Kristning – med Kristus og Sannhetens ånd 

i

Av Grete Ullestad.
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.

Hva skjedde da kristendommen kom til Norge? Jeg siterer professor og dr. theol. Carl Fr. Wisløff i boken: Norsk kirkedebatt gjennom 100 år (1977).  

«Her ble ikke stiftet en kirke, men her ble et folk kristnet. Alle måtte være kristne, alle måtte la seg døpe og leve etter «den nye sed»… Den gamle kultus blir forbudt, den nye kultus blir påbudt. Kristningen gjaldt altså alle, om de ville eller ikke. Det var folket som ble kristnet… I så måte inntrådte bare liten forandring da reformasjonen ble «innført» i Norge. Folket skulle fremdeles være et kristent folk, bare at de nå som kristne skulle bekjenne seg til den evangelisk-lutherske tro. Det var intet fritt valg i så måte, like lite som da Olav-kongene gjennomførte Norges kristning. Den som skulle bo i Norge måtte være lutheraner. Fremmede som ville bosette seg i Danmark-Norge ble avvist hvis de ikke antok den lutherske tro«.  (Min kursivering) 

«Den kristne kirke må alltid hevde at den alene kjenner den sannhet som kan frelse og levendegjøre. Den kan ikke tenke seg at kristendommen og andre «høgerestående religioner» skulle kunne gå opp i en høgere enhet. Den kristne kirke går ikke sammen med andre religioner for å søke sannheten. Kirken eier sannheten. Jesus har sagt oss hvilken holdning vi skal innta overfor andre religioners tilhengere. Vi skal ikke lære av dem. Heller ikke samarbeide med dem i religiøs søking. Vi skal heller ikke spotte dem. Men vi skal drive misjon blant dem». 

(Carl Fr. Wisløff: Jeg vet på hvem jeg tror, 1948. Min kursivering).

Dagbladet kåret i 2008 «etterkrigstidens viktigste sakprosabok» i Norge. Overnevnte bok ble satt på 22. plass av juryen.  

Det må gjentas: kirkelig spott, løgner og ydmykelser gjennom utallige århundrer har særlig jøder (og jødedommen) smertelig erfaring med i det kristne Europa: i karikaturer, kirkekunst, pamfletter, prekener, undervisning, prosesjoner og mysteriespill, bokbål… Var det 8. bud: «Du skal ikke tale usant om din neste» ukjent for kirkelærerne, eller stilte de seg over budene? Et grusomt eksempel er relieffet på fasaden i det som kalles Luthers bykirke i Wittenberg: «Judensau/Judenschwein».   

Historikeren og Teologen

Med dette (og andre) «lik i lasten» har kirkeskipet, vel vitende, seilt gjennom århundrene inntil vår tid. Sikten er blitt dårlig og kirkeskipet krenger hit og dit på det stormfulle hav. Kirkens ledere og dens teologer kan ikke påberope seg uvitenhet eller overraskelse. Forklaringsproblemene står i kø. Vi kan trygt snakke om intellektuell, teologisk og etisk-moralsk kollaps. Hva gjelder Martin Luthers jødehat har Luther-apologetene/Luther-ekspertene visst i ca. 500 år… 

Det er ikke teologer eller biskoper, men sannferdige historikere som har opplyst oss om den mer enn tusenårige folkeforfølgelse som gikk forut for og kulminerte med Holocaust – folkemord – forrige århundre midt i det kristne Europa. Ble den store Martin Luther «misbrukt» av nazi-ideologene? Hva med de to kristne rasister: Houston Stewart Chamberlain og hans senere «elev» Alfred Rosenberg (livsanskuelsesminister i Hitlers regjering)?

To kristne nazister – www.ullestadedwien.com

Kristne kirkesamfunn og misjonsorganisasjoner (med unntak av DnK?) finner i dag sammen i solidaritetsmarkeringer med jødiske minoritetssamfunn i Europa – mot økende antisemittisme. Men kirkehistoriens uhyrligheter hjemsøker dem alle. Dimensjonene er knapt til å fatte. Hvilken «kristenrett» beskyttet jødene? Jeg spør bare: finnes en eneste navngitt kirkelig representant, katolsk eller luthersk, som sto opp mot jødehatet det foregående årtusen?

Hvilke Kristus-troende kirkeledere protesterte gjennom nær 400 års slavehandel og slavehold i de kristen-europeiske oversjøiske kolonier? Skal vi kalle det kristen rasisme – eller «noe annet»? Hvorfor er ikke forskeren Robert P. Jones bok «White too long…» (2021) oversatt til norsk? Forfatteren påpeker de blindsoner eller hukommelsestap vi meget godt kan gjenkjenne hos presteskapet, teologer/apologeter og kirkehistorikere i vårt land.

Mener amerikansk kristenhet er formet av rasisme (utrop.no)

Jeg siterer fra et 3 siders intervju med Elias Akselsen i Klassekampens Musikkmagasin 22. desember 2023:

  • Jødehatet har alltid vært stort i Norge. Minoriteter i Norge, de er lengst nede på rangstigen. Det er bare samene som har hatt bein i nesa og stått i mot storpolitikken…Som jødene er, sånn er vi. Som kvenene har vært hundsa med gjennom flere århundre år, som samene og sigøynerne og nå innvandrerne og muslimene, sånn har taterne vært hundsa. Vi har ikke noe rett… Og mye av det han forteller er udokumentert, bortglemt eller slettet fra historien av et storsamfunn som ikke snakker om sterilisering, lobotomering, internering, bortsetting og tvangsadoptering av barn… For folket til Aksel sluttet ikke utryddelsespolitikken da nazistene ble beseiret – dette var bare begynnelsen. I tett samspill med fornorskningspolitikk og sosialdemokratiske rasehygienikere, sto presteskapet og kirka.

Det har lenge vært kjent at skrifter i Det nye testamentet, ikke minst Johannes-evangeliet, har tjent som inspirasjonskilde til Kirkens mer enn halvannet årtusens jødehat/antisemittisme (det som også kalles «antijudaisme»). Først i seneste tid kommer noen spredte tilløp til erkjennelse hos kirkeledere, fakultetsteologer og bibeloversettere. Denne særlige treghet eller sendrektighet – alltid på etterskudd – er påfallende i mange sammenhenger. Men i stedet for opprydning og gjennomluftning av årtuseners kirkelære/dogmatikk, teologi og historisk praksis, konstrueres «nye fortellinger». Det er ikke bare hjelpeløst, men lite ærerikt. Så vidt jeg vet finnes en «fortelling» om at den med-lidende «Kristus» var i konsentrasjonsleirene… Hva mon tro blir kirkens påskebudskap 2024 om «Jesus Kristus»? Med jødehatet/antisemittismen påtrengende nært må ANSVARET for mer enn 1700 års forfølgelser og kirkelig-teologiske forvillelser bli klart plassert.

MF-professor Ole Jakob Filtvedts innlegg i Vårt Land 16.01.2024 kan tjene som eksempel på hvordan moderne teologer unnviker kristendommens mest prekære problem: Dogmet om Jesus. Man kan merke seg at Jesus-apoteosen holdes utenfor, som også den faktiske virkningshistorie. Martin Luthers jødehat er ikke omtalt. Luther var vel både kristen og Kristus-troende? Ja, også omtalt som en genial teolog og tenker. 

