Kristendommen: Underkastelsens religion

i

Av Grete Ullestad.
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.

«I Jesu navn skal derfor
 hvert kne bøye seg,
 i himmelen, på jorden og under jorden,

 og hver tunge skal bekjenne
 at Jesus Kristus er Herre,
 til Gud Faders ære!»[1]

Vi vet lite om Jesus før han som 30-åring lot seg døpe av
Johannes og opplevde sin skjellsettende religiøse åpenbaring og
utvelgelse, da Den hellige Ånd steg ned over ham i form av en
due. Guttebarnet i krybbe og stall ble som voksen mann en
splittende, fanatisk doms- og endetidspredikant[2]. Gjennom 2-3
år hastet han rundt, kjempet med og mot onde ånder (demonene) og
forkynte frelse fra synd og sykdom: «Omvend dere, for Guds rike
(himlenes rike) er kommet nær»[3].

Tros- og lydighetskravet var absolutt! Jesus fra Nazareth truet
sine landsmenn med de verste straffetrusler, da de avviste ham
som den «messias» de ventet på. Jesus møtte både motstand og
likegyldighet på sine vandringer, blant annet i flere galileiske
byer (hans hjemtrakter). Han slynget «helvetes ild» kollektivt
over de byer som ikke tok imot ham og disiplene slik han
forventet.

Jesus forkynte ufred og splid i nær sagt alle relasjoner[4].
Fredsfyrsten ble Stridsfyrsten[5]. Såkalt «trosfrihet»,
religionsdialog, likeverdighet og menneskerettigheter var ham
helt fremmed. Jesu aggressive utskjellinger er svært grove og
dehumaniserende, slik han ved betegnelsene «ormeyngel» og
«hvitkalkede graver», avslører sitt forkastelige menneskesyn.

Man kan bli ganske forskrekket over hvordan en kvinnelig teolog i
2020 rettferdiggjør og «forstår» Jesu stygge språkbruk[6]. Når
ikke en gang «Guds enbårne Sønn» kan opptre anstendig, kan man
kanskje ikke forvente annen atferd og språkbruk fra hans
etterfølgere, som stadig holder ham for et opphøyet, etisk
unntaksmenneske[7].

Lys, lydighet og ildovn

Bare den som Jesus utvalgte og som lydig forlot alt og fulgte
ham, var ham verdig. For denne guddommeliggjorte oldtidsprofet –
mannsguden – skal «hvert kne bøye seg». Den som ikke faller på
kne foran krybben eller alteret, skal med Jesu ord «kastes i
mørket utenfor». Dette er den mørke baksiden av juleidyllen som
den såkalte «Folkekirke» («inkluderingskirken») tier stille om.

Bildet av knelende (mannlige) muslimer i moskeen er et populært
innslag i det norske mediebildet. Ved en luthersk preste- og
bispeinnvielse kneler kandidaten ved alteret. Ved en katolsk
innvielse ligger kandidaten langflat på gulvet med ansiktet ned.
Da kalles det ikke underkastelse, men «overgivelse»[8].

Den lysende Stjerne – Kristuslyset – på Betlehemsmarken skinner
ikke over kirkehistorien[6]. Jesu etterfølgere i hans Kirke på
jorden tok hans ord helt bokstavelig og kastet de ulydige på
ilden («ildovnen»)[9]. Kollektive straffetrusler over utpekte
grupper skulle bli et kjent innslag i kristendommens senere
historie, som i den evangelisk-lutherske bekjennelse (Augustana
artikkel 1 og 16)[10].

Jødene ble ikke bare utskjelt og terrorisert, tvangsforvist til
ghettoen, men også forvist fra land etter land[11]. Så sent som i
1814 ble jødene utestengt fra Lutherlandet Norge. Det var ikke
rom for dem i herberget. Veien var smal og porten trang.
Utestengelse, segregering, landsforvisning og bannlysing har
rammet mange folkegrupper og enkeltmennesker der hvor kirke og
misjon plantet korset.

