Av Grete Ullestad.
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.

Teologen Oskar Skarsaune og historikeren Norman Cohn har i bøker gitt ganske ulike framstillinger av «tusenårsriket» (millenarisme/kiliasme)[1], slik forestillingen ble utlagt og anvendt av kristne bevegelser gjennom middelalderen. Ideen om tusenårsriket, inspirert av Johannes Åpenbaring 20, er beslektet med apokalypse, eskatologi og dommedag: «Jesu tusenårsrike beskrives som et forstadium til den endelige seier over Satan, etterfulgt av dommedag og «en ny himmel og en ny jord».

Troslærer og MF-teolog Fredrik Wisløff hadde sitt å si om saken. Det har også «kristen dispensjonalisme»[2]. Kirkefaderen Augustin hadde sin lære om tusenårsriket[3], og det har blitt hevdet at dispensasjonalismen er den beste måten å forstå Bibelen på[4].

Den uhyggelige voldseskatologi i Johannes Åpenbaring utgjør siste skrift i Det nye testamente. Voldsskildringene i dette apokalyptiske – «visjonære» – skriftet har beskjeftiget mange kirkelærere. Men den jordiske og kosmiske åndskampen er på ingen måte avblåst. Innenfor det kristne verdensbilde og historiesyn er den onde Satan ikke beseiret og Mørket ikke overvunnet. Derfor kan Kirken ikke oppgi forestillingen om Gjenkomst og Dom.

Teologen Fredrik Wisløff utga i 1964 den konspiratoriske boken Antikrist[5]. Etter Det tredje rikets fall ble kommunismen hovedfienden. Kommunistfrykten i kristne miljøer var svært sterk i tiårene etter Andre verdenskrig. Fra denne ateistiske ideologi mente Wisløff at «Antikrist» ville stige fram. Det mangler ikke på skrifthenvisninger til Det nye testamente i Wisløffs bok.

Ole Hallesby var en av flere norske og skandinaviske teologer/troslærere som i 1950- og 60-årene begrunnet helveteslæren «evangelisk-luthersk»[6]. Opponenten Kristian Schjelderup, senere biskop i Hamar, ble stående i den samme «spagat» dagens norske biskoper og teologer befinner seg i[7].

Vranglære og endetid

Også sekterismen («vranglærerne») fikk økt fokus i etterkrigstiden, som ett av flere tegn på at endetiden var i anmarsj. I Det nye testamente er det mange advarsler mot falske messiaser, lærere og profeter som «skal føre de utvalgte vill»[8].

Dette ble tatt opp i en rekke bøker:

S. Anker-Goli: Sekter i søkelyset (1950)
Nils Astrup Dahl: Rett lære og kjetterske meninger (1953)
Professor John Nome (redaktør) : Evig liv – evig død (1953)
Sverre Aalen & Leiv Aalen: Bakenfor inferno (1955)
P. G. Lindhardt: Helvetes-strategi (1959)
Marton Leine (redaktør) : De siste ting og tider (1963)

Kamp mot ondskapens åndehær i himmelrommet

Dette står ikke i «Bibelen», men i Det nye testamente!
Efeserne 6:12 «for vi har ikke kamp mot blod og kjød, men mot makter, mot myndigheter, mot verdens herrer i dette mørke, mot ondskapens ånde-hær i himmelrummet»[9].

Fysiske lovmessigheter settes ut av spill. Skjulte makter regjerer. Løgner blir sannhet. Det unormale blir normalt. Når den verdensvide Kirke fortsatt kan tro på – holde for sant – myter og legender fra oldtiden, kan man selvsagt produsere konspirasjonsteorier på løpende bånd. Noen teologiske disipliner kan nevnes: pneumatologi – angelologi – demonologi – eskatologi. Vrimmelen av ånder, engler og demoner som bryter inn i menneskets verden er ikke like selvsagt i dag som i den ny-testamentlige verden.

«Når det skjer et under, er det fordi en annen slags virkelighet – den overnaturlige – invaderer en annen slags virkelighet – naturen. Når en kristen sier at undere forekommer, sier han at en kraft utenfor naturen har grepet inn i naturen. Når det gjelder Kristi oppstandelse fra de døde, er den nettopp et eksempel på at noe overnaturlig grep inn i det naturlige. Og at den fant sted, kan begrunnes av historiske vitner»[10].

