Myter og fakta om hekser

av Ronnie Johanson

Fire-hekser-paa-baalet
Fire hekser på bålet i Luthers hjemby Wittenberg i 1540. Fra et flyveblad til skrekk og advarsel, med tresnitt av Lucas Cranach d.y. (Reformation in Nürnberg. Umbruch und Bewahrung, Nürnberg 1979.)

«Et hovedpoeng for apologetene er at hekseforfølgelsene fant sted i en begrenset periode, og at Kirken før den tid ofte tok avstand fra heksetro. Dette er som å unnskylde en massemorder med at han var snill som barn, og dessuten er blitt from på sine eldre dager.»

I bladet Skepsis nr. 1/2001 tok Rune Blix Hagen opp syv myter om heksene, og det skal han ha honnør for. [1] En myte han ikke nevner, var faktisk anerkjent som vitenskap i midten av forrige århundre: Den at heksene egentlig praktiserte en før-kristen fruktbarhetskult. Det var Margaret Murray som fikk gjennomslag for idéen, med boken The Witch-Cult in Western Europe fra 1921. Hun fikk til og med innpass i Encyclopedia Britannica, men Norman Cohn tok effektivt livet av myten i 1975 i boken Europe’s inner Demons, som kom på norsk i 1997. [2] Han viser hvordan Murray bygger sin teori på et lite antall hekseprosesser, hvor hun plukker det hun trenger, og unnlater å referere den del av heksenes tilståelser som gjaldt overnaturlige evner og hendelser.

I de siste årene har vi sett tilløp til utvikling av enda en myte, ivrig fremmet av kristne apologeter som hevder at kristendommen ikke hadde ansvaret for forfølgelsene. [3] Bakgrunnen for dette er antagelig den revolusjon i hekseforskningen vi har sett siden begynnelsen av syttitallet, da Norman Cohn og Richard Kieckhefer uavhengig av hverandre avslørte som falskneri en beretning om omfattende hekseprosesser i Frankrike på 1300-tallet. Dermed er starten på prosessene forskjøvet hundre år nærmere vår tid. [4] Forskningen har videre avdekket en mangfoldig bakgrunn av overtro, politikk, psykologi og religion, og det kan være lett å miste oversikten. [5]

Riktignok har “hekser” vært forfulgt fra førkristen tid, og det hendte de ble lynsjet i Middelalderen. Dette dreide seg om personer som ble påstått å gjøre skade på folk, fe eller avling ved help av trolldomskunst (maleficia). Men de store forfølgelsene som hadde sin spede begynnelse i senmiddelalderen og kulminerte tidlig på 1600-tallet, [6] var en særegen, kristen foreteelse. Det var skolastiske, kristne teologer i senmiddelalderen som konstruerte en hekselære hvis viktigste element var pakten med djevelen. Denne troen startet ikke som primitiv overtro; den kom fra den lærde eliten, som Richard Kieckhefer har påvist. De som drev med trolldomskunster, ble sett som onde frafalne som var ute etter å skade de kristne. Etter hvert så man dem som deltagere i en ytterst farlig sammensvergelse for å underminere kristendommen.

En annen ledende forsker, Brian Levack, skriver: “Den påståtte sammenhengen mellom magi og djeveldyrkelse stammet fra skriftene til teologer (…) Troen på magi, også skadelig sådan, finnes i så godt som alle primitive samfunn, men troen på den kristne djevel, slik han ble definert av generasjoner av middelalderteologer, er unik for den vestlige sivilisasjonen og avledede kulturer. (…) Den store europeiske heksejakten kunne ikke ha funnet sted før de som tilhørte den herskende eliten i Europa, og særlig de menn som kontrollerte rettsvesenet, bekjente seg til troen på heksenes djevelske virksomheter. (…) De måtte tro ikke bare at den enkelte heks skadet sine naboer ved hjelp av magi, men at store skarer av dem ga helt avkall på sin kristne tro og undergravde den kristne sivilisasjon.” [7]

Et viktig skritt på veien var innføring av tortur, som frembragte de tilståelsene man ønsket å høre. I 1252 tillot paven inkvisisjonen å bruke tortur under sine forhør av kjettere. Opprinnelig var bruken underlagt strenge regler, som forbud mot ledende spørsmål og forbud mot tortur for å få navnene på medskyldige. Forholdsvis få hekser ble brent i landene rundt Middelhavet, hvor inkvisisjonen (som var mest interessert i tradisjonelt kjetteri) stod for forhørene og som oftest holdt seg til reglene. Lenger nord [8] ble reglene ignorert etter hvert som man oppdaget at man sto overfor en gigantisk, djevelsk sammensvergelse. Under tortur oppga hver ny heks navnene på andre, noe som førte til kjedeprosesser som kunne kreve hundrevis av ofre. Det hendte at tyske landsbyer hadde bare én kvinne tilbake etter en slik jakt. Men også menn, [9] ja selv barn ble brent.

