Skrevet av: Ronnie Johanson

Artikkelen ble opprinnelig skrevet for danske Gyldendals tidsskrift Kritik på oppdrag fra professor Frederik Stjernfelt, og publisert i hans oversettelse i Kritik 1/2010.

I februar 1546 har Martin Luther et ærend i sin fødeby Eisleben. En dag står han ved vinduet og ber. På en takrenne utenfor får han øye på djevelen, som spottende viser ham sin bare ende. Dette skulle bli noe av det siste han så; et par dager senere var reformatoren død.

En menneskealder tidligere[1] sitter den unge, katolske presten Martin Luther på do, hardt betrengt av såvel sjelekvaler som forstoppelse. Han hadde lenge hatt problemer med Pauli ord om Guds rettferdighet (”i evangeliet åpenbares Guds rettferdighet”) som teologene forstod som hans dom over vårt liv og våre gjerninger. Plutselig skal det ha løsnet på flere måter [2], og reformasjonens kjernetanke stod klart for ham: Troen er det vesentlige, ikke gjerningene. Paulus fortsetter nemlig slik: ”De rettferdige skal leve ved tro”,[3] og dette måtte bety at ”rettferdighet” er noe Gud skjenker de troende. ”Den hellige Ånd ga meg denne innsikten mens jeg satt på do (Cloaca)” uttalte Luther senere.[4]

Djevelsk spill

Disse to hendelsene rammer inn et liv som var viet til kamp mot djevelen. For Luther var djevelen en ytterst farlig realitet. Han gjorde ham til en langt mer skremmende skikkelse enn han hittil hadde vært, såvel i teologien som i folks be­vissthet. Djevelen var Guds redskap for å straffe syndere og for å skremme oss til å søke Ham.

              At Luther fikk sin åpenbaring på do, var ingen tilfeldighet, ifølge biografen Heiko Oberman. I sitt anerkjente verk Luther: Mensch zwischen Gott und Teufel (1982) skriver han:
”Cloaca” er ikke bare et avtrede; det er menneskets mest nedverdigende sete og djevelens yndligssted. Allerede middelalderens munker visste dette, men reformatoren vet mer nå: Det er nettopp her at vi har Kristus, den mektige hjelper, ved vår side. Intet sted er vanhellig for Den hellige Ånd; dette er nettopp stedet å vise forakt for hans motstander …

Luther ble uopphørlig plaget av djevelen, og han så ham selv flere ganger. Dødsleiet er nevnt; en annen gang fant han djevelen i senga, i skikkelse av en hund! Han forteller:

En gang da jeg var trett av å be, hørte jeg et veldig bråk bak ovnen så jeg ble svært forskrekket. Da jeg merket at det var djevelens spill, gikk jeg til sengs og ba til Gud. (…)

For det andre var jeg en gang i Rebethal. Da var det en sånn klapring fra kasse­roller at jeg trodde himmel og jord skulle styrte sammen. Men jeg tenkte snart at det var dje­velens verk, og la meg og sov.

For det tredje kom jeg en gang fra morgenmesse og kikket fra cellen min ut i hagen. Da så jeg ei stor, svart sugge løpe omkring i hagen på et sted der ingen av grisene kunne slippe til, og snart forsvant den. Det var djevelen.

For det fjerde: Da jeg var på Wartburg ved Eisenach, skjøt han en gang på meg fra ovns­kroken med nøtter. Dette var også djevelens verk, derfor kom jeg meg til sengs.

Dette har jeg selv opplevd. Det er sant. Dessuten lå det en gang en hund i sengen min; den tok jeg og kastet ut av vinduet. Den hylte ikke, og da jeg om morgenen spurte opp­syns­mannen om det var hunder på slottet, svarte han nei. Så var det djevelen, sa jeg.[5]

[1] Det er uvisst  når denne såkalte tårnopplevelsen (”Turmerlebnis”) fant sted. Det kan faktisk ha vært så sent som vinteren 1519-20, men mange forskere plasserer den flere år tidligere; enkelte helt tilbake i 1508. Se Richard Marius: Martin Luther. The Christian between God and Death, London 1999, s. 194-203.

[2] Påstanden om en sammenheng mellom Luthers sjelelige og kroppslige forstoppelse og påfølgende forløsning er ikke min, men psykoanalytikeren Erik Eriksons. Se Erik H. Erikson: Young Man Luther, New York1958/1993, s. 204-6.

