Martin Luthers ansvar for hekseprosessene

Av Ronnie Johanson

Fortsatt er det en ganske utbredt misforståelse at hekseprosessene hører Middelalderen til. De startet i senmiddelalderen, men det var etter reformasjonen at heksebålene blusset opp for alvor.


Martin-Luther
Martin Luther

”Ved hjelp av trolldom kan heksene skade folks øyne og gjøre dem blinde, gi dem sykdommer, skyte piler i bena deres, forhekse dem ved hjelp av bilder, og endelig etter behag enten drepe dem eller påføre dem kronisk og uhelbredelig sykdom, noe jeg selv har sett mange bli utsatt for.”[1]

  Mannen som her opptrer som sannhetsvitne om heksenes ugjerninger er den eneste person som har fått sitt navn i Norges grunnlov: ”Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion.”

  Fortsatt er det en ganske utbredt misforståelse at hekseprosessene hører Middelalderen til. De startet i senmiddelalderen, men det var etter reformasjonen at heksebålene blusset opp for alvor. Kulminasjonen kom i perioden 1580-1630,[2] og forfølgelsene var ikke mindre omfattende i protestantiske områder enn i katolske. Lite påaktet er det imidlertid at det var Martin Luther selv som gjennom sine skrifter og prekener må ha hatt en vesentlig del av ansvaret for ugjerningene.[3]

Fire-hekser-paa-baalet
Fire hekser på bålet i Luthers hjemby Wittenberg i 1540.
Flyveblad til skrekk og advarsel, med tresnitt av Lucas Cranach d.y.

Bordsnakk

Vi er i den heldige situasjon at mange av den store reformators ytringer ved middagsbordet er blitt notert ned av teologer og studenter som var daglige gjester i hans hus.[4] 20. august 1538 fortalte en av dem ”om frekkheten til en heks. I Altenburg var det en pike som gråt blod når den kvinnen var i nærheten. Selv om piken ikke kunne se henne eller visste at hun var der, følte hun det og gråt.” Luther svarte:

  ”Sånne skal man henrette straks! Juristene forlanger for mange bevis og forakter de åpenbare. Selv har jeg i disse dager hatt en ekteskapssak der konen prøvde å drepe mannen med gift, slik at han kastet opp firfisler. Under tortur ville hun ikke si noe. For slike hekser er stumme og forakter smertene. Djevelen vil ikke la dem snakke. Men slike faktiske omstendigheter gir tilstrekkelig bevis til å straffe, slik at andre kan avskrekkes.”[5]

   Fem dager senere[6] ble det igjen snakket om ”hekser og trollkvinner, som stjeler egg fra hønene, og melk og smør.” Luther svarte: ”Man skal ikke ha barmhjertighet med dem. Selv ville jeg ha brent dem, og man kan lese i Moseloven om hvordan prestene begynte å steine dem.” Det ser altså ut til at Luther selv lot en heks torturere, men at bevisene ikke holdt til å få henne på bålet. Nærmere omstendigheter er ikke kjent.

  Nok en samtale fra Luthers bord i Wittenberg,[7] denne gang fra mai eller juni 1540:

  ”I pinsen hadde vi et djevelsk vær, folk ble drept. For en ond ånd djevelen er! For et forferdelig vær han steller til, alene eller ved hjelp av heksene sine! […]

  Jeg[8] spurte: Så heksene kan altså gjøre skade?

  Javisst, sa han, såfremt ikke englene hindrer det. Mange ganger ville de ha tilintetgjort alle her, også meg og min Käthe,[9] men Gud har beskyttet oss. […] For dette ondet brer seg nå igjen.”

  Noen uker senere havnet fire hekser på bålet i Wittenberg.[10] På dette tidspunkt var hekseprosesser ennå sjeldne i Tyskland.

Lovene skjerpes

Det har lenge vært regelen blant lutheranere å overse Luthers uttalelser om hekser. Selv hos moderne biografer som Oberman[11] og Lindhardt[12], som legger stor vekt på hans djeveltro, leter man forgjeves etter sitater som disse.[13] Men i samtiden ble de ikke oversett, og det finnes en rekke eksempler på protestantiske teologer, jurister og andre lærde på 15- og 16-hundretallet som viser til Luthers skrifter og til og med hans bordsnakk i sine hekseprekener, bøker og utredninger.[14]

  Lovgivningen ble dessuten skjerpet på området av ivrige lutheranere. Når man brente hekser, var det til å begynne med på grunn av deres påståtte ugjerninger. Men i 1539 skrev Luther i ett av sine hovedverk, Om konsilene og kirkene:

  ”Der man får tak i djevelens profetinner og prestinner, som blant kristne kalles djevlehorer, skal man brenne dem med ild. Ikke på grunn av melketyveriene deres, men på grunn av den bespottelsen mot Kristus som de hjelper djevelen med, gjennom hans sakramenter og kirker.”[15]

  Vekten ble nå lagt på heksenes opprør mot Gud og frafall fra den rette lære.[16] Dette betydde en drastisk utvidelse av heksebegrepet.[17] Luthers syn her var sannsynligvis medvirkende til at fra 1572 ble hekser i Sachsen brent selv om de ikke hadde gjort noen skade; også ”kloke koner” som bare gjorde velgjerninger måtte nemlig ha fått hjelp av djevelen.[18] Andre protestantiske fyrstedømmer skjerpet snart loven på samme punkt, og Norge fulgte etter i 1593.[19]

