Av Grete Ullestad.
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.
Vi har lagt bak oss enda en overspent og sentimental julehøytid. Betlehems-Jesus 2023 ble ikke uventet plassert i Gazas ruiner, i kryssilden mellom israelske bomber og Hamas’ raketter. Fra Johannes-evangeliet hentes år etter år disse ord: Lyset skinner i mørket… Men Krybben og Korset har aldri skapt «fred på jorden», heller ikke i Midtøsten. Med årtuseners kirkehistorie som bakteppe kan man rettere si at Lyset og Håpet sluknet over jorden.
Den nye samtids-Kristus er blitt en med-lidende gud, men handlingslammet? En gjestekommentar i Vårt Land 15.01.2024 sier det slik: «Min Jesus går mellom ruinene og på slagmarkene, og han finnes der i rom hvor smerten ikke er til å bære». Gjennom flere år har Betlehems-Jesus i juleprekenene vært «flyktningebarn». Siste år ble han «krigsbarn». Arme spebarn som aldri får fred, da dette guttebarnet skal bære alle byrder og oppfylle alle tenkelige behov hos menneskene: verdens (eneste) Lys, Håp og Frelse. Man kunne få medlidenhet med dette stakkars guttebarnet og den hellige familie, som i år manipuleres på en måte vi vel aldri har sett tidligere. Men i mytologien er alle grenseoverskridelser mulig og kristendommens Jesus/Kristus er jo et «gudebarn» (mer presist: «Guds eneste Sønn»).
Det prekære problemet for Kirken er selvsagt postulatet at «Gud ble menneske» i historisk tid, med avgjørende og skjebnesvangre konsekvenser for hele menneskehetens liv og framtid. Eller som Vårt Lands andaktsholder skrev 11.01.2024: «Myten som ble virkelighet». Den bokstavelige forståelse, gjentatt i årtusener, søkes nedtonet og/eller kamuflert i liturgisk messing, kirkemusikk og julekonserter. (Jfr. kirkerådslederens innlegg i Klassekampen 29. desember 2023: «Musikken er julens mirakel»). I poesi og stemningsskapende julesanger kan ubehag og intellektuell tvil feies til side.
Teologi er ganske riktig «kreativ livstolkning», men også et akademisk fag! Tankeinnholdet i dogmatikk/troslære og bekjennelse er noe ganske annet enn sentimentale «følerier». Den teologiske fantasi og fabuleringsevne toppet seg med (folkekirke)prest og teolog Gyrid Gunnes’ julekrybber (over 4 sider) i Klassekampen 20. desember 2023. Med historisk sparsomme opplysninger om livet til «den hellige familie» kan teologene dikte og konstruere nye mytologier. For at denne hellige familie skal tjene som evige og universelle identifikasjonsobjekter må de samfunnstilpasses.
Hvem som ligger i Gunnes’ julekrybber kunne man komme i tvil om, men første juledags gudstjeneste i Nidarosdomen levnet ingen tvil. Messe-feiringen gjentok den klassiske lære: Den nikenske bekjennelse fra år 325. Her er Jesus «født av Faderen før alle tider…sann Gud av sann Gud…». Det er altså intet sårbart, uskyldig menneskebarn vi har å gjøre med i Betlehems-krybben. Det er «Gud selv» (Kristus allherskeren/ Kongen) som ligger i krybben og krever den lovsang, ære og tilbedelse Jesus-barnet/gudesønnen fikk på Betlehemsmarken, som også i Nidarosdomens messe 1. juledag (med nattverd).
Det som ikke sies «i den søte juletid» er at mennesket Jesus fra Nazareth som voksen mann i 30-årene ble en fanatisk doms- og endetidspredikant de to-tre årene han virket etter sin Johannes-dåp. I evangeliene, kirkelære og bekjennelser går hans vei fra Krybben til Korset, og derfra til Oppstandelse og Himmelfart. Med andre ord: Betlehems-Jesus i Krybben, «Kristus i ruinene», sitter på samme tid ved den allmektige Faderens/Majestetens høyre hånd (!) i påvente av Gjenkomst og Dom: utskillelsen av de frelsesverdige fra de fordømte. Ja, skal ikke denne verdens Frelser og Dommer i tidens fylde også dømme Gazas barn: «Allahs barn»? Himmelens og jordens Skaper skal i forkant eller etterkant av sin Gjenkomst sende over jorden «den store trengsel» – før totalødeleggelsen.
Trosfrihet?
Det er lite som provoserer kirkepolitikerne mer enn privatisering av religion og kristen tro. Hva kan være de bakenforliggende motiver og årsaker? Man kan undres over hvorfor en subjektiv og personlig kristen tro MÅ være offentlig! Ja, også hvorfor trosutøvelsen trenger aktiv statlig støtte og tilrettelegging. Menighetsfellesskapet, «lønnkammeret» og «indre bønn» er åpenbart ikke nok, heller ikke alminnelig religionsfrihet. Vi kan ikke se bort fra at det såkalte misjonsoppdraget er en styrende faktor. Er «troen» så uselvstendig eller vaklende at den trenger krykker, eller griper «troen» så dypt inn i identiteten at den MÅ forkynnes og leves ut i alle sammenhenger, også på arbeidsplassen, i skole og utdanningsinstitusjoner? Hvis det handler om identitet kan man forstå hvorfor terskelen for kritikk er så lav.