Det var Martin Luther som hadde hovedansvaret for at hekseprosessene etter hvert fikk så stort omfang. Dette skyldtes at han utvidet heksebegrepet slik at det også kom til å omfatte såkalt signing (hvit magi, i den hensikt å hjelpe klienten), noe som sendte mange ”kloke koner” på bålet.[10] Protestantiske teologer la etter Luthers tid en hovedvekt på bekjempelse av signing.[11] Kvinneforskningens påstand om at hekseprosessene dreide seg om utryddelse av en påstått subkultur av jordmødre og kloke koner som praktiserte fødselsregulering, er imidlertid nok en myte.[12]

Etter hvert ble hekseprosessene ført for sekulære domstoler de fleste steder. Også dette faktum er blitt brukt til å unnskylde Kirken. Men det fritar ikke kristendommen for hovedskylden her heller, for også juristene var kristne fundamentalister på denne tiden, og det var Kirken som hadde indoktrinert dem. [13] Heksetroen var en del av læren både i Romerkirken og hos de reformerte og lutheranske utbryterne. Grunnen til at hekser ble ansett som de verste av alle forbrytere også av de sekulære myndigheter, var deres påståtte avsverging av kristendommen gjennom en pakt med djevelen.

Når kirkelige domstoler stod for rettergangen, måtte heksene overlates til de verdslige myndigheter for henrettelse, for det hadde ikke Kirken myndighet til. Det bibelske grunnlag for dødsdom fant man som kjent i Mosebøkene.[14] Men også hos Jesus; grunnen til at heksene ble brent og ikke stenet slik Moseloven påbyr, var var hans uttalelse hos Johannes 15:5f; Jeg er vintreet, dere er grenene. (…) Den som ikke holder fast ved meg, blir kastet utenfor som en brukket gren og visner. Man samler sammen slike grener og kaster dem i ilden, der de brennes opp. [15]

Dette må ikke forstås slik at disse bibelstedene nødvendigvis måtte føre til hekseprosesser. Det tok tusen år fra Kirken fikk makten til de startet, og de ortodokse kirkene i Øst-Europa var bare i liten grad med på vanviddet. Noe som vel skyldes fravær av den gjensidige smitteeffekt man hadde i vest, mellom Romerkirken og dens protestantiske avleggere. [16] Trevor-Roper skriver: “Det protestantiske presteskap bærer skylden for at heksegalskapen ble gjenopplivet i det sekstende århundre; det lar seg ikke nekte.” [17]

Et hovedpoeng for apologetene er at hekseforfølgelsene fant sted i en begrenset periode, og at Kirken før den tid ofte tok avstand fra heksetro. Dette er som å unnskylde en massemorder med at han var snill som barn, og dessuten er blitt from på sine eldre dager. Da er det bedre å si at det var i hvert fall godt ment. De største forbrytelser mot menneskeheten er alltid blitt begått i navnet til en eller annen velmenende ideologi eller religion, av fanatikere som vil utrydde det onde og skape det perfekte samfunn. Umenneskeliggjøring av motstanderne er et viktig skritt på veien mot utryddelse av såvel hekser og kjettere som fremmede folkeslag, muslimer, ikke-muslimer og sist, men ikke minst: “folkets fiender” (antikommunister).

Norman Cohns bok er blitt brukt av de kristne apologetene, men Cohn selv konkluderer med følgende ord: “Selv om økonomisk grådighet eller bevisst sadisme kan spores i mange saker, var det ikke dette som var hoveddrivkraften, men religiøs nidkjærhet”. [18]

Artikkelen (i en litt annen versjon) ble opprinnelig skrevet i 2001 til bladet Skepsis, der den aldri kom på trykk fordi bladet opphørte. Den var formet som et svar til en artikkel om hekseprosessene i Europa. Det må derfor tilføyes at i andre verdensdeler brennes det «hekser» den dag i dag. Selv barn.

Witches_five_silhouetted_figure._Wellcome_V0048920
Fem hekser i silhuett. Akvatint av M. Dubourg etter B.A. Townshend, 1815. Fra Wikimedia Commons.

Noter

[1] Bl.a. antallet: Det var ikke millioner som ble brent, men ca. 40.000, sier Blix Hagen. (Andre nyere kilder sier 50.000). Og vannprøven: “Sank hun og druknet, var hun uskyldig.” Hagen skriver: “Dersom den mistenkte var i ferd med å synke, sto prøvens forvaltere klare til å dra henne opp. Vi kjenner til kun enkelttilfeller der den mistenkte druknet…”

[2] Kapitlet “Heksesamfunnet som aldri har eksistert”; se litteraturlisten. Flere andre har sin del av æren for gjendrivelsen, f.eks. Keith Thomas (Religion and the Decline of Magic p. 514-17). Hvilket selvsagt ikke hindrer enkelte paganister, feminister og Wicca-hekser i fortsatt å tro på denne myten.