Det nye testamente (den kristne bibel) og den senere kirkelære er
full av polariserende, utskillende og fordømmende utsagn. Det
lyder igjen og igjen: utenfor sekten, menigheten og Kirken finnes
ingen frelse eller nåde. Den som ikke er våken eller avslår
invitasjonen til den himmelske bryllupsfest, skal lide en svært
brutal skjebne.

«De helliges samfunn» identifiserer seg ved nattverdbordet når de
eter Jesu kropp og drikker hans blod. Dette spesielle
måltidsfellesskap («nådemiddel») i Kirken skal endog være en
forespeiling av det «himmelske gjestebud» i det kommende
gudsriket. Ved Troen og Sakramentene får den kristne en ny
gruppetilhørighet og identitet som «Guds utvalgte», «Guds barn»
eller «Kristi brud».

Gift med Jesus

Flere ønsker å være «Kristi brud»[12]. I en andakt i Vårt Land
(19. desember 2020) blir bibelordet hos Matteus 1:18-26 utlagt av
en kvinnelig «brud». Denne forkynner forteller at Maria hver dag
gikk «med en kriblende forventning» om at snart kom Josef…. Men
ingen skriftreferanser støtter en slik beskrivelse av Marias
følelsesliv. Det erotiske elementet er klart tilstede hos
brude-forkynneren når Marias forventning overføres til foreningen
av «Kristus og menigheten». Det er en hemmelighetsfull og
eksklusiv «forening» som varsles. Sterke følelser er i sving:
lengsel, kribling og sitring… Altså en svært intim relasjon som
brudgommen formodentlig skal innlede med alle bryllupsgjestene
(menigheten)? Det må sannelig bli et brokete samliv. Hva med
barnet og oldingen i dette samlivet mellom brud og brudgom?

Bruden får ikke vite når bryllupsfesten skal holdes, men har bare
fått instruksjon om å holde seg klar til brudgommen kommer for å
hente henne. Det er ingen brudgom verdig å holde sin kommende
brud i slik uvitenhet. Men overraskelsesmomentet har spilt en
avgjørende rolle i Kirkens lære om Dommen og de to utganger.
Utsorteringen vil kanskje bli enklere slik.

Han skal komme «som en tyv om natten»[13]. Et annet sted, i Lukas
kapittel 21, varsler Jesus kosmiske rystelser, trengsler, redsel
og gru før Menneskesønnen «kommer i skyen med stor makt og
herlighet».

Det er nå en gang slik med treenighetsgudens personer[14] at man
ikke alltid vet hvem av dem som sier og gjør hva. Vil Faderen og
engelen Gabriel delta i bryllupsfesten? Hva med Josef? Hvordan
blir bordplasseringen (øverst – nederst, først – sist)? Det skal
opplagt være en rangordning i gudsriket. Jesus ga dessuten sine
12 disipler løfte om hver sin domstrone i gudsriket. Man kan anta
at jomfru Maria, helgenene, martyrer, korsfarere, paver og
biskoper, troslærere (kirkefedre og teologer) og misjonærer vil
få en privilegert status; nær englene kanskje? Alle som har viet
livet på jorden til å utbre Kristus-troen og Kirkelæren har
kanskje håp om en særlig belønning for sine forsakelser og
oppofringer for «Jesus Kristi skyld».

Vil det bli servert mat og drikke? Vi leser jo at Jesus etter sin
oppstandelse fra de døde ikke bare vandret gjennom stengte dører,
men også spiste fisk! Skal bryllupsfesten vare uten ende? Hvordan
vil brudgommen bli gjenkjent av sin brud, som aldri har sett ham?
Vil han komme igjen i sin jordiske kropp (som den jødiske
galileer han var), eller som Kristus med en «oppstandelseskropp»?
Vil han være slik han er avbildet på altertavlene – også en
tydelig mannsperson?

Lydig og dydig

Den katolske kirke har i nyere tid gjenoppvekket den tidligere
nedlagte Jomfruenes Orden, og per idag er det ca 5000 kvinner,
hovedsakelig i Europa, som har viet seg til Kristus og ordenen
som «Kristi brud» [12]. På denne bakgrunn er det verdt å gå
nærmere inn på Vårt Lands brude-forkynners andakt og
bibelhistorien den handler om.