Ole Jakob Filtvedt, professor i Det nye testamente, MF Vitenskapelig Høyskole om kristen forkynnelse: «Det er et stort problem dersom jøder blir kontrasten til alt det pene vi har å si om Jesus»

«For egen del kan jeg da melde tilbake at det mest verdifulle jeg har fått med meg ved å «tvinges» (!) til å lese bibeltekstene med vekt på deres historiske samtid og sammenheng, er en fornyet og fordypet forståelse av tekstenes jødiskhet. Jeg har fått hjelp til å se at det finnes tusen usynlige tråder som jeg aldri før hadde fått øye på... Forkynnere og formidlere trenger ikke først og fremst korreksjon. De trenger en annen fortelling å gripe til». (min utheving) 

Igjen: jødenes faktiske historie i det kristne Europa involverer massakrer og terror, trakassering og ydmykelser, utestengelse fra land etter land OG innestengelse i ghettoer. Nestekjærlighet – eller fiendekjærlighet? Den kirkeskapte legenden om Ahasverus oppstod i den katolske middelalder som bilde på den vandrende jøde som aldri skulle finne et hjem på jorden (inntil Dommedag). Første trykte skrift utkom på 1600-tallet. Jøde-stereotypien, den vandrende jøde/den evige jøde, ble illustrert i billedkunst og karikaturer. 

Systematisk folkeforfølgelse og religionshat gjennom århundrer handler om noe langt mer alvorlig og gjennomgripende enn teologisk uenighet, fordommer, en «karikert kontrastfortelling», feiltolkning eller misbruk. Det var med Romerkirkens guddommeliggjøring av Jesus fra Nazareth at hans antijødiske retorikk fikk livsfarlig sprengkraft. Jesu hat mot datidens fariseere og skriftlærde holdes «levende» i nær all kristen forkynnelse den dag i dag. 

«Jesu ord som lyskilder» var overskriften i MF-teolog (professor!) Karl Olav Sandnes utlegning av søndagens prekentekst: Johannes 3, 11-16 (Vårt Land 06.03.2024). «Jesus diskriminerte ingen» uttalte biskop (TF-teolog) Kari Veiteberg i et portrett-intervju i A-magasinet 19.12.2020. Men det er i den «Bibelen» (mer presist: NT) Veiteberg ikke «tror på» vi finner de harde, nådeløse ord av oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth om dom og straff: utskillelse/utsortering. 

Bibelen er ifølge Alf Kjetil Walgermo «Verdas viktigaste bok». For de kristne JA, men det stemmer ikke for 1,7 milliarder muslimer. Ettersom Bibelen i sin helhet nå foreligger i ny (oppdatert?) språkdrakt, kan vi håpe at bibelkjennere opplyser allmennheten om hvilke revisjoner som er gjort i den hebraiske bibel (GT). To dager før den reviderte Bibel 2024 ble lagt ut for salg i bokhandlene, skrev bibelentusiasten Walgermo følgende i Vårt Land:

«For ein bibelentusiast som meg er det bursdag og julaftan på éin gong, for å bruke eit velbrukt bilete. Bibelen er verdas mest lesne bok, både verdslitteratur og heilag skrift, både ein sentral kulturell referanse og det viktigaste trusgrunnlaget for over to milliardar kristne. Det er all mogleg grunn til å gle seg over at vi kan lese Bibelen på moderne norsk, både bokmål og nynorsk».

Man kan trygt si at dagens Folkekirke – Norges offentlige religion – taler med «to tunger» om dom, frelse og fortapelse. Som det står skrevet i Folkekirkens evangelisk-lutherske lære og konfesjonelle bekjennelse: «pine uten ende» (se Confessio Augustana art. 1 og 17). I Luthers antisemittiske skrift fra 1543, som i andre av hans rabiate tekster, skulle jøder straffes og pines også i denne verden. Var/er pine og tortur i denne og neste verden Kirkens vilje – eller «Guds vilje»? Det kan ikke herske tvil om at Jesus selv trodde på evigvarende pine – eller tortur.

Trusler om straff i den neste verden ble ufattelig nok gjeninnført i Grunnloven 2014 (med teolog og Luther-ekspert Inge Lønning som utvalgsleder). I mer enn 500 år har dette autoritære læreskriftet (Confessio Augustana) veiledet lutherske menigheter i vårt land, fra Statskirken (nå: Folkekirken) til mange utbrytermenigheter. Se gjerne teologen Inge Lønnings oppfatning av humanismen i antologien: «Humanitet og virkelighetsoppfatning» (1965). Som så mange begreper betyr også humanisme «noe annet» innenfor den kristne virkelighetsoppfatning. 

Det er avsporende for en bredere prinsipiell debatt når «avhoppere» fra BCC/Brunstad Christian Church varsler Statsforvalteren (tilknyttet KrF) om denne ene menighetens brudd på loven om tros- og livssynssamfunn, med henvisning til § 6: «Et tros- og livssynssamfunn kan miste tilskudd om de truer, krenker barns rettigheter…». Varslerne hevder ganske riktig at BCC bryter FNs barnekonvensjon ved å ta fra barn tanke- og trosfrihet. Vårt Land 06.03.2024 omtaler saken slik: Varselet viser til flere sanger i «Familiesangboka Mandelblomsten» nr. 239, blant annet denne: 

«Glem nå aldri: Du er Lysets barn! Det må du holde fast. Så når Satan banker på, du stenger døren i all hast. Du må nok lukke døren grundig. Steng ham ute med all synd. Hold den låst hver gang Satan banker. Intet ondt må slippes inn». 

Kontrastbildet: Lysets barn – Mørkets barn, Guds barn – Satans barn, er velkjent gjennom hele kirkehistorien, ny-testamentlig (bibelsk!) og teologisk begrunnet. Denne åndskampen manes fram i mange kirkesamfunn/trossamfunn i vår urolige tid. Jeg minner om at BCC i 2021 oppnådde fullt medlemskap i paraplyorganisasjonen Norges Kristne Råd (NKR), så vi kan vel si at det teologiske tankegodset deles av mange kirkesamfunn. Menigheten BCC kan følgelig sies å være godkjent som «ordentlig» eller «sanne» kristne. 

NKRs 24 medlemmer er kollektivt innmeldt i STL. Heller ikke her har man, så vidt jeg vet, funnet grunn til å problematisere det lære – og skriftgrunnlag som forener mange av STLs medlemmer. Utallige barn og unge i de fleste kirkesamfunn, også i DnK, er gjennom århundrer inntil vår tid blitt traumatisert og angstridd av kirke-kristendommens helveteslære og djeveltro. Fryktskapende forkynnelse, tanke- og meningskontroll – psykisk vold – kan selvsagt ikke avgrenses til en enkelt (kristen) menighet år 2024. 

Jesus: «sant menneske»?

At Jesus og disipler/apostler var jøder er ingen «ny fortelling» i akademisk teologi år 2024. Det er lite troverdig at teologiprofessor Ole Jakob Filtvedt først NÅ har oppdaget «tusen usynlige tråder i bibeltekstene» som han «aldri før hadde fått øye på». Dette sier han etter århundrers nitide bibelstudier og historisk-kritisk forskning. Kan det være med Den hellige Ånds hjelp han har «sett» så mye nytt i bibeltekstene? Det er stadig mennesket bak dogmene som volder teologene besvær. Jesu «jødiskhet» har forstyrret kirkelærerne/teologene gjennom hele kirkehistorien og kan (fortsatt) bare anerkjennes med det forbehold at han var en «helt annerledes jøde». Erklært syndfri og følgelig overmenneskelig er han i høy grad «annerledes». Ja, han er i sin person selve Sannheten. Slik er intet «sant menneske»! Derfor blir også enhver sidestilling med eksempelvis Moses, Buddha og Muhammad aldeles umulig for Kirkens geistlighet og teologer.  

