Det er ikke de delene av Bibelen jeg ikke forstår som plager meg;
det er de delene jeg forstår.

Mark Twain

Blant den store amerikanske humoristens etterlatte papirer fant man et manuskript med tittelen «Brev fra Jorden». Brevene er erkeengelen Satans private korrespondanse med sine kolleger Mikael og Gabriel under en reise til planeten jorden. De var klart blasfemiske, og kunne neppe vært utgitt i forfatterens levetid (han sier selv at dette ville vært en forbrytelse). Da boken var klar til utgivelse i 1939, ble den stoppet av dikterens religiøse datter Clara Clemens. Først i 1962 ble Letters from the Earth publisert.

Å kalle Mark Twain en fritenker ville være bare halve sannheten. Han hadde en dypt splittet personlighet, og Samuel Clemens (som han egentlig het) klarte aldri å fri seg fra barndommens religiøse indoktrinering. Som ung mann var han ridd av en slik helvetesangst at han ville bli prest. «Ikke det at jeg egentlig ønsket å bli predikant. Men det falt meg aldri inn at en predikant kunne bli fordømt. Det virket som en trygg jobb.»

Angsten og skyldfølelsen forlot ham aldri. Hans fornuft fortalte ham at «ikke et ord i Bibelen er mer inspirert av Gud enn en hvilken som helst annen bok». Hans samvittighet fortalte ham at når hans nærmeste døde, var det som straff for hans synder. Det hjalp ikke at han gjennomskuet det hele: «Jeg var innpodet med en presbyteriansk samvittighet som bare kjente en oppgave: Å pine og plage sin slave ved enhver anledning; særlig når det ikke fantes noen fornuftig grunn til det.» «Jeg ville ha byttet den med kopper og sju slags tæring, og vært glad for forandringen.» «Selv det lyseste hode i verden vil aldri være i stand til å undersøke oppriktig, lidenskapsløst og samvittighetsfullt noe bevismateriale eller noen omstendigheter som sår tvil om en hvilken som helst overtro som vedkommende er blitt lært opp i som barn.»

Alt Samuel Clemens kunne gjøre med saken, var å la Mark Twain frigjøre enkelte av sine romanpersoner. Som f.eks. sørstatsgutten Huckleberry Finn. Huck Finn hjelper en rømt slave, men hans kristne samvittighet og oppdragelse forteller ham at dette er syndig, ettersom slaveriet er godkjent av Gud. Han skriver et brev til slavens eier for å fortelle hvor rømlingen er å finne. Men så tar han brevet i hendene på ny: «Jeg skalv, for jeg måtte for alltid velge mellom to ting, og jeg visste det. Jeg tenkte en stund mens jeg nærmest holdt pusten, så sa jeg til meg selv: ‘Vel, så får jeg havne i helvete’ – og rev det i stykker.» 1

Mennesket er en forunderlig merkverdighet. (…) Ta for eksempel følgende: Det forestiller seg en himmel, men den er fullstendig fri for den største fryd det kan tenke seg, den ene ekstatiske handling som har førsteplass i hjertene til hvert eneste individ av arten (…) – seksuell omgang!

Det er som om en som har gått seg vill under stekende ørkensol blir fortalt av en redningsmann at han kan få alt han ønsker seg bortsett fra en ting, og den lidende så velger å unnvære drikke!

Menneskets himmel er som det selv: Underlig, interessant, forbløffende, grotesk. Jeg gir deg mitt ord på følgende: Den har ikke noe av det som mennesket faktisk setter pris på. Den består ene og alene av atspredelser som folk nesten ikke bryr seg en døyt om her på jorden, men allikevel er sikre på at de vil like i himmelen. Er det ikke merkelig? Er det ikke interessant? Du må ikke tro jeg overdriver. Jeg skal gi deg detaljer.

De fleste mennesker synger ikke; de fleste mennesker kan ikke synge, de fleste mennesker går fra steder hvor andre synger dersom det varer mer enn to timer. Merk deg det.