Kirkerådslederen sier det klart nok i Vårt Land 06.10.2023: trosopplæring i SFO kan bidra til identitetsdannelse… Barn av minoriteter og urfolk er inntil vår tid blitt fjernet fra familie og kulturmiljø for å gi dem en kristen identitet. Å forme en kristen identitet fra tidlig barnealder blir kanskje særlig viktig i et flerreligiøst og flerkulturelt fellesskap. Det gikk mer av seg selv i det gamle enhetssamfunnet, da skolen inntil 1969 også tok seg av trosopplæring eller dåpsopplæring. (En biskop uttalte for få år siden, i forbindelse med påskefeiringen, at barnehagebarn måtte lære å kjenne forskjellen på Jesus og Muhammad).
Kristne trosmarkeringer vil ofte skape avstand da slike ytringer av mange vil oppfattes som et privat og personlig anliggende. Det er ganske rart om kristen-troende (ennå) ikke innser at deres ytringer eller atferd kan oppleves påtrengende og respektløs. Folk flest vil kanskje ha sine private livsanskuelser i fred og forstår også «takt og tone» i et mangfoldig arbeidsfellesskap. Trond Bakkevig konkluderer slik: «folk skal ikke tie stille om hvem de er». FØRST kristen, SÅ arbeidskollega og samfunnsborger? Hvem roper høyest nedenfor: prost Bakkevig eller jobb-ekspert Helene Tronstad Moe?
Teolog kritisk til råd fra Aftenpostens jobbekspert.
Dobbelt borgerskap
Ganske nylig har Stortingspresten(!) uttalt i avisen Dagen (21.10.2023) at en kristen har to slags statsborgerskap: «- Vi er både borgere i samfunnet, samtidig som vi i lys av troen er borgere i Guds rike». To slags identiteter? Det borger klart for både verdikonflikter og lojalitetskonflikter mellom de to «riker»: det himmelske og det jordiske. Hvilken styreform, hersker og autoritet skal den kristne adlyde? «La din vilje skje, i himmelen som jorden», ber de kristne i sitt Fadervår. Ikke nok med det, den kristen-troende må også beherske to slags språk; et «innafor» språk, et annet til bruk «utenfor» (Dagen 01.11.2023: To språk for å snakke om tro). Den doble identitet kom til uttrykk i Vårt Lands andakt 15.01.2024 gjennom overskriften: Hellig og alminnelig.
«Helliget vorde ditt navn. En studie i Fadervår », heter en bok utgitt av Land og Kirke i 1958 (den kan leses digitalt på nb.no). Biskop Ragnvald Indrebø kalte en annen av forfatterens bøker for en «gullgruve». Forfatter Egon Leer Salvesen har viet et eget avsnitt til det dobbelte borgerskap. Jeg siterer ham: «Som kristne eier vi borgerskapet i Guds rike. Ut fra dette grunnfaktum er vår borgerrett og vår borgerplikt gitt, og dette må avgjørende bestemme vårt daglige liv og virke… Dette dobbelte borgerskap fører med seg visse komplikasjoner».
Vårt Land brakte 25.12.2023 et intervju med den svensk-katolske biskop: Anders Arborelius. Han presiserer at det kristne Håp (gitt ved dåpen) er noe ganske annet enn alminnelig håp i menneskelig forstand. I en kirkelig-teologisk tankeverden betyr begrepene Tro – Håp – Kjærlighet – Rettferdighet – Frigjøring alltid «noe annet», hva enn folkekirkelig retorikk vil ha det til. (Se gjerne begrepene: rettferdiggjørelse og helliggjørelse).
«- Kristne står på et vis med en fot på jorden og en i himmelen. Iblant kan det være vanskelig å vite: Skal jeg støtte meg på den ene eller andre? Men jeg tror at vi kan finne en balanse, der vi allerede kjenner oss hjemme i Guds evighet og herlighet, samtidig som vi er engasjerte i verden, og våkne for hvordan vi kan gjøre den bedre. Å klare dette, avhenger av å stå i en relasjon til Jesus Kristus, slik at man ser med hans øyne på virkeligheten». (min utheving)
På samme tid har det kommet utbrudd av «diakonalt raseri» i Vårt Land. En diakon i Trefoldighetskirken skriver 21.12.2023 nedenstående, med Gaza-krigen som bakgrunn (også båtflyktninger blir nevnt). Hun forsikrer at «Gud» tåler hennes raseri.
«Hjelper bønnene og de brennende lysene? Det ser neimen ikke slik ut. Hvor er du, Gud – om du finnes? For første i gang i mitt lange liv tviler jeg seriøst. Jeg våkner midt på natten og får ikke sove. Jeg er sint. Min og vår tilnærming plager meg: maktesløsheten, demonstrasjonene, sangene, bønnene, sukkene og lystenningen: hva hjelper det?… Vi ber til Gud, vi ber om ledelse og om Guds inngripen. Er det mulig at vi kan tenne færre lys, satse mindre på Guds inngripen og faktisk ta saken mer i egne hender?«. (min utheving)
Jeg spør: skal dette være ny teologisk eller diakonal innsikt? Skal vi forstå det slik at Kirkens treenige Gud langt om lenge tillater større selvstendighet hos sine skapninger? Vi kan ellers konstatere at det er sterke lidenskapelige (religiøse?) emosjoner som aktiveres blant kristen-folket i nåværende Midtøsten-krig. «Israel» splitter samfunn, politiske partier, Akademia og familier (kanskje også familien Elgvin?).
Katolsk og protestantisk terror
Vi kan regne med at de som har det dobbelte borgerskap – to identiteter – ikke vil bli stilt for den himmelske domstol, hvilke forbrytelser de enn har begått. De er allerede sikret borgerskap (arverett?) i Guds rike «i lys av troen», for å sitere Stortingspresten ovenfor. (Jfr. Joh. 3:18). Det er ikke bare Kjell Arild Pollestad (han kaller seg «prest i unåde») som morer seg over DnKs «lekedemokrati». Han er tidligere dominikaner-pater.