I gjeldende autoritativ kirkelære, bekjennelse og teologi er Jesus bare halvt jøde, på morsiden. Han har ingen menneskelig far. Jomfru Maria ble besvangret av engelen Gabriel og/eller «født av Den hellige Ånd», slik det framføres i den apostoliske bekjennelse hver eneste søndag i landets kirker. I Den hellige skrift («Herrens ord») fortelles at Maria ble gravid etter et nattlig besøk av engelen Gabriel: en av flere mannlige erkeenglerGudesønnen, angivelig født i Betlehem (Davids by) 9 måneder senere, ble omskåret 8 dager etter sin fødsel. «Guds enbårne Sønn» omskåret? Med tanke på dogmet om Jomfru Marias rene, ubesmittede natur er det også underlig at renselsesseremonier i tempelet (etter fødselen) skulle være nødvendig. Gudesønnens fødsel måtte vel være like unormal som selve unnfangelsen? 

Uten dogmene om Inkarnasjonen og Oppstandelsen ramler kristendommen sammen. (Jfr. Paulus i 1. Korinterbrev). Når historisitet, argumentasjon og troverdighet svikter, omtales disse hendelser gjerne som indre visjoner, mysterium eller fortellinger… Men på samme tid postuleres de av Kirken som verdenshistoriske hendelser, bestemmende for menneskehetens framtid i all evighet. Når «troen» eller dogmatikken (systematisk teologi) overstyrer både historievitenskapen og menneskelig erfaring er det respekten for intellektuell redelighet, sannhetssøking og kunnskapsproduksjon som krenkes. 

Innenfor Akademia gjelder ufravikelige metoder og prinsipper. Et teologisk fakultet som benevnes «vitenskapelig» bør skille klart mellom myter/legender/fortellinger OG faktisk historie. I stedet søkes en slags mellomposisjon, hvor man sier både-og eller Ja og Nei, samtidig. Akademisk teologi synes å dyrke tilsløringens kunst. 

Den historiske Jesus fra Nazareth synes uvitende om sin overnaturlige tilblivelse. Hovedpersonen selv røper intet kjennskap til overleveringens «fortellinger» om sin eksepsjonelle unnfangelse, fødsel og tidlige barndom. Jesus er på historienet.dk/2023 omtalt som «elev av ekstremisten Johannes døperen». Legenden forteller at Jesus og Johannes var nære slektninger, og at de begge ble unnfanget på samme mirakuløse vis. Johannes døperen er av noen forskere blitt knyttet til esseerne ved Qumran, nær Dødehavet (de praktiserte sølibat og omstendelige renselsesritualer).  

Misjonskall og lydighetskravet

Etter Johannesdåpen – utvelgelsen – frakjenner Jesus seg sitt familieslektskap med mor Maria og brødrene. «Den hellige familie» fra juleevangeliet og Betlehemsmarken ble erstattet med disippelskapet, sekten eller menigheten. Tok familieidyllen slutt, kanskje? Far Josef blir ikke omtalt av Jesus selv, verken som biologisk far eller «fosterfar». Jesus skal angivelig ha hatt 6 søsken, brødre og søstre. I katolsk teologi er gudsmoderen Maria «evig jomfru» og kan derfor ikke ha født noen barn etter sin førstefødte: gudesønnen Jesus. Da hadde han vel heller ingen bror ved navn Jakob? 

Det nye testamentet er fullt av enslige menn og kvinner løsrevet fra familie- og samfunnsforpliktelser. Hadde apostlene og de hellige kirkefedre barn? Familieliv har også i moderne tid vist seg svært vanskelig å kombinere med det såkalte misjonsoppdraget. Kristusetterfølgelsen – VALGET – har krevd store (u)menneskelige ofre av barn og foreldre. Misjonærbarn måtte underlegge seg tre autoritetsinstanser: Gud – misjonsorganisasjonen – foreldre. Mange forsto tidlig at deres behov og velferd var underordnet foreldrenes misjonskall. De ble nedproritert, valgt bort og/eller bortsendt. Dette er nær historie: 1900-tallet. Misjonsorganisasjonene unnskylder seg med at de ikke hadde den innsikt de har i dag. Ja, graden av innsikt har vært meget begrenset og den moralske beredskap svak gjennom århundrene. 

Det er tidstypisk at det først nå kommer signaler om «avkolonisering» av teologien. I «hedningeland» (misjonsmarken) ble det ofte krevet at de omvendte og døpte brøt båndene til sin familie, kollektive tilhørighet og lokale kulturtradisjon. Misjonsobjektene ble forespeilet en ny familie: menigheten! Med andre ord: en ny kristen-europeisk identitet og nytt borgerskap. De skulle kristnes og «siviliseres»! For mange «innfødte» ble virkningen motsatt; de ble hjemløse og rotløse, påført skam for sin egen kultur. Ikke bare det, de måtte forholde seg til at ulike kirkesamfunn/misjonsorganisasjoner konkurrerte innbyrdes om å vinne deres «sjeler», slik de vel gjør også i dag på vårt og andre kontinenter. 

Det er slike BRUDD evangelieskriftenes Jesus krever av sine disipler og etterfølgere. Han profeterer konflikt: strid og splid innenfor familie og hushold. Les bare: Matteus 10, 34-39. Se kryssreferanser nedenfor. Hvordan kan dette bli fellesskap og inkludering? Ved omtolkning eller revisjoner/ny-oversettelser av Det nye testamente? 

Lukas 14:26 Om nogen kommer til mig og ikke hater sin far og mor og hustru og barn og brødre og søstre, ja endog sitt eget liv, han kan ikke være min disippel.

Det kan ikke overraske at såkalt lukkede (kristne) menigheter praktiserer streng intern sosial kontroll OG avgrensning mot den verdslige verden. De har Jesus som forbilde. Også innenfor DnK ble det inntil 1960-70 årene utøvet sosial kontroll gjennom mange uttalte og uuttalte forbud mot verdslige (syndige) sysler. Tilhørte man DnK – Statskirken – måtte det også holdes avstand til andre religioner, kirkesamfunn og menigheter. Av mange grunner bør DnK/Folkekirken bruke «innestemme» når den moraliserer og belærer andre religioner og kirkesamfunn.  

I klostervesenet avkreves munker og nonner, etter en viss prøvetid, livslange løfter: lydighet, et liv i fattigdom og kyskhet (sølibat). Uniformering og kjønnssegregasjon hører med. Det er kanskje «noe annet»? Noen munkeordener fikk tidlig sans for politisk maktspill, penger og krigføring. Klosterleder kalles abbed/abbedisse eller prior/priorinne. Det arameiske ordet «abbed» betyr: far/fader. Pavetittelen er avledet av det latinske «papa» som betyr: far. Det er også faderhuset Jesus refererer til: «I min fars hus…». Urolige og bortkomne sjeler skal finne hvile og hjem i farshuset, slik også den store (hellige) kirkefader Augustin gjorde det.

Hyrde- og gjetermotivet i Jesu forkynnelse tør være velkjent, som i utallige illustrasjoner. Ingen kvinnelig hyrde er nevnt. Det står ingen mor/Moder ved Himmelporten. Porten er trang og veien smal, sier Jesus. Få er de som finner veien. Er han portvokteren – eller selve porten? Også prester trenger en preses/overhyrde/erkebiskop over seg, eller en ennå høyere autoritet: Pave eller Patriark. Hvem står nærmest Gud Fader (Kristus?)? Hvem forkynner «Guds ord klart og reint»? 