Brude-forkynneren skriver:

(Sitat)

Maria levde i forventning om at Josef snart kom og tok henne
hjem til seg. Når hun la seg om kvelden satte hun, som skikken
var, ei lampe i vinduet som tegn på at hun var klar dersom han
kom etter at solen var gått ned. Hver dag gikk hun med en
kriblende forventning om at snart kom Josef. Hver kveld gikk
hun til sengs med lengsel og undring over om han kanskje kom
denne natten, kanskje før hun sovnet, eller kan hende midt i
nattens mørke. Han skulle i alle fall få se at hun var klar.
Det var olje nok på lampa til å skinne klart helt til
morgengry. Men det var ikke Josef som kom. Det var engelen
Gabriel.

I Matteus kapittel 25 leser vi om jomfruene som ble overrasket
av brudgommen mens de sov om natten. De som hadde nok olje på
lampen til at flammen fremdeles brant, ble med, mens de med
lamper uten olje ble igjen. Så trist og samtidig så selvsagt.
Enhver brud som mener alvor med forlovelsen vil jo investere i
nok olje slik at hun er klar selv om brudgommen kommer
nattestid….På samme måte som Josef tok imot sin brud Maria
fordi Den hellige ånd hadde vevd et nytt liv i henne, tar
Jesus imot oss fordi Guds ånd har skapt et helt nytt liv i oss
gjennom frelsen.

Vi tror og venter på at Jesus skal komme tilbake og hente sin
menighet. Bare brudgommen vet når bryllupet skal stå og vi
lever i spent forventning. Denne festen mellom Kristus og
menigheten kommer til å bli den vakreste kjærlighetshistorien
vi noen gang har vært vitne til. Han elsker oss og vil hente
oss hjem til seg! Er du klar når han kommer?

(sitat slutt)

Jomfruenes orden og brudepikenes uorden

Vil de jomfruer som sovner den skjebnesvangre våkenatt bli
savnet? Hva skjer med dem som ikke blir hentet? Det sier
brude-forkynneren intet om, bare at «det er trist og samtidig
selvsagt» at ikke ethvert brudeemne mener alvor med
«forlovelsen». Så flåsete og lettsindig kan Dommens alvor avfeies
i Vårt Lands papiravis. Det etterlates liten tvil om at denne
«Kristi brud» tar «forlovelsen» på alvor. Andakten avsluttes med
et direkte spørsmål til leserne: «Er du klar når han kommer?»
(merk: når, ikke hvis). Domstrusselen henger i luften.

I Matteus kapittel 24 henviser Jesus til det apokalyptiske
skriftet Daniels bok og «den ødeleggende styggedom». I sine
endetidsprofetier om trengselstiden advarer Jesus om falske
profeter og messiaser som skal føre «selv de utvalgte» vill…
Utvelgelsestanken hos Jesus bryter også med det frie
handlingsvalg. Menneskesønnen skal komme like overraskende som
flommen i Noahs dager. Midt i de daglige gjøremål, på markene
eller ved kvernen, skal den ene hentes, den andre bli igjen. Det
står ingen ting om at utskillelsen av den ene fra den andre
skyldes moralsk vandel.

I kapittel 25 kommer Jesu lignelse om de ti brudepikene. Her er
ingen henvisninger til at de fem kloke brudepiker/jomfruer ble
hentet (til frelse) fordi de hadde fulgt Loven eller gjort «det
rette». De andre fem (uforstandige) ble ikke hentet av brudgommen
fordi de SOVNET i den skjebnesvangre våkenatt.

