkeligvis finnes like mange optimister som pessimister blant oss. Og man trenger ikke et «kall» fra oven for å påta seg plikter og ansvar for medmennesker.

Dokka beskriver samtidslitteraturen slik: «Det er liksom ingen verdensanskuelse, ingen oppfatning av tilværelsen, ikke noe virkelighetsbilde. For meg er det en fremmed situasjon. Tilliten min til Gud kan gjerne variere, men som kristen og teolog har jeg en fasttømret oppfatning av hvordan verden er organisert».

Houellebecqs roman er ingen uttømmende samtidsdiagnose, men et utsnitt av livet. Det finnes mangfoldige verdener, samfunnsdannelser og livsløp. Uro, mobilitet og motstand kan virke skjerpende på sanser og bevissthet. Det finnes mange veier til det gode liv, midlertidig eller varig. Som meningssøkende og meningsskapende mennesker vil vi alltid bære med oss utilfredsstilte behov. På vandringen gjennom livet finner vi, mister og gjenfinner faste holdepunkter. I en stadig mer kompleks, omskiftelig verden er det kanskje den presteordinerte Dokkas velordnede, statiske virkelighetsbilde som virker fremmedgjørende, for ikke å si: utviklingsfiendtlig.

Noter og kilder:

[1] Utover i middelalderen i Vest- og Mellom-Europa ble jødene beskyldt for både ritualmord og for å krenke nattverdsbrødet gjennom å stikke og skjære i oblatene, for derved å pine Jesu legeme. Se
https://snl.no/j%C3%B8deforf%C3%B8lgelser_i_oldtid_og_middelalder

[2] Jfr. Andreas Edwien: Memorandum til de teologiske fakulteter
https://edwien.no/memorandum/
Se også Ronnie Johanson: Jesus – Hva forskningen sier mens Kirken tier
https://religionskritikk.no/nettmagasin/jesus-hva-forskningen-sier-mens-kirken-tier/

[3] Andreas Edwien: Jesus er død – la ham hvile i fred!
https://religionskritikk.no/nettmagasin/jesus-er-dod-la-ham-hvile-i-fred/

[4] Se også: Grete Ullestad: Under åpen himmel
https://religionskritikk.no/nettmagasin/under-apen-himmel/

[5] Om Bultmanns “avmytologisering”, se https://snl.no/avmytologisering

[6] Jfr. Andreas Edwien: Jesus – et etisk ideal for vår tid?
https://edwien.no/jesus-etisk-ideal-resyme/

[7] Robinsons bok ble utgitt på norsk med tittelen “Men det kan
jeg ikke tro” på Dreyers Forlag i 1969. Tilgjengelig i
Nasjonalbibliotekets nettbibliotek:
https://www.nb.no/items/5da6e66daae3af31a9f30d4001b025f4

[8] Se https://snl.no/fariseer

[9] Godt dokumentert på https://no.wikipedia.org/wiki/Judensau .
Se også Færseth og Westergaard: En renessanse for antisemittisk malerkunst?
https://religioner.no/aktuelt/en-renessanse-for-antisemittisk-malerkunst/

[10] Spalten “Lutter Luther” her i nettmagasinet dokumenterer
Luthers uttalelser og holdninger:
https://religionskritikk.no/nettmagasinet/nettmagasin-lutter-luther/
Vi anbefaler også Ronnie Johansons bok, “Luthers lille brune”,
som kan kjøpes fra Religionskritisk Forlag:
https://religionskritisk.no/

[11] https://snl.no/ecclesia

[12] Silje Pileberg: Bibelsk misforståing har skapt jødeforfølging
https://forskning.no/partner-universitetet-i-oslo-religionshistorie/bibelsk-misforstaing-har-skapt-jodeforfolging/371684

[13] Stein Sneve: Den russiske kirkes blanding av tro, rase og nasjon har tunge fascistiske trekk
https://www.an.no/den-russiske-kirkes-blanding-av-tro-rase-og-nasjon-har-tunge-fascistiske-trekk/o/5-4-1578360

[14] Pavens krigsdilemma
https://www.vl.no/meninger/verdidebatt/2022/03/25/pavens-krigsdilemma/

[15] Harals Stanghelle: Den ensomme paven
https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/0GXWz2/den-ensomme-paven

[16] Ingrid Rosendorf Joys: Norge skal være et livssynsåpent samfunn – ikke et livssynstomt samfunn
https://religioner.no/meninger/norge-skal-vaere-et-livssynsapent-samfunn-ikke-et-livssynstomt-samfunn/

[17] Geir Tryggve Hellemo: Guds fravær
https://www.verdidebatt.no/innlegg/11754005-guds-fravaer

[18] Jfr. Andreas Edwien: Jesus-dyrkelsen og barnets menneskerettigheter
https://religionskritikk.no/edwien/jesus-dyrkelsen-og-barnets-menneskerettigheter/

[19] Åste Dokka: En fremmed meningsløshet
https://www.vl.no/meninger/kommentar/2022/03/13/en-fremmed-meningsloshet/

  • Kategori: Gretes hjørne
  • Stikkord: Antisemittisme
  • Stikkord: Autoritær
  • Stikkord: Fariseerne
  • Stikkord: Jesus
  • Stikkord: Jomfru
  • Stikkord: Teologi

  • Kommentarfelt

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.