[3] Romerbrevet 1.17.

[4] Tischreden 1681; 1532: ”Dise kunst hatt mir der Spiritus Sanctus auf diss Cloaca eingeben”. (Sammenlign Tischreden 4192: om sang: ”Når Vår Herre i dette liv har gitt oss slike edle gaver på do, hva vil skje i det evige liv?”) Uttalelsen har bragt mange teologer i forlegenhet, og de fleste velger ifølge biografen Richard Marius å tro at når Luther nevner klosterets avtrede i  forbindelse med tårnopplevelsen, betyr det at han befant seg i arbeidsrommet som lå i samme tårn, like over dette. R. Marius: loc.cit, s. 190. En annen av hans biografer, Heiko Oberman, skriver imidlertid: ”Det finnes en verdig utvei. Med cloaca mente ikke Luther toalettet, men arbeidsrommet oppe i tårnet over det. Men da går man glipp av poenget ved Luthers provoserende uttalelse.” Oberman fortsetter som sitert nedenfor.

[5] Tischreden 5358b; 1540.

Det anale stadium nådd

Hans kamp med djevelen fant ofte sted i senga, og her hadde Luther sine spesielle metoder:

Djevelen hjemsøker meg ofte i senga. Jeg har en eller to djevler som lurer på meg. Det er iher­dige djevler, og når de ikke klarer å vinne hjertet, så går de løs på hodet mitt og plager det. Og når det ikke duger mer, så snur jeg ræva til dem, det er der de hører hjemme. 6

Hver natt når jeg våkner, så er djevelen der og vil ha has på meg med sin disputering. Det jeg har erfart, er at hvis argumenter ikke hjelper, så avviser man ham fluksens med en fjert ..7

I natt diskuterte djevelen med meg og klandret meg for å være en tyv som hadde plyndret paven og mange klostre. Men jeg ønsket ikke å svare ham og sa: Kyss meg i ræva. Da stoppet han. 8

Når djevelen ønsker å tynge samvittigheten min, sier jeg: Djevel, jeg har gjort i buksa, har du tatt med det også i synderegisteret mitt? 9

Psykoanalytikeren Erik H. Erikson har supplert Freuds beskrivelse av det anale stadium i barns utvikling. I en velkjent studie av den unge Luther fra 1958, skriver han at ”det stadiet som kjennetegnes av Freuds analitet, også tjener til å etablere psykososial autonomi – noe som kan bety og betyr selvstendighet, men som også betyr og kan bety trass, stahet, selvhevdelse. (…) Trass er opplagt skammens motsetning, og det er ikke uten grunn at det å forsettlig blotte baken, kom til å bety en trassig, skamløs gest. Å møte djevelen i denne stillingen betyr å vende de andre kinnene til. Det er ingen tvil om at da Martin først lærte seg å snakke ut, ble mye av det han hadde å si til djevelen, fyrt opp av et sammenpakket lager av trass som bestod av alt det han ikke hadde kunnet si til sin far og sine lærere.” 10

6 Tischreden 491; 1533.
7 Tischreden 469/1600; 1533
8 Tischreden 248. 1532.
9 Tischreden 4857m; udatert.
10 Erik H. Erikson: Young Man Luther, New York 1958/1993, s. 122.

Stinkende metaforer

Luther bruker anale og fekale metaforer som skjellsord oftere enn det kan ha vært vanlig selv på hans tid. Blant dem som fikk gjennomgå, var protestanter som ville gå lenger enn Luther i opprøret mot pavekirken. Luther godtok ingen kritikk av sin lære, og stemplet den ene avviker etter den andre som djevelens håndlanger. For eksempel Kaspar Schwenckfeld (1489 – 1561), som ble lutheraner i 1519. I de neste 20 år fjernet han seg gradvis fra Luthers lære, og i 1543 sendte han en budbringer til Luther med et eksemplar av sin bok «Om herligheten». Luther ba budbringeren svare bl.a.:

Den vanvittige, narraktige, djevelbesatte fyren forstår ikke, vet ikke hvordan han vrøvler. Men hvis han ikke vil slutte med det, så la meg i hvert fall slippe å se boken hans, som djevelen spyr og skiter ut av ham. 11

Huldreich Zwingli (1484 – 1531) var en protestantisk reformator i Zürich som falt i et slag mot katolikkene. Luther ville ikke anerkjenne Zwingli pga. hans symbolske oppfatning av nattverdens sakrament: Når Jesus innstiftet nattverden med ordene ”Dette er mitt legeme …”, så skal ordet ”er” oppfattes som ”betyr”. For Luther og lutherske kirker er brødet og vinen som presten deler ut bokstavelig talt Jesu kjøtt og blod. [12]
Jeg har bitt i mang en nøtt og trodd at den var god, bare for å finne den bedervet. Zwingli og Erasmus er ikke annet enn bedervede nøtter, som smaker som dritt i munnen. [14]

Men Luthers udelikate drittprat kunne også dreie seg om ham selv:
Verden mener det er best å bli kvitt meg, og det vil den bli. Som jeg ofte har sagt: Jeg er en moden dritt og verden er et stort rasshøl, og vi skal snart gi slipp på hverandre. [15]

Sitatene ovenfor stammer fra Luthers såkalte bordtaler, Tischreden. Omkring førti personer spiste daglig i hans hus, hvor konen drev pensjonat for studenter. Mye av det deres helt uttalte ble notert ned av losjerende og gjester. Dette skjedde mens han snakket og med hans til¬latelse, men antagelig uten henblikk på offentliggjørelse. Det hevdes av og til at disse notatene fra Luthers bord er lite troverdige; de stammer jo ikke fra hans egen hånd. Men det er mer sannsynlig at nedtegnerne har sensurert en del av det verste. For i Luthers egne skrifter er han ikke mindre grov:
Djevelen har svoret å drepe meg, det vet jeg godt, og han får ikke fred før han har slukt meg. Vel, sluker han meg, så vil han (om Gud vil det) sluke et avføringsmiddel som vil gjøre magen og rumpa hans for trange. Skal vi vedde?
(Brev til Melanchton, 29. juni 1530).

[11] Tischreden 5659; 1544.
[12] Fra Den Augsburgske konfesjon, kapittel X: ”Under nattverden er Kristi sanne legeme og blod virkelig til stede i skikkelse av brødet og vinen som blir utdelt og fortært.” Luthers sinnrike bevis for at brød er kjøtt, lyder: ”Slik taler Paulus: ’Brødet som vi bryter er fellesskap med Kristi legeme.’ Det betyr at den som nyter dette brødet, den nyter Kristi legeme som et fellesskapsgode som er delt ut til flere, for brødet er et slikt felles Kristi legeme, sier Paulus. Det er klart og tydelig sagt, og ingen kan forstå det annerledes uten å endre ordene. Nå inntas ikke dette brødet bare av de verdige, men også av Judas og de uverdige, for brødet brytes blant gode og onde. Det er ikke mulig at de sistnevnte inntar det i åndelig forstand, for de har hverken ånd eller tro. Heller ikke Kristus har mer enn ett legeme. Men skal nå de uverdige innta det og ha det felles, så må det være legemlig og ikke åndelig, fordi det man inntar må være enten legemlig eller åndelig. (…) Derfor må nødvendigvis Kristi sanne, virkelige legeme være legemlig til stede i brødet som vi bryter, om de uverdige skal kunne nyte det legemlig.” (Vom Abendmahl Christi, Bekenntnis, 1528. Luther: Weimar Ausgabe 26.490f).
[13] Den katolske humanisten Erasmus Roterodamus lå i strid med Luther i spørsmålet om viljens frihet. Luthers syn er den dag i dag uspiselig selv for hans tilhengere; han mente nemlig at vi kan ikke selv velge troen og dermed frelsen, ettersom dette avgjøres av en kamp mellom Gud og Satan. Om dette skrev Luther det han selv anså som sitt viktigste verk, “Om den trellbundne vilje” (De servo arbitrio , 1525).
[14] Tischreden 452; 1533.
[15] Tischreden 5537; 1542 eller 43. ”Ich bin der reiffe dreck, so ist die welt das weite arschloch”.

Paveeselets fis

I oppgjøret med pavekirken nekter Luther seg ingen ting:
Djevelen viste vår HERRE Kristus all verdens riker og deres herligheter da han tok ham med på det høye fjellet, og sa: ’Alt dette vil jeg gi deg hvis du vil falle ned og tilbe meg’. Men HERREN sa til ham: ’Vik fra meg, Satan!’
Hva sier så paven? ’Kom hit, Satan, og hadde du hatt flere riker enn dette, ville jeg tatt det hele, og ikke bare tilbedt deg, men slikket deg bak.’ Dette er ordene i hans dekreter, hvor vi ikke finner noe om troen på Kristus, men alt om pavens høyhet, majestet, makt og herredømme over kirker, konsiler, keiser, konger, himmel og jord. Men det hele er forseglet med djeveldritt og skrevet med paveeselets fis. (…)
Konger og keisere er jordiske herskere, innsatt av Gud. Hvorfor tåler de den slags av en råtten vom, det store paveesel og prompeesel i Roma? Hvorfor spør de ikke Guds ord og hans rette prester? Men Guds vrede har straffet verden på denne måten. [17]

«Prompeesel», på tysk fartzesel, er en forvrengning av pavens familienavn Farnese. På de følgende sider i kampskriftet Mot pavedømmet i Roma, stiftet av Djevelen kalles paven for paveesel, eselpave, prompeeselpave, paveprompeesel, eselpromppave, eselpavepromp og promperen i Roma. Ingen fireåring kunne uttrykt det bedre.

Året før han døde, sørget Luther for å få laget en del løpesedler med hets mot paven. Hver av dem hadde et tresnitt utformet av hans gode venn Lucas Cranach d.e. etter Luthers anvisning, samt et lite vers som han selv skrev. Disse pamflettene anså han som sitt åndelige testamente. Og han holdt stilen til det siste. Fire av dem gjengis her; de beskrives slik av den danske overlegen Paul J. Reiter i hans psykiatriske studie av Luther :

Nr. 1 (Ortus et origo papae) viser til venstre en hæslig, bredt grinende Hundjævel med behaarede Arme, Hængebryster og Hængebug, Hale, Hestehov, Kløer osv. med vidt spredte, senede Underextremiteter i Færd med at føde Paven og fem Kardinaler ud af Bagdelen, medens hun hjælper efter med Hænderne. En Furie vugger Pavebarnet og vifter Fluerne bort fra det, en anden Furie ammer det, en tredie lærer det at gaa.
Billede Nr. 3 (Papa dat Concilium in Germania) viser Paven i Paul III’s Skikkelse, ridende paa en So og iført Pluviale; han bøjer sig forover og holder den velsignende højre Haand i Vejret, medens han i den venstre holder et mægtigt, friskt dampende Excrement, som Soen begærligt skeler efter og snuser til.
Paa 9. Billede (Hic oscula pedibus Papae figuntur) ser man Paaven paa en Trone med fuld Renæssancepragt i Færd med at utstede en Banbulle, af hvilken der staar et helt Fyrværkeri af Flammer, Straaaler og Meteorer. To Bønder viser ham deres blottede Bagdel, fra hvilken de hilser Bullen med mægtige, dampende Vinde.
Endelig ser man paa 10. Billede (Adoratur Papa Deus terrenus) et paveligt Vaabenskjold, hvis korslagte Nøgler er afbildede som Tyvedirke; ovenover en Tiara med Aabningen opad; i denne forretter en Landsknægt, der holder sit afbundne Sværd mellem Benene, sin Nødtørft, medens to andre er ved at treffe Forberedelser til det samme.

[16] Et eksempel på sensur: Noen år etter Luthers død ga vennen Johannes Aurifaber ut både hans bordtaler og brev. I et brev til Georg Spalatin fra 06.12.1525 har Aurifaber strøket en setning som han nok anså som usedelig. Originalbrevet er imidlertid bevart, og gjengitt i Weimar Ausgabe. (Det dreier seg om at Luther ber vennen Georg Spalatin hilse sin hustru Catharina ”på det aller kjærligste. Dette skal du gjøre i ektesengen mens du omfavner og kysser henne på det aller kjærligste og tenker: Se, dette menneske, denne Guds ypperste skapning, har min Kristus skjenket meg, ære være ham.” Her syns Aurifaber det for være nok, men Luther fortsetter: ”På den dagen da jeg regner med at du har mottatt brevet, vil også jeg på samme måte elske med min egen om natten mens jeg tenker på din, og gjengjelde likt med likt.”)
[17] Wider das Papsttum zu Rom, vom Teufel gestiftet, 1545. Luther: Weimar Ausgabe 54.265.
[18] Luther: Weimar Ausgabe 54.353.
[19] Paul J. Reiter: Martin Luther. Hans tid, hans personlighed og forudsætningerne for hans reformatoriske værk. En psykiatrisk-historisk studie. København 1946, bind I s. 231-4.

Jødehater par excellence

Det er allikevel først og fremst i sine beryktede skrifter mot jødene at Luther virkelig eksellerer i anale og fekale, noen vil si koprofile [20] , metaforer.

Ved synet av Guds ord måtte jødene kikke djevelen i svarte ræva og tilbe stanken hans. [21]

Nest etter djevelen selv, har en kristen ingen giftigere, bitrere fiende enn en jøde. Vi må ikke tåle så mye fra noen, og allikevel gjør vi ikke så mye godt mot noen som nettopp mot slike onde djevelavkom og slanger.
Den som har lyst, kan huse og fø på og ære slike giftige slanger og ungdjevler, som er de verste fiender av vår HErre Kristus og oss alle – og selv bli utnyttet, bestjålet, plyndret, skjendet, spyttet på, forbannet og påført alt ondt. Er ikke det nok, så kan han la ham skite seg i munnen eller krype i baken på jøden og tilbe denne helligdommen. Etterpå kan han rose seg av at han har vært barmhjertig, han har styrket djevelen og hans ungdjevler, så de kan spotte vår kjære HErre og det dyrebare blod som har forløst oss. Slik er han en fullkommen kristen, full av barmhjertighet, som Kristus vil lønne på Dommens dag med helvetets evige ild, sammen med jødene. (…)
Om Gud nå eller på Dommens dag sier til oss kristne: ’Hør, du er en kristen, og du visste at jødene åpenlyst bespottet og forbannet min Sønn og meg. Men du ga dem rom og plass til dette, du beskyttet og skjermet dem slik at de uhindret og ustraffet kunne gjøre dette i ditt land, din by, ditt hus.’ Si meg, hva skulle vi svare til dette? [22]

Videre håner jødene Jesus og Maria ved å skrive at hun unnfanget ham under menstruasjonen. [23]
Dette er ytterst giftig og ondsinnet ment. (…)
Med dette ønsker jødene å forulempe oss kristne ved å si at vi ærer en født idiot eller en demon som Messias. For slike vanvittige, fordømte goyim holder de oss, disse høyst forstandige, omskårne og opplyste hellige. Å, dette er djevelens egne tanker og ord.
Spør du hvorfor de skriver slikt? Du grove, forbannede ikke-jøde, må du spørre om det? Er det ikke nok at du hører de edle, omskårede hellige si det? Vil du ikke skjønne at et slikt hellig folk, som er fritatt fra alle Guds bud og ikke kan synde; at de kan lyve, spotte, håne og myrde når de vil, også Gud selv og alle hans profeter. Det er alt sammen herlig gudstjeneste. Har jeg ikke fortalt deg at en jøde er et slikt edelt, dyrebart klenodium at når han promper, danser Gud og alle englene, og når han gjør noe større, så skal man holde det for et gyldent skriftsted. Og hva som kommer ut av slike hellige mennesker, oventil og nedentil, det skal de forbannede goyim rimeligvis holde for idel helligdom. [24]

Luther hadde skiftet syn på jødene flere ganger. Til å begynne med avviste han tanken om at det skulle være mulig å omvende dem. Men i 1523 var han kommet til at hvis man bare behandlet dem vennlig og underviste dem grundig om evangeliet, så ville mange av dem bli kristne.
I 1532 fikk Luther imidlertid høre at i Morava hadde jøder omvendt kristne til den mosaiske tro og omskåret dem. Han ble mer mistroisk, men håpet fortsatt å kunne overbevise i det minste en del jøder, med skriftet ”Wider die Sabbather” (1538). Men jødene forherdet seg, og forble i sin vantro. Dermed ga han ut sin beryktede bok ”Von den Juden und ihren Lügen” (Om jødene og deres løgner, 1543), som sitatene ovenfor er hentet fra. Og ikke nok med det. Samme år kom enda et kampskrift mot jødene, ”Vom Schem Hamphoras und vom Geschlecht Christi”. Her er språket så vulgært at selv venner av ham ble forlegne:

Hvis en rabbi gjør i potta for øynene dine, tykt og tynt, og sier: Der har du en herlig mandel-grøt, så vil du måtte svare at du har aldri i ditt liv fått bedre grøt. Våg ikke livet og si noe annet. For den som har makt til å si at svart er hvitt og hvitt er svart, Gud og skapningen uaktet, han kan vel også si at hans bakre åpning er den fremre, og at hans buk er en grøtgryte og en grøtgryte hans buk.

Hvor er de nå, de kristne som frivillig er blitt jøder eller som ønsker å bli det. Kom hit og tilbe! Djevelen har tømt seg og gjort i buksa igjen. Dette er riktig en helligdom, som jødene og alle som vil være jøder skal kysse, ete, drikke og tilbe. Og omvendt skal djevelen også ete og drikke det som disse hans disipler spyr eller tømmer ut av seg oventil og nedentil. (…)
Djevelen ble skapt som en vakker engel, for at han skulle bruke sin englemunn til å synge den evige lovsang ”Te deum laudamus”, sammen med de andre hellige engler. Det likte han ikke. Han ble en djevel, som bruker engletrynet sitt til å ete med velbehag det jødene spyr og spruter ut oppe og nede. (…)
Salme 81 sier: Åpne munnen, så skal jeg fylle den. Men jødene knep sammen munn, øyne, ører og nese, av alle krefter og av hele sitt hjerte. Så kom djevelen, og for ham sperret de opp øyne, svelg, ører, hjerte og alle sanser. Da skeit og sprutet han dem så fulle at de flommet over av djevledritt alle steder. Dette får dem til å smatte av hjertens lyst, som svin. Slik vil de ha det. [27]

[20] Psykiateren Paul Reiter, loc.cit p. 229: ”Der vrimler med ulekre, koprofile Talemaader, som han ligefrem med perverst Velbehag udpensler og udtværer.” (Om angrepene på paven.) Psykoanalytikeren Erikson: ”Hans koprofile angrep på paven” (loc cit. p. 246).
[21] Von den Juden und ihren Lügen, 1543. Weimar Ausgabe 53.513.
[22] Von den Juden und ihren Lügen, 1543. Weimar Ausgabe 53.530f.
[23] Denne påstanden fra Luthers side har ikke latt seg bekrefte (ifølge den tekstkritiske Weimar-utgaven; 53. 516).
[24] Von den Juden und ihren Lügen, 1543. Weimar Ausgabe 53.516f.
[25] Nazistene hentet inspirasjon her. Dette gjaldt også norske nazister, som ga ut et utdrag av boken under tittelen ”Det utvalgte folk” i 1940.
For øvrig kan det hevdes at det på mer enn en måte gikk en klar linje fra Luther til Hitler. Se for eksempel Paul Reiter, loc. cit. del II p. 152-8.
[26] Vom Schem Hamphoras und vom Geschlecht Christi, 1543. Weimar Ausgabe 53.590.

En fundamentalistisk fanatiker

Man kan spekulere over hva Luther mente å oppnå med sine ufine skjellsord. Har psykoanalytikeren Erikson rett når han konkluderer med at ”Luthers bruk av fordømmende, anale bilder var et forsøk på å finne en sikkerhetsventil når uopphørlig indre press truet med å gjøre fromheten uutholdelig og det opphøyede avskyelig – det vil si når han igjen ville til å fornekte Gud…” ?
Personlig tror jeg ikke det; i hvert fall ikke når det gjelder Luthers skrifter. Erikson skriver om reformatorens ungdom, men det var da han var blitt en sur, gammel gubbe at denne typen skjellsord for alvor dukker opp på trykk. Det kan ha dreid seg om en vel overveid strategi for å dra motstanderne ned i skitten. Men mest sannsynlig er det at dette språket ganske enkelt falt Luther naturlig når han skulle uttrykke sin avsky. Han var et impulsivt følelsesmenneske, og en fundamentalistisk fanatiker. For å bli i bildet: Man kan trygt kalle ham en skikkelig drittsekk.

27 Vom Schem Hamphoras und vom Geschlecht Christi, 1543. Weimar Ausgabe 53.587
28 Erik H. Erikson: loc. cit. p. 247.
29 Den siste karakteristikken underbygger jeg i boken Luthers lille brune, Oslo 2004; ny utgave 2006.