«Mine får hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg. Og jeg gir dem evig liv, de skal aldri i evighet gå fortapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd. Min Far, som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive dem ut av min Fars hånd. Jeg og Faderen er ett». (jfr. Johannes-evangeliet 10, 27-30, med kryssreferanser) 

Johannes 10:27 Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger mig,

De mest sårbare; de mest utnyttede

Dette var og er mønsteret i alle kirkesamfunn, om det gjelder barn og unge, kvinner, minoriteter eller urfolk. Nå har Metoo også innhentet de to høyaktede grunnleggerne av den diakonale institusjon Modum bad: lege/sjelesørger Einar Lundby og psykiater Gordon Johnson. Noen har hørt og visst… Det er ikke uvanlig at avsløringene først kommer etter overgriperens død – og ganske gjennomgående av «ofrene» selv. Verken den kristne tro og moral eller faglig medisinsk og psykologisk ekspertise hindret dem fra å begå det Vårt Land kaller «grenseoverskridende atferd» i terapi- og sjelesorgrommet. Hvilke forstyrrelser i deres trosliv eller driftsliv gjorde at de mistet dømmekraft, gangsyn og grenser? 

Men grenseoverskridelser i sjelesorgrommet er ingen nyhet. For noen tiår siden skrev forskeren Eva Lundgren boken: «Prester i lyst og last. Om kjønn, makt og erotikk i Den norske kirkes sjelesorg» (1987). Lundgren satte også søkelys på kvinnemishandling og djevelutdrivelser i kirkelige miljøer.  

I katolsk og luthersk (frelses)lære kan selv en kriger, voldsmann og overgriper bli «helgen» – eller som Paulus skriver i brevet til Kolosserne: hellig, uten feil og uangripelig. Ved Kristi nåde eller biskopens absolusjon blir alle synder slettet. Med sin skinnende hvitkledde drakt signaliseres at pave Frans i «den hellige stol» er opphøyet og utskilt fra den menneskelige verden. Den (liturgisk) hvite farge symboliserer hellighet, lys og renhet. Paven er for annen gang foreslått til Nobels fredspris. Sist kom forslaget fra PRIOs direktør (2014), dette år fra KrFs nestleder. En større vanære eller besudling av Fredsprisen kan knapt tenkes.  

Kirkeautoritetene snakker gjerne om de fattige, undertrykte og sårbare, men trives åpenbart best i de øverste samfunnsklasser. Det koster kanskje ikke så mye å vise barmhjertighet mot «de svake» når man selv lever på solsiden, på ulike måter beskyttet av statsmakt, kongemakt og mediemakt. I store deler av Europa ser vi at kirkens eldgamle alliansebygging med verdslig herskermakt styrkes. Det er slik de kristne hovedkirker, i fortid og samtid, opprettholder maktposisjon, status og privilegier. Vi kjenner disse maktkonstellasjoner ikke bare i dagens skandinaviske monarkier og Storbritannia (konge/dronning – biskop), men også i Russland (president – patriark). 

Kjønn og evangelium

Med historiske «briller» forventes at en teologiprofessor åpner den dogmatisk barrikaderte dør og avklarer Jesu a-historiske unnfangelse og fødsel, oppstandelse og himmelfart. I forlengelse av Himmelfarten kommer Gjenkomst og Dom. Jesus/Kristus skal «komme igjen» (for siste gang) og gjøre ende på vår jordiske verden og hele universet. Er denne Frelseshistorie det «evangeliet» fakultetslærerne ved TF og MF underviser prestekandidatene i? Tre kvinnelige presteutdannere ved TF uttaler følgende i Vårt Land 18.01.2024: 

«Det teologiske fakultet utdanner ikke til å forkynne kjønn, men til å forkynne evangeliet. Kjønn er riktignok et viktig perspektiv for å forstå verden og teologien, men det er evangeliet som skal forkynnes, ikke kjønn». (min utheving)  

Vi er ikke like «endeløst fascinert» av Oppstandelsen som teologiprofessor (TF) og bibeloversetter Jorunn Økland. Hun er ikke bare teologiprofessor ved fakultetet, men også kjønnsforsker, som kanskje sin veileder: teologiprofessor Halvor Moxnes. Moxnes fikk 2013 pris av Øklands senter for kjønnsforskning for en artikkel om Jesus og kristen maskulinitet («Da Jesus ble mann»). Hvilken alternativ «Jesus» Moxnes (og J. Økland) promoterer er det ikke lett å få grep om, annet enn at han som oppstanden «lever» i mangfoldige skikkelser. Så vidt jeg har forstått var Moxnes sterkt involvert i Bjørn Eidsvågs teaterforestilling: Etterlyst: Jesus. I 2018 reiste Moxnes rundt med fotoutstilling og foredrag, med den avslørende tittel: Hvor skjer Jesus? 

Jorunn Økland, professor ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning og Teologisk fakultet, Universitetet i Oslo«Hva er det ved oppstandelsen som er så endeløst fascinerende og stadig aktuelt?»

Mange har nok oppfattet at det er kjønn, seksuell legning og samlivsspørsmål som skriker mot oss fra kirkesamfunn, menigheter og mediespalter. Fra sitt teokrati i mannsstaten Vatikanet skaper pave Frans’ tvetydigheter og «mellomposisjon» rabalder blant hans biskoper i ulike land, slik vi kjenner disse trettende prosesser fra DnK og i flere av dagens frikirker. Sterke protester til europeisk-vestlig liberalteologi kommer også fra de kirker norsk (evangelisk-luthersk) misjon har plantet i Afrika. Man kan spørre: skal verdens misjonsmarker nå «avprogrammeres» og ny-kristnes med liberal teologi? De såkalt progressive snakker om «ny teologi» og «ny kristendom»… 

Vi har sett pinlige eksempler på at fakultetsteologer med ambisjoner om å klatre til topps i DnKs hierarki, embete eller administrasjon, modererer sine (konservative) synspunkter i kjønns- og samlivsspørsmål. Konservative prestestudenter som ikke aksepterer kvinnelige prester og likekjønnet vigsel risikerer å bli «stoppet» i utdanningsløpet – før de kommer så langt som til ordinasjon i Den norske kirke. Da kan vi vel slutte at kjønns-spørsmålet står over «evangeliet». I avisen Vårt Land legges opp til diskusjon om hvorvidt den første skapning i 1. Mosebok – Adam – var tvekjønnet/androgyn… (jfr. teolog/bibeloversetter Jorunn Økland og lingvist Andrea Markus Nilsen). Kirke-kristendommens fiksering på kjønn må avslørende nok stadig begrunnes i «skapelsesmytologien». Det gjorde også Paulus. 

Det dominerende, maktsøkende kirkepartiet «Åpen folkekirke» og partileder Gard Sandaker-Nielsen har siden 2015 hatt likekjønnede vigsler som fremste kampsak – ikke «evangeliet»! Splittelse om kjønn og samliv, politisering og fraksjonsvirksomhet, personalkonflikter, pengespørsmål og kirkelig organisering synes å være hovedsaker i DnK/Folkekirken. Denne «materialismens ånd» er ikke noe nytt i kirkehistorien, men den blir ganske grelt synliggjort i vår tid. 

