Kristusarven: frihet, fred og rettferd?

Av Grete Ullestad.
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.

Gretes-hjorne-banner

Kristenarvens fortreffeligheter framstilles på ulikt vis. Men retorikken er den samme: alle gode verdier kommer angivelig fra kristendommens «Kristus».

«En kristen ser ingen fiende» 

Trond Bakkevig, Vårt Land 21/09/2021

«Om «Gud er død» har vi ikke lenger rett til å tro på menneskeverd, universell moral, fornuft, fremgang eller fred». 

Veritaskonferansen 2022

«Kvite-Krist-ideologien skapte Norge. Med nåde og menneskeverd, og kongedøme-idear om rettferd og fred»

lederartikkel, Norge IDAG 16.01.2019

Med Guds hus, kirken, ble grunnen lagt for frihet i Norge.
Kirken er kanskje den institusjonen som har reddet flest liv i Norge.
Dag Mysen: «Å fornekte kristentroens innflytelse på norgeshistorien er historieforfalskning» – Vårt Land.

Først 500 års katolsk kristendom, så 500 års protestantisk-luthersk kristendom har selvsagt satt dype spor i norsk historie og mentalitet. Ingen historikere vil fornekte kristentroens innflytelse det siste årtusen. Det er vel snarere glansbildet som slår sprekker. Å trekke inn «barnet i krybben i Betlehem» (slik Dag Mysen gjør) er neppe et konstruktivt, opplysende bidrag til nøktern historieforståelse. Da er det teologiens dogmatikk som overtar, og den tåler dårlig motsigelser.

Så vidt jeg vet har ikke folkekirkepresten Gyrid Gunnes forslag til et felles trosritual i 2030, som en slags bots- og forsoningshandling, vakt den store begeistring blant «åsatroende» eller andre religiøse minoriteter i vårt land. En felles bønn til Treenighetsguden vil jeg tro mange vil avstå fra å delta i, men det er kanskje Folkekirkens «nye» Kristus som skal fremme forsoning? Er det en annen Kristus enn den Martin Luther forkynte? 

Mange har erfaring med at kollektive minnemarkeringer blir ledet av den kirkelige geistlighet, med sin egen agenda. Med evangelisk-luthersk lære i bagasjen er det grunn til den dypeste skepsis.

Gunnes har foreslått en «spesialprestetjeneste» for skeive, slik romanifolket («taterne») fikk tilbud om for noen år tilbake. En fornærmelse, vil jeg si, å tilby lutherske prester.

Gyrid Gunnes mener biskopene bør opprette spesialprest for skeive.
Strid om prest til taterne.

Fordømmelse eller barmhjertighet?

Uten Kristuslyset blir det mørkt på jorden. Uten ideal-Jesus finnes ingen godhet. Slik lyder det repeterende, historieløse budskap hver eneste jule- og påskehøytid. Den voksne endetidspredikanten Jesus – Kirkens Kristus – forkynte ikke fred, men fiendskap, sverd og splid. Han opptrådte polariserende både i virksomhet og tale.


ae_Jesus_i_konflikt_med_menneskerettighetene
Andreas Edwien skrev klassikeren Jesus i konflikt med menneskerettighetene.



Jesus bruker enhver anledning til å SVERTE sine meningsmotstandere, som også i den bejublede lignelse om Den barmhjertige samaritan. Jesus gjør et poeng av at levitten «gikk forbi» den forslåtte mann i veikanten. Vi ser den samme angstbiterske brodden mot «fariseerne og de skriftlærde» i en annen av Jesu bejublede beretninger: «Kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd».

Hvordan utro kvinner ble fordømt, hånet, lynsjet og straffet av kirkemennene påfølgende årtusen i Europas katolske og protestantisk-lutherske stater, passer opplagt ikke inn i bildet.

«I middelalderen slo bystyret i Stockholm hardt ned på utroskap. Skyldige kvinner ble straffet med «bysteiner», som var to 13 kg tunge steiner forbundet med en jernlenke. Steinene skulle bæres over nakken under en lengre botsgang gjennom byen». (kilde: historienet.no 31.07.2022).

Var det av barmhjertighet de ble plassert i gapestokken til offentlig forhånelse på torget og kirkebakken? Gapestokken ble siste gang brukt i 1842. «Gapestokk kunne være ydmykende for de fleste, men det var oftest fattige, især kvinner, som havnet i den».
I gapestokk til slaveriet.

