Menneskeverdet i ild, bål og brann 

Av Grete Ullestad.
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.

Gretes-hjorne-banner
ulf-aas-dyade-forside-1980-03-kirkeprestemakt
Tegneren Ulf Aas fanger inn den knugende kirkemakten.

Menneskeverdet i ild, bål og brann

50 dager etter Oppstandelsen og 10 dager etter Himmelfarten, da den halv-legemlige Jesus/Kristus (Gud?) steg opp og ble borte i eller bak en sky (for øynene på disiplene), mottar disiplene/apostlene Den hellige Ånd («Talsmannen») i form av synlige ildtunger over hodene. Ingen due denne gang!

Dette såkalte pinseunderet kan leses i Apostlenes gjerninger, med grekeren Lukas som antatt forfatter (Paulus «elev»). Pinse kalles Kirkens fødselsdag og innleder Treenighetstiden i kirkeårets liturgiske kalender. Den varer til Adventstiden, med bl.a. det som kalles «Domssøndagen» (siste søndag i kirkeåret). Det er viktig å understreke at det kirkelig-teologiske begrepet «advent» betegner Jesu annet komme. Kirkeåret avsluttes altså med den kristnes forventning om Gjenkomst og Dom, hva som også gjenspeiles i tekstopplesningene søndagene i Adventstiden, eksempelvis skriftord fra Johannes Åpenbaring.  

Pinsens ildtunger er aldri senere sett eller bevitnet, men utallige mennesker har erfart ildens fortærende kraft, i overført og bokstavelig mening. Det var ikke bare «troens ild» og «misjonsilden» som brant i de Kristus-troendes hjerter, eller som i Jakobs brev 12: «tungens ild». En religion og kirke som må ty til tvangsmidler, trusler og våpenmakt mot medmennesker kjenner verken frihetens ånd, barmhjertighet eller moralprinsipper. Man undres om kirkemaktens autoriteter i det hele tatt kjente det 5. bud: Du skal ikke drepe.  

Det var ingen metaforisk ild historiens arme mennesker måtte gjennomleve på bålet, århundrer etter århundrer i det kristnede Europa. Anslagene varierer noe, men minst 50 000 kvinner (også menn) endte på bålet, anklaget for hekseri og sex med Djevelen. Ingen av dagens ville konspirasjonsteorier kan tenkes å resultere i slike og lignende dødelige voldsutskeielser. Menneskets «ukrenkelige verdi»?

Vi må anta at kirkemaktens ledere, lærere og forvaltere gjennom middelalderens voldseksesser var ledet av Den hellige Ånd, Kristuslyset og «påskekraften». Ja, også den svært overtroiske og vulgære Martin Luther: heksejegeren (jfr. Ronnie Johanson i Vårt Land og Nettmagasinet). Eller var det «en annen ånd» de alle var forblindet av? En kollektiv psykose de først i vår tid har kommet ut av? Da må vi bare igjen minne om at bekjennelsesgrunnlaget (lære og ideologi) fra oldtid og reformasjonen består urørlig. Ingen revisjon er foretatt.

Hvor mange uskyldige måtte lide og dø helt forgjeves? Hvem talte deres sak? Var jødeforfølgelser, kjetter- og hekseprosessene, inkvisisjonen, religionskriger, massakrer og folkemord resultat av den høyere moral og rettsoppfatning – det «nye» menneskesynet – munker og kristningskonger innførte i tidlig middelalder, bl.a. med Olav Haraldssons kristningsverk?

Historisk sannhet – eller «fortellingen»?

Olsok 29. juli 2022 har fremkalt oppslag i norsk presse som i sjelden unison samstemmighet tyder på at det har «utgått et bud ovenfra». Se Vårt Lands lederartikkel, katolsk teolog Eivor Oftestad (Vårt Land og Klassekampen), biskop H. Nordhaugs preken ved Olavsvake i Nidarosdomen (Dagen og Vårt Land), VGs Yngve Kvistad og Aftenpostens Harald Stanghelle. Fra mitt synspunkt: det begynner å ligne «hysteri».

Katolsk teolog Eivor Oftestad skriver i Vårt Land og Klassekampen 29. juli at «fortellingen» (les: helgenbiografien) om Olav Haraldsson utgjør en «motkraft». Med andre ord: det er nettopp verdikonfliktene som gjør Olavsarven og Stiklestadjubileet så problematisk og uhåndterlig. Kristenhetens behov for helgener er i seg selv et verdispørsmål. Denne type personkult og autoritetsdyrkelse strider mot menneskesyn og samfunnssyn i våre moderne demokratier. Man må være klar over at helgenene er noe langt mer enn alminnelige forbilder (se definisjon av en helgen med synonymer). De tilhører et elitesjikt både i den menneskelige og himmelske verden. Helgen- og martyrlegendene er «fortellinger» vår tid ikke trenger.
Olav den hellige (995 – 1030) — Den katolske kirke 

Når Stiklestad kirke (luthersk-evangelisk) disse dager har opphøyet homoaktivisten Kim Friele til «helgen», blir det vel pinlig klart at det ikke er Olavsarven eller kristen kulturarv, men (sekulær) humanistisk etikk som har styrket seg. Å benytte helgen-betegnelsen (om så bare i anførselstegn) på Kim Friele, etter hennes død, er en fornærmelse mot hennes minne. Olav den hellige – ved siden av Kim Friele «den hellige»?

Kim Friele kåres til «helgen» i Stiklestad kirke i dag – Vårt Land
Stiklestad kirke – Stiklestad Nasjonale Kultursenter 

Når også (Sanctus) Paulus hentes fram disse dager med Olsok og Olavsfestdagene blir verdikonfliktene satt helt på spissen. Når kommer et jubileumsår for Paulus?

«Paulus var en radikal egalitær, en som talte for fellesskap helt på tvers av samtidas hierarkier. Han skatter gamle og unge, kvinner og menn, jøder og hedninger, slaver og frie. For Gud er vi alle like, og i dåpens fellesskap er vi ett med Kristus og hverandre….. Bordet er for alle. Lovgjerninger rettferdiggjør ingen. Det er Jesus Kristus som står i sentrum for hele Paulus’ virkelighetsforståelse, og det gjør ham prinsippfast og ikke så rent lite modig».  (Åste Dokka på lederplass i Vårt Land 01/08/22)

Helvetesilden (Inferno)

Dom, frelse og fortapelse er sentrale forestillinger i den kristne religion og kirke, overført fra generasjon til generasjon gjennom årtusener. I moderne teologisk sjargong kalles det gjerne «Livets alvor». Man kan ikke snakke sant om «kristne verdier» uten at kristendommens menneskesyn, historiesyn og virkelighetsoppfatning tematiseres.

Sakramentenes lære og betydning er helt avgjørende for utskillelsen av «de helliges samfunn», utvalgt til frelse og evig salighet. Det gjelder den elite som er gjenfødt og renset for Arvesynden ved vann og blod, alternativt gjennom såkalt Åndsdåp eller Troendes dåp. Som så mange andre tunge teologiske disipliner er Sakramentlæren svært intrikat og teoretisk komplisert. Dåpsliturgien handler selvsagt om langt mer enn navngiving.

I religionshistorien tjener «ilden» som et ulikeartet symbol. I den greske myten om Prometevs blir ilden brakt til menneskene i sivilisasjonsfremmende hensikt. I Jesu forkynnelse og øvrige skrifter i det «nye» testamente, i senere læreskrifter, illustrasjoner og kirkekunst er ilden forbundet med endetid og apokalypsen, domstrusler og helvetesstraffens pinsler. I Luk. 12, 49 ff. sier Jesus: «Ild er jeg kommet for å kaste på jorden; hvor jeg ønsker at den alt var tent!». Det er ildens ødeleggelse Jesus slynger som (kollektiv) straff over de galileiske byer som ikke tok imot ham slik han forlangte.

Jeg siterer Peters andre brev: «Men de himler og den jord som nå er, har dette Guds ord spart til ilden; de holdes oppe inntil dommens dag da de ugudelige skal gå fortapt…Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et drønn, elementene skal komme i brann og oppløses…Da skal himmelen fortæres av ild og elementene brenne og smelte…».

Biskoper og teologer tar i bruk mange subtile tolkningsstrategier for å bortforklare den fysiske og sansebetonte pine. De har i stedet konstruert 3-4 alternative fortapelsesteorier som de kristne kan velge mellom. Med sin fortolkningsmakt har de «instruert» Jesus, kan man vel si. Men det betyr også at biskoper og teologer fortsatt har nytte av helvetesforestillingen («fortapelsen»), bare i en tilsynelatende mildere utgave. Men Jesu konkrete oppfatning av helvetespinen kan vanskelig misforstås. Ett eksempel:

«Og om ditt øye lokker deg til fall, så riv det ut! Det er bedre for deg å gå enøyd inn i Guds rike enn å ha begge øyne og bli kastet i helvete, der marken som eter dem, ikke dør og ilden ikke slukner» (Mark 9:45).

De døde, hovedsakelig kriminelle og opprørere, ble kastet i Hinnoms dal (Gehenna). Denne søppelfyllingen litt utenfor datidens Jerusalem tjente som modell for Jesu helvetesforestilling. TF-professor Jacob Jervell mente kanskje at han ved å erstatte begrepet helvete med Gehenna i sin evangelieoversettelse (2002) kunne ta brodden av selve forestillingen.

Bibellærer og apologet Thor Ivar Hornnes har rett i at «Helveteslæren er ødeleggende for kirken» (religioner.no, 05.02.21). Han er blant flere som åpenbart tror eller håper at en opprydning i begreper skal gjøre «fortapelsen» human og rettferdig.

Som Andreas Edwien har sagt: det er den mest morbide forestilling som er oppfunnet i religionshistorien. Denne «skampletten på vår åndskultur» er dessverre ennå ikke slettet, ganske åpenbart fordi den har opphav i oldtidsprofeten Jesus og hans mytologiske verdensbilde. Som guddommeliggjort og ufeilbarlig kan Jesus ikke ha tatt feil. Han har visstnok ment noe annet enn hva han har sagt? De allvitende teologer kjenner den dypere og egentlige mening.  

De fordømte i Jesu Gehenna skal aldri «dø» (tilintetgjøres), men straffes med evig pine/tortur, psykisk-sjelelig og fysisk. Det ville heller ikke være noe poeng med evigvarende straff hvis den ikke erfares i bevisst tilstand. I beretningen om Den rike mann og Lasarus er evig tørst og evig anger en del av torturen. (For en del år siden leste SV-politiker og statsråd Erik Solheim denne Jesus-beretning hos Lukas høyt for publikum på Oslo Symposium, til stormende jubel).

Hos Jesus er det ikke snakk om tidsavgrensning i straffeutmålingen (i Augustana: pine uten ende). Det handler heller ikke om et midlertidig sted for renselse eller «rehabilitering» – og ingen katolsk «skjærsild» synderne kan betale seg ut av. Det finnes ingen ankemulighet. Alt håp er ute. Helvetes-trusselen har ren hevnkarakter.

  • Kategori: Gretes hjørne
  • Stikkord: Autoritær
  • Stikkord: Dommedag
  • Stikkord: Hellig-Olav
  • Stikkord: Helvete
  • Stikkord: Jesus
  • Stikkord: Kirken
  • Stikkord: Kristus
  • Stikkord: Olsok

  • Kommentarfelt

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.