Ordinasjon av en ikke-binær prest har fått betydelig oppmerksomhet i mediene, men også skjerpet allerede harde fronter internt i DnK. I denne opphetede debatt mellom de velkjente fraksjoner skriver TF-professor Anders Runesson at «Gud er hinsides kjønn» (Vårt Land 23.01.2024). Om så var, ville vel ikke «Gud» bli skeiv, Jesus trans og Den hellige Ånd «hen» eller «hun»? Hvorvidt guden føler seg som mann eller kvinne, binær eller ikke-binær, vet vel bare de som har en personlig relasjon til den treenige Gud og/eller til Jesus Kristus? Det er helt klart ikke et åndspreget gudsbilde vi har å gjøre med i den kristne kirke og religion. Det er vel også bare i kristendommen teologene diskuterer «Guds kjønn». 

Se gjerne boken av de tre forfattere, to teologer og en sosiolog: Helge Hognestad/Ebbe Reichelt/Rune Slagstad: «Gud skapt i vårt bilde?», 1980. Boken kan leses digitalt i Nasjonalbibliotekets nettbibliotek. Mye tyder på at Hognestads kontroversielle teologi er blitt «rehabilitert» i seneste tid. Han har da heller ingen kritisk tilnærming til personen Jesus. Helge Hognestad opererer med formuleringen: teologisk-vitenskapelig erfaring

Den kristne Gud (Kristus?), skapt i menneskets bilde, er en kjønnet person. Som menneskene er han full av følelser, lidenskaper og stemningsskifter. Han skifter gjerne mening når teologene, samfunnet eller folkeopinionen, krever det. Ut fra hva situasjonen krever veksler han mellom et autoritært og demokratisk sinnelag. Han elsker og hater, straffer og tilgir. Han føler sorg (gråter!), sinne og angst, og han blir lett krenket. Han er snart smålig, snart storsinnet. Snart vil han ha krig, snart fred. Han har ikke bare et umettelig kjærlighetsbehov, men krever også tilbedelse av «sine barn». Ja, han har visstnok også humor. Er det hans menneskenatur som slik utfolder seg? Han har så mange slags interesser. «Kristus lager mat» var overskriften i Vårt Lands kontekstuelle andakt 7. februar 2024 (bibelteksten: Joh. 21, 9-13). Andaktsholderen tituleres: Ph.d. og sogneprest. 

Jesus Kristus er ikke bare Veien, Sannheten og Livet, men skal også slukke sulten og tørsten. En representant for kristen-russen (Kruss) er sitert slik i Vårt Land 25. november 2023: «Eg drikk berre brus, for Jesus er min rus».

«Gud er alltid større», sies det ofte fra gudsekspertene. Men kirkegudens vesen og vilje er utlagt i utallige bokverk og avhandlinger av hans forvaltere på jorden. Guds mening om enkeltsaker som kjønn, sex og samliv, likestilling, homofili og klima, er nettopp hva DnK/Folkekirken har forkynt de senere tiår. Så har det igjen (gjesp!) oppstått usikkerhet omkring Guds mening om livets «to utganger». Med slagordet «Gud elsker alle» og «Frelse for alle» skulle folkekirkeguden bli folkelig, sekulær og inkluderende. Men den siste tids pinlige «helvetesdebatt» i kristelige medier bekrefter nok en gang det kirkelig-teologiske «janusansikt».

Teologer og biskoper kjenner gudens uransakelige veier. De er treenighetsgudens «oversettere», formidlere av hans trefoldige vesen. TF-professor Anders Runesson VET hva hans Gud trenger; nemlig et mangfold av folk, kjønnsidentiteter og livserfaringer… Han gir også en ny beskrivelse av kirken som «de lyttendes fellesskap, de nysgjerriges fellesskap, de inspirertes fellesskap». Det nye mangfoldsidealet framstår som nok en teologisk teori, kirkepolitisk styrt, for i kirkefellesskapet lokalt, regionalt og globalt er det full «krig» om kjønns-spørsmålet. 

«Teologi forutsettes av Ånden…», skriver professor Runesson. Den hellige Ånd: pinseånden? 3. person i Treenigheten har like lite som Faderen og Sønnen skapt fellesskap i «Kirkens hus». Vi må anta at det er den samme hellige Ånden (DHÅ) som er virksom i alle kirkesamfunn, i fortid og nåtid. Av litt andre grunner diskuteres i disse dager om DnK skal bryte forbindelsen med Normisjon, dvs. hvorvidt Normisjon skal anses som samarbeidspartner eller konkurrent. Ånden/DHÅ og «evangeliet» er altså ikke nok for samarbeid og fellesskap mellom det Kristus-troende folk.

Nasjonale kristningsjubileer – uten «Kristus»?

All kristning og misjon har hatt og har bekjennelsen(e) og teologien om «Jesus Kristus» som grunnlag og motivering. Verdensbilde, historiesyn og samfunnsideal er Kristus-sentrert, om det er 500 års katolsk eller påfølgende 500 års luthersk kristendom som har styrt kongeriket Norge. Jesus/Kristus benevnes «Alfa og Omega». I lovgivning (kristenrett) og styresett/samfunnsideal er det kanskje ikke så stor forskjell mellom en kristen-katolsk vikingkonge og en kristen-luthersk enevoldskonge. Autoritære herskere er blitt ansett som «Guds redskap» (slik vel også den moralsk korrumperte Donald Trump oppfattes blant sine kristne tilhengere og velgere). 

Kirkehistoriens diktaturer bærer flere felles kjennetegn: historieforfalskning, autoritetsdyrkelse, ensretting, sensur og indoktrinering. Overvåking og trusler om straff er effektive maktmidler i alle totalitære samfunnsdannelser, religiøse eller verdslige. Når årtuseners kirkelig fryktkultur, ved helvetes-straffen, kirketukt og diverse andre sanksjonsmidler, omsider har mistet grepet om sinnene har den såkalte Folkekirken ingen «lokkemidler» igjen. Det vi kan si ut fra historiske kilder og menneskelige erfaringer, er at helvetes-trusselen gjennom århundrer eller årtusener har fungert svært effektivt. 

Partileder i Åpen folkekirke (Gard Sandaker-Nielsen) forteller Aftenpostens lesere 04.03.2024 at man kan være «vanlig folkekirke-kristen«, hva nå det er for noe rart. Vet han selv hva eller hvem han «tror på» – som aktuell kandidat til kirkerådsleder/regjeringssjef i DnK: en bekjennende og misjonerende kirke. Hans kirkes hovedperson nevnes ikke: Jesus/Kristus. Skal vi forstå det slik at Sandaker-Nielsen selv ikke er en bekjennende eller personlig kristen, men nøytral kirkepolitiker og kirkeadministrator? (Nåværende MF-professor Sturla Stålsett var første leder i Åpen folkekirke). 

Selve hovedpersonen i kristendommen og kristningsarven er forbløffende lite framtredende i de påløpende offentlige og nasjonale kristningsjubileer. Hvor ble det av «Kristus på tronen»? Internt i kristelige medier og organer er Jesus Kristus tilbake for fullt, både med filmen «Jesus Revolution» og rocke-musikalen «Jesus Christ Superstar». Også den kristen-katolske filmskaper Scorcese annonserer en ny Jesus-film. Avisen Dagen kan fortelle at regissøren ble inspirert etter et møte med pave Frans. Også Mel Gibson annonserer en oppfølger til filmen «The Passion of the Christ» (2004). I TV-kanalen TVL, startet opp av Vårt Land, har den amerikanske dramaserien «Chosen» (= utvalgt) blitt vist i mange omganger. Internett, film- og TV-medier er blant de nye misjonsmarker. 