U-likebehandling og underordning

De siste par tiår har så og si all religionskritikk hatt fokus på islam/islamisme, ikke minst blant protestantiske skandinaver. Muhammed-karikaturer har ikke inspirert satirikere til Jesus-karikaturer, i ytringsfrihetens navn. Man kan kanskje ane en viss selvsensur. Muslimer skal tåle islamkritikk, mens kristne går i skyttergravene straks noen ytrer det minste pip mot deres religion. Hvorfor har kristendommen sluppet så lett unna religionskritikken? 

Desto mer underlig at kristne stadig oftere beskriver seg som diskriminert eller marginalisert i samfunnet. Offer-rollen ligger alltid nær. Den er mildt sagt lite kledelig. For på samme tid får DnK (og andre kirkesamfunn) fra september 2022 et enestående privilegium i NRK fjernsynet til hver søndag å forkynne Kristus-troen. Det er å gå baklengs i historien.

Allmenn sunn skepsis til religion, kunnskap, livssynsmangfold og sekularisering er medvirkende årsaker til at de kristne ikke lenger har den selvsagte dominerende og uangripelige posisjon i offentligheten som før. Bare tanken på å reduseres til en «religiøs minoritet» er ganske sikkert utålelig (det bør skilles mellom medlemstall gjennom spebarnsdåp OG antall aktive troende kristne). Signalene som sendes ut er tydelige: kristendommen var og er en overlegen, høyerestående religion, kanskje ikke engang en «religion»? Ingen over eller ved siden av «Herren Jesus Kristus»! Underordnings- og lydighetskravet ligger alltid under. Et interessant spørsmål blir hvorvidt såkalt progressive kristne kan samarbeide med progressive muslimer – på likeverdig grunnlag.

I Vårt Land 19/09/2022 har skribent og (progressiv?) sykehusprest, Aud Iren Svartvasmo, publisert en noe selv-medlidende kommentar, med denne megetsigende tittel: «Ikke kødd med troen min!». Det er et oppsiktsvekkende innlegg av en privilegert, offentlig lønnet sykehusprest. Hennes profesjon har inntil nylig vært enerådende ved sykehus og andre helseinstitusjoner. Nå mener Svartvasmo seg utsatt for noe hun kaller «mikroaggressive angrep» på sin kristne identitet. Direkte eller tilslørt har hun erfart dette i sitt eget «solar plexus», dvs. i sitt «indre menneske».

I mer enn 500 år har hennes evangelisk-lutherske kirke rammet gudløse/ugudelige, vantro,  religions- og trosavvikere med de uhyrligste straffetrusler. Respekt? Å ha en annen identitet enn den kristne tros-identitet har vært skjebnesvangert for minoriteter av alle slag. Hva de inntil vår tid har erfart av stigmatisering og utestengelse i vårt Lutherland er stadig gjenstand for granskninger.

Hvilken Kristus?

Det synes å råde Kristus-anarki i den kirkelige verden. For å møte den «rette Kristus» må man oppsøke bestemte norske menigheter, som Pauluskirken i en av Oslos bydeler, eller en av kirkene i Hamar bispedømme. Ganske ironisk at Paulus kirke skal være en «trygg kirke» for homofile, transpersoner og dragartister. Verken Jesus eller Paulus ville nok ha godkjent denne menigheten.

Motstanden mot homofili og kvinnelige prester i DnK er sørgelig bevitnet til langt over midten av 1900-tallet, med Paulus som den store læremester.

Biskop Veiteberg sier det slik til Vårt Land (28/09/2022): «Det er ikke gitt at det er det samme som tjener til Guds ære og menighetens oppbyggelse overalt. Det er store forskjeller på miljøer og steder vår kirke virker i».

Såkalt «betingelsesløs kjærlighet» finnes ikke verken i Det nye testamente eller i kirkelig praksis.    

Men biskopene Solveig Fiske og Kari Veiteberg har kanskje funnet «en annen» Kristus? Veiteberg  ble kalt «gatas engel», og hun har koketterende kalt seg «svakttroende». Nå har hun sammen med ektemannen installert seg i et «mikrohus», og hun synes det er gøy: « – Jeg kjente at jeg hadde blitt så… Hva skal man si – sedat? Jeg synes det er gøy å utfordre meg på å leve enklere…».

Sokneprest Sunniva Gylver har publisert et innlegg i VL, med oppfordring eller invitasjon til «ikke-religiøse» om samtale om dåp, eller ikke dåp. Hvem snakker hun om eller til: døpte ikke-troende eller udøpte? Ateister? Majoriteten av kirkemedlemmene er tvangsinndøpt som spebarn.

Kan ikke Gylver akseptere at hvert enkelt (voksent) menneske kan reflektere seg fram til en personlig livsanskuelse helt på egen hånd, uavhengig av hennes kirkes Kristus-tro og sakrament-forvaltning?
Sunniva Gylver: «Et innspill til samtalen om dåp, eller ikke dåp».
Jesus i magen.

Fred eller frelse, framtidshåp eller endetid?

Tusen års fiendskap mellom østkirken og vestkirken i Europa, 500 års fiendskap mellom pavekirken og lutherkirken, viser klart nok at det ikke er «fred på jorden», men Frelseslære og Frelseshistorie alt handler om. De store spørsmål og konfliktlinjer synes å være: Hvem er på forhånd utvalgt til Frelse? Hvem er rettmessige arvinger til Guds rike/Himmelriket? Hvem er de sanne etterfølgere av Jesus/Kristus; han som angivelig stadig lever og lar seg møte?

Jeg kjenner ikke til eksempler på at Kirken gjennom årtuseners politisk og religiøs makt har innført  konkrete fredsbyggende tiltak mellom folk, kultursamfunn og religioner. Heller ikke sosial-politisk  rettferdighet. Etter nær 2000 år med UFRED i Guds kirke i verden må man virkelig spørre seg hva «fred» og «dialog» betyr innenfor en kirke-kristen forståelsesramme. Hva «frihet» betyr i luthersk sammenheng kan man lese om i Martin Luthers skrift: «Om et kristenmenneskes frihet» (1520).

Det var ingen jordisk mellomfolkelig fred Jesus talte om: «Min fred gir jeg dere. Ikke den som verden gir, gir jeg dere…» (Joh. 14:27). Denne sektleder hadde ingen interesse for menneskenes materielle vilkår, men forkynner sin person tilstrekkelig for alle behov: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg skal aldri tørste» (Joh. 6:35). I følge Jesus er det bare hedningene som bekymrer seg for hva de skal spise, drikke eller kle seg med (Matt 6, 32-34). Som så mange sektledere, mirakelgjørere og karismatikere hadde Jesus et stort ego. Han burde kanskje vært nevnt i paneldebatten på Protestfestivalen 2022, da kristen karismatikk er inspirert av Jesus – eller var det Kristus? Er kristen karismatikk farlig?

Vi kan vel konstatere at den senere hedninge-kristne romerkirke fikk langt større sans for verdslig-politisk makt og materielle fordeler. Kjærlighet til Gud og Mammon lot seg godt forene, slik vi ser i dag (også i DnK). Med millioner eller milliarder på bankbok kan dagens kirkesamfunn og misjonsorganisasjoner vanskelig forkynne at «de fattige» ikke skal bekymre seg for morgendagen.

Saligprisningene i Bergprekenen var utelukkende rettet til «de utvalgte» i Jesu lille tilhengerskare. Det er heller ikke fredstanker han varsler i sine dramatiske endetidsprofetier. Han er mer bekymret for om den lille rest av «troende» tilhengere vil holde ut til enden, i den siste trengselstid…

«Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden» (Lukas kap. 18)

«For da skal det bli trengsler så store som det aldri har vært fra verdens begynnelse til i dag, og som det heller aldri mer vil bli. Om den tiden ikke ble forkortet, ville ikke noe menneske bli frelst. Men for de utvalgtes skyld skal den tiden forkortes» (Matteus kap. 24)

«Jeg går bort for å berede sted, når det er ferdig kommer jeg igjen for å hente dere til meg. For at dere skal være der jeg er» (Joh. 14, 2-3)

«Så skal og Kristus, etter å være ofret for å bortta manges synder, annen gang bli åpenbart, ikke for syndens skyld, men til frelse for dem som venter på ham» (Heb. 9:28)

«Men vi har vårt hjemland i himmelen. Derfor venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser» (Fil. 3:20)

Teologi, kirkelære og åpenbaringstro

Det er velkjent i kristendommens to-tusenårige historie at kriser tolkes som endetidstegn. Visjon Norge er slett ikke alene om dette. Andakt ved Gordon Tobiassen: Jesu gjenkomst og menighetens opprykkelse.
Historien har en ende og verden skal gå under, ifølge endetidspredikanten Jesus fra Nazareth; i kirkelæren den første og siste Åpenbarer (Alfa og Omega). jesus som alfa og omega.

Jesus viser ingen forståelse for historiske prosesser: utviklingstanken. Den lineære Frelseshistorien er da også fundamental i den kristne religion og kirke. Jesus/Kristus/Sønnen «skal komme igjen», sier Kirkens urørlige bekjennelse. At denne spesifikke treenighetspersonen på samme tid skal være involvert i en kontinuerlig «skapelses-prosess» (evolusjonens kraft?) er den type umulige dilemma eller «paradokser» moderne fagteologer strever med. Kristus er allerede kommet – og skal komme?