  Protestantiske teologer la etter hvert hovedvekten på bekjempelse av signing, dvs. trolldom som hadde til hensikt å hjelpe andre.[20] Ta for eksempel den triste historien om den eldgamle heksen Sunde Bohlen som ble henrettet i Kiel i 1587. Hun var antagelig jevngammel med Luther. Konen tilsto å ha drevet med signing og sannsigeri, men sa at ”i hennes ungdom kjente man ikke til at noen ble straffet eller brent for slike spådommer og velsignelser”.[21]

Djevelen viser seg

Luthers heksetro henger nøye sammen med hans syn på djevelen, heksenes oppdragsgiver. Han gjorde djevelen til en langt mer skremmende skikkelse enn han hittil hadde vært såvel i teologien som i folks bevissthet.[22] Djevelen var Guds redskap for å straffe syndere og for å skremme oss til å søke Ham.[23] For Luther var djevelen en ytterst farlig realitet, og han så ham selv flere ganger. Senest et par dager før han døde, da djevelen satt på et tak utenfor vinduet hans og viste ham sin bare ende. En annen gang fant han djevelen i senga, i skikkelse av en hund![24]

Uhyggelige barndomsminner

Luther var født i 1483 og vokste opp med troen på hekser. En bordfelle noterte i 1533 at ”meget ofte fortalte Luther om hekseri, om brystsyke[25] og om hvordan moren hans var plaget av en nabokjerring som var heks:”

  ”Hun var nødt til å være riktig vennlig og ærbødig mot heksa – hvis ikke, forhekset hun barna så de skrek seg i hjel. En predikant irettesatte henne; bare i generelle vendinger. Ham også forgiftet hun så han døde. Intet kunne hjelpe ham. Hun hadde tatt jord som han hadde trådt på, forhekset den og kastet den i vannet. Uten denne jorden kunne han ikke bli frisk igjen.”[26]

  Selv skrev Luther i ett av sine hovedverk at ”da jeg var barn, fantes det mange hekser, som forhekset folk og fe og særlig barn. Likeledes skadet de kornet med storm og hagl som de fremkalte med trolldomskunstene sine”.[27]

Luthers hekselære

Sitatet fra 1518 i innledningen er hentet fra en lengre utredning, som faktisk er et forsøk på å skrive en hekselære. Denne er en del av boken Decem praecepta Wittenbergensi praedicata populo (De ti bud utlagt for folket i Wittenberg), som kom i tretten opplag og ble oversatt blant annet til dansk (1527). Luther presterer her å gi bevis for heksenes ugjerninger:

  ”Det er noen som ikke tror at disse heksene og spåkonene får til så mye; at de lager uvær, skader folk på kroppen, skader fe og gods, gjør barn vondt osv. Grunnen til dette er at de ikke tror heksene kan ha så stor makt over Guds skapninger og at djevelen blir tillatt så mye av Gud. Og allikevel, selv om de tror alt er styrt av Gud, søker de allikevel ikke Gud når de opplever noe sånt. Derfor skal man overbevise dem om at djevelen med Guds tillatelse meget vel klarer denslags, hvilket Skriften gir tilstrekkelig bevis for.

  For det første: Jobs bok 1, om da det falt ild fra himmelen og drepte feet og guttene. […] Når altså Satan kan slynge lyn og ild fra himmelen og utrette så meget skade når Gud tillater ham det, hvorfor skulle han ikke kunne klare det samme idag, når noen har inngått pakt med ham? […]

  For det femte: Kristi lidelser gir et sterkt bevis for dette. For når djevelen og hans sammensvorne har kunnet påføre Guds sønn så megen lidelse, er det da noe merkelig i at han kan ødelegge skurene våre og skade lemmene våre med samme tillatelse fra Gud?

  For det sjette: Legg merke til hvordan Gud gir så mange onde mennesker makt […] Enda mye mer tillater han djevlene å gjøre mot oss, det være seg for å straffe oss eller for å undervise oss. Men sant er det at uten Guds tillatelse kan ikke et blad røre seg på treet. For som Kristus sier: Det faller ikke et blad fra treet til jorden uten at Gud vil det. Derfor skal vi kristne vite at riktignok påføres disse ondene oss av djevelen og hans hekser, men det er Gud som har gitt ordre til det. Det gode gjør Gud selv, det onde gjør han gjennom de onde. Derfor sa ikke Job: Herren gav, djevelen tok, men: Herren gav, Herren tok.”

Hekseskudd-bokillustrasjon-1489
“Hekseskudd”.  Bokillustrasjon fra 1489. Heksene kunne gjøre folk syke ved å skyte piler i føttene deres, noe Luther forteller at hans egen bror var utsatt for. 

  Heksene var ”værmakersker” som kunne frembringe uvær, de kunne ødelegge avlinger og drepe fe. Og de kunne stjele melk ved å late som de melket for eksempel en øks eller et håndkle. Også deres kjønnslige omgang med djevelen går Luther god for og viser her til andre forfattere. Men de orgiene som beskrives i Heksehammeren og mange andre steder, finnes ikke hos Luther. Når det gjelder heksesabbater, sier han: ”Mange tror at heksene rir på kosteskaft, andre på en bukk, atter andre på noe annet tull til et sted hvor de kommer sammen og fester, noe som det er forbudt ikke bare å gjøre, men også å tro på. Likeledes skal man heller ikke tro at kjerringene blir forvandlet til katter og farer omkring i natten.” Denslags var djevelens blendverk, mente han.