I kristendommens bærende dogme fra oldkirkens tid er «Gud» identisk med den historiske mannspersonen: Jesus fra Nazareth. Han er «Jesus Kristus Herren», også kalt «Kristus pantokrator» og «kongenes Konge». Kirkens treenige Gud kan aldri bli kjønnsnøytral, hva enn (progressive) teologiske teorier spekulerer i. Det er mannen fra Nasaret også tidligere pinsepastor og MF-professor (emeritus) Terje Hegertun dyrker og opphøyer i sitt personlige essay i Vårt Land lørdag 09.02.2024. Med referanse til rocke-musikalen «Jesus Christ Superstar», skriver Hegertun følgende: 

«Han ble også min superstjerne, men på en annen måte enn i musikalen. De religiøse impulsene jeg hadde fått fra oppvekst og kirkeliv, hadde samlet seg i både en undring og en beundring. Hvem er denne mannen fra Nasaret? Hvorfor blir han så hengivent tilbedt av millioner verden over? Hvordan kunne han bli inspirasjonskilden til så mange godhetshandlinger, og hvordan greide han å sette så dype spor i historien, i kulturen og i lovgivningen?». (min kursivering)  

Pastor og leder i pinsebevegelsen Norge, Øystein Gjerme, sier det slik i sin gjestekommentar i Vårt Land 10. januar 2024: «Den eldste kristne trosbekjennelse lyder «Jesus er Herre». Disse tre ordene oppsummerer hele vår tro, og har sine historiske og teologiske røtter i 5. Mosebok 6, 4-9″ (snedig kalt «kristosentrisk monoteisme»). Gjerme kan fastslå at Herren Jesus Kristus ikke bare er en personlig og nærværende gud, men krever ledelse – autoritet – over alle livsområder: hjem, arbeid, familie og fritid. Men det er av omsorg, må vite. Menneskene kan ikke styre seg selv. 

 I Vårt Land 27. januar 2024 kom Åste Dokka med sin kommentarartikkel om det folket som, sammen med Jesus, vandrer i grøftene… Inntrykket av herre- og herskermakt må kanskje dempes og modereres. I teologisk teori skal det nå være både-og, ikke enten-eller. Ingen Jesus-ord om lydig etterfølgelse og underkastelse, utskillelse, dom og straff er sitert. Det blir sagt at Bibelen er normen, mens Trosbekjennelsen er avledet norm. I folkekirke-teologien råder tilsynelatende forvirring om grunnlagskildenes autoritet. Kontekstuell teologi lærer at «Bibelens kontekst er her og nå». Som «oppstanden» Kristus svever Jesus som et fantomvesen over og utenfor sin historiske kontekst. Det er derfor riktig som dr.theol. Åste Dokka i 2020 skrev i en av sine kommentarer i Vårt Land: «Dersom folk ikke hadde tatt Bibelen ut av sin sammenheng – hadde det ikke eksistert noen kristendom». 

De oldkirkelige bekjennelsers historiske kontekst får allmennheten liten kunnskap om. Men ortodoksien med dogmene om Inkarnasjon og Oppstandelse fastholdes (uttalt eller uuttalt). Så vidt jeg vet har ingen teologiske ny-tolkninger ført til revisjoner av de urørlige bekjennelsesskriftene. Verdt å merke seg: presteordinerte Åste Dokka omtaler Jesus konsekvent i nåtidsform. 

«Hvordan møter så Jesus mennesker i Det nye testamentets fortellinger? To av måtene, ofte sammenfallende, er med kjærlighet og med krav. Vi kjenner det godt, det borende blikket som ser alt, men likevel ikke fordømmer … ja, han går i begge grøftekantene samtidig. For vi er både syndere og rettferdige, samtidig, helt og fullt. Gud møter oss med uendelig krav og uendelig nåde. Samtidig. Jesus er Gud og menneske, fullt og helt. Vi er både borgere i denne verden og har hjemstavn i Guds rike. Verden er noe fantastisk Gud har skapt og Satans domene…».  (min utheving)  

Alle vet at intet dødelig, begrenset menneske har gjenoppstått fra graven. Det er bare i gudemytologier og teologiske teorier at det skjer fysiske overskridelser mellom guders og menneskers verden, mellom liv og død. At guder avler barn med jordiske kvinner tilhører mytologien. Etter tre dagers midlertidig opphold i «dødsriket» sto Jesus opp av graven og vandret omkring i 40 dager før han dro tilbake til himmelen igjen, til Faderens (sin fars) trone. Han viste seg og ble sett og hørt bare av sine tilhengere, ikke av sin familie. 

Men fredfull var ikke denne enestående påskehendelse. I Matteus kapittel 27 fortelles at da Jesus på korset oppga ånden «revnet forhenget i templet i to, fra øverst til nederst. Jorden skalv, og klippene slo sprekker. Gravene åpnet seg, og mange hellige som var døde, sto legemlig opp». De gikk ut av gravene og inn i den hellige by «hvor de viste seg for mange».  Skjedde det – eller skjedde det ikke? Ryktespredning? Fortelling: fiksjon?  

«Gud er ikke kristen» og «Bibelen er ikke kristen» er to utsagn som har framkommet i hhv. bok og podcast seneste tid fra kirkelig-teologisk hold. Da må man straks spørre: er heller ikke den nikenske og apostoliske bekjennelses «Gud» kristen? Hva med liturgien? Sakramentlæren? Igjen: hvorfor kristen dåp og misjon? Den hebraiske bibel (GT) er ganske riktig ikke kristen og Kirkens Gud (Kristus) anerkjennes ikke i jødedommen. Teologiprofessorene vet selvsagt at jøder og muslimer flest avviser kirke-kristendommens grunnleggende postulater og doktriner: Treenighetslæren, Inkarnasjonen og Kristologien. Nettopp derfor driver vel kirken aktiv misjon blant dem? Kjenner de ikke den «rette Ånden», kanskje? Fellesskap på tvers av religioner er, slik Carl Fr. Wisløff skriver i innledende sitat, en umulighet. Sannhetsmonopolet var og er uforenlig med religionsfrihet.  

Trosfrihet i Det nye testamente

Å holde sammen trosfrihet og misjon er blant de mange indre selvmotsigelser i kirke og teologi. «Trosfrihet» er først i vår tid blitt en kristen verdi, og alle gode kristne verdier kommer angivelig fra Jesus. Ettersom han oppstilles som et (universelt) ufeilbarlig etisk-humanistisk ideal, kunne vi forvente at det finnes Jesus-ord i evangelieskriftene som underbygger denne «trosfrihet». Men ifølge de overleverte skrifter tilkjenner han ikke engang sine nærmeste åndsfrender «trosfrihet».   

Jesus var ingen brobygger. Han var kompromissløs og tolererte ingen opposisjon mot sin autoritet og lære. Han satt fast i dualismen (fiendskapets ideologi): sekterisme og gruppe-tenkning. Jesus advarer sine utsendte disipler mot å oppsøke hedningers veier og samaritanske byer. Med sitt kortsiktige historiesyn og endetidsperspektiv hadde Jesus fra Nazareth ingen «verdensmisjon» i tankene. Det var heller ingen sosial rettferdighet han forkynte. Sammen med sine disipler hastet han rundt i sin lille geografisk avgrensede verden med advarsler og budskapet at «Guds rike» var nært forestående. Jesu eskatologi, endetidsforkynnelse, var ikke åndelig eller symbolsk tenkt. 

«Gå ikke ut på hedningers veier og ikke inn i samaritaneres byer! Gå heller til de fortapte får av Israels hus!» (Matteus 10:5-6) og: «Jeg er ikke utsendt til andre enn til de fortapte får av Israels hus.»(Matteus 15:24)

Er «Israels hus» som misjonsobjekt stadig betraktet som fortapte får – med mindre jøder konverterer og lar seg døpe til kristendommen og den kristne treenige Gud? Lutherske fakultetsteologer og kirkelige biskoper er påfallende tause om holdningen til såkalt jødemisjon og Israelsmisjon. Hva sier såkalte kristensionister og kristensosialister om landløfter, utvelgelse og arverettigheter? De har den samme besettelse for «Israels hus». De religiøse følelsene er sterke på begge sider, om argumentene begrunnes bibelsk, teologisk eller politisk, om det er preses, eventuelt internasjonal direktør i DnK, eller IKAJs talsperson som uttaler seg. 

Fra kristenheten veksler holdningen til jøder og «Israel» mellom medlidenhet, aggresjon og paternalistiske belæringer. «De forstår ikke sitt beste», uttalte Jens Olav Mæland (prest og misjonsskolelærer) i kjent kristelig stil til Vårt Land i 2010, i forbindelse med den årlige «Kirkeuka for fred…».

I Mælands bok «Glemt av sine egne» (2009) er Jesu nærmeste tilhengere blitt kristen-palestinere (jfr. også Kairos-dokumentet og Saabel-instituttet). Om det er muslimske eller kristne palestinere som frarøves sine landområder, blir ikke klart. Den evangelisk-lutherske kirke er etablert i «Jordan og Det hellige land». Driver palestinske kristne misjon blant muslimske palestinere? Hvor mange kirkesamfunn opererer i mini-staten Israel (på størrelse med et norsk fylke) – og i Palestina? I det muslimsk-arabiske kongedømmet Jordan på østbredden er over 70% av befolkningen palestinere. Underlig nok: her finnes palestinske flyktningeleire, som også i palestinske selvstyreområder (PA): Vestbredden og Gaza…

Munib Younan mener Jesus-barnet peker på en vei ut av elendigheten i Midtøsten

Kampen mot indre fiender

Jesu tale er full av stigmatiserende kontrastbilder. Den senere kirke fulgte hans eksempel. «Han kom til sine egne, men de tok ikke i mot ham», står det skrevet i Johannes-evangeliet 1:11. Dette utløste også Martin Luthers raseri og hat mot jødene ca. 1500 år senere. Det er stadig provoserende, særlig for luthersk-protestantiske kristne, at jøder flest ennå ikke anerkjenner «Jesus Kristus» som deres Messias; konge/hersker, frelser eller frigjører?  

Den store Paulus var heller ingen tilhenger av «trosfrihet». Han hadde etter sin religiøst-åndelige Damaskus-opplevelse møtt og funnet den «sanne» Kristus og advarer sine menigheter mot såkalt falske profeter. Han kom i konflikt med Jerusalem-menigheten kort tid etter Jesu død. Det eksisterte bevegelser eller sekter i Paulus samtid som forkynte «en annen Jesus». Også Johannes-sekten levde videre etter Jesu død. Hos Paulus fortelles at noen som var døpt med Johannes-dåpen måtte la seg døpe på nytt med Den hellige Ånd: den rette Ånden? 

Paulus oppfordrer sine menigheter til å «prøve åndene», om de er fra Gud eller Satan… Den mytologiske figuren Satan, høyst nærværende i Det nye testamente, bærer mange navn. Han er en farlig motstander for de kristne i dag, stadig virksom med sine forførelseskunster. Vi andre kan bare registrere at store deler av kristenheten, etter 2000 år, ennå sitter fast i oldtidens (mytologiske) forestillinger om himmel-helvete, endetid, dom og djeveltro. 

Det var «sine egne» også oldkirken/romerkirken tidlig gikk til kamp mot: vranglærere/kjettere. De ble fordømt og straffet ved eksklusjon; landsforvisning, bannlysning – og dødsstraff. Kirkelig galskap og ekstremisme utartet noen århundrer senere til barbariske straffemetoder: tortur og bålbrenninger.

Kirken er (påtatt?) bekymret for polarisering i dagens samfunn, men påfallende taus om polariseringen i dens skriftgrunnlag og historie. Inntil vår tid har Kirken skilt mellom rettroende og vranglærere. Derav også alle kirkesplittelser (skisma), i fortid og samtid. Hvem er de falske profeter i dagens kirkevirkelighet? Hvilket teologisk lærested utdanner prestekandidatene til rett bibelsyn og det rette «evangeliet om Jesus»? Hvilken kristendom: katolsk, ortodoks eller protestantisk-luthersk? Hvilke av de mange ulike utgaver og oversettelser av «Bibelen» skal vi «religiøse analfabeter» feste lit til?

Hva er «rett dåpssyn»? De absurde kontroverser omkring barnedåp vs. voksendåp/åndsdåp/troendes dåp har ennå ikke tatt slutt. «Rett forvaltning av sakramentene» hører til biskopenes tilsynsansvar i DnK. For adgang til konkurrerende kirkesamfunn har rett sakramentlære avgjørende betydning (ved overgang til DKK lot forfatteren Jon Fosse seg konfirmere katolsk i 2013). Heller ikke i Misjonskirken Norge, kongresjonalistisk, har kirkelig barnedøpte fått medlemskap. Det er først i seneste tid at medlemskriteriene er myket opp. Dåp og velsignelse er ikke samme sak, heller ikke i Den katolske kirke. 

Pastor Erik Andreassen i Oslo-menigheten Misjonskirken Betlehem har profilert seg med en viss liberalisering til «kjernesakene»: homofilisaken OG seksualitet/samliv. Som flere teologer og kristne aktører i bokmarkedet vil han fjerne det skambelagte og «snakke sant og relevant om kropp og seksualitet ut fra et kristent perspektiv». Også Andreassen henviser til skapelsesmytologien i 1. Mosebok: Bibelens fortelling om Adam og Eva. Når seksualiteten nå betegnes som «Guds gave», kan man kanskje ikke snakke om synd og syndefall…

Som «den annen Adam» er vel Jesus aseksuell? I offisiell kirkelære er Jesus født uten synd. Jeg kjenner ikke til at han selv omtaler seg slik. Det er en kirkelig doktrine. I det kirke-kristne bibelsyn er Jesus den eneste ufeilbarlige person i Bibelen, og den ufeilbarlige kan ikke måles etter normale, menneskelige vurderingskriterier. Ved sin opphøyde, guddommelige autoritet stilles Jesus opp i kontrast til hele menneskeheten.

På Forlaget Land og Kirke i 1967 utkom en andaktssamling av den ny-liberale teolog Jacob Jervell: «Ikke bare ruiner». Mange av hans andakter og prekener i statskanalen NRK finner man der. Mannen (med stor M) fra Nasaret er «evangeliets kjerne» også for Jervell. Jeg siterer ham fra første kapittel: 

«Det hjertet som banker i mannen fra Nasaret, er Guds hjerte. Det sinn som varmer oss her, er Guds sinn. De ord som her sies, kommer fra Guds lepper. Guds smil til oss og Guds gråt over oss, vi har det her. Da vendes noe opp-ned for oss. Vi kan ikke lenger si: Jeg tror på Gud, men ikke på mannen fra Nasaret. Vi må si: Hvem Gud er, vet jeg ikke, men mannen fra Nasaret har jeg et bilde av. Han er et menneske, han kan snakkes til….Mannen fra Nasaret setter seg selv i sentrum for at vi slik skal se Gud. Han er sin fars uttrykte bilde». 

Med utgangspunkt i prekenteksten andre søndag i faste (Lukas 7, 36-50) skriver en prest i Aftenbladet 24. februar 2024 at Jesus tilbyr «verdens beste vaksine», og videre: «den eneste ingrediensen i denne vaksine er nåden». Han avslutter med en invitasjon: en «oppfriskningsdose» er tilgjengelig i den lokale kirke og ved nattverdsbordet.

«Jesus, det eneste», heter en salme fra 1904 (kalt: Kristushymne). Bibelordet i Vårt Lands andaktsspalte 12.02.2024 var hentet fra Det nye testamente: Filipperne 2, 5-11. Andaktsholder er sokneprest i Den norske kirke. Han kommenterer ikke dette vers: «I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!». 

At «teologi er kreativ livsfortolkning» ble særlig godt demonstrert i siste års julehøytid (2023). Den hellige familie i stall og krybbe blir hver julehøytid gjenstand for fantasifulle tolkninger og spekulative manipulasjoner. Preses i DnK publiserte sin kontekstuelle julepreken i Aftenposten 24. desember 2023: «Jesus og Gaza i ruinane». Olav Fykse Tveit synes å stå grunnstøtt i mytologien om Jesu fødsel. Jeg siterer ham: 

«Den kristne juleforteljinga er om livets under, om ein fødsel. Det er i alle tider eit teikn på framtid og håp. Forteljinga viser både det nære og det mest dramatiske. Det handlar om menneske i sårbare livsfasar – og det vakre og heilt nødvendige i menneske sin omsorg for kvarandre… Jesus var fødd under kummerlege forhold, av ei mor på reise påtvungen av ein mektig keisar som skulle ha folketeljing og kontroll med befolkninga. Det nyfødde Jesusbarnet er eit bilete på det sårbare menneskelivet». 

Vel, det er ikke mye kummerlighet her. 
Opprør eller tilbedelse

Det er menneskebarnet som er sårbart, ikke et gudebarn med «all makt i himmel og på jord». Hvordan kirkemakten historisk-faktisk har krenket og trampet over «det sårbare menneskelivet» – også barnet – er unevnelig i en kirkelig julepreken. Den hellige, guddommelige lysstråle som skinner over Jomfru Maria og Jesus-barnet i Betlehemskrybben, skinner også over apostlene, kirkefedre/biskoper, paver, helgener og martyrer. Med 6 års akademisk presteutdanning og/eller akademiske titler (dr. theol. eller professor) fastholdes mytologien som på 3-400 tallet i Romerkirken/Keiserkirken ble gjort til Kirkens bærende dogme/trossannhet. 

«Jordens største under. Historien om kirken» 

(Lunde Forlag, 2009, 140 sider)

Jeg siterer fra forordet: «Dette er den første læreboken som er utgitt med særlig tanke på kristendomsfaget ved de kristne videregående skolene…Den dekker hele historien fra ny-testamentlig tid og fram til i dag – og både norsk og internasjonal kirkehistorie».

Bokens historiesyn og selektive framstilling, sterkt tendensiøs og idealisert, viser godt kirke-kristendommens (alminnelige?) selvforståelse og selvbilde. Kirkens lære/teologi og dens «troshelter» er bokens hovedanliggende. Menneskelige erfaringer – virkningshistorien – ligger utenfor forfatterens interesse. Middelalderen omtales ganske riktig som «Misjonens gullalder». Kirkens faktiske voldsutøvelse og forfølgelse av alle annerledestenkende får minimal plass. Korstogene forklares med «vekkelsesiver» og avspises med et par linjer. Inkvisisjonen får et lite avsnitt, som også jødeforfølgelsene/jødehatet. Heksejakten forbigås i taushet. Ingen kapitler behandler religionskrigene.

Kristendommen ble med den despotiske keiser Konstantins aktive medvirkning Romerrikets statsreligion – og deretter den eneste tillatte religion. Maktkirken og Herredømmeteologien var skapt! De «saktmodige» ble selv forfølgere. Påfølgende årtusen var det erobring og herskertrang, sverdmisjon og hellig krig som beruset Kirken. Også til våre nordiske land kom de hellige krigere med Korset og Kvite-Krist. 

Med avsløringer om de grufulle maktovergrep mot Canadas urbefolkninger og deres barn i det forrige århundret, fikk vi ny kunnskap om Den katolske kirkes koloniseringsdoktrine fra flere pavelige buller på 1400-tallet (kjent som: Doctrine of Discovery). Denne doktrine fastslo at nye landområder tilhørte de europeiske landene som erobret dem. Budskapet var at de erobrede folkeslag skulle tas til fange og gjøres til slaver av kristne herskere. I 1537 skrev pave Paul III (i Pastorale officium) at alle de undertvungne/slavebundne og plyndrede urbefolkninger skulle ekskluderes fra Kirken. Historien forteller at det var akkurat det som hendte, om de ikke også ble massakrert. Ulike former for segregasjon (apartheid) er praktisert av det kristne Herrefolket på alle kontinenter: ghettoer, reservater, townships… Ellers gjorde de beseirede folkeslag nytte for kolonister og misjonærer som bl.a. tvangsarbeidere, hustjenere og transportbærere…

Først i mars 2023 kom en pavelig uttalelse om at nevnte doktrine ikke utgjør en del av Den katolske kirkes lære. Den mektige pave Frans blir som andre kirkeledere drevet fra skanse til skanse når historiens nærlys blir for påtrengende. Troskongregasjonen i Rom (etterlevning av Inkvisisjonen) har gjort sine undersøkelser og konkludert med at doktrinen aldri har tilhørt den katolske tro… Men Herredømmeteologien har vært virksom til langt inn på 1900-tallet, hva barn og kvinner, minoriteter og urfolk selv vitner om.

«Kirkens konstantinske fangenskap» var hovedtema i MF-professor Oskar Skarsaunes avskjedsforelesning i 2011. Vårt lands statskirke og folkekirke er et «ektefødt barn» av den konstantinske bekjennelse i Nikea år 325; et kirkemøte/konsil keiseren selv sammenkalte til. Flere hundre biskoper oppholdt seg noen måneder i keiserens sommer-residens. Blendet av makt og rikdom samlet de seg ærbødig rundt keiser Konstantins «Kristus-lignende» skikkelse. Kirkemøtet ble svært aggressivt og konfliktfylt med kampen mellom tilhengerne av prest/presbyter Arius og biskop Athanasianus, begge hjemmehørende i Nord-Afrika.

Hvilken lære eller teologi som gikk seirende ut av oldkirkens maktkamper, kan leses av Den norske kirkes autoriserte bekjennelsesskrifter. Den nikenske bekjennelse framføres eller synges/messes i DnK/Folkekirken ved særlige høytidsgudstjenester. Den athanasianske bekjennelse inngår stadig i Den norske kirkes tros- og læregrunnlag. Nær 2000 år senere har synet på Jesus Kristus/Sønnen ennå ikke brakt avklaring om hans natur, status og autoritet innad i Treenigheten. Er Sønnen likestilt med Gud Fader – eller underordnet ham?

Det er like tvilsomt at «Bergprekenens Jesus» (med Saligprisningene) har noe å si oss i dag. Vi som ikke tiltrekkes av lidelse, selvpining og martyrium for Jesu Kristi skyld – med evig salighet som belønning i Himmelriket – har liten nytte av eller interesse for Bergprekenen. I Bergprekenen hos Matteus taler Jesus utelukkende til sine samtidige disipler og tilhengere. Med andre ord: den er tids- og situasjonsbetinget!  

Oskar Skarsaune: Etterlyst: Bergprekenens Jesus. Har folkekirkene glemt ham? | Teologisk tidsskrift


Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *