Messiasromantikk og bibelgud – uforenlig med humanisme

Av Grete Ullestad.
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.

Mennesket utviklet seg videre, men har «Gud» gjort det samme?
Mennesket utviklet seg videre, men har «Gud» gjort det samme?

En betimelig og stadig aktuell problemstilling: hvordan kan
humanismens verdisyn, med mennesket i sentrum, forenes med et
menneskesyn og verdensbilde som har «Gud» (og «Kristus») i
sentrum? Hvis og når det kristne verdigrunnlag og menneskesyn
hentes fra bibelen, er det desto større grunn for oss til å
kritisk gjennomgå «Den hellige skrift» og «Herrens ord».

Endetidsfantasier og selvvalgt utenforskap

Det er en mangel på balanse mellom referanser til GT og NT som
stadig forundrer meg. Men ifølge Andreas Edwien[1] var Jesus fra
Nazareth ikke en sosial-politisk, men en ESKATOLOGISK[2]
revolusjonær. En messiansk dommedagsrevolusjonær.

Det er ikke få voldselementer Jesus tar i bruk i sin
(dualistiske) domsforkynnelse og antijødiske retorikk. Han henla
sin volds- og straffeanstalt til en egen avdeling i «Guds
rike».[3]

Så kan man, med en viss velvillighet, lese inn i dette
mytologiske tankegodset et slags undertrykt sosial-politisk
opprør mot de rike og mektige (jfr. Lukas-evangeliet). Men Jesus
er ikke involvert i noe slags opprør mot den romerske
okkupasjonsmakten i sin samtid. Tvert om forlanger han av sine
disipler at de skal forlate ALT – familie, slekt, samfunn – for å
følge ham.

Jesus nei til hedningemisjon

Det er også svært lite av polemikk mot «hedningene» i Jesu
forkynnelse og virksomhet. Han advarte mot hedningemisjon og sa
fra klart nok selv at han ikke var utsendt til andre enn til «de
fortapte får av Israels hus». «Gå ikke ut på hedningers veier og
ikke inn i samaritaneres byer», instruerer han sine disipler ved
utsendelsen av dem i Matteus kapittel 10 og 15.

I sine apokalyptiske profetier eller fantasier om endetiden
utmalte Jesus både kosmiske og jordiske katastrofer. I den
apokalyptiske «feber» som rådet i visse sekteriske utgrupper fra
jødisk ortodoksi i Jesu samtid, står forestillingen om den
endelige, nær forestående sluttkampen (krigen?) mellom Guds
sønner og Satans sønner sentralt.[4]

Motivet er kjent hos både essenerne og zelotene; den første
gruppen var asketisk og tilbaketrukket, den andre offensiv og
militant (jfr. det engelske ordet “zealot”). Det er Jesu
tilhørighet til dette tids- og situasjonsbestemte sektvesenet
Kirkens (liberale) teologer av all kraft søker å få tilslørt
eller omtolket.[5]

Konstruksjon av et overmenneske

Selv om moderne teologer innrømmer Jesus visse historiske og
menneskelige begrensninger MÅ de likevel alltid heve ham opp over
sin historisitet. Vi hører fra mange kristelige hold i dag at
Jesus fra Nazareth er verdenshistoriens fremste
forgrunnsskikkelse og/eller det mest (etisk) fullkomne menneske
som noen gang har levd på jorden.[6]

Uansett hvordan teologene enn tolker hans opphav og endelikt MÅ
han alltid videreføres som et historisk unntaksmenneske og
menneskelig UNIKUM.[7] «Dogmet om Jesus» må reddes, hva enten han
forstås som guddommelig eller «bare» etisk ufeilbarlig. Det er
nettopp her all teologi møter «veggen» – eller den dogmatisk
barrikaderte døren.[8]

Kontinuiteten i et primitivt Gudsbilde

I stedet for det kunstige BRUDDET mellom bibelens to
skriftsamlinger (det gamle og det nye testamente), som kirkens
teologer og apologeter stadig søker å bekrefte og gjenskape, bør
vi kanskje heller langt skarpere markere KONTINUITETEN mellom
dem?

Det er ikke Jesus, men Kirken som har skapt og vedlikeholdt dette
bruddet. Når de kristne påstår at «mennesket er skapt i Gud
bilde», kan vi spørre: I hvilken guds bilde? Hvem var Jesus sin
gud, om ikke den gammeltestamentlige Jahve? Han var en lokalgud,
dvs. det israelittisk-jødiske folkets stammegud og «folkefører»
(nabofolkene dyrket andre guder). Denne guden var både skaper og
ødelegger, familiær og fjern, krigersk og barmhjertig, smålig og
hevngjerrig, urimelig og ubesluttsom, uberegnelig og
temperamentsfull, materialistisk og selvsentrert.[9]

Jahve forlanger offer og tilbedelse i et storslått tempel, hvor
han til og med dikterer ned i minste detalj tempelets
bygningsmaterialer og kostbarheter. Kirkens katedraler mange
århundrer senere viser at også «Kristus pantokrator»[10] trengte
en standsmessig bolig på jorden, med alle maktens rekvisitter.
Det er ikke utenkelig at oldtidens herskere og despoter i
orientalske samfunn og senere i Romerriket farget gudsbildene.
Paven på tronstolen avløste keiserdyrkelsen.

Blodfattig hypotesegud og blodstørst voldsgud

Vi ser i vår liberal-demokratiske tidsalder hvordan «Gud»
tillegges nye egenskaper. De mange skiftende teologiske teorier
de siste par århundrer bekrefter at «Gud» skapes i menneskers
bilde. Vel å merke, i teologenes livsfjerne studerkamre. Men den
akademisk-intellektuelle «Gud», hypoteseguden, appellerer ikke
til folkemassene.[11]

En emosjonelt ustabil og lidenskapelig «Gud» ser ut til å ha
bredere appell, selv om han ligner på jordiske, menneskelige
diktatorer. Et felles kjennetegn mellom diktatorene, i himmel og
på jord, synes å være manglende impulskontroll. De er notorisk
uberegnelige, men desto mer farlige.

Jakten på mørke Jesus-kontraster

Kirkens teologer plasserer gjerne alt «ondt» i Det gamle
testamente eller hos «fariseerne og de skriftlærde» i
nytestamentlig tid. Takket være kristendommen har fariseerne fått
et ufortjent dårlig rykte, og «fariseeisk» har blitt et
innarbeidet, negativt ladet adjektiv i norske ordbøker.[12]

Jesus selv lot sjelden en anledning gå fra seg til å sverte
«fariseerne og de skriftlærde» – og/eller «rikets barn» – som i
utallige lignelser og beretninger. Slik kan de kristne hvitvaske
seg selv og stille Jesus opp som motbilde. Jesus kan bare skinne
mot en svart kontrastbakgrunn. Dette er det samme fenomen som når
Jesus og Muhammed stadig vekk kontrasteres.[13]

Jesu tidshorisont var svært begrenset. Hans forkynnelse og
predikantvirksomhet innskrenket seg til 2-3 år. Derfor er han
innenfor jødedommen bare en parentes i religionsutviklingen.
Kristendommens «Jesus» har kirkene derimot spredt utover verden
ved steinharde postulater, tvang og trusler. Denne jødiske
oldtidsprofet og dommedagspredikant bør nå få hvile i fred i sitt
hjemlands jord. Han kunne aldri ha forutsett hvordan de to og tre
hovedkirker har (mis)brukt ham i 2000 år etter hans død og
begravelse, ved å opphøye ham til «Gud selv» eller «Guds eneste
Sønn».

Kilder og referanser:

[1] Andreas Edwien: Farvel til den apokalyptiske menneskesønn?
https://religionskritikk.no/edwien/farvel-apokalyptiske-menneskesonn/

[2] https://snl.no/eskatologi

[3] Ronnie Johanson: Jesus – bibelens eneste helvetesprofet
https://religionskritikk.no/nettmagasin/ukens-bibelord-nr-4/

[4] Intervju med Andreas Edwien i avisen i Ny Tid, om det
politisk autoritære i messianske bevegelser
https://religionskritikk.no/edwien/intervju-i-avisen-i-ny-tid/

[5] Andreas Edwien: Jesus i nye klær – streiftog i liberal
teologi https://religionskritikk.no/edwien/jesus-i-nye-klaer/

[6] Andreas Edwien: Jesus – et etisk ideal for vår tid?
https://edwien.no/jesus-etisk-ideal-resyme/

[7] Andreas Edwien: Bør vi fortsatt betrakte Jesus som
ufeilbarlig overmenneske?
https://religionskritikk.no/edwien/bor-fortsatt-betrakte-jesus-ufeilbarlig-overmenneske/

.

[8] Barbro Sveen: Intervju med Andreas Edwien i Humanist om
konflikten mellom den historiske bibel- og Jesusforskning og
Kirkens trosbekjennelse.
https://religionskritikk.no/edwien/intervju-bladet-humanist/

[9] Andreas Edwien: Gudsbildet – en integrert del av
kristendommen
https://religionskritikk.no/edwien/gudsbildet-integrert-del-kristendommen/

[10] https://snl.no/Pantokrator

[11] Grete Ullestad: Gud – en redusert pingle?
https://religionskritikk.no/nettmagasin/gud-en-redusert-pingle/

[12] Sammenlign med jødisk oppfatning av fariseerne:
http://jewishencyclopedia.com/articles/12087-pharisees

[13] Grete Ullestad: Jesus og Muhammed – Betent religionsstrid
https://religionskritikk.no/nettmagasin/jesus-og-muhammed-betent-religionsstrid/

Vi anbefaler også:

Andreas Edwien: Dogmet om Jesus
https://religionskritikk.no/edwien/dogmet-om-jesus/

Ronnie Johanson: Jesus – Hva forskningen sier mens Kirken tier
https://religionskritikk.no/nettmagasin/jesus-hva-forskningen-sier-mens-kirken-tier/

Andreas Edwien: Idékampen i det bibelske gudsbilde
https://religionskritikk.no/edwien/idekampen-i-det-bibelske-gudsbildet/

  • Kategori: Gretes hjørne
  • Stikkord: Dommedag
  • Stikkord: Fariseisk
  • Stikkord: Gudsbilde
  • Stikkord: Hedningemisjon
  • Stikkord: Jesus
  • Stikkord: Kristus
  • Stikkord: Messias

  • Kommentarfelt

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    7 + 20 =