  Alt dette er skrevet før hans endelige brudd med katolisismen, og han viser til den gamle katolske rettslære. I 1540 – antagelig i forbindelse med den nevnte hekseprosessen i Wittenberg – uttalte han imidlertid at det var nødvendig å trykke opp dette skriftet på nytt, da hekseondet var tiltagende.[28]

Heksene rir på kosteskaft allikevel

I en kirkepostille fra 1522, som kom i trettifem opplag, hadde han forsøksvis skiftet syn på kosteskaftene: ”Så har vi heksene, det vil si de onde djevlehorene som stjeler melk, lager uvær, rir på geiter og kosteskaft, farer på kapper, forhekser folk, lammer og tørker dem ut, piner spedbarn i vuggen, forhekser kjønnsorganer og lignende.”[29]

  Luther nører her opp under forestillingene om at heksene reiser langt av sted gjennom luften til heksesabbater. Selv trodde han imidlertid bare at de kunne reise et lite stykke (!)[30] Akkurat denne troen tok han igjen avstand fra senere, men de øvrige forestillingene beholdt han:

Drep dem; se bare på ansiktene deres!

”Det er en svært rettferdig lov som sier at trollkvinner skal drepes. For de gjør mye skade, skjønt det iblant blir oversett. De kan nemlig stjele melk, smør og alt annet fra et hus, ved å melke et håndkle, et bord eller et skaft samtidig som de sier et eller annet trylleord og tenker på en ku. Da bringer djevelen melk og smør til den gjenstanden de melker. De kan også forhekse et barn så det bare skriker og ikke vil spise eller sove. Likeledes kan de påføre mennesker en skjult skade i kneet slik at man hensykner. Når du ser slike kvinner, så har de djevelske ansikter. Jeg har selv sett noen av dem. Derfor må de drepes!”

  Disse ordene falt i en preken over 2. Mosebok våren 1526.[31] Neste søndag kom han igjen inn på Moselovens bud om at ”En trollkvinne skal du ikke la leve”[32]:

  ”Med trylledrikker og trylleformularer egger heksene mennesker til elskov eller hat og fremkaller uvær som ødelegger hus og dyrket mark vidt omkring. Med sine tryllepiler gjør de mennesker halte, så ingen kan helbrede dem. Senere finner man hår, kull etc. i benet, hvilket ofte blir innrømmet av andre hekser. Så det er sant som det blir sagt: ’Dit djevelen ikke kan komme, sender han sin kvinne’,[33] det vil si  en heks. […]

  Hekser skal man drepe, for de er tyver, horkvinner, røvere og mordere. Noen mener foraktelig at heksene kan ikke gjøre slike ting, men visst kan de det. Med slike tanker utretter du intet mot dem, bare med fast tro. Djevelen kunne latt Elben oversvømme byen vår i morgen; hvert tre kunne han rykket opp med roten, om Gud tillot ham det. Iblant tillater Gud ham ett og annet forat vi skal se hva djevelen kan utrette og ikke unnlate å be. Fra nettopp denne loven stammer det rettsgrunnlaget som vi bruker mot heksene.

  En predikant jeg kjente holdt en gang en foraktelig preken om dette, som om heksene ikke kunne gjøre slike ting. Da ble han forhekset og døde. Derfor må man ikke møte dem med forakt, men med sverdet eller med fast tro. De utretter mange slags skadeverk. Derfor skal man drepe dem, og ikke bare fordi de volder skade men også fordi de har omgang med djevelen.”[34]

Sex med djevler

At demoner kunne ha samleie med mennesker var offisiell, katolsk lære. Mannlige demoner som hadde omgang med kvinner ble kalt incubi, de tilsvarende kvinnelige demoner het succubi.

  ”Hva incubi og succubi angår, benekter jeg ikke at de finnes. Jeg tror det kan skje at djevelen opptrer som succubus eller incubus, for jeg har hørt mange berette sine egne opplevelser med dette. Endog Augustin skriver at han har selv hørt denslags av troverdige mennesker, slik at han har måttet tro det er sant. […] Men at djevelen skulle kunne avle barn med mennesker, er ganske enkelt feil.”[35]

  Luther benekter her at slik omgang kan gi avkom, noe han tidligere hadde holdt muligheten åpen for.[36] Og et par år etter hadde han vendt tilbake til denne oppfatningen: ”Byttinger og vanskapninger blir lagt av Satan i det rette barnets sted for å plage menneskene. Ofte bortfører han tjenestejenter når de bader, besvangrer dem og beholder dem hos seg til barnet er født, hvorpå han bytter barna om i vuggene.”[37]