Daniels bidrag: Menneskesønnen

Det er sannsynlig at det er i Daniels bok Jesus har fanget opp
den særegne figuren Menneskesønnen han delvis identifiserer seg
med nær 80 ganger i evangelieskriftene, og som vel ikke opptrer i
noen andre skrifter i det gamle testamente enn i Daniels bok. Det
er nettopp disse utbrytersektene, omtalt som «sen-jødedommen»,
som Andreas Edwien mener er et (uuttalt) sammenbindende element
mellom Det gamle testamente og Det nye testamente[15], dvs. en
jødisk sektbevegelse Jesus knyttes tett opp til. Denne relativt
korte (forbigående) religionshistoriske epoke belyser Jesu
særegne forestillinger og danner selve «limet» mellom de to
testamentene i bibelen.

Daniels bok er et enkelt, enestående apokalyptisk skrift i GT, og
en god kilde til forståelse av Jesu lære og «sen-jødedommens»
skrifter. Det er Daniels bok (i GT) og Johannes Åpenbaring (i NT)
som særlig skiller seg ut i den apokalyptiske sjanger.

Jesus/Sønnen/Kristus har etter sin himmelfart sittet ved Faderens
høyre hånd i ca. 2000 år. Er han fortsatt «tronarvingen», eller
har han allerede overtatt Faderens (Kongens/Herrens) plass på
tronstolen? Det ser ut til at Faderen fører en mer tilbaketrukket
tilværelse hos Daniel. I Daniel, kapittel 7: 9-14 er Faderen
beskrevet som en olding («den gamle av dager»). Daniel skildrer
sine nattlige drømmesyner blant annet slik: «Se, med himmelens
skyer kom det en som var lik en menneskesønn. Han nærmet seg den
gamle av dager og ble ført fram for ham. Han fikk herredømme, ære
og rike; folk og stammer med ulike språk, alle folkeslag skal
tjene ham…».

Vi spør: Hvor skal Menneskesønnen/Sønnen først stige ned: til
dødsriket eller til sitt gamle fødeland? Skal bryllupsfesten
holdes før eller etter Dommen? Skal «den vakreste
kjærlighetshistorien» begynne med eller uten kjønn? Kristus og
hans brud skal bli ett, sies det. Betyr det et åndelig samleie?

Konflikten med fariseerne

Jesus ville trolig aldri kommet i så voldsom konflikt med
fariseerne hvis han ikke hadde denne mytologien om verden som en
kampsone mellom Menneskesønnen/Sønnen og Satan/djevelen, hvor han
selv mener seg å spille en avgjørende rolle. Jesus opptrer ikke
som lovtolker, skriftlærd eller «rabbi» (selv om han også blir
omtalt slik), men med et enestående fullmaktskrav. Etter mitt syn
kan man i beste fall si at Jesus hadde et svært ambivalent
forhold til Loven. Når han slynger sine doms- og straffetrusler
over «fariseerne og de skriftlærde» (og andre) har han ALLEREDE
stilt seg over Loven. (Det er da også denne motsetning mellom
Loven/Bokstaven i GT og Evangeliet i NT som er blitt
kristendommens særlige kjennetegn).

Lovens betydning blir underordnet når det er to antagonistiske,
kosmiske makter (vesener) som sår frøkornet, henholdsvis ugresset
og hveten. Dette vil jeg kalle en form for determinisme.
«Lovløshet» handler ikke nødvendigvis om konkrete lovbrudd, men
om den ondes/djevelens tiltakende makt. Satan/djevelen blir jo
også kalt «den lovløse» (flere steder, også i apostelbrevene).

Oppstandelse fra de døde, dualismen, endetidsforestillinger og
troen på engler og demoner er sentrale tema. Fariseerbevegelsen
hadde også noen røtter i denne bevegelsen. Fariseerne trodde på
en oppstandelse og dom, men deres troskap til Loven sto langt
sterkere enn hos Jesus. Det oppsto flere fariseeiske retninger,
fra den strenge Gamaliel til Shammai og den milde Hillel.
Tankeinnholdet i Daniels bok er ellers ikke representativt for de
øvrige skrifter i GT, heller ikke for jødisk ortodoksi på Jesus
tid.

Oppkonstruert overmenneske

Antatt og postulert gjennom årtusener som guddommelig unnfanget,
uten en menneskelig far, kunne og kan Jesus (som «Kristus»)
manipuleres for enhver nytte og ethvert behov. Den moderniserte
eller «universelle Jesus» teologene Halvor Moxnes og Bjørn
Eidsvåg har hyllet, blant annet i den berømmelige
teateroppsetningen «Etterlyst: Jesus»[16a, 16b], har trolig aldri
eksistert. Vi kan diskutere universelle ideer og verdier, men
ikke «universelle mennesker»[17].

Fra liberal-teologisk hold sies gjerne at Jesus ikke kan ha sagt
eller ment hva som faktisk står skrevet i våre bibelutgaver. Han
er blitt feilsitert og misforstått, må vite. Kanskje derfor må
det stadig gjøres bibel-revideringer? At ettertiden har opphøyet
Jesu mirakuløse og overmenneskelige evner, opphav og endelikt er
det bred enighet om i historisk-kritisk forskning.

Den senjødiske oldtidsprofet og endetidspredikant, Jesus fra
Nazareth, hadde et svært snevert religionshistorisk og
frelseshistorisk nedslagsfelt. Han var, som et feilbarlig
historisk menneske, bundet og begrenset av sin samtids lokale,
sekteriske og partikularistiske (religiøse) ideunivers. Jesus TOK
FEIL i sitt menneskesyn og verdensbilde. Derfor har historiens
hjul rullet forbi ham. Vi vet langt mer enn Jesus om historiens
tilskikkelser.

Men kirke-kristendommen sitter håpløst fast i sin fasttømrede
autoritetsdyrkelse og persondyrkelse fra oldtidens
romerkirke/keiserkirke. Når kirkens teologer, presteskap og
forkynnere stadig hever Jesus/Kristus opp over historien og vår
menneskelighet – opp over maktens høyeste tinder – kan vi med
referanser til Kirkens overleverte evangelieskrifter bringe ham
tilbake til jorden og menneskeheten igjen. Jesus var et menneske
som vi, ikke et overjordisk unntaksmenneske i religionshistorien.
Men det guddommelige overmennesket er fremdeles hva
kirke-kristendommen stadig forkynner og vil innprente
skoleelevene.

Troslydighet eller lovtroskap?

Hvor ligger tyngdepunktet hos Jesus: I troslydighet/troskrav
eller i lovtroskap? Jesu referanser til Moselovens bud og
leveregler er langt mer sparsomme enn NTs skrifthenvisninger til
«tro». Jesu voldsomme og gjentakende konfrontasjoner med
«fariseerne og de skriftlærde» i evangelieskriftene viser, etter
mitt syn, at hans «nye åpenbaring», predikantvirksomhet og
selvopphøyelse (messiaspretensjoner) ikke vant stor gjenklang i
samtidens jødiske kretser. Jesus stiller sin person i sentrum for
tro og etterfølgelse. Han så seg selv som oppfyllelsen av
profetiene. Man skulle følge fedrenes bud, men ikke for frelsens
skyld.

Jesus var ikke selv så nøye med budene. Da han ble innbudt til
måltid hos en fariseer, ble han bedt om å vaske hendene før
måltidet (jødene praktiserte omhyggelige renselsesritualer).
Jesus ble rasende og skjelte ut fariseerne (Lukas 11:37 og
etterfølgende vers).

Frelsesgrunnlaget har vært et stort stridstema gjennom hele
kirke-kristendommen historie. Ikke bare Jesus og Paulus var
forvirret. For Martin Luther hadde gode gjerninger i det
verdslige liv betydning, men bare som «frukter av Troen». Den
lutherske og katolske kirke har ennå ikke kommet til enighet om
hvilken betydning «gjerninger» har for Frelsen. Tro eller
gjerninger – eller begge deler? Visse lutherske menigheter i dag
er også inkonsekvente, som f.eks. i homofilisaken. I deler av
konservativ teologi, som i indremisjonskretser, er motstanden mot
homofilt samliv – gjerninger! – et frelsesspørsmål.

I vår tid strever luthersk-protestantiske teologer fremdeles med
«Pauli ord» om rettferdiggjørelse ved tro[18,19].

Healing som åndskamp

Jesus var heller ingen normal «healer». Han knyttet sykdom sammen
med synd, onde ånder, frelse og tro. Jesus kunne ikke gjøre så
mange undergjerninger i sine hjemtrakter («det hedenske
Galilea»), da folket der manglet «tro». Kirke-kristne healere og
helbredere, som Joralf Gjerstad («Snåsamannen») og
teologiprofessor Jan Olav Henriksen, praktiserer sine «varme
hender» og «helbredelser» i Guds eller Jesu navn. Også
demonutdrivelser praktiseres «i Jesu navn», både i
evangelisk-lutherske og katolske menigheter.

Den katolske kirke utdanner eller kurser «exorcister». En
ufattelig tankeverden – demonologi – styrer denne virksomhet. Da
handler det om langt mer enn placebo-effekten. Det handler ikke
bare om alminnelig tro, håp og tillit, men om ÅNDSKAMP:
antagonismen Guds rike mot Satans rike, og Guds barn mot Satans
barn. Evighetsperspektivet og de kosmiske dimensjoner viser at
det er langt mer som står på spill enn den enkeltes
«helbredelse».

Jesu mange (stygge) lignelser bekrefter autoritetstroen og
lydighetskravet. Jesus forlangte total lydighet (tro/troskap) av
sine disipler og tilhengere, slik datidens
hersker/konge/storbonde (Herren!) krevde lojalitet og
underkastelse fra småfolket, tjenere og slaver. Den himmelske og
jordiske diktator ser seg best tjent med lydige undersåtter, også
i dag. Polarisering, segregering og terror er ikke noe nytt som
islam har innført i det kristne Europa/Vesten – det er allerede
fra før en godt innarbeidet del av kristendommen og Europas
kulturhistorie.

Når Jesus sier til sine tilhengere: «Din tro har frelst deg… dine
synder er deg forlatt», setter han seg ikke da OVER den Loven han
på samme tid skulle oppfylle? Jesus tiltrodde seg ikke bare
guddommelig fullmakt til å «tilgi folkets synder», men oppfattet
seg (uoffisielt) også som «messias» – med en kongeverdighet som
måtte bringe ham i konflikt med datidens jødedom.

Politisk eller åndelig frelser?

Hvilken messias-type var det Jesus mente seg å representere: en
politisk eller åndelig-mytologisk? Han kan virke noe forvirret
over sin rolle og selvforståelse – i likhet med avisen Vårt Land
og kirkepartiet «Åpen Folkekirke»[20].

Jesu opprør mot kulturell/nasjonal enhet og det jødiske
ættesamfunnets bæresøyle, slekts- og familiefølelsen, sto for den
tids jøder som den groveste krenkelse av det viktige 4. bud: Du
skal ære din far og din mor[21]. Jesus sier derimot: «Om noen
kommer til meg og ikke hater sin far og mor og hustru og barn –
kan han ikke være min disippel» (Lukas 14:26, Matteus 8:21).
Dette er et klart brudd mot de ti budene og Lovens bokstav.

Fariseerne var konsekvente i sin lovtroskap, også med tanke på
«dommen». Jesus er ambivalent, han svinger mellom lovtroskap og
selvopphøyelse. Paulus ble definert som den som opphever Loven og
setter Troen i Lovens sted, gjennom «rettferdiggjørelse ved tro».
Denne grunnsetningen som senere fikk så avgjørende betydning for
Martin Luthers slagord: «Troen alene» – og for dagens lutherske
kirke: «Nåden alene».

I sin tidligste fase og predikantvirksomhet opptrådte Jesus
kanskje noe mer tolerant (i likhet med Muhammed). Jesus håpet han
skulle vinne fariseernes velvilje og sine jødiske landsmenn for
sin åpenbaring og autoritet, slik også Paulus og Muhammed håpet å
vinner jøder og jødedommen for deres nye «profetier» og
«åpenbaringer». Det skjedde ikke.

Jesus ble rasende over jødenes motstand, slik også Paulus,
Muhammed, Romerkirken og Martin Luther ble i de senere århundrer.
Dess mer motstand disse religionslærere møtte i sin samtid, dess
mer autoritære og voldelige ble de.

Kilder og noter:

[1] Filipperbrevet 2:5-11, kommentert i «Bibelordet» i Vårt Land 2. januar 2021.

[2] Se for eksempel Ronnie Johanson: Jesus – Hva forskningen sier
mens Kirken tier
https://religionskritikk.no/nettmagasin/jesus-hva-forskningen-sier-mens-kirken-tier/
og Andreas Edwien: Dogmet om Jesus
https://religionskritikk.no/edwien/dogmet-om-jesus/

[3] Matteus, kapittel 3 og 4 og Markus, kapittel 4 i Bibelen.

[4] Grete Ullestad: Blodspor, svik og forgudelse
https://religionskritikk.no/nettmagasin/blodspor-svik-og-forgudelse/

[5] Grete Ullestad: Kirke-kristendommens brutale historie: En litteraturliste
https://religionskritikk.no/nettmagasin/kirke-kristendommens-brutale-historie/

[6] Lise Sørensen: Også Jesus kunne bli sint – her er noen av glosene han brukte
https://www.nrk.no/trondelag/_tomskalle__-_idiot__-_ormeyngel__-_satan_.-dette-er-noen-av-skjellsordene-jesus-brukte-1.14967089

[7] Andreas Edwien: Bør vi fortsatt betrakte Jesus som ufeilbarlig overmenneske?
https://religionskritikk.no/edwien/bor-fortsatt-betrakte-jesus-ufeilbarlig-overmenneske/

[8] Thomas Gramstad: Jesus-dyrkelse kan ikke hjelpe sekulære muslimer
https://religionskritikk.no/nettmagasin/jesus-dyrkelse-kan-ikke-hjelpe-sekulaere-muslimer/

[9] Ronnie Johanson: Jesus – bibelens eneste helvetesprofet
https://religionskritikk.no/nettmagasin/ukens-bibelord-4/

[10] Ronnie Johanson: Fra kirkens bekjennelsesskrifter
https://religionskritikk.no/nettmagasin/fra-kirkens-bekjennelsesskrifter/

[11] Einhart Lorenz: Jødenes historie i Europa – Fra den spanske inkvisisjonen til mellomkrigstiden
https://www.haugenbok.no/Generell-litteratur/Historie/Jødenes-historie-i-Europa/I9788282654579

[12] Kai Erik Westergaard: Flere «gifter seg» med Jesus
https://www.vl.no/nyheter/2019/02/18/flere-gifter-seg-med-jesus/

[13] https://no.bibelsite.com/revelation/16-15.htm

[14] Grete Ullestad: Svovel, honning og treenighet
https://religionskritikk.no/nettmagasin/svovel-honning-og-treenighet/

[15] Andreas Edwien: Idékampen i det bibelske gudsbildet
https://religionskritikk.no/edwien/idekampen-i-det-bibelske-gudsbildet/

[16a] Bjørn Eidsvåg: Etterlyst: Jesus
https://www.detnorsketeatret.no/framsyningar/etterlyst-jesus/

[16b] Halvor Moxnes: Hva er historien om Jesus?
https://www.verdidebatt.no/innlegg/11704187-hva-er-historien-om-jesus

[17] Andreas Edwien: Jesus – et etisk ideal for vår tid?
https://edwien.no/jesus-etisk-ideal-resyme/

[18] Karl Olav Sandnes: Luther, Galaterbrevet og moderne Paulus-forskning
https://www.idunn.no/tt/2017/01/luther_galaterbrevet_og_moderne_paulus-forskning

[19] Kjell Kvamme: Forsker: Alt du vet om Paulus er feil
https://www.vl.no/nyhet/forsker-alt-du-vet-om-paulus-er-feil-1.1087485

[20] Grete Ullestad: Kristen identitetspolitikk
https://religionskritikk.no/nettmagasin/kristen-identitetspolitikk/

[21] https://snl.no/De_ti_bud


Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *