Midt mellom tre moskeer

Med velvillig tillatelse fra Sylo Taraku gjengir vi her et
kapittel fra hans glimrende bok, Frihetskampen i islam.

Redaksjonen.

Frihetskampen-i-islam
Sylo Tarakus bok anbefales på det varmeste!

Det finnes områder på østkanten i Oslo, i Groruddalen og sørover mot Holmlia, som ofte havner i sentrum for den norske integreringsdebatten. Når man snakker om venstresidens syn på utfordringene knyttet til islam i Norge, er det ofte disse stedene man har i tankene.

En vårdag i 2019 reiste jeg til Furuset, nesten helt øverst i Groruddalen, med to representanter for venstresiden i Norge. Det var synet på islam i det norske samfunnet vi skulle diskutere.

Jan Bøhler er selv fra Groruddalen. Han vokste opp der som sønn av en rørlegger. Han følte seg fortsatte hjemme i dalen da vi møttes på Furuset – Bøhler, Andreas C. Halse og meg. Andreas er fra Lørenskog, og jeg fra Drammen. Her var det altså vi som var på besøk i Jans nærmiljø.

Vi møttes ved statuen til Trygve Lie – Furusets store sønn – som ble FNs første generalsekretær i 1945. Statuen har vært utsatt for hærverk flere ganger fordi Lie var generalsekretær da staten Israel ble opprettet. Lie oppsøkte verden og var internasjonalt orientert. Nå har verden kommet til hans hjemsted og gjort Furuset til en ganske så internasjonal bydel. Som en av bydelene i Norge med størst mangfold, har Furuset-befolkningen røtter i de fleste av FNs medlemsland.

Der vi sto og pratet om Trygve Lie, hadde vi tre moskeer rundt oss. Baitun Nasr Moské, Muslim Senter Furuset og Den Afghanske Moskeen danner nærmest et triangel. Baitun Nasr-moskeen tilhører ahmadiyya-muslimene og var den mest synlige der vi befant oss. Ifølge menigheten selv er dette den største moskeen i Norden. Den er uten tvil en stor moské, og kan til og med ses fra motorveien mellom Oslo og Gardermoen. Ved inngangen står det skrevet med store bokstaver: «Kjærlighet til alle, ikke hat mot noen.» Det er et godt og inkluderende budskap som det er lett å slutte seg til. Denne moskeen er også fredsorientert. Ahmadiyya- muslimene er selv en forfulgt minoritet i en rekke land, og kjenner godt verdien av toleranse. På den andre siden av torget, tvers overfor ahmadiyya-moskeen, kunne vi se Muslim Senter Furuset, som samler mange av bydelens muslimer og har både sunni- og sjiamedlemmer. Bak oss hadde vi Den Afghanske Moskeen, som anses å være mer lukket.

Med jevne mellomrom er det debatt i Norge om gjengkriminalitet. Da dukker det opp historier om ran, gjengoppgjør og knivstikkinger. Da vi sto ved Trygve Lie-statuen, fortalte Bøhler om noen av episodene, og om tiltakene som etter hvert har kommet på plass: en barnehage her, en ny skole der – og flere nye aktivitetstilbud. Furuset er ikke en getto, og på ingen måte et slumområde. Det så fint ut her med mye grønt, malte bygningsfasader og flotte gangveier. Alt virket rett og slett velstelt da vi var på besøk.

Jan tok oss med til et treningssenter ute i parken. Han liker å trene med lokalbefolkningen, og nå ville han vise oss et av anleggene han bruker. Vi ble møtt av noen ungdommer som hang ved treningsapparatene. Herfra hadde de – og vi – utsikt over hele Furuset. Jan fortsatte å peke og fortelle. Noen av historiene hans var nokså deprimerende. De handlet om æresdrap, om kriminalitet, men også om sosial kontroll og om hvordan ungdommer her kan føle seg mer muslimske enn sine foreldre.

Som Ap-politiker tror Jan Bøhler på politikk. Derfor var han ikke bare opptatt av å beskrive problemene. Han ville også finne løsninger. Man får inntrykk av at det alltid snurrer ideer og forslag rundt i hodet hans, og det er noe forfriskende over måten han snakker om disse problemene på. Han er ikke unnvikende i denne typen spørsmål, slik folk på venstresiden ofte er.

Vi nærmet oss dagens tema nå, nemlig venstresidens unnfallenhet i møte med problematiske praksiser som legitimeres med islam, og den manglende viljen til å solidarisere seg med de sekulære som kjemper en frihetskamp på innsiden av minoritetsmiljøene.

Jeg var sikker på at også Andreas hadde noe å tilføre denne samtalen. Han har vært politiker i SV, men er i dag medlem av Arbeiderpartiet. Også han er blant de relativt få på venstresiden

som snakker tydelig om innvandrings- og islamrelaterte problemstillinger. Det kan være ganske taust på denne siden av politikken. Ytre høyre snakker hele tiden om islam, mens venstresiden ofte har berøringsangst. Hvorfor er det sånn, ville jeg vite.
«De siste årene har ting blitt mer nyansert», startet Andreas, som

likevel ikke benektet at fortielsen fortsatt eksisterer. For ham var det mest interessante spørsmålet hva venstresiden nå burde gjøre for å inkludere dem som deler idealene om likestilling, ytringsfrihet og et samfunn som er velfungerende på tvers av etniske skillelinjer. «Klarer vi å omfavne dem som hører naturlig hjemme hos oss?» spurte han seg selv.

Andreas mente at om man virkelig vil jobbe for disse verdiene, så må man kjempe mot dem som har en ideologi som står i sterk motsetning til det likestilte og liberale verdenssynet. Selv om samfunnsdebatten er polarisert, og det derfor er en fare for å bli satt i bås med ytre høyres islamskeptikere, var han tydelig på at vi ikke må undervurdere trusselen som ligger i den internasjonale islamismen. Med pengesterke regimer som finansierer utbredelse av islamistisk ideologi på global basis, kan man ikke tillate seg å være naiv, påpekte han: «Den kraften som ligger der er det dumt å bortforklare som et resultat av sosiale vilkår, selv om vi alltid også skal jobbe mot utenforskap.»

Andreas tenker globalt og fokuserer på det større bildet. Jeg bemerket at et problem med venstresidens måte å håndtere integreringsutfordringer på, er at man for ofte begrenser analysen til nasjonale forhold. I et avgrenset, nasjonalt perspektiv er islam en minoritetsreligion i Norge som potensielt trenger beskyttelse fra majoriteten. Tenker man derimot globalt, er islam verdens nest største religion. I et slikt perspektiv utgjør islam en betydelig maktfaktor. Legger man til den ideologiske dimensjonen man finner i islamismen, må man anerkjenne at et nasjonalt perspektiv ikke fanger opp hele problemstillimgen, argumenterte jeg. Andreas nikket. Norge er ikke en isolert øy, som han påpekte.

Jan Bøhler tok nå tak i samtalen vår, som hadde endt opp i det litt abstrakte og teoretiske. Han ville snakke om virkeligheten på bakken, om de faktiske utfordringene på Furuset. «Jeg møter det her hvor jeg bor, hver dag. Mange naboer sier til meg at dere politikere ikke må forholde dere så mye til moskeene, men til oss som mennesker», sa han. Etter Jans mening var det en stor tabbe at politikerne alltid reiser på moskébesøk når de vil oppsøke muslimer. Han hørte ofte fra muslimer i lokalmiljøet at de stort sett lever sine liv utenfor moskeene, akkurat slik nordmenn som er med i statskirken stort sett har andre ting å tenke på. Politikerne går glipp av viktige innsikter i folks faktiske liv dersom de nøyer seg med å takke ja til invitasjoner fra de religiøse organisasjonene, var poenget.

Dette har også vært en kampsak for sekulære muslimer, påpekte jeg. Jeg viste til Walid al-Kubaisi, som alltid sa at vi innvandrere ikke bare er religiøse vesener. «Politikere og media må slutte å betrakte oss kun som det», sa jeg. Jan nikket. «For en del år tilbake var jeg på ganske mange besøk i moskeer, nå har jeg trappet ned og bruker mer tid på å snakke med dem jeg møter hver dag i idrettslag, nabolag og som natteravn. Jeg prøver heller å nærme meg miljøer fra grasrota enn å sette meg inn i teologi», fortalte han.

Jeg fikk et klart inntrykk av at Jan ikke bare så verdien av å løfte blikket ut over moskeene, men at han også var lei av å skulle forholde seg til ulike menigheters verdimessige ståsteder. Han brydde seg ikke så mye om de ulike teologiske posisjonene, og hadde uansett lagt merke til at samme hvor liberale enkelte moskeer kunne se ut til å være på noen områder, så var det fremdeles ofte store utfordringer med blant annet kvinnesyn, arrangerte ekteskap og sosial kontroll. «Jeg mener vi alt for lett lar moskeene kaste oss blår i øynene. Det er som om de vet hva de skal si, for at alt liksom skal være i orden», sa han.

Bøhler pekte ikke spesifikt på ahmadiyya-muslimene som et eksempel, men jeg tror han også hadde dem i tankene. De har en profil som vektlegger religiøs toleranse og politisk deltakelse, og oppfattes også som mer liberale enn de fleste andre muslimske menigheter. Det er vel og bra, men samtidig er ahmadiyya-musli- mene meget verdikonservative i mange spørsmål.

Slik Jan formulerte det da vi snakket sammen, sliter venstresiden med å finne ut av hvordan man skal bekjempe et fenomen som sosial kontroll. Ofte er det Frp som tar opp spørsmålet, men de har sjelden fremstått som særlig konkrete og engasjerte – de har mest spilt på innvandringskritiske strenger for å mobilisere egne velgere. Dessuten har de lite gehør blant muslimer, de mangler den tilliten folk som Jan har klart å bygge opp. «Som leder i Oslo Ap snakket jeg i flere år om sosial kontroll i forbindelse med 8. mars. Frigjøringskamp i Norge og Oslo i dag burde jo ha sosial kontroll og arrangerte ekteskap som hovedsak», sa han. Likevel var det først i fjor at en slik parole dukket opp i 8. mars-toget i hovedstaden, og da med ordlyden: «Antirasistisk kvinnekamp mot sosial kontroll og æreskultur!»

Jan ristet på hodet over at så mange kvier seg for å løfte frem problemer i minoritetsmiljøene, og over at det – når det først gjøres – altså synes nødvendig å kombinere det med utsagn om anti- rasisme, akkurat som om sosial kontroll ikke er viktig nok i seg selv.

«Jeg må si jeg sliter med å gå bak en så tvetydig parole, som viser at man ikke har forstått noen ting», innrømmet han.

Jeg påpekte at eksempelet kanskje sier noe om berøringsangsten som fortsatt eksisterer i samtalen om islam. Nå kastet også Andreas seg inn igjen. Han påpekte noe som egentlig er ganske selvinnlysende: En rekke av venstresidens viktigste saker historisk sett – som likestilling, ytringsfrihet og homofiles rettigheter – har oppstått i konflikt med og kamp mot religiøs konservatisme. Derfor bør venstresiden fremme sine kjerneverdier – stolt og

tydelig – i møte med andre religioner, ikke bare overfor kristendommen. Norsk venstreside har glemt dette, ifølge Andreas. Han mente videre at moskeene har fått for mye makt i Norge. Siden så mye av dialogen mellom storsamfunnet og minoritetsmiljøene kanaliseres gjennom dem, har denne makten blitt befestet. «Storsamfunnet har vært naive. Vi vet at de konservative styrer moskeene, og at de liberale sliter med å bli hørt og få valgt sine folk inn i styrene», påpekte han. Han mente dette er med på å støtte de mer konservative kreftene på en måte man aldri ville akseptert i andre deler av samfunnet. Man gir her spillerom til religiøst konservative med holdninger man ellers ville konfrontert knallhardt. Andreas la til at dette gjelder hele det norske samfunnet, ikke bare venstre- siden, men venstresiden burde av historiske årsaker vært spesielt oppmerksom på dette. «Vi ser at de som tar initiativ til handlingsplaner mot islamofobi, er Islam Net. At man så ukritisk lar dem sette premissene, bekymrer meg», la han til.

Ifølge Andreas var det lenge en utbredt misforståelse på venstresiden at det å vise solidaritet med folk fra andre, ressursfattige land medførte at man måtte svelge kameler og godta alt av reaksjonære ideologier og fundamentalisme blant innvandrere fra disse landene. «Men den hatefulle og ekstreme islamismen, salafismen, er ikke kokt i hop av ressursløse fattigfolk. Den utvikles og spres kynisk av noen av verdens rikeste og mektigste. Den er et viktig maktmiddel for å holde nettopp folk med få ressurser nede», poengterte han.

Andreas la vekt på at man kan ta opp vanskelige problemstillinger så lenge man behandler alle som vanlige mennesker: «Når det gjelder fundamentalistisk islam, behandler jeg den som all annen reaksjonær ideologi. Egentlig er det dem på venstresida som diskriminerer når de ikke tar kampen der, som ellers.»

Terroren mot regjeringskvartalet og AUF på Utøya 22. juli 2011 kan tjene som et eksempel, mente han. Etter den felles sorgen kritiserte man den reaksjonære høyresida og det ideologiske omlandet rundt. Man begrenset seg ikke til de få som forsvarte terrorangrepet. Den samme innstillingen må man ha også i møte med muslimske fundamentalister, mener han. Det holder ikke å ta avstand fra terror hvis man for eksempel støtter forfølgelse av homofile og frafalne. Ifølge Andreas slapp for eksempelat Islam Net alt for lett unna.

For ham var kampen mot islamisme og høyreekstremisme to sider av samme sak. I hans øyne kunne man finne folk med omtrent de samme meningene, om enn med omvendt ideologisk utgangspunkt, i de to leirene. Metodene er også like, påpekte han. Særlig gjaldt det islamistenes og høyreekstremistenes forakt for demokratiet og enkeltindividets frihet. Ifølge Andreas burde vi alle bli bedre og mer villige til å forsvare demokratiet, og innse at det er lov å kjempe for det, uavhengig av om det er islamister eller høyreekstreme man da kritiserer.

«Men,» svarte jeg da han kom med dette, «dilemmaet ser ut til å være at man bekrefter ytre høyres verdensbilde om man tar kampen mot islamistene.» Kan det kanskje tenkes at mange ennå anser innvandrerbefolkningen og deres etterkommere som gjester i Norge? Gjester skal man jo være høflige mot, og kanskje er det én grunn til at man forskjellsbehandler våre egne fundamentalister og de importerte islamske ekstremistene? Spørsmålet blir i så fall: Når slutter muslimer å være gjester? Og når skal vi godta islam som

en del av det norske samfunnet og se på den som en del av vårt religiøse mangfold?

«Skal de være en del av vårt fellesskap, må vi behandle dem likt og ta de samme diskusjonene», slo Jan fast. «Det er mye viktigere at de får kontakt med vår verden og vår tankegang med én gang, enn at de holdes utenfor.Vi gjør dem en bjørnetjeneste ved å skåne dem. Jeg har samme tankegang her som med gjengkriminalitet. Vi må snakke om det, og hvis venstresiden ikke gjør det, overlater vi det hele til høyresiden.»

Det er jeg helt enig i. Selv om islamkritikken fra høyresiden ofte er overdreven og vulgær, betyr det ikke at venstresiden kun bør fordømme de som utøver kritikk eller uttrykker bekymring.

Å skylde på islamofobi og rasisme er som oftest å overforenkle reelle samfunnsproblemer. Det kan bli nokså absurd når til og med sekulære muslimer puttes i den islamofobiske båsen. I virkeligheten er det jo sekulære muslimer som fortjener storsamfunnets støtte. «Nettopp», svarte Jan da jeg la frem dette. «Aggressiv islamisme rammer først og fremst minoriteter, fordi den særlig dukker opp der det bor minoriteter», argumenterte han. Andreas la til at hvis man mener alvor med at alle skal ha like rettigheter, så må man også ta et oppgjør med ideologier som i hovedsak rammer minoriteter, det være seg høyreekstremisme eller islamisme.

Spørsmålet blir hvordan man skal gjøre det. Selv har jeg kommet frem til at de reaksjonære bør konfronteres, de konservative bør møtes med dialog og de progressive bør inviteres inn i en ny sterk allianse. «Dette er en naturlig posisjon for venstresiden. Det skal være lov å ha konservative meninger, men også konservative kan ha en del problemer med rettigheter for kvinner og homofili. De kan vi ha dialog med, men de mest reaksjonære som ønsker å endre samfunnet og undertrykker muslimer, de må vi konfrontere og gi motstand, sammen med de progressive muslimene», sa jeg.

«Denne dynamikken gjelder også i forholdet mellom den islamske verden og Vesten. Her må vi alliere oss med progressive, for å dempe sivilisasjonskonflikten som både ytre høyre og islamister skaper.»

På papiret fremsto dette som en god løsning. Samtidig visste vi nok alle tre at det gjenstår mye arbeid før vi kommer i mål. Ifølge Jan kunne reaksjonene sprike ganske mye når noen fra venstresiden kom med et budskap som hans. Selv hadde han opplevd å få sure reaksjoner fra høyresiden fordi han stjal deres saker. På den andre siden ble folk med innvandrerbakgrunn som sa det samme som ham, nesten aldri omfavnet av venstresiden. Mer enn én gang hadde de heller blitt omfavnet av miljøer som det rundt den svært innvandringskritiske nettavisen Resett.

Det har lenge vært en vanlig oppfatning at etterkommere av innvandrere i Norge vil ende opp som mer sekulære og liberale enn foreldregenerasjonen. Selv om det går saktere enn man hadde håpet, viser Fafos rapporter også at det er fremgang å spore på visse områder. For eksempel er andregenerasjonsinnvandrere mer tolerante overfor homofile. Jeg spurte Jan og Andreas om de trodde vi var på rett vei i Norge, om de trodde at religion ville få mindre betydning etter hvert?

Andreas var positiv. Så lenge folk fortsetter å møtes, slik at ideer kan brytes mot hverandre, og vi unngår ensretting og segregering, vil Norge kunne forbli et veldig bra land også i fremtiden, mente han.

Jan var ikke fullt så optimistisk. «Hvis du sammenligner med situasjonen for 15–20 år siden, er det flere nå som markerer seg som konservative muslimer, også blant unge. De har større markeringsbehov og snakker mer om å ta avstand fra det vantro samfunnet», hevdet han. Han var spesielt bekymret for det han mente var en potensiell vekselvirkning mellom en voksende diaspora, grunnet fortsatt høy innvandring, og en tilsynelatende styrking av islamismen og reaksjonær islam på verdensbasis. Dette ville, ifølge Jan, kunne medføre at den norske muslimske minoriteten stadig fikk tilført medlemmer som kunne bære med seg verdier som går

på tvers av de vi ønsker oss i det norske samfunnet. Slik vil en økt toleranse i andre- og tredjegenerasjon stå i fare for å vannes ut av stadig nye ankomster.

Han har nok et poeng, dessverre. Under migrasjonskrisen var det flere sekulære muslimer som sa til meg at de håpet det kom flest mulig liberale syrere til Norge. Da ville de ha flere allierte i kampen for et åpent norsk samfunn hvor de reaksjonære kreftene ikke får dominere i muslimske miljøer. Om det derimot kom mange med fundamentalistiske holdninger, ville frihetskampen bli vanskeligere, fryktet de.

Man kan også se på innvandringen til Norge fra et land som Afghanistan. Undersøkelser derfra viser at holdningene til homofile, apostater og kvinner gjennomgående er ekstreme. Det innebærer at sannsynligheten for at de som kommer derfra skal vise seg å ha disse holdningene er relativt høy. Dermed vil vedvarende innvandring fra konservative muslimske land gjøre at de reaksjonære blir stadig flere. Tankene gikk til den afghanske moskeen på Furuset, som er svært lukket.

Samtidig har det likevel skjedd en markant endring i samfunnsdebatten. «Har den ikke blitt ganske mye bedre?» spurte jeg Jan og Andreas. «Før var det ofte de reaksjonære som satte dagsorden i samtalen om islam. Nå er de sekulære stemmene i mye større grad

til stede, har jeg inntrykk av. Sånn sett går det vel fremover?» Andreas var enig. Det hadde, slik han så det, blitt større rom for å stå opp for frihetsverdier og for ha et liberalt utgangspunkt når man diskuterte. Debatten var ikke lenger like ensformig, men var blitt bredere og inkluderte flere stemmer. Det var ikke nok, la han imidlertid til. «Det hjelper ikke om debatten er bedre når forholdene på bakken ikke blir det», påpekte han. «Uansett hvor viktig det er å ta oppgjør, diskutere og støtte liberale verdier, er det mye viktigere å finne en politikk som faktisk virker.»

Han har rett i at det er vanskelig å finne effektive tiltak. Burde myndighetene for eksempel ta grep for å bryte bånd mellom moskemiljøene i Norge og reaksjonære krefter i opprinnelseslandene? Burde vi satse på en økt institusjonalisering av islam, hånd i hånd med opprettelse av utdanning for muslimske teologer på norsk jord, med kritisk tenkning som en viktig del av pensum?

Ifølge Jan var dette noe han selv støttet, og hadde prøvd å vinne gjennomslag for på Stortinget. Han understreket at imamene, på lik linje med prestene, må ha kunnskap om det norske samfunnet for å kunne være gode ledere i moskeene og undervise på koranskolene. De må kunne norsk og kjenne Norge for å være i stand til å utvikle barn og unge på en positiv måte, slo han fast.

Også Andreas nikket til dette forslaget, men det var ikke nok i møte med de utfordringene vi faktisk har, slik han så det. Tiltak som imamutdanning og forsøk på å spre kritisk tenkning var vel og bra, mente han, men det var også behov for å gå dypere inn i problemene.

«Bosetningsmønstrene er avgjørende», begynte han. Uansett hvor gode alle de andre tiltakene enn er, vil de ikke føre til dyptgående endringer om ikke mennesker fra ulike grupper og religioner interagerer lokalt og nasjonalt. «Det som delvis skjer i Norge nå, er at vi bor nær folk som ligner oss selv. Vi får få impulser utenfra, og vi lærer ikke om hverandre.Vi lærer ikke å være spesielt tolerante», som han påpekte. Det vil heller ikke være enkelt å spre opplysningstidens liberale ideer til de som virkelig trenger dem så lenge de aldri blir eksponert for ideene i hverdagen.

Igjen nikket jeg til det som ble sagt. Da jeg snakket med Cemal Knudsen Yucel, fortalte han hvor viktig det var å møte folk som tenkte annerledes enn ham i Tyrkia. Hans reise fra å ha vært islamist til å bli ateist var mulig fordi han ble utsatt for nye tanker, som han først mente måtte være feilaktige, men som han så endte opp med å omfavne. Det var eksponeringen som endret synet hans. Dette ville ikke skjedd om han ikke ble konfrontert med det han i utgangspunktet ikke kjente eller trodde han likte.

Vi nærmet oss slutten på turen til Furuset nå, og jeg avsluttet samtalen med et spørsmål jeg ikke ville brenne inne med. Noen ganger ville det jo være nødvendig med konfrontasjon. Hvordan kan venstresiden kombinere respekt og omsorg for muslimer med hard kritikk av illiberale verdier og praksiser? Hvordan kan vi konfrontere problemene på en ærlig måte, uten å bygge opp under en identitetspolitikk som får muslimer til å føle at de er under angrep fra alle kanter? Ja, hvordan kan man egentlig konfrontere på en måte som unngår at man faller i ytre høyres anti-muslimske fallgruver?

Ap-leder Jonas Gahr Støre snakket en gang om tough love – å vise omsorg samtidig som man stiller krav. Andreas syntes det var en god formulering.

«Hvis vi genuint tror at innvandring og integrering kan fungere, så betyr det at vi må behandle alle her på samme måte. Vi kan ikke ha ulike typer borgere i samme land», sa han, før han understreket at vi både må være tydelige med hensyn til den respekten vi viser overfor ulike grupper og hva vi faktisk forventer av hverandre. Vi har dessverre vært uklare for lenge, avsluttet han.

For Jan var det avgjørende å stille opp for vanlige folk som bor på et sted som Furuset.

«De er i jobb, de tar seg av barna sine, noen har to jobber og står virkelig på», sa han. De burde støttes når de møter hets, eller når partier som Frp snakker om dobbel straff i områder med stor minoritetsbefolkning. Ifølge ham var Frp raske til å snakke om «gettofisering» og dermed stigmatisere områder. Det måtte man ta avstand fra. Han minnet også om at det er svært mange med ikke-vestlig bakgrunn som integrerer seg og står på.

For Jan er det avgjørende at storsamfunnet tar imot folk med åpne armer og legger til rette for utdanning, kulturliv og arbeidsplasser. Det hjelper ikke å skjelle ut folk om man ønsker seg en endring, som han påpekte. «Gjør din plikt, krev din rett», sa Jan. Det gamle slagordet i arbeiderbevegelsen hadde fortsatt gyldighet i hans øyne. Retten var å få en likeverdig plass og like muligheter i samfunnet. Plikten var å støtte opp under det samme, felles prosjektet for alle som bor i Norge. Dette var ikke enveiskjøring, slik Jan så det, og måtte heller ikke fremstå som det. «Det må oppleves som mulig å bli del av fellesskapet, derfor kan det aldri bli et fellesskap som er basert på etnisitet. Det må være et fellesskap der folk skal dele verdier, der vi har likestilling og respekterer andre – da er du hjertelig velkommen inn i fellesskapet. Hvis det er på plass, kan vi også være ganske tøffe på å stille krav», avsluttet han.

Til tross for at han så trender som pekte i negativ retning, var altså ikke Jan Bøhler uten håp. Det gir også meg håp.

Av Sylo Taraku

Sylo Taraku er forfatter, foredragsholder og rådgiver i Tankesmien Agenda.

SyloTaraku-FotoavJosephPessar
Sylo Taraku. Fotografi: Joseph Pessar
  • Kategori: Religion og samfunn
  • Stikkord: Balkan
  • Stikkord: Modernitet
  • Stikkord: Sekulærmuslim
  • Stikkord: Sharia
  • Stikkord: Teokrati

  • Kommentarfelt

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    five + fifteen =