Bare omtrent to av hundre kan spille et musikkinstrument, og færre enn fire av hundre har noe som helst ønske om å lære det. Noter deg det.

Mange mennesker ber, men få liker det. Noen få ber lenge, de fleste gjør det raskt unna. (…)

Av alle som går i kirken på søndag, er to tredeler trøtte halvveis i gudstjenesten, og resten før den er slutt. (…)

Videre: Alle normale mennesker avskyr støy.

Alle mennesker, normale som gale, liker variasjon i livet. Monotoni går de fort trøtt av.

Alle mennesker – hver etter evne – øver sitt intellekt ustanselig, og denne treningen utgjør en høyt verdsatt og vesentlig del av deres liv. (…) Ingen ville bli lykkelig hvis utøvelsen av hans talent ble forbudt.

Her har du de faktiske forhold. Nå vet du hva menneskerasen liker, og hva den ikke liker. Den har funnet opp en himmel etter sitt eget hode, helt av seg selv, og gjett hvordan det er der! (…)

l menneskenes himmel synger alle (…) ikke nå og da, ikke med pauser innimellom; det fortsetter hele dagen, 12 timer hver eneste dag. Og alle deltar hele tiden, mens stedet ville vært forlatt på to timer nede på jorden. De synger utelukkende hymner. Eller rettere sagt; de synger en hymne hele tiden. Ordene er alltid de samme, omtrent et dusin i alt; sangen er uten rim, uten poesi: «Hosianna, hosianna, hosianna, Herren Sebaot, hurra! hurra! hurra! siss! – bom! …a-a-ah!»

Mens de synger, spiller alle på harpe (…) Tenk deg den øredøvende lydstormen – millioner på millioner av harper skjærer tenner samtidig! Jeg spør deg : Er det avskyelig, er det heslig, er det forferdelig?

Og tenk deg: Dette er hyllest, kompliment, smiger, smisking! Spør du hvem som er villig til å finne seg i denne uendelige hyllesten, og som ikke bare finner seg i den, men liker den, nyter den, forlanger den, gir ordre om den? Hold deg fast!

Det er Gud! Denne rasens Gud, mener jeg. Han sitter på sin trone, oppvartet av sine fireogtyve eldste og enkelte andre høye geistlige fra sitt hoff og ser ut over sine mil etter mil av stormende tilbedere, og maler, og kroer seg, og nikker tilfreds mot nord, øst, sør – så kuriøst og naivt et syn som noensinne er blitt tenkt ut i dette univers, antar jeg. (…)

Merk deg dette: I menneskenes himmel finnes det ingen øvelse for intellektet, ingen føde for det. Det ville råtne i løpet av et år – råtne og stinke – og så bli hellig. En velsignelse, for bare de hellige kan holde ut atspredelsene i det galehuset.

Ved middagstid den tredje dagen ble det oppdaget at en flue var blitt akterutseilt. Tilbakereisen ble lang og vanskelig, som følge av mangelen på kart og kompass, og kystenes endrede utseende. Det stadig stigende vannet hadde oversvømt noen av de lavereliggende landemerkene, og gitt de høyereliggende en uvant fremtoning. Men etter seksten dagers alvorlig og trofast leting ble fluen til slutt funnet og mottatt ombord med lovsang i hyllest og takknemlighet, mens Familien sto med blottede hoder i ærefrykt for dens guddommelige opphav. Den var sliten og medtatt og hadde vært noe plaget av været, men var ellers i god form. Menn og deres familier hadde dødd av sult på golde fjelltopper. Men fluen hadde ikke manglet mat; de tallrike likene hadde skaffet den dette i yppig overflod. Slik bevarte Forsynet det hellige insekt.

Forsynet. Det er det rette ord. For fluen var ikke blitt tilbake ved et uhell. Nei, forsynet hadde sin finger med i spillet. Det finnes ingen uhell. Alt som skjer, skjer med et formål. De er forutsett fra tidenes begynnelse; de er forordnet fra tidenes begynnelse. Fra skapelsens morgen hadde Herren forutsett at Noah (…) ville legge ut for tidlig, uten å bringe med seg en viss uvurderlig sykdom. Alle de andre sykdommene ville han ha fått ombord, og kunne spre dem blant de nye menneskerasene som dukket opp i verden. Men han ville mangle en av de aller beste – tyfus. En sykdom som, når omstendighetene er særlig gunstige, er i stand til å bryte ned en pasient fullstendig , uten å drepe ham. Den kan få ham på bena igjen med et langt liv foran seg, og allikevel døv, stum, blind, forkrøplet og åndssvak. Husfluen er dens viktigste smittespreder, og den er dyktigere og mer katastrofalt effektiv enn alle andre spredere av denne fryktede plage tilsammen. Og så, ved forordning fra tidenes morgen, ble denne fluen tilbake for å søke ut et tyfoid lik og ete av dets forråtnelse, innpode bena med mikrober og overføre dem til fast jobb i den nybefolkede verden. Fra denne ene husfluen er millioner av sykesenger blitt forsynt i de årtusener som er gått; millioner av menneskevrak har stavret rundt i verden, og millioner av kirkegårder er blitt forsynt med døde. (…)

Menneskekroppen er en maskin. En automatisk maskin. Den er satt sammen av tusener av innviklede og sarte mekanismer, som fungerer harmonisk og perfekt, i samsvar med lover for deres styring som mennesket selv ikke har noen kontroll med eller autoritet over. For hver av disse tusener av mekanismer har Skaperen planlagt en fiende, hvis oppgave det er å plage, forfølge og skade den, hjemsøke den med pine og elendighet, og endelig å ødelegge den. lkke én er oversett.

Fra vuggen til graven er disse fiendene i arbeid; de kjenner ingen hvile dag eller natt. De er en hær, en organisert hær, en beleirende hær, en angripende hær, en hær som er årvåken, vaktsam, ivrig, ubarmhjertig; en hær som aldri gir etter, aldri går med på våpenhvile.

Den marsjerer i avdelinger, kompanier, bataljoner, regimenter, brigader, divisjoner og korps. Til tider forener den seg og går løs på menneskeheten med full styrke. Den er Skaperens Store Arme, og han er dens Kommanderende General. Langs fronten vaier dens uhyggelige bannere med sine budskap under solen: Sykdom, Sykdom , osv.

Sykdom! Det er hovedstyrken, den utrettelige, overveldende styrken! Den angriper spebarnet i det øyeblikk det blir født, den gir det den ene plage etter den andre: Krupp, meslinger, kusma, kolikk, skarlagensfeber og andre barndomsspesialiteter. Den jager barnet inn i ungdommen og leverer enkelte spesialiteter for denne fase av livet. Den jager ungdommen inn i voksen alder, og videre inn i alderdom og død.

Med disse fakta foran deg, vil du nå prøve å gjette menneskets fremste kjælenavn for denne forferdelige Kommanderende General? Jeg skal spare deg bryet, men du må ikke le. Det er «Vår Far i Himmelen».

Letters from the Earth

1 Dette budskapet er grunnen til at fundamentalistene i USA den dag i dag prøver å få bannlyst The Adventures of Huckleberry Finn i skolene.

I 1905 skrev en bibliotekar til Twain og underrettet ham om at hans to mest kjente bøker var blitt fjernet fra barneavdelingen i Brooklyns offentlige bibliotek. I sitt mest ironiske hjørne svarte forfatteren:

«Det De forteller bekymrer meg alvorlig. Jeg skrev Tom Sawyer og Huck Finn utelukkende for voksne, og det har alltid bedrøvet meg å oppdage at gutter og piker har fått adgang til dem. Det sinn som skitnes til i barndommen kan aldri bli rent igjen.»

Kilder:
Mark Twain: Letters from the Earth. New York, 1974.
Mack Hitch: The Monster who was Mark Twain. i American Atheist, October 1988.
Anne L. Haight: Banned Books. London 1955.