Lykkelig død på bålet

Ikke noe sted sier Luther noe om hvorvidt hekser bør slippe å dø dersom de angrer. Tvert imot, i 1537 ble en trollmann brent i Erfurt. Han angret og gjorde bot, og Luther sier at “han gjorde med sitt eksempel mange mennesker gudfryktige og døde lykkelig da han ble henrettet.”[38] Dette står i slående kontrast til historien om Valerius Glockner, en fattig Wittenbergstudent som plutselig begynte å strø om seg med penger. Under press fra sin professor tilsto han følgende: En gang han var ute og spaserte, hadde en gammel mann henvendt seg til ham og lovt ham rikelig med penger hvis han ville selge ham sin sjel. Mannen var selvsagt djevelen. Professoren gikk til Luther, som kalte studenten og flere geistlige vitner til seg i sakristiet. Studenten angret, og Luther ba en kort bønn om at Gud måtte tilgi ham. Studenten måtte så fremsi en besvergelse hvor han forsaket djevelen og lovte å forbedre seg, og det var det.[39]

Folkesnakk og bibelsteder

Luther viser i liten grad til andre autoriteter; for eksempel er det intet som tyder på at han hadde lest den beryktede Heksehammeren av dominikanerne Sprenger og Kramer. Han begrunner sin heksetro med personlige erfaringer, folkesnakk og bibelsteder. Alle hans sykdommer skyldtes hekser, trodde han.[40] Noen år tidligere hadde han advart menigheten mot å tro det samme:

  ”Det er lett å skjelne sykdom og bedrag som skyldes hekser, fra naturlige sykdommer. Som når det kommer kull, hår, redskaper o.l. ut av en verkebyll, slik jeg selv har sett det hos baronessen av Mansfeld. […] Man skal ikke frykte at heksene har vært på ferde straks man får en sykdom. Men be Gud om hjelp mot heksene, slik at de blir avslørt og får det de fortjener hos bødlene.”[41]

  Det er blitt hevdet at Luther motarbeidet hekseangst og panikk. Men ovenstående er det eneste konkrete utsagn det kan vises til her, selv om han nok mente at man som Job skal finne seg i sine prøvelser.

  Bibelen tolker han til dels meget kreativt.[42] Når Paulus stiller galaterne det retoriske spørsmål “Hvem er det som har forhekset dere?”, gir dette bibelsk belegg for at hekser kan skade oss.[43] Apostelen skriver videre at avgudsdyrkelse og trolldom kommer fra vår onde natur, så her kan nok Luther med noe større rett bruke ham som sannhetsvitne for at hekseri forekommer:

  ”[…] et onde som i dag griper om seg i påfallende høy grad. […] Apostelen hentyder til trollmenn, svartekunstnere og spåkjerringer og hvem som helst andre som bedrar sin neste og skader og bestjeler ham, ved hjelp av en pakt med djevelen. Også gjennom en så stor apostels vitnesbyrd er det åpenbart ikke bare at slik trolldom finnes, men at den kan gjøre skade, hvilket mange ikke kan tro.”[44]

  At ondet grep om seg og at flere kom til tro, hadde nok Luther sin del av ansvaret for. Alt i 1518 skrev han i en forklaring av De ti bud: ”Mot det første bud synder den som i sin perversitet driver med trolldom, svartekunster, […] som ser i krystallkuler, farer på kapper eller stjeler melk.”[45] Disse ordene gjentok han i Eine kurze Form der zehn Gebote… fra 1520 og i Betbüchlei fra 1522. Begge skrifter kom i tallrike opplag (femtifem til sammen) og må ha styrket folk i deres overtro.

Heks under Luthers prekestol!

Som vi har sett, vek ikke reformatoren tilbake for å benytte prekestolen til å oppildne folk mot heksene. Så også i en preken søndag 15. august 1529: ”Jeg må formane en del av dere om at det finnes mange værmakersker som ikke bare stjeler melk, men som forhekser mennesker. Vi kjenner noen av dem. Hvis de ikke omvender seg, vil vi overlevere dem til bødlene.”

  Deretter gjør han kort prosess og henvender seg direkte til en heks som formodentlig var til stede i kirken: ”Vi vil ikke tåle din fremferd lenger her hos oss, ikke skåne deg med våre bønner. Så nå blir du avslørt og overgitt til bødlene.”[46]

Her tar han altså selv initiativet til en hekseprosess! Det ser allikevel ikke ut til å ha skjedd noe den første uken, for neste søndag lyste Luther noen hekser i bann. Dette var første gang han benyttet bannstrålen, som han selv var blitt rammet av åtte år tidligere. Hva som videre skjedde med dem, er ikke kjent.[47]

Reformasjon og Motreformasjon

Man har spurt hvorfor Reformasjonen forkastet helgendyrkelsen, men ikke hekseforfølgelsene. I sin doktoravhandling om Luther og heksevesenet viser Jörg Haustein hvordan hekselæren var en integrert del av Luthers teologi og svarer slik: ”For ham var helgendyrkelse og hekseri det samme, to grener av samme tre […]”[48]

  At hekseprosessene skjøt fart for alvor like etter reformasjonen, henger direkte sammen med denne. Brian P. Levack skriver:

  ”At Luther og Calvin var så opptatt av sataniske krefter, gjorde mange av deres tilhengere mer oppsatt på å reagere mot hekser når som helst de støtte på dem. Den lutherske og kalvinske opptatthet av Satan fremmet også en vektlegging av den kjetterske siden ved hekseriet fremfor den magiske, noe som igjen førte til større iver etter å utrydde ondet. Holdningene reformatorer som Luther og Calvin hadde til demoniske krefter, fikk vid innflytelse fordi de og deres tilhengere la grunnlaget for et aktivt, prekende presteskap, i stand til å nå store skarer av mennesker.”[49]