Et lite sideblikk: inkvisisjonsjegerne i middelalderens århundrer ble hovedsakelig rekruttert fra dominikanerordenen. De ble ansett som særlig fryktløse og kalt «Herrens hunder». Disse munker spredte skrekk og uhygge, som også krigermunkene i Korstogenes århundrer. Torturinnretningene – barbariet – under den katolske Inkvisisjonen er hinsides fatteevne, særlig uhyggelig under den spansk-katolske dronning Isabellas regjeringstid. Kristenhetens morbide besettelse for tortur i fantasier og faktisk handling er verdt oppmerksomhet, om det er Det nye testamente, Peters apokalypse, kirkelære og straffelover, billedkunst, Dantes skrekk-kabinetter eller martyrenes lidelse og død (delvis frivillig og selvpåført) vi har som bakgrunns-materiale. Det er ikke kjent om Martin Luther hadde kunnskap om Inkvisisjonens terror, men straffelovene som ble innført i det protestantiske Norge-Danmark var svært brutale.
Tilbake til nåtiden: de fleste skjønner at en velgeroppslutning tett opp under 9% ved siste kirkevalg (av ca. 3 millioner stemmeberettigede) er et totalt nederlag, om ikke en katastrofe, for det som er kalt «kirkelig demokrati». I kirkestaten Vatikanet er det teokratiet som rår. Alle kan sjekke opp hvordan denne rare mannsstaten administreres. Se katolsk biskop Bernt Eidsvigs foredrag på DnKs Kirkemøte i 2010.
Kirkemøtet i Tønsberg 2010 – Respons ved presentasjon av hovedtemaet «Luther glede». (PDF fil)
DnK bør i framtiden kanskje nøye seg med den form for foreningsdemokrati de fleste frivillige organisasjoner praktiserer. Hvis det var en «stat i staten» DnK ville bygge opp, etter politisk mønster, har kirkevalget forhåpentlig satt effektiv stopper for slike maktambisjoner hos kirketoppene. Selveste «regjeringssjefen» gjennom 8 år, Kristin Gunleiksrud Raaum, har fått Vårt Lands Petter Dass-pris 2023; «for å være en representant for kristentroen i en polarisert og sekularisert verden». Vi har knapt hørt om annet enn LHBT-ideologien i hennes regjeringstid. Med kirkepartier har hun selv bidratt til polarisering og sekularisering, i likhet med avtroppende Oslo-biskop Kari Veiteberg.
Mange peker nå på MF-professor Sturla Stålsett som Veitebergs etterfølger i bispestolen, men det vil ikke ta seg pent ut om Gunnar Stålsetts sønn og Kari Veitebergs svoger (igjen) stiller som bispekandidat til Oslo bispedømme. Sturla Stålsett er gift med Anne Veiteberg, tidligere forlagssjef i Verbum OG medlem av ledergruppa i Bibelselskapet. Hun har jobbet med bistand i Kirkens Nødhjelp og vært generalsekretær i Norske kirkeakademier. Anne Veiteberg er nå redaktør av tidsskriftet: Kirke og Kultur. Slektstreet spenner vidt. Søster Gry Stålsett var for noen år siden en svært profilert (religions)psykolog ved Modum Bad, med tilknytning til Menighetsfakultetet/MF som førsteamanuensis eller professor.
Den umulige religionsdialogen
Hva skal dagens kirkelærere, fortolkere og oversettere gjøre med Jesu fariseerhat som gjennomstrømmer evangelieskriftene? Når Jesus fra Nazareth knapt kunne tåle sine nærmeste (jødiske) åndsfrender – uten grove utskjellinger – er det lite sannsynlig at han ville godkjent noen som helst dialog med muslimer. Det kirke-kristne muslimhatet har bølget fram og tilbake siden 700-tallet, velkjent også hos Martin Luther. Fordømmelser og trusler på liv og helse er både evangelisk, apostolisk OG luthersk.
Se gjerne den brutale prekenteksten for 19. søndag i treenighetstiden: Matteus 5, 20-26. Jesus truer her med domstolen og «helvetes ild» for å bli sint på sin bror, hva de to tekst- og prekenfortolkerne «Lillesøndag» i Vårt Land beleilig omgår. Hvem er den «bror» Jesus har i tankene? Ganske klart er at Jesus ikke ser bjelken i sitt eget øye, da han truet sine samtidige meningsmotstandere med langt verre (de-humaniserende) skjellsord.
Når ble Jesus «lovlærer», slik MF-professor Ole Jakob Filtvedt omtaler ham? Skulle ikke Jesus med sin person og autoritet oppfylle Loven (og Profetene) – og derved oppheve den? Kristendommens bibelinndeling i det «gamle» og «nye» testamente skal vel nettopp understreke Lovens ugyldighet. I middelalderens domkirker og katedraler er jødehatet sakralisert. I kirkekunsten er motsetningen Lov – Evangelium symbolisert ved to kvinneskikkelser, hvor den ene representerer Ecclesia, den andre Synagogen. Sistnevnte har bind for øynene: forblindet!
Kirkehistorien viser volden og lovløsheten når autoritets- og persondyrkelsen trer i stedet for sivilisert Lov og Rett. Ingen kristenrett eller kirkerett kunne beskytte sivilbefolkningen mot slaveri, misjonsimperialisme, kolonikriger, religions – og kirkekriger. «Gå først og forlik deg med din bror», sier Jesus. Verken han selv, apostlene eller senere kirkelærere kunne oppfylle dette bud, verken i synet på kjønn, klasse eller rase. Det er opplagt pinlig for frigjøringsteologene at både Jesus og Paulus forsvarte samtidens slaveinstitusjon. Vi har mange eksempler på hvordan Bibelselskapets oversettere har gjort og gjør sine revideringer av støtende bibeltekster ut fra «sensitivitetshensyn» og ideologiske posisjoner. Det nye er at de hyppige revisjoner ikke lenger skjer ubemerket i «lukkede rom».
Over- og underordningsideologien ble erstattet og videreført i det kristne Europa, i vest og øst, gjennom føydalsamfunnets klasseinndeling, leilendingesystemet og livegenskapet. Først i revolusjonens århundre fra slutten av 1700-tallet ble folkemassene mobilisert til opprør og frigjøring fra lenkene under geistlighetens og aristokratiets utbytting og tyranni. Ikke underlig om hard kristendom måtte ende i hard ateisme. (Husmannsvesenet i statskirkelandet Norge ble ikke avskaffet før begynnelsen av 1900-tallet).
Maktkamp i kirkesamfunnene
Når kommunikasjonen internt mellom kristen-troende aktører og fraksjoner ofte bryter sammen, får vi nok et pinlig eksempel på hvordan ideologisk rettroenhet overstyrer den felles Kristus-troen. Tross en felles kristen identitet kjemper de mer mot hverandre – enn sammen. Men alle kirkesamfunn strever med å tilpasse bibel og teologi dagens samfunnsforhold. Også pave Frans, som har invitert sine biskoper til refleksjoner om en «mindre maskulin teologi». Tenk det! Også konservative kirkesamfunn gjør sine små justeringer, skritt for skritt, akkurat slik Den norske kirke gjorde gjennom det forrige århundret. Det betyr nye runder med konflikt og splittelse. Den ny-liberale teologi fra 1960-årene har ervervet makten i Den norske kirke, også i avisen Vårt Land, men det råder ingen fredstilstand. Mange aktive kristne føler seg fremmede i en «feministkirke» og/eller «homokirke». Det er alltid mangfoldet som forsvinner når gruppeidentiteten overtar. Når ulike teologier støter sammen utøves ulik grad av sosial kontroll.
Om det er en norsk-katolsk eller norsk-luthersk identitet som feires i kristningsjubileene dette tiår, blir ikke klart for oss. Teologiske skillelinjer står ikke på dagsorden når «gudsrommet» skal åpnes i forsoningens og mangfoldets navn. Men det kan være liten tvil om at den tusenårige katolske middelalder står som Kirkens storhetstid. Det tør være kjent at lutherske og reformerte kirker renset ut nær sagt alt «katolsk» i kirkerommene. Økumeniske gudstjenester kan ikke glatte over de bitre og dype motsetninger som stadig finnes mellom kirkesamfunnene, etter århundrers fiendskap. I senere år har DnK hentet inn igjen katolske tradisjoner, ritualer og symboler, som eksempelvis messing, prosesjoner, lystenning, tidebønner, valfartssteder og pilegrimsleder… Julekrybben har fått mer framtredende plass. Maria-statuer er restaurert og gjeninnført i noen kirker. Kanskje er røkelsen også på vei inn? (Se magasinet Strek nr 5 2023). Katolske helgener og middelalder-mystikere gjenoppdages. Lutherske prester oppsøker gjerne «Ignatiansk retreat» i katolske klostre.
«Ordet» (skrift og preken) er ikke lenger nok. Nå skal alle sanser tas i bruk, og da «stjeler» DnK fra mange religiøse tradisjoner: katolsk, ortodoks og «alternativ åndelighet». Jeg personlig har aldri kjent det som i Vårt Land 2016 ble kalt «Fosse-kraften», men det kan godt tenkes at Jon Fosses katolske mystikk tiltrekker «åndelig søkende» mennesker mer enn fotballgudstjenester i DnK (jfr. Fredrikstad domkirke og Petrikirken i Stavanger). DnK lykkes dårlig med å finne balansen mellom høytid og folkelighet, eksklusivitet og mangfold, det hellige og profane…
Vi har nylig sett at bare noen ørsmå justeringer i den felles oldkirkelige bekjennelse: Apostolicum (endring av pronomen fra «jeg tror» til «vi tror») vekker motstand hos bispemakten i DnK og liturgikkens spesialister. «Rett Lære», bekjennelses-fundamentalismen, kan ikke fravikes med mindre biskopene beslutter noe annet. Se uttalelser i Vårt Land om denne saken av biskop Kari Mangsrud Alvsvåg (Borg) og biskop Ragnhild Jepsen (Bjørgvin). Presteordinerte feminister bøyer lydig kne for de hellige kirkefedrenes lære og autoritet. De bærer tre mannshoder på sin hals…
Kristen misjon blant eksempelvis jøder, muslimer og buddhister ville være meningsløst hvis det var samme gud alle religioner forkynte, ad ulike veier. Vi vet godt at det ikke er tilfelle! «Ingen kommer til Faderen uten ved meg», sier Jesus i Joh. 14:6. Dette er Kirkens og Misjonens budskap også i dag. Det stemmer derfor ikke når prest og ny-apologet Kjell Arnold Nyhus i Vårt Land 03.08.2023 sier at «alle mennesker har direkte adgang til Gud» (uten mellomledd). Han hevder at gudstroen er allmenn og universell, og at «Gud er alle menneskers gud uavhengig av hvilken tro de har». Men som kirkelig ordinert prest kan det bare være Kristus-troen Nyhus bekjenner seg til, og som danner grunnlag for hans såkalte erfaringsbaserte tro. Nettopp fordi Kristus-troen ikke er verken allmenn eller universell driver Kirken omfattende misjonsvirksomhet på alle kontinenter.
Et åndspreget gudsbilde oppstiller ingen «lære om Gud»: verken dogmer, urørlige postulater, gudsbevis/apologetikk eller lærde teologiske avhandlinger. Islam og Jødedommens «bekjennelse» er oppsummert i 1-2 setninger. Ingen av dem har gjort sine menneskelige patriarker, profeter eller religionslærere til «Gud», slik Kristendommen har gjort med sitt fatale Jesus-dogme. Det er klart en voldsom provokasjon, om ikke en krigserklæring, mot alle andre religioner og religionsstiftere.
Teologiske strategier
Det kan se ut til at MF-teolog og prekenholder (ekseget) i Vårt Lands spalte «Lillesøndag», Hilde Brekke Møller, forsøker å nedtone oldkirkens polarisering mellom det gamle og det nye testamente.
Lillesøndag: Jesus bygger på de jødiske reglene
Sentralt hos de tidlige (hellige) kirkefedre i Romerkirken var oppfatningen at den gammel-testamentlige gud hadde forkastet sitt folk og inngått «en ny pakt» med de kristne. De anså seg som det nye «utvalgte folk» og Abrahams rettmessige (åndelige) arvinger. Jesu apostler og etterfølgere er Himmelrikets arvinger, slik nær alle prekener og andakter utlegger ny-testamentlige skrifter. I Vårt Lands daglige andakt 15.01.2024 var bibelordet: 1. Korinter 10, 1-4. Israelittenes vandring gjennom Dødehavet og «manna i ørkenen» skal angivelig peke mot den kristne dåp og nattverd, det fortolkeren avslørende kaller «de nye identitetsfortellingene for Guds folk».
kristen-ressurs.no/Bibelen/Johannes-Jeg er.htm
Å plassere Jesus fra Nazaret innenfor israelittisk-jødisk tradisjon og religionsutvikling i hans egen oldtid (kontekst!), mer bestemt innenfor det eskatologisk-apokalyptiske sektmiljøet han tilhørte, må nødvendigvis skape problemer for kirkelojale dogmatikere og systematiske teologer. Jesus framstår verken unik, overhistorisk eller guddommelig. Med historisk perspektiv og normale leseferdigheter blir det ikke mye igjen av «Gåten Jesus» (se TF-teologen Notto R. Thelles bok med samme tittel).
I 2013 vakte daværende MF-stipendiat Hilde Brekke Møller en viss oppstandelse i bl.a. Vårt Land. Hun hadde den gang en annen strategi, da hun stilte seg åpen til spørsmålet om Jesu historisitet; har han levd, eller er han en mytisk figur? Hun kom i polemikk med TFs teologiprofessor Halvor Moxnes, som vel står i en lignende «spagat». I Moxnes’ tankeverden diskuteres om overleveringen av de sentrale dogmer/trossannheter i kristendommen er basert på faktiske hendelser, eller: rykter, visjoner, minner? Subjektive «troserfaringer»?
Bibelforskere strides om Jesu eksistens
Mange år senere kunne vi spørre: hvilken Jesus har den ny-testamentlige MF-forsker, Hilde Brekke Møller, falt ned på: den mytiske, historiske eller dogmatiske? Svaret har implikasjoner av svært alvorlig grad. Det er ingen «tankelek». I jakten på den historiske Jesus er tre faser oppstilt: Første jakt (1770-1906), Andre jakt (1950-1980/90), Tredje jakt (1980 til vår tid). Kilde her: Fartein Valen-Senstad, 2006. Jeg kjenner ikke til at akademisk teologi har innledet en fjerde fase i «jakten på den historiske Jesus», men det er kanskje den fasen som gjenstår?
Dialog- og lytteteologi
Den synodale vei: en lyttende kirke
Kirken må lytte til de undertrykte
At lytte til den anden og forandres i dialog: Gæstfrihed på sprogets grænse
Først i vår tid finner kirkesamfunnene det opportunt å «lytte» til de undertryktes erfaringer. Hvorfor ikke FØR? En slags «lytte-teologi» er under utarbeidelse. Se seminar ved MF 2022: Lytting som teologisk praksis. Også ved Aarhus universitet pågår kryptiske og intrikate studier blant teologer om dialog-konseptet. Jeg siterer fra Aarhus-teologene 2022:
«Derfor koncentrerer dette forskningsprosjektet sig om «mellemrummet» imellem dialogpartnere og det «krydsfelt» af forskellige perspektiver, gennom (dia) hvilket dialogen finder sted. Det er her, hvor sproget eller fornuften (logos) kommer «til orde», og hvor det guddommelige Ord ifølge Johannesevangeliet kan blive kød og bo iblandt os (jf. Joh. 1,1). Den kristne tradition forudsætter Åndens inkarnation i en menneskekrop og dens semiose i det betydningsskabende rum imellom os».
Fra Kirkemøtet 2023 lyder det grandiose selvbildet slik:
«Kyrkja har eit bodskap om håp i ei uroleg verd. Paulus skriv i brevet til Filipperne: Guds fred, som går over all forstand, skal vera dykkar hjarte og tankar i Kristus Jesus» (Fil 4,7)…. Kyrkja er ei håpsrørsle. Oppdraget vårt er grunngjeve i Guds kjærleik til heile skaparverket og ansvaret vårt for å verne om alt det skapte. Håpet er vissa om at Gud ikkje har forlate vår verd. Evangeliet om den oppstandne Jesus Kristus gjev næring til håpet om fred og forsoning, og kraft til endring i møte med klimakrise og urettferd». (min utheving)
Det som for noen er «trygge kirker» er for andre «utrygge kirker». Ingen har vel vært så utrygge som «Guds lille barneskare». Inkluderings- og ekskluderings-mekanismene er stadig virksomme. Det har alltid vært et Innenfor og Utenfor. En ikke-binær prest har nå fått stilling i en «trygg kirke» i Sør-Hålogaland bispedømme, med store medieoppslag. På samme tid spør en gruppe konservative teologistudenter ved NLA Bergen om de vil være uønsket som prester i Den norske kirke (jfr. avisen Dagen). Ja, mye tyder på yrkesforbud, uttalt eller uuttalt. Det er velkjent gjennom hele Kirkens historie. Makten som nåværende preses Olav Fykse Tveit og biskop Kari Veiteberg utøver i Den norske kirke er like kritikkverdig som den makt konservative biskoper utøvet tidligere i det forrige århundret. (Se eksempelvis Calmeyergate-linjen og Geilo-møtene).
Kirkepolitiker og prest/prost Trond Bakkevig skriver og synser i Vårt Land om kirken som aktiv samfunnsaktør. Tusen års kirkelig diktatur, først 500 år katolsk og deretter 500 år protestantisk, oppsummeres pliktskyldig i et par (generelle) setninger: «Kristen og annen gudstro har vært brukt til godt og ondt. Den har vært brukt til å legitimere slaveri, korstog, kvinneundertrykkelse og kolonialisme». Ferdig med det? Hvordan kan en kirke og religion som på teologisk-dogmatisk grunnlag i mer enn halvannet årtusen, systematisk og med grusomme maktmidler, har forfulgt minoriteter, «hekser» og kjettere/vranglærere plutselig bli verner av «samfunnets grunnleggende verdier»?
Kirken skal bidra til å verne samfunnets grunnleggende verdier
Tro og tvil
Et satsningsområde i kirke og teologi er diakoniforskning. «Evangeliet i handling» og «handlingsorientert nestekjærlighet» er formuleringer diakoniforsker ved VID, Gyrid Gunnes, benytter i Vårt Land 07.08.2023. Det handler visstnok også om hvilken bistandsorganisasjon/misjonsorganisasjon – eks. Caritas eller NOAS – som praktiserer «rett nestekjærlighet», eller det Gunnes i Klassekampens spalte har kalt «genuin kristusetterfølgelse i dag».
Lutherkirkens demonisering av samisk kultur og religiøsitet har selvsagt vært kjent blant teologene, men først når en offentlig granskningskommisjon avslører overgrepene skal DnK vurdere om det trengs «en ny teologi» eller «nye teologier» (Vårt Land 27.november 2023). Hvor mange teologier (teorier) ble ikke konstruert gjennom 1900-tallet? Etter alle katastrofer i det kristne Europa ble den kirkelig-teologiske utfordring å holde sammen «tro og tvil», hva kanskje også dagens teologer strever med?
I kristelige aviser kunne vi nylig lese om «Troens tilbakekomst» OG om en gruppe tvilende praktiserende prester i DnK som anonymt har fått oppmerksomhet i en nylig masteravhandling ved MF (publisert i engelsk utgave). Det er ikke første gang tvilende eller ikke-troende praktiserende prester snakker ut – under full diskresjon. Hvordan de rasjonaliserer eller begrunner og forsvarer sin yrkesrolle/prestetjeneste er ikke hva undertegnede forbinder med integritet og sannferdighet.
Ikke-troende prester snakker ut
MF-teolog og professor Olav Valen-Senstad utga «Ordet og troen» i 1946 (Land og Kirke). Her skiller han mellom ærlig og uærlig tvil. Den siste er et Satans verk. I et avsnitt forteller han om sin personlige «trosreise» og hvordan Satan ble utmanøvrert. All hans tvil forsvant. Det sirkulerer en rekke teologier i vår tid: skapelsesteologi, frigjøringsteologi/kontekstuell teologi, dialogteologi, lytteteologi, rettferdsteologi, sårbarhetsteologi, samfunnsteologi/politisk teologi, ærlighetsteologi, forsoningsteologi…
Hvilken åndskamp?
Hva som er åndelig realitet i dag får vi liten klarhet i. Djevel-troen ble ikke oppfunnet av Marin Luther, men gjennomsyrer grunnlagsskriftene, lære, kirkehistorie og illustrasjoner fra begynnelsen. Også mentalitet og dagligliv gjennom middelalderens årtusen. Djevel-troen forstyrret søvnmønster og døgnrytme, for natten tilhørte mørkets herre: Satan. Han lurte rett utenfor soveromsdøren og kunne plage de sovende også i deres drømmer («heksesabbaten» foregikk også om natten). Middelaldermenneskene hengte opp amuletter og krusifikser i håp om at Satan/djevelen lot huset i fred. Exorcistene hadde svært travle tider.
Det blir lettere komisk når først Martha Louises engler vakte forargelse i kristen-Norge for noen år siden, og nå sjaman Dureks åndevesener. Preses i DnK sier i Vårt Land 15.12.2023: «– Det er viktig å ikke blande uttrykk om ånder og åndeutdrivelse inn i spørsmål om barneoppdragelse. Dette kan ikke kirken stå for, og vi advarer andre fra å drive med slikt». Han presiserer at kirken tar avstand fra exorcisme. Men Jesus er vel religionshistoriens mest kjente exorcist?
Det vrimler av ånder, engler og demoner i Det nye testamente. Jesus kommuniserer med (inkarnerte) demoner, også gjennom direkte tiltale. Jeg minner om episoden i Matteus 17, 14-18, da en mann brakte til ham sin «månesyke» sønn: «Jesus talte myndig til ham, så den onde ånd fór ut. Og gutten ble frisk fra samme stund». Ellers har ikke Jesus synspunkter på barneoppdragelse, men det har Martin Luther! Hos ham finnes bare lydige eller ulydige barn (ikke «utagerende»).