Det kan ikke være tilfeldig at Johannes Åpenbaring (siste skrift i Det nye testamente) i vår urolige tid er nytolket og re-aktualisert. Skal det bety at den profeterte Apokalypse og Dommedag er kommet nærmere? Om det finnes noen fredstanker i dette voldelige og uhyggelige skrift, gjelder de bare «den store hvite flokk»; de som allerede har sine navn oppskrevet i Livets bok…

Skriftet handler om oss, sier forfatter og sokneprest Hans Johan Sagrusten om utgivelsen: «Johannes’ openberring» (2022). Jeg siterer en bokomtale: «Det er ei bok vi kan spegle oss i. Her finn han dei mange krisene i vår tid: som klima, flyktningar og oppsmuldringa av den kristne kyrkja. I den same spegelen ser han og eit glimt av noko nytt og større».

Nei! det er nok bare Kristus-troende som kan «speile seg» i en apokalyptisk åpenbaring fra omkring år 70 e.v.t. Lykkeligvis har vi helt andre erfaringer og referansepunkter. Den menneskelige utviklingshistorie går sin gang uten Kristus, hvor mange samtidstilpassede Kristus’er kirker og menigheter enn forkynner.

Kristus som (den eneste) Veien, Sannheten og Livet?

I Johannes’ Åpenbaring er jødedommen omtalt som «Satans synagoge», men den anti-jødiske polemikken finner vi i Johannes-evangeliet og hos Paulus. Kort sagt: uten den kristne bibel (NT) og romerkirkens Jesus-apoteose er det vanskelig å tenke seg at jødehat/antisemittisme kunne fått livsrom i mer enn 1700 år.   

Det ble videreført av de hellige kirkefedre. La bare være nevnt noen av dem: Meliton av Sardis, Justin Martyr, Ambrosius, Johannes Chrysostomos, Tertullian og Augustin. Barnabasbrevet fra omkring år 130 er av Karlheinz Deschner omtalt som «urkristendommens skarpeste anti-jødiske skrift». Det ble av de hellige kirkefedrene Clemens og Origenes regnet til Den hellige skrift. Å forfatte antijødiske pamfletter er betegnet som en egen kirkelig sjanger.

Teologen Carl Schneider er sitert slik i Deschners bok: «En så grunnleggende og kompromissløs antisemittisme som i den første kristendommen har sjelden forekommet i historien».

Martin Luthers nestekjærlighet på 1500-tallet rakk heller ikke langt, om det var jøder, bønder, andre trosavvikere, muslimer eller kvinner hans voldsomme aggresjon gikk utover.

«Den egenrådige munken kunne ikke tolerere at jødene ikke lot seg omvende nå som han hadde fremsatt den rette lære, og lot skjellsord som «slange», «søppel» og «troløse hedninger» hagle over dem… Jødene skulle enten omvendes eller kastes ut av Europa, men alle synagoger burde ødelegges, mente Luther. Heller ikke muslimene fant nåde for reformatorens skarpe penn. Islam var djevelens onde verk…» (kilde: historienet.no

Den skarpe fronten mot jødedommen videreføres i kristen forkynnelse i dag, bl.a. med grunnlag i Jesu utskjellinger av «fariseerne og de skriftlærde» i evangelieskriftene. Om «Rikets barn» (sine landsmenn) sier Jesus i Matteus kap. 8  at de «skal kastes ut i mørket utenfor, der en gråter og skjærer tenner». Fordi de ikke tok imot ham? Skal det være et fredsbudskap?

Kirke-kristendommen kan ennå ikke tolerere at jøder flest, med god grunn, avviser kristendommens Kristus. Misjon blant jøder og deres tvangsmessige (ufrivillige) innordning i den forskrudde kristne eskatologi, er blant herredømmeteologiens heslige ansikter. At staten Israel har en så voldsomt framtredende plass hos kristen-sionister OG kristen-sosialister, er avslørende nok. Noen vil kalle det «besettelse». Erstatningsteologi og «landløftene» er slike sære, interne tema kristen-folket stadig beskjeftiger seg med. Tar det aldri slutt?
ABSOLUTTE SANNHETER om de siste tider, Jesu gjenkomst og tiden deretter — Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem.

  • Kategori: Gretes hjørne
  • Stikkord: Antisemittisme
  • Stikkord: Åpenbaring
  • Stikkord: Apokalyptikk
  • Stikkord: Endetid
  • Stikkord: Jesus
  • Stikkord: Kirkefedrene
  • Stikkord: Kristus
  • Stikkord: Luther

  • Kommentarfelt

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.