  Luthers innflytelse var imidlertid mer direkte enn som så. Hans uttalelser om hekser kjenner professor Levack lite til.[50]

   Martin Luther er blitt unnskyldt med at han ”overtok bare katolisismens hekselære”. I realiteten gikk påvirkningen også den motsatte vei.[51] Luther brøt med katolisismen på andre områder, samtidig som han gjorde djevelen og hans forbundsfeller – heriblant heksene – mer truende enn de hadde vært. Dessuten gjorde han også hvit magi til hekseri, noe som sendte mange ”kloke koner” på bålet. Luthers ansvar for hekseforfølgelsene blir fortiet, selv av dagens ledende lutherkjennere, og moderne spesialister på hekseprosessene mangler ofte kunnskap om hans skrifter – noe som kan skyldes at de stoler på en ledende lutherekspert som Heiko Oberman.

  Oberman er kjent for å ha ”gjenoppdaget” Luthers nære tilknytning til Middelalderen og kjente selvsagt godt til denne siden ved ham. Allikevel skriver han, utrolig nok, i sitt standardverk om Luther:

  ”Århundrer skiller Luther fra vår moderne verden, som for lenge siden har gitt avkall på djevelen og drevet ham ut. Det kan derfor synes vanskelig å skjelne mellom Luthers religion og middelaldersk heksetro. Men Luther skjelnet skarpt mellom tro og overtro. […] Som ingen annen teolog hverken før eller senere, var Luther i stand til å spre tåken av heksesabbater og trolldomskunster og vise djevelen som han virkelig var. […] Ikke tortur og flammer, men trosbekjennelse og forakt for djevelen er de rette våpen å bruke mot helvetet.”

  Biografen har rett i at Luthers heksetro ikke var identisk med senmiddelalderens, men enhver leser som ikke vet bedre, må oppfatte ham dithen at Luther tok avstand fra hekseforfølgelsene. Og det er kanskje hensikten.

  Det bør til slutt nevnes at også de skeptikere til hekseforfølgelsene som etter hvert dukket opp, fant ett og annet å vise til hos Luther. Først og fremst det at han ikke delte en av de sentrale forestillingene i det kumulative heksebegrep som skolastiske teologer hadde utviklet, nemlig at heksene fløy gjennom luften til heksesabbater for å dyrke djevelen. Et annet hovedpunkt var Luthers understrekning av at heksene ikke kan gjøre annet enn hva Gud tillater dem. Men dermed var de vel egentlig i Guds tjeneste –  ”for å straffe oss eller for å undervise oss”?

Litteratur:

Jörg Haustein: Martin Luthers Stellung zum Zauber- und Hexenwesen, Stuttgart 1990.

Ernst Klingner: Luther und der deutsche Volksaberglaube, Berlin 1912.

Martin Luther: D. Martin Luthers Werke. Kritische Gesamtausgabe, (”Weimar Ausgabe”) 1883 – 1987.

Nikolaus Paulus: Hexenwahn und Hexenprozess vornemlich im 16. Jahrhundert, Freiburg 1910.


[1] Decem praecepta Wittenbergensi praedicata populo, 1518. Weimar Ausgabe, 1, s. 406.

[2] Med visse geografiske variasjoner. I det nordlige Skandinavia kulminerte de først i perioden 1660-1680, ifølge B. Ankarloo og G. Henningsen: Early European Witchcraft, Oxford 1993, s. 12.

[3] I Tyskland var det riktignok en offentlig debatt om temaet i tiden 1870-1910, der katolikker og protestanter gjensidig beskyldte den andre part for å ha hovedansvaret for hekseprosessene. (Se J. Haustein p. 17ff.) Om Luther ble det fra protestantisk hold til og med hevdet at han hadde aldri uttalt seg om hekser! (K. Beyer, 1902.) Andre innrømmet noe av dette, men skrev f.eks. at han hadde aldri ”gitt noen toneangivende bedømmelse av heksene” (R. Ohle, 1908), eller at hans uttalelser bar preg av ”naivitet og umiddelbarhet, ikke av forsett” (G. Längin, 1888). Fra katolsk hold ble det f.eks. hevdet at deres egne prosesser var et avvik fra ”katolsk norm” (P. M. Baumgarten, 1883), mens Luther ble beskyldt for manikeistisk avvik, dvs. å gjøre djevelen til like mektig som Gud ( J. Diefenbach, 1886). Striden ebbet ut etter at katolikken Nikolaus Paulus i 1910 ga ut Hexenwahn und Hexenprozess vornemlich im 16. Jahrhundert. Her gjengir han de fleste av Luthers uttalelser om hekser og viser at han i høyere grad bygger på Bibelen og på folkesnakk enn på katolisismens demonologi. En etterklang av debatten kom med Erich Klingners Luther und der deutschen Volksaberglaube i 1912.

     Etter dette var teologene påfallende tause om temaet inntil 1980-tallet, da Jörg Haustein skrev sin doktoravhandling (se litteraturlisten) og Beatrice Frank artikkelen ”Zauberei und Hexenwerk” (Archiv zur WA, 5, 1984).

[4] Mye av dette stoffet ble publisert som Tischreden – Bordtaler – allerede i 1566 og ble senere hyppig referert til. Om noe skulle sies til Luthers unnskyldning, måtte det være at han neppe var edru da mange av uttalelsene falt. (”Da Cordatus roste ham, sa doktoren: Jeg skrev til dere etter maten. Men en kristen taler bedre når han er full enn en papist når han er edru.” Tischreden 5169.) Men på den annen side kommer han, som man ser, med uttalelser av samme kaliber også i prekener og skrifter.

[5] Tischreden 3969, Weimar Ausgabe. For fellende dom krevde loven tilståelse, eller to vitner til udåden. I hekseprosesser fantes det sjelden gode vitner, slik at tilståelse måtte fremskaffes ved tortur.

[6] Tischreden 3979, Weimar Ausgabe.

[7] Tischreden 5027, Weimar Ausgabe.

[8] J. Mathesius, som skrev ned samtalen.

[9] Luthers kone, Katharina von Bora.

[10] Haustein p. 141ff, Marius, loc. cit. p. 477. Til skrekk og advarsel ble det mangfoldiggjort et tresnitt av Lucas Cranach d.y. som viste de torturerte heksene med innvollene veltende ut av buken.

     Henrettelsen fant sted 29. juni. Luther var bortreist fra 20. juni til begynnelsen av august , men prosessen hadde sannsynligvis alt startet da han dro. Hans venn Johannes Mathesius skriver: ”[…] i Wittenberg røkte man fire personer, som ble satt opp på eikesøyler, smidd fast og jammerlig røkt og tørket ut med ild, som teglstein. Dette førte til mye prat ved bordet. Doktoren (Luther, o. anm.) la hovedskylden på de onde åndene, som gjerne ville ha undertrykt Kirken og Guds ord med mord og løgn før det ble gjort ende på dem. Derpå skulle de lenkes for evig i helvetets ild […] ” (Haustein p. 142).

[11] Heiko A. Oberman: Luther. Mensch zwischen Gott und Teufel, Berlin 1987. Boken (i engelsk oversettelse) er pensum ved Menighetsfakultetet.

[12] Jan Lindhardt: Mellem djævel og gud, København 1991.

[13] I 1999 ble denne siden ved Luther omsider fyllestgjørende behandlet i en biografi: Martin Luther. The Christian between God and Death av Richard Marius (antagelig hans første ikke-kristne biograf).

[14] Se kapitlet ”Luther als Beförderer der Hexenprozesse” hos N. Paulus. Selv katolikken R. Luss hentet eksempler på hekseri fra Luthers bordtaler! På den annen side forkastet den lutherske juristen Fichard i 1564 Heksehammeren, som ”stridende mot all sunn fornuft”. Fichard var blitt bedt om en uttalelse om hva man skulle gjøre med noen hekser man hadde arrestert og skriver allikevel at fire av dem bør brennes (til tross for at de angret), idet han viser til Bibelen og til Luther.

     Også reformasjonstidens visitas- og kirkeforskrifter ble preget av Luthers syn på hekseri, som J. Haustein viser (p. 164ff); f.eks. når det gjaldt kriminalisering av hvit magi.

[15] Von den Konziliis und Kirchen, Weimar Ausgabe, 50,  s. 648.

[16] Enda tydeligere kommer dette til uttrykk i en av Luthers ytringer ved bordet: ”Alle synder er frafall fra Guds gjerninger, noe Gud blir forferdelig sint og krenket over. Men tross alt kan heksekunster på grunn av sin vederstyggelighet med rette kalles et opprør og en last som først og fremst retter seg mot den gudelige majestet. […] Det er derfor rimelig at dette straffes med tortur og død.” Tischreden 6836.

[17] Se også prekenene fra 1526, sitert lenger ned i artikkelen. J. Haustein skriver ( p. 125): ”Denne vektforskyvningen mot kriminalisering av hvit magi, ja selv av den mer eller mindre kristelige overtro som nok en gang fremheves, betydde et avgjørende skritt på veien mot den epidemiske hekseforfølgelsen i de kommende årtier; kanskje enda mer enn utredningene til de hekseteoretikerne som sørget for utarbeidelsen av det kumulative heksebegrep. Man kunne her tale om en egen fase i heksevanviddets historie: den enorme utvidelsen av kretsen av potensielle anklagede i og med kriminaliseringen av overtroen […]”

[18] Den nye straffeloven ble forberedt av en juristkonferanse i Leipzig i 1571. Juristene viser til følgende bibelsteder: ”Når noen, mann eller kvinne, befatter seg med åndebesvergelse eller spådom, skal de straffes med døden. De skal stenes, for det hviler blodskyld på dem.” 3. Mos. 20, 27. ”En trollkvinne skal du ikke la leve.” 2. Mos. 22;18. Luther nevner de ikke, men i en slik forsamling av lærde lutheranere må noen ha kjent hans innstilling.

[19] Hans Eyvind Næss: Trolldomsprosessene i Norge på 1500 – 1600 tallet, Oslo 1982. Etter den nye loven var det dødsstraff også for signing. Den gjaldt fra 1584 for Bergenhus og Stavanger len, fra 1593 til 1617 for hele Norge. Pådriver for lovendringen var stavangerbispen Jørgen Erikssøn. ”Han var en av de mest fremtredende lutheranere i Norge, en mann av streng protestantisk legning. Sin utdannelse hadde han fra Wittenberg […]”

[20] Se Stuart Clarks artikkel ”Protestant Demonology” i B. Ankarloo og G. Henningsen (red.): Early European Witchcraft, Oxford 1993.

[21] Haustein, s. 126.

[22] “Ingen har fremhevet djevelens rolle kraftigere enn Luther, som formelig kjørte seg fast i djevleidéer. […] Ved å se all menneskelig virksomhet som gjenstand for angrep og fristelser fra djevelen til enhver tid, slo han inn på nye og usunne veier. All ulykke, krig, sykdom og farsotter, alt uvær, alle skader og misdannelser stammet fra Den Onde.” Steinhaufen: Geschichte der deutschen Kultur, Leipzig 1904.

     ”Gjennom Luther og hans tilhengere fikk troen på djevelens makt et omfang den hittil ikke hadde hatt. Han mente djevelen var virksom i alle mennesker, og fremfor alt utøvde sine kunster gjennom heksene og trollmennene.” J. Janssen: Geschichte des deutschen Volkes ,VIII, 1924,  s. 570.

     ”Å si at Luther aldri overvant den middelalderske djeveltroen, er å si for lite. Han til og med intensiverte den og ga den en tvingende aktualitet: Kristus og djevelen fører en kosmisk krig om herredømmet over verden og over Kirken. Selv for den troende finnes det intet tilfluktssted. Hverken klosteret eller villmarkas ensomhet gir ham sjanse til å unnslippe, for djevelen er en allestedsnærværende trussel.” H. Oberman: loc.cit.

[23] ”Det er stor trøst i det at Vår Herre Gud har et slikt tak på djevelen at han ikke kan gjøre annet enn det Gud unner ham og tillater ham. […] Han har hellebarder, blykuler og børser, spyd og sverd, som han skyter og stikker oss med når Gud tillater ham det. Derfor er det ingen som tviler på at når et hus eller en landsby brenner, så sitter det alltid en smådjevel der og blåser til ilden. Likeledes: når noen dør av pest eller drukner, så er det djevelen som står bak, og Gud tillater det. […] Vi behøver slik straff for at vi ikke skal leve frekt og ryggesløst, men daglig be Gud om å la de kjære englene beskytte oss, og takke ham for det. Luther: An S. Michaels tag, ein Predig von den Engeln, 1532, Weimar Ausgabe, 52, s. 718f.

     ”Han sender pest, sult, sorg, krig, mord etc. Alt dette står djevelen bak. Når noen brekker et bein, en annen drukner, den tredje begår et mord; hvem steller det hele til? Ingen annen enn djevelen, det ser vi for våre øyne og føler det, allikevel er vi så sikre på at han ikke er der. Nei, kjære, han er virkelig der, omkring deg og oss alle, og det for at vi skal frykte ham og ikke føle oss trygge, og i vår nød søke Gud. Hvis det ikke fantes noen djevel, ville vi ha vært kalde, trege og slappe. Med så mange djevler, så mye sorg, angst og nød klarer Gud knapt å få oss til å rope: Hjelp, kjære Gud Fader, hjelp. Hva ville vi gjort hvis det ikke slett ikke fantes noen djevel?” Luther: Sermon von den Engeln, 1530, Weimar Ausgabe, 32, s. 114.

[24] Tischreden 5358b, Weimar Ausgabe.

[25] Grunntekst: ”Multa saepe dixit Lutherus de fascinatrice, von hertzge und elbe […]”. Luther har forklart sin bruk av disse ordene annetsteds: ”Man sier at hekseriet særlig skader barn og småbarn. […] Jeg tror at dette er den barnesykdommen som våre kvinner vanligvis kaller ’die elbe’ eller ’das hertzgespan’, hvor vi ser at barna svinner hen, avmagres og pines jammerlig, og undertiden gråter og skriker uten opphør.” Weimar Ausgabe ,2, s. 505.

[26] Tischreden 2982b, Weimar Ausgabe.

[27] Den store Galaterbrevkommentaren, 1531, Weimar Ausgabe, 40 II, s. 113.

[28] ”Necesse est, ut praecepta illa iterum repetam publice. Hoc malum enim invalescit iterum.” Tischreden 5027. Skriftet ble imidlertid ikke trykt opp.

[29] Evangelium am Tage der drei heiligen Könige, Weimar Ausgabe, 10 I, s. 591.

[30] Decem praecepta Wittenbergensi praedicata populo, 1518. Weimar Ausgabe, 1, s. 410.

[31] Predigten über das 2. Buch Mose, Weimar Ausgabe, 16, s. 551.

[32] 2. Mos. 22;18. Ordet Luther oversatte med ”trollkvinne” (Zauberin) er kjønnsnøytralt på hebraisk. Og det dreier seg ikke om hekser i kristen forstand, med hovedvekt på pakten med djevelen. (Djevelen var ikke engang innført i jødedommen ennå på Mose tid.)

[33] Tysk ordspråk: ”Dit djevelen ikke selv kan komme, sender han en munk eller en gammel kvinne.”

[34] Predigten über das 2. Buch Mose, Weimar Ausgabe, 16, s. 552.

[35] Vorlesungen über 1.Mose (1537), Weimar Ausgabe, 42, s. 269.

[36] Preken 14. juni 1523, Weimar Ausgabe, 14, s. 185.

[37] Tischreden 4513 (1539), Weimar Ausgabe.

[38] Tischreden 3618b, Weimar Ausgabe. Se også Haustein s. 133.

[39] Kurt Baschwitz: Hexen und Hexenprozesse, München 1963, s. 49f. Se også Haustein s. 136. Unge Glockner tok en kalkulert risiko da han hevdet å ha fått pengene av djevelen, det var nemlig dødsstraff for tyveri.

[40] ”Jeg tror at sykdommene mine ikke er naturlige, men utelukkende skyldes hekseri.” Tischreden 2982b.

[41] Preken 12. september 1529, Weimar Ausgabe, 29, s. 558.

[42] Et eksempel på dette er sitatet om kosteskaftene fra 1522 foran. Det inngår i en oppregning av åtte slags magikere, som han hevder finnes i 5. Mosebok. Han innleder med at ”Moses har mye å si om dem folk vanligvis søker til, nemlig åtte slag […]” ’Moses’ har imidlertid langt mindre å si om dette enn Luther: ”Hos deg må det ikke finnes noen som lar sin sønn eller datter gå gjennom ilden, ingen som tar varsler, ingen tegntyder, spåmann eller trollmann. Ingen må drive med besvergelser, spørre gjenferd og spådomsånder til råds eller søke råd hos de døde.” (5. Mos. 18;10ff). En sak for seg er at alt på 1200-tallet påpekte den arabiske kjetteren Averroës at 5. Mosebok vanskelig kan være skrevet av Moses, ettersom den avsluttes med en beskrivelse av hans død!

[43] In epistolam Pauli ad Galatas commentarius, 1519, Weimar Ausgabe, 2, s. 505f.

[44] In epistolam Pauli ad Galatas commentarius, 1519, Weimar Ausgabe, 2, s. 590.

[45] Eine kurze Erklärung der zehn Gebote, Weimar Ausgabe, 1, s. 252.

[46] ”Ich habe etliche zuvormanen, das viel wettermecheryn syndt, die nicht alleyne die mylch stelen, ssonder die lewthe schissen […] Novimus aliquas, si non resipuerint, illas illas commendabimus tortoribus (et nostra oracione tibi obstinatissmo resistemus.) Wyr wollen deyner untugent alhier nicht gewarten. Wyr wollen deyn nicht schonen nostris oracionibus et deinde manifesteris et tortoribus commenderis. Wyr haben der Tewffels stucke wol grosser aussgeteylet.” Dette er notert på en blanding av tysk og latin, men i kirken snakket han selvsagt tysk hele veien. Weimar Ausgabe, 29, s. 520f.

[47] Bortsett fra at han tre uker senere, 12. september, ba menigheten om å be til Gud om hjelp mot heksene, som fremdeles plaget Wittenberg.

[48] Haustein (se litteraturlisten) s. 122. Han skriver videre: ”Hos Luther sto sentrale teologiske spørsmål i forbindelse med hekseriet: sakramentsteologi, gudslære, menneskets forhold til Gud overhodet.” (s. 176)

[49] Brian P. Levack: The Witch-hunt in early modern Europe (1995), s. 105. Og S. Riezler skrev i sin tid: ”Hver av de tre kristne konfesjonene (den katolske, lutherske og kalvinske; o.anm.) satte sin ære i å ikke ligge tilbake for de andre i sin iver etter å forfølge heksene for dermed å ødelegge satans rike på jord. Derved førte splittelsen i tre konfesjoner til at hekseprosessene nettopp i Tyskland fikk et større omfang enn i land som forble rent katolske.” (Geschichte der Hexenprozesse in Bayern, Stuttgart 1896.)

[50] Levack hevder at Luther bare sier ett sted at heksene skal brennes, og ett annet sted at de er djevelens horer; derfor legger han ingen vekt på dette. I realiteten sier han ved minst ti anledninger at hekser må drepes (to steder nevner han brenning), og djevlehorer kaller han dem minst fire steder. Begge uttalelser finnes i et viktig verk som Om konsilene og kirkene, og ble ofte sitert. Videre viser Levack til en uttalelse fra Luther om at hekseri var blitt mindre vanlig. Dette sa han riktig nok i 1516 og 1535; i 1519 (note xliv) og i 1540 (note xxviii) sa han imidlertid det motsatte.

     Stuart Clark på sin side nevner overhodet ikke Martin Luther i sin utredning om protestantenes hekselære i Bengt Ankarloo og Gunnar Henningsen (red.): Early European Witchcraft, Oxford 1993.

[51] Katolikkenes hekseforfølgelser kulminerte også først etter reformasjonen, noe som ikke var uten sammenheng med denne. Trevor-Roper skriver: ”Det protestantiske presteskap bærer skylden for at heksegalskapen ble gjenopplivet i det sekstende århundre; det lar seg ikke nekte […] Hvis vi ser på gjenopplivingen av heksegalskapen i 1560-årene i sin sammenheng, finner vi at den hverken er et produkt av protestantismen eller katolisismen, men av begge – eller snarere, av konflikten mellom dem.” (Om hekser og heksejakt, s. 59f.)

Artikkelen ble opprinnelig publisert i tidsskriftet Humanist nr. 1, 2002.

  • Kategori: Troslærere
  • Stikkord: Luther

  • Kommentarfelt

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    four × 5 =