Det ville være mer opplysende om kirkelederne snakket sammen om exorcisme og hva det betyr å «forsake djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen». Dåpskandidatene fra oldkirkens tid måtte gjennomgå exorcisme og avsvergelse til djevelen. Røkelsesbegeret som svinges over alter og nattverdselementer i den katolske messe skal fordrive djevelen og det onde…
Den tiende (og ellevte) landeplage…
Med evangelisk-luthersk lære nedfelt i Grunnloven må forholdet til andre religioner og livssyn bli et betent tema. Det finnes verken livssynsåpenhet, religionspluralisme eller minoritetsvern i Confessio Augustana (CA). Heller ikke i Det nye testamente. Noen av kristenarvens teologer/apologeter har søkt å isolere islamhatet til høyre-ekstremister og/eller Gates of Vienna (med år 1683 som tidsskille), slik man forsøker å avgrense jødehatet i tid og sted, eller til bestemte grupperinger.
Igjen: islamhatet har bølget fram og tilbake siden 700-tallet og når i dag langt inn i brede kretser av kristenheten. Afrika har i århundrer vært «slagmark» for religionskampen mellom kristendom og islam, både i øst og vest, nord og sør på kontinentet. I Nigeria har verken Bibelen eller Koranen, Jesus eller Muhammad brakt mellomfolkelig fred. I vår tid kan det være liten tvil om at islam oppfattes som det kristne Vestens fiende nr. 1. Skjønt, også sekularismen svever som et truende spøkelse over den kristne verden. Den kristne Hege Storhaug fikk stor oppmerksomhet med boken «Islam – den ellevte landeplage» (2015). Tittelen henspiller som kjent på Arnulf Øverlands foredrag i 1933: «Kristendommen, den tiende landeplage». Med Olavsarven og Lutherarven kan vi vel si at den tiende landeplage fortsatt hjemsøker vårt land. De kristne feier helst for andres dør enn sin egen, for selv forkynner de bare det glade og gode budskap: «kjærleikens Gud».
Da blir spørsmålet: hvorfor lar kristen tro seg så lett «misbruke»? Hvem er de falske profeter i vår tid? Nå har det kommet avsløringer om den avdøde leder og pastor (kalt: TB Joshua) for en kristen nigeriansk megakirke, med de sedvanlige ingredienser: vold, overgrep og barnemishandling.
TB Joshua: Megakirkeleder voldtok og torturerte troende, finner BBC – BBC News
I misjonslandet Kenya står en kristen kirkeleder/pastor, Paul Mackenzie Nthenge, anklaget for massakre på flere hundre mennesker på sin eiendom (over 200 ble meldt savnet). Innenriksministeren i Kenya har omtalt ham som «en av landets høyest profilerte pastorer».
Dødstallet har passert 400 i sekt i Kenya | ABC Nyheter
Hvorvidt «Herrens motstandshær» i Uganda er aktiv i dag, vites ikke. Men medlemmene av en dommedagssekt i Uganda ble utslettet i en massakre på begynnelsen av 2000-tallet (mellom 7-900 døde). Ofrene ble stengt inne i en kirke uten fluktmuligheter før kirken ble satt i brann. Sektens navn: «Bevegelsen for gjenopprettelsen av De ti bud». Lederne hevdet at de hadde fått åpenbaringer av Jomfru Maria. De hadde mottatt nøyaktig dato for verdens undergang. Samfunnet og stedet de bygget opp ble også kalt «Jomfru Marias tilfluktssted» og «Noahs ark»… En av profilene eller stifterne av sekten/menigheten var Joseph Kibwetere; tidligere statsråd i regjeringen og sterkt troende katolikk.
Livsfarlige kristne dommedagssekter har operert i flere verdensdeler bare det siste århundret, men de kalles helst «ny-religiøse bevegelser» i norske oppslagsverk. Sektmedlemmene får instruksjoner om å selge alle sine eiendeler. Tankekontroll og isolasjon er blant de indoktrinerings-teknikker som gjør sektmedlemmene til nærmest viljeløse zombier, også tilbøyelige til kollektivt selvmord. (Noen stikkord: Charles Manson, David Koresh, Guds barn, Jonestown og pastor Jim Jones, Soltemplets orden, den japanske dommedagssekten Aum Shinrikyo, Heavens gate m.fl.).
Kristendommens kamp mot islam/islamisme utspiller seg nå i Nord-Afrika. Hva gjør kristne misjonærer (også Strømmestiftelsen og Kirkens Nødhjelp) i Mali og tilliggende stater i det muslimsk-dominerte Sahelbeltet? De siste 20 år har Mali vært et hovedsatsningsland for norske misjonsorganisasjoner. Den vidt utbredte nomadiske, muslimske folkegruppe, fulani/foulbe, har vært og er et særlig misjonsobjekt.
Den kristelige avisen Dagen, med sjefredaktør Vebjørn Selbekk, har gjennom årene publisert mange sterke ord og anklager mot Islam/islamisme og profeten Muhammad. Igjen: boken til DnKs sokneprest Einar Gelius ble godt mottatt i avisen Dagen. Svart – hvitt må det være! Det er den eldgamle korsfarer-mentaliteten vi gjenkjenner hos Jesus-dyrkeren Gelius. Han benytter enhver anledning til å svartmale sine fiender og motstandere, slik også Jesus gjorde det. Tross all hets har en norsk-muslimsk identitet snarere styrket seg.
Hvem som påberoper seg «arverettighetene» – kalt: landløftene – til Det hellige land avgrenser Trond Bakkevig til en konflikt mellom jøder og muslimer. Han holder sin egen religion utenfor og nøyer seg med dette utsagn: «For kristne er landet hellig fordi kirken tror at Gud ble menneske der, med en historie og et stedbundet liv». (kilde: Vårt Land). Ja, og nettopp derfor har kirke og kristendom holdt liv i konflikten inntil vår tid.
Det er kanskje på tide å spørre: skulle vi heller sammenligne Muhammad med Kirkens elitekrigere: den frankiske krigsherren Karl Martell, keiser og kriger Karl den store (kronet til keiser av paven), krigerkongen Olav «den hellige», Tempelridderne? Eller, hva med å sidestille Paulus og Muhammad, henholdsvis apostel og profet: barn av sin tid? De foretok begge en «himmelreise» og mottok åpenbaringer. De oppstilte begge formaninger, bud og leveregler for gudsdyrkelse og det praktiske liv. De var ikke syndfrie/ufeilbarlige som den uangripelige Jesus sies å være.
«Skap et større vi!»
Dette var overskriften i den luthersk presteordinerte Gyrid Gunnes’ kronikk i Klassekampen 30.november 2023. Det ligger nær å tenke at det er en (nasjonal) folkekirke-identitet som søkes skapt gjennom en kunstig sammenstilling av «kristen og humanistisk arv» i Grunnloven §2. Men et slikt «større vi» finnes ikke, verken i grunnlagsskrifter, bekjennelse eller faktisk historie.
Utskillelsens dag blir tvert om manet fram i prekenteksten siste søndag i kirkeåret – før adventstiden innledes: Domssøndag/Kristi kongedag. Bibeltekst: Matteus 25, 31-46. Det er «alvorets dag», sies det. I liberal-teologiske kretser er dom, frelse og fortapelse kalt «livsalvoret». De snakker heller om fortapelsens mulighet enn om fortapelsens realitet. I lignelsens form anskueliggjør Jesus utskillelsen av en gruppe mennesker til venstre side, en annen til høyre side; slik gjeteren skiller geitene fra sauene (høyre-venstre aksen har sterk symbolsk betydning i kristendommen).
Når denne og lignende bibeltekster i det nye testamente skal kontekstualiseres løper fortolkerens fantasi løpsk, også i Vårt Land. Her ble ny-testamentlige formaninger om å «våke og be» til WOKE… «Stay woke!» skriver presten Knut Grønvik om bibelteksten i Matteus 25, 1-13. Han omtolker slik: «Vær våken og bevisst mot urett, lokalt og globalt. Behovet er der. Som i USA på 1930-tallet og i Det hellige land omkring år 30. Og nå».
Klassisk kristendom finnes ikke, skriver Trond Bakkevig i Vårt Land 01.10.2023. Hvorfor blir da oldkirkens bekjennelser – den apostoliske eller den nikenske – gjentatt uten revisjoner, også i Bakkevigs kirke hver eneste søndag? Hvorfor splitter samlivsspørsmål alle kirkesamfunn hvis det ikke finnes en såkalt klassisk samlivsetikk, begrunnet i bibel og det nye testamente? Bakkevigs kirke i en protestantisk-luthersk skandinavisk utkant er ikke «verdens navle», slik man ofte får inntrykk av. Makten og ortodoksien består, også i den såkalte Folkekirken.
«Når teologihistorien skrives slik, er det lett å overse at nåtidig teologi alltid er del av en samtidig kontekst. Det gjelder enten den kaller seg konservativ, liberal eller radikal. Kirkens lære ble aldri til i et lukket, kirkelig rom. Det noen kaller «klassisk kristendom» ble til i vekselvirkning mellom politikk, teologi og kirkemakt….. Kirkens tro er at Den hellige ånd er virksom i alt, også i kritisk tenkning. Salmisten sier om Gud: «Du sender ut din Ånd, … du gjør jorden ny.»» (min utheving).
Salmisten(e) i den hebraiske bibel kjente nok ikke Treenighetslærens 3 personer. Eller var Den hellige ånd (pinseånden) virksom hos salmisten(e) – uten at de visste det? Ingen nåtidig teologi eller samtidig kontekst har brakt dogme-Jesus og/eller ideal-Jesus ned fra henholdsvis himmeltronen eller pidestallen. Når Bakkevigs kirkegud (Kristus?) skiftet mening fra 1960-årene og Den hellige ånd plutselig er blitt «virksom i kritisk tenkning», bekreftes treenighetsgudens uberegnelighet. Han kan når som helst «gjenoppstå» i den autoritære herskerskikkelse vi kjenner fra årtusener tilbake – hvis teologene finner det formålstjenlig ut fra aktuell «kontekst». Slik er makten Kirkens teologer og geistlige har utøvet i fortid og nåtid. Nå flyr tilfeldigvis Den hellige ånd dit ny-liberale og feministiske teologer vil, men den samme Ånden er vel også Pavens kunnskapskilde og veileder?
Den kristne (treenige) Gud er like stor og mektig – eller like liten – som hans «skapere». Han er svak eller sterk, liten eller stor, avmektig eller allmektig når det trengs. Tilsynelatende uanfektet av Kirkens voldsteologi og voldshistorie skal kristne freds- og godhetsapostler (selverklærte Håps- og Lysbærere) visstnok redde verden. Det er ikke måte på selvopphøyelse. I det nye testamente møter man betegnelsene: de hellige, de utvalgte, de salige… Den kristne blir «en ny skapning» ved Dåpen, Troen, Ånden og Blodet. De mener seg stadig kalt til å være «lys og salt» i verden. Kristne selvbilder påkaller særlig oppmerksomhet. Kirkehistorien(e) kan gi god informasjon om hvordan kristendommen forstår seg selv. Bare noen nevnt:
2000 år med Kristus : kristendommens historie.
Kirke og misjon gjennom 2000 år – Brynjar Haraldsø – heftet(9788252044508) | Adlibris Bokhandel
Legg igjen en kommentar