Mange legendariske fortellinger er knyttet til «Store menn»: heroer og hærførere, profeter og religionsstiftere. Ikke minst måtte de ha en uvanlig fødsel og død. Jesusbarnet var ikke det eneste «gudebarn». Se gjerne Brita Pollans bok «Jesusbarnet og andre hellige barn»[11]. Historikeren og teologen har som sedvanlig ulike syn på saken[12].

Selvfornektelse og verdensforsakelse

I mytologien kan gudinner, guder og gudesønner utrette de mest fantastiske ting. De kan skape liv, dø og gjenoppstå. Det er derfor riktig som det blir sagt på en kristen-blogg: «Når Gud har skapt alt av ingenting, må det være en smal sak for ham å gi nytt liv til det som er dødt».

Skapelsesmyter kjennes fra de fleste gamle kultursamfunn. Antikkens guder og gudinner var gjerne kulturfrembringere og beskyttere av hver sine virksomhetsområder. De var ikke menneskets fiender. Fruktbarhetsgudinnene symboliserer liv og vekst. Med kristendommen kommer kampmotivet – dualismen – inn i verden.

Jødedommens profet, Moses, brakte steintavlene/lovtavlene (dekalogen) for å skape en levedyktig samfunnsorden for sitt folk. Endetidsprofeten Jesus fra Nazareth derimot kom for å oppheve Loven, ifølge ham selv. Han hadde ingen interesse for samfunnsliv og «slekters gang». Det livsbejaende i det «gamle» testamente blir til selvfornektelse og verdensforsakelse i det «nye» testamente. Betegnende nok, de hellige og utskilte søkte seg til ørkenens øde landskaper – og klosterlivet. Eneboerliv, askese og kyskhet blir idealet for det kristne liv. Jomfru Maria blir den største av alle helgener.

Den kristne guden er fiendtlig til menneskelig kulturskaping og sivilisasjonsbygging. Skaperen motarbeider sine skapninger. «Hele verden ligger i det onde», står det skrevet i 1. Johannes. Det er intet håp. Kulturpessimisme og utviklingsfiendtlighet kan sies å være selve «grunnfortellingen» i kristendommen, i fortid som i nåtid. Myten om syndefallet og arvesynden ligger alltid i bunnen av det kristne menneskesyn og samfunnssyn. «Vi vet at vi er av Gud, og hele verden ligger i det onde» (1. Johannes 5:19)[13].

Synden, mørket og djevelen

Fastetiden i kirkeåret innledes bl.a. med teksten om «Jesu fristelse i ørkenen» (Matteus 4:1-11). Jesus – Guds Sønn – ble av Ånden ført ut i ørkenen FOR Å fristes av djevelen. Slike styrkeprøver er ikke uvanlig i mytologien. I det «gamle» testamente er det guden Jahve og guden Baal som tørner sammen på Karmel-fjellet (1. Kongebok).

«I fortellingen om Jesus som går ut i ørkenen i førti dager, kan alle kjenne seg igjen», skrev Vårt Lands sokneprest. Det er en høyst tvilsom påstand. Å tilbringe 40 dager i ørkenens øde landskaper (uten mat og drikke), i selskap med sjefsdemonen Satan, er nok en erfaring som er ganske fremmed for de fleste mennesker.

Med Fastetiden som bakgrunn har lederartikkelen i avisen Dagen 1. mars 2021 (sjefredaktør: Vebjørn Selbekk) satt det hele på plass og minner om kampmotivet som står så sentralt i den kristne tro og den kristnes selvoppfatning:

«Ingen kan med sin livsførsel gjøre seg fortjent til Guds nåde. Den er en gave som vi får på grunn av det Jesus Kristus har gjort for oss gjennom sin død og oppstandelse…. Som troende må vi regne med å kjempe mot djevelen, verden og vår falne natur. Alle tre benytter enhver anledning til å trekke oss bort fra det som er Guds gode vilje for livet».

Om Syndens og djevelens makt i vår onde natur, skriver MF-teologen Aksel Valen-Senstad følgende:

«Vi er m.a.o. og billedlig talt i vår syndige natur som rettsløse og umyndiggjorte slaver under en ond herre som har makt over oss og tyranniserer oss til døden….En slave kan ikke på egen hånd utrette noe vis-a -vis sin onde og mektige herre (her: synden). Det vil alltid bli mislykket, et skinn og en falsk innbilning.
Bibelen kaller disse forsøkene på å tekkes Gud for egenrettferdighet, hykleri, lovtrelldom og fariseisme. Og det fører til død. Denne skrøpeligheten hos oss utnytter djevelen hele tiden, for han er en manndraper fra begynnelsen av, som Jesus sa, og det finnes ikke sannhet i ham (Joh. 8:44). Og mot denne ondskapen kan heller ikke Guds gode lov hjelpe oss. For straks vi tar Guds lov for oss for å lytte til den, vil syndenaturen og djevelen på en eller annen måte forvrenge meningsinnholdet og hensikten med Guds lov så det hele ender opp i fariseisme, hykleri og åndelig død for Gud. Det hadde Paulus selv erfart…..»[14].

I avisen Vårt Land er djevelen stadig en realitet: «Også det onde kommer i mange forkledninger. Djevelen er godt kjent med å bruke englevinger, og er i stand til å kle ondskap i de vakreste ord»[15].

Manus, koreografi og martyrium

Jesus varsler sin lidelse, død og oppstandelse. Alt var forutsagt. Han følger et bestemt «manus»; han skulle oppfylle Skriftene (Loven og Profetene). Jesus mente at de gammeltestamentlige profetier handlet om ham, slik «Kristologien» fortsatt styrer den kristnes bibeltolkning.

Når Peter naturlig nok protesterer på en slik utgang, er det ifølge Jesus Satan som vil hindre Planens gjennomførelse. Jesus oppsøkte frivillig – og iscenesatte – sitt martyrium. Han ble et offer for sin egen villfarelse. Jesu endelikt ble tragisk og ydmykende, men vi vet alle at han etter sin død fikk «nytt liv» som Himmelkonge og Allhersker.

På tidlige krusifikser er han den seirende Kristus; lytefri og usårlig, med krone på hodet. Triumfatoren! Først i middelalderen blir han den lidende Kristus med tornekrone og blødende kropp. Hver påskehøytid dyrker de kristne Kristi lidelse og offer. Mange kristne valfarter til Jerusalem for å gå «lidelsens vei» (Via Dolorosa). Vi forstår at det handler om en enestående lidelse og smerte, av en helt annen høyverdig kvalitet og verdi enn den menneskelige. Men den som ikke er plaget av «syndenød», ser kanskje ikke noe edelt ved Jesu selvvalgte offer.

Det er heller ikke mye menneskelighet igjen når Jesus/Kristus 3. dag (påskemorgen) gjenoppstår av graven og vandrer rundt i 40 dager med sitt halvt åndelige, eteriske «oppstandelseslegeme»/«herlighetslegeme». For tusener av korsfestede endte lidelsene med død, ikke triumf. Ikke så få ble kastet til ilden på søppelfyllingen i Hinnoms dal. Kirken har ingen interesse for dem.

«Røveren» på den ene siden av Jesus var så heldig – eller utvalgt – at han (samme dag) ble invitert til Himmelriket/Paradis sammen med Jesus. Det var nok at han anerkjente Jesu autoritet. Hva som skjedde med «røveren» på den andre siden, vites ikke. Det siste Jesus gjør er altså å foreta en utskillelse mellom de to.

Et kommategn kan visstnok oppklare misforståelsen om at Jesus dro til Paradis samme dag han døde. Dette stemmer ikke, ifølge teologene, for de holder orden på det hele. Jesus/Kristus/Gud Herren dro først ned til dødsriket, hvor han forkynte for de avdødes ånder. Da må vi anta at røveren fortsatt befinner seg i dette «forværelset», sammen med alle de andre «hensovede». Der oppholder de seg inntil «Jesu annet komme» – utskillelsen![16]

Med annonsekampanjen «påske + pasjon» (publiseres i Vårt Land og Klassekampen hvert eneste år) hører vi at alle menneskelige følelser og erfaringer er representert i påskens drama: lidelse, tortur og død, sorg og skuffelse, svik og forræderi.

Men også Judas’ forræderi og Peters fornektelse (3 ganger før hanegal) sto innskrevet i «manus». Alle hadde sine roller å spille i Frelsesplanen. Selv i dødsøyeblikket siterer Jesus fra «manus» (Salmenes bok): «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg». Den som på forhånd vet at han skal seire over døden, gjenoppstå, kan nok utholde litt «guddommelig» lidelse.

Hos Johannes 10 sier Jesus: «Ingen tar mitt liv, jeg gjør det frivillig. For jeg har makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far».

Moderniserte mytefengsler

Kristendommens åpenbaringstro krever at «den hellige familie» står urokkelig som lysende forbilder, identifikasjonsobjekter, for alle tider, behov og nytte. De skal på samme tid være opphøyet OG menneskelige. De slipper ikke løs fra mytefengselet. Jesus blir flyktning, Jomfru Maria blir metoo-offer og Josef blir forbilde for den moderne mannsrollen; stefaren som tar ansvar for et «bonusbarn».

«Folkekirkens» likestillingsideologi krever et dramatisk perspektivskifte. Manus kan skrives om. Maria Magdalena blir oppgradert. «Kvinner i Bibelen» og kvinnelige helgener (eks. St. Teresa av Lisieux og St. Lucia) har de siste år fått økt oppmerksomhet i deler av kirke-Norge, endog som en slags kvinneforkjempere. I en ny barnebok lar bibelforsker Ingunn Aadland mor Maria – gudsmoderen – få være med når Jesus holder påskemåltid i Jerusalem (kjent som «innstiftelsen av nattverden»). At hun ikke var invitert til påskemåltidet, skal nå rettes opp igjen. Var det bare en «glipp» fra Jesus at hun ikke ble invitert?

TF-teologen Halvor Moxnes har hentet fram «den svarte Baltasar» fra mytologien og tradisjonen, som skal tjene nytte i kampen mot rasisme. Hvor var denne Baltasar under 400-års slavehandel? En svart pave i Vatikanstaten eller svart biskop i Den norske kirke synes utenkelig i år 2022. Men når bibelfortellingene (hendelsene?) skal aktualiseres, må det skapes nye myter om kjønn, legning og hudfarge.

«Jesus som flyktning» er en av mange myter som sirkulerer i vår tid. Det mest groteske eksempel kom i Alf van der Hagens kronikk i VG 24. desember 2015. Bilde og overskrift taler sitt tydelige språk.
Det døde Jesusbarnet, https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/J0Vym/det-doede-jesusbarnet .

Teolog og prest Gyrid Gunnes skrev i Klassekampens kronikk 25.03.21 en omtale av en italiensk film, hvor fantom-Jesus har «inkarnert» seg i en illegal immigrant fra Afrika. Både kronikkens tittel «Altfor menneskelig» og filmens tittel «The New Gospel» er betegnende for såkalt kontekstuell teologi og den «nye» ideal-Jesus.

Vi kan vel regne med at «opprøreren» Jesus også ville vært medlem av Extinction Rebellion. Partiene på venstresiden i norsk politikk (Ap/AUF, Rødt og SV) heier stadig på «kamerat Jesus». Persondyrkelsen har ennå ikke sluppet taket blant (kristen-)sosialistene[17].

Kampen om historien og de gode verdier pågår for fullt. Vi vet ikke engang selv hvor «kristne» vi er når vi kjemper mot rasisme. Dette ifølge myteknuser, faktasjekker og kristendoms-apologet Bjørn Are Davidsen. Han har et svært spenstig, enøyd syn på «den kristne kulturarven». Jeg siterer Davidsen: «Når så mange er aktive antirasister, er det ikke fordi de har forlatt kristne verdier, men fordi de er så gjennomsyret av dem at de brenner etter å frelse verden»[18].

Etno-teologi og fiendebilder

Klassekampens Gyrid Gunnes har 21. april 2022 innført et nytt teologisk begrep: «Etno-teologi». Det er den (nasjonalistiske) russisk-ortodokse kirke i Russland som nå skal innordnes i et teologisk «riktig» skjema, med velkjent kontrastvirkning og fiendebilder (patriarken Kirill omtales konsekvent som Vladimir Gundjajev).

«Teologisering av folk og territorium» er selvsagt ikke noe særkjennetegn ved det russiske. Det kan være nok å nevne den koloniseringsteologi (Doctrine of Discovery) som pavekirken innførte på 1400-tallet.

Den iskalde religionskrig mellom Øst – og Vestkirken har pågått før og etter det store skisma i 1054[19]. Og cirka 500 år senere kom det iskalde hatet mellom katolsk og protestantisk kristendom.
Om det er teokraten pave Frans (Roma), patriarkene Kirill (Moskva) og Bartolomeus (Konstantinopel), eller Martin Luther (Wittenburg) som representerer «sann kristendom», er det ingen som vet. Disse tre hovedkirker har en blytung voldelig og undertrykkende historie.

Jesus er knapt nevnt i Gunnes’ kronikk, annet enn som «sivilisten»(?) som ble torturert i hjel av soldater… Det nevnes ikke at han ble forhørt etter datidens rettsregler, fikk god anledning til å svare for seg OG føre vitner. Men Jesus hadde ingen interesse for rettslige prosedyrer. Hans gudsrike/kongedømme var ikke av denne verden.

Jesus var på sitt vis «etnosentrisk». Jfr. Jesus-ordet hos Matteus 15:24 og 10:5-6: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels folk»… «Gå ikke ut på hedningers veier og ikke inn i samaritanernes byer! Gå heller til de fortapte får av Israels hus».

Jevnlig har det fra denne ukentlige religionsspalten i Klassekampen kommet til dels kritiske analyser av pinsekarismatiske menigheter og såkalt «evangelikal» kristendom. Men liberalteologene sitter angivelig med «nøkkelen» til sunn og sann kristendom. Med Den norske kirkes feiringer av krigerkongen Hellig-Olav og hatpredikanten Martin Luther, kan man undres litt over valg av perspektiv.

Gamle mirakler, men nye evangelier?

En TF-teolog har i avisen Vårt Land påskeuken 2022 diktet en fortelling om «slavinnen Dina» som møter den enestående, allkjærlige Jesus etter hans inntog i Jerusalem. Han kom ridende på en eselfole, slik det sto skrevet i manuset… Også Pontius Pilatus får en «ny» stemme, i MF-professor Karl Olav Sandnes diktning. En annen teolog har gått inn i Kaifas'[20] hode. Jone Salomonsen gir stemme til Maria Magdalena og Halvor Moxnes til Judas Iskariot.

Fiktive historier og reportasjer fra påskedramaet i Jerusalem er en type sjanger Vårt Lands journalister har rendyrket ved flere anledninger. Evangelieskriftenes påskeskildring – «påskefortelling» – står visst ikke støtt nok «på egne ben». Fakultets-teologene må hjelpe til, for at alt skal skje etter deres vilje. Jesus-idolatriet må holdes fast, men i en modernisert versjon. Får vi snart «nye» evangelieskrifter lagt til i Det nye testamente?

Når Erling Rimehaug i avisen spør om Gud er sterk eller svak, allmektig eller avmektig, ender han opp i det umulige, men velkjente «paradoks». Eller: både-og løsningen. Også Paulus søkte å forklare at «Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene» (1. Kor. kap. 1)[21]. Kan det tenkes at det er menneskets styrke og visdom som har gjort guden svak og avmektig?

Det er et spørsmål om Rimehaug VET mer om guden enn guden selv gjør, slik teologer synes å kjenne Jesus bedre enn han kjenner seg selv.

«Jesu Kristi» oppstandelseskropp – og himmelfartskroppen – skaper mye hodebry for moderne teologer. Når mennesker med funksjonsnedsettelser skal løftes fram, verdsettes og inkluderes, konstrueres en ny Jesus-myte. I kontekstuell teologi må Jesus selv bli funksjonshemmet, som i et oppsiktsvekkende innlegg i Vårt Land der Ane Kristin Koller Sundnes og Øyvind Woie skriver at «Den oppstandne Jesus har også en kropp med funksjonsnedsettelser».[22]

Sto Jesus opp av graven og for opp til himmelen – med en funksjonsnedsettelse? Et blødende kjøttsår i siden? Kristus (Gud selv?) er altså ikke bare svak, avmektig og sårbar, men også funksjonshemmet? Det reiser spørsmål om de døde på den Ytterste dag skal gjenoppstå med lytefrie kropper – eller med sine funksjonsnedsettelser? Vil det finnes rullestolbrukere i Himmelriket? Som på jorden, så og i himmelen? Hva med alle de blødende, torturerte og lemlestede kropper forvoldt av Kirkemaktens bødler?

Jesus helbredet blinde, stumme og lamme, ifølge overleveringen. Hvorfor gjorde han det hvis de var skapt slik «i Guds bilde»? Også homofile er nå «skapt i Guds bilde», ifølge teologene som kjenner Skapelsens mysterier. Biskopenes fordømmelser for 50 år siden var kanskje en av mange «misforståelser» mellom guden og hans presteskap? Men Jesus nevner ikke homofili. Som lovtro jøde ville han trolig vært minst like fordømmende som Paulus. Ja, han ville kanskje ha identifisert en «homofili-demon»?

I Åpenbaringstiden i kirkeåret er det Jesu mirakler som hentes fram i prekenforkynnelsen. En av evangelietekstene forteller at Jesus helbredet en krokbøyd kvinne som Satan hadde holdt bundet i 15 år. Den store (utvalgte) Paulus, hedningenes apostel, gjorde mange undergjerninger. Men han forteller om en «torn i kjødet» (en Satans engel) som han, til tross for mange bønner, ikke ble helbredet for. Han tolket det som at Herren ville tukte ham til ydmykhet.

Hvordan Kristus-nærværet, Bønnens kraft og Den hellige Ånd virker blant «Troens folk» i Den norske kirke, fortelles det lite om. Er miraklenes tid forbi?

Noter og kilder:

[1] Jfr. https://snl.no/kiliasme og https://no.wikipedia.org/wiki/Bortrykkelsen

[2] Jfr. https://en.wikipedia.org/wiki/Dispensationalism ; se også
https://katolikken.wordpress.com/2009/03/18/kristensionisme-og-dispensjonalisme/

[3] http://bibelsk-tro.no/07-04-12.html

[4] https://www.dagen.no/okategoriserade/derfor-er-dispensasjonalismen-er-den-beste-maten-a-forsta-bibelen-pa/

[5] Fredrik Wisløff: Antikrist
https://www.nb.no/items/cc77b7e4afd2756fffc249315a856957

[6] Jfr. Andreas Edwien: Helvetesstriden i 1950-årene
https://religionskritikk.no/edwien/helvetesstriden-1950-arene/

[7] Her kan det nevnes at den unge Edwien tok opp disse
spørsmålene i brevveksling og diskusjoner med Schjelderup før
den offentlige debatten startet i media:
Brev fra Andreas Edwien til Kristian Schjelderup, vinteren 1949-50
https://religionskritikk.no/edwien/brev-andreas-edwien-kristian-schelderup-vinteren-1949-50/

[8] Når Menneskesønnen kommer – Jesusnett
https://jesusnett.com/?p=12204

[9] https://no.bibelsite.com/ephesians/6-12.htm

[10] Fins det en virkelighet utenfor?
https://noreapastoren.no/article/article/21830

[11] https://www.nb.no/items/c8b3113dac1cc1e44070db61f3fc9d93

[12] Det lille barn
https://forskning.no/bakgrunn-jul-partner/det-lille-barn/943936

[13] https://no.bibelsite.com/1_john/5-19.htm

[14] Aksel Valen-Senstad: Troen og livet, Luther Forlag 1999, s. 70-74.

[15] Vårt Land 19.02.2021: Tekstverkstedet 1. søndag i Fastetiden, Matteus 16:21-23.

[16] Norsk Bibelinstitutt: Røveren på korset i paradis?
https://www.norskbibelinstitutt.no/ressurser/ressurs/article/1585738

[17] Ivar Østby: Hei, kristne kamerater!
https://www.vl.no/meninger/verdidebatt/2021/08/30/hei-kristne-kamerater/

[18] Bjørn Are Davidsen: Er Norge blitt for kristent?
https://www.dagen.no/meninger/er-norge-blitt-for-kristent/

[19] https://no.wikipedia.org/wiki/Det_store_skisma_1054

[20] Josef Kaifas var leder av Sanhedrin, jødenes høyeste
domstol, under rettssaken mot Jesus.
https://snl.no/Josef_Kaifas

[21] Erling Rimehaug: Guds sterke svakhet
https://www.vl.no/meninger/kommentar/2022/04/13/guds-sterke-svakhet/

[22] Ane Kristin Koller Sundnes og Øyvind Woie: Kristus med funksjonsnedsettelse
https://www.vl.no/meninger/verdidebatt/2022/01/18/kristus-med-funksjonsnedsettelse/