[3] Se f.eks. Bjørn Are Davidsen: Da kvinnen fikk sjel, Luther Forlag 1998, p. 115: “Kirken hadde eksistert i 1400 år før heksehysteriet grep om seg (…) Historisk sett synes det umulig å si at forfølgelsene var skapt av kristendommen, selv om kirken mange steder i høyeste grad var til stede da det hele først var igang. Gir man kristendommen skylden er det mer til hinder enn til hjelp til å forstå hvorfor dette egentlig skjedde.”
Min venn Bjørn Are har gjort en bra jobb når det gjelder å avsløre en del andre myter, men han er (etter eget utsagn) en ortodoks (dvs. konservativ) kristen, og han tror faktisk selv på hekser! Annerledes kan jeg ikke tolke det når han i samme artikkel (“Hekser og heksejegere – myter og historie”) skriver: “Vi kan heller ikke automatisk se bort fra at det i noen tilfeller også kan ha vært reelle åndsmakter inne i bildet.” (Da kvinnen fikk sjel, p. 112.)
Onde åndsmakter, da selvsagt. Eller djevelen, som heksejegerne kalte det.

Postskript 2022: Under et åpent møte i 2010 konfronterte jeg Davidsen med dette utsagnet, og han svarte at det er tatt ut av en nyere utgave av boken fordi han har endret mening. For øvrig kan jeg ikke lenger anse ham som en venn, etter at han ble spurt av Vårt Land om sin mening om min bok om Jesus. På autopilot svarte han at dette var «foreldet religionskritikk». Uten å ha sett boken, som i hovedsak bygger på de siste tretti års akademiske religionsforskning.

[4] Den første oppdiktede franske prosessen skulle ha foregått alt i 1275, og de første massehenrettelsene omkring 1330. Etter avsløringen ser bildet slik ut: En del tidlige tiltaler, bl.a. i Norge 1325, gjaldt snarere kjetteri og innledet ingen forfølgelser. Djeveldyrkelse begynte så smått å dukke opp som anklagepunkt i Italia sist på 1300-tallet, men de første massehenrettelser av hekser fant sted i Valais i Sveits i 1428.

[5] Et skoleeksempel på pulverisering av ansvar presterer Robin Briggs i artikkelen “Many reasons why” i J. Barry, M. Hester og G. Roberts (red.): Witchcraft in early modern Europe. Briggs kritiserer symptomatisk nok klassikeren Trevor-Roper for antiklerikalisme. (Kanskje ikke uten grunn, men ville han ha kritisert Arthur Koestler for hans antikommunisme eller Elie Wiesel for hans antinazisme?)

[6] I det nordlige Skandinavia først i perioden 1660-1680 (Ankarloo og Henningsen p. 12).

[7] Levack p. 8f, 28f.

[8] Unntaket er England, hvor hekser ikke ble torturert og forfølgelsene derfor fikk et lite omfang.

[9] Anslagsvis 20-25 % av de tiltalte var menn, men de lokale variasjonene var store. I Finland var halvparten menn, og i Russland, Estland og på Island utgjorde de flertallet.

[10] Se Johanson, litteraturlisten (bok eller nettartikkel).

[11] Se Stuart Clarks artikkel “Protestant Demonology” i Ankarloo og Henningsen: Early European Witchcraft.

[12] Myten finnes f.eks. hos G. Heinsohn og O. Steiger: Die Vernichtung der Weisen Frauen, 1982, og imøtegås av Rune Hagen i internettartikkelen “Heksemyten om jordmødrene”, http://www.ub.uit.no/fag/historie/jordmor.html. (Postskript 2022: Artikkelen er ikke lenger tilgjengelig,)

[13] Dessuten var Kirken fortsatt en pådriver:

“I det sekstende og syttende århundre la presteskapet ofte press på de sekulære myndigheter for å få dem til å gå hardere ut mot heksene, de bisto ved pågripelse av mistenkte, og brukte prekestolen til å holde heksejakten ved like.” (Levack p. 89.)
Martin Luther kunne se på kvinner om de var hekser, og tok i 1529 selv initiativ til en prosess mot heksene i Wittenberg. Det er ikke kjent om de overlevde. Se Johanson: Luthers lille brune, kapitlet «Heksene».
“Forhør som ble ledet av en eller flere prester, var en effektiv og grusom psykisk tortur (…) Prestene unnnlot heller ikke å utøve sitt psykiske press mens tiltale ble torturert av bøddelen (…) Prestene deltok ikke unntaksvis, men regelmessig når fogdene lot fanger torturere.” (Næss, p. 297.)

[14] 2.Mos.22;18: “En trollkvinne skal du ikke la leve.” 3. Mos. 20;27: “Når noen, mann eller kvinne, befatter seg med åndebesvergelse eller spådom, skal de straffes med døden. De skal stenes, for det hviler blodskyld på dem.”

[15] Jesus har neppe sagt dette, i likhet med det meste av det evangelisten Johannes (som ikke er identisk med apostelen) har tillagt ham. (Se f.eks. boken “The Five Gospels” fra 1993, der 75 ledende forskere anser bare ett av de mange utsagnene Johannesevangeliet tillegger Jesus, som noe bortimot autentisk.) Men da min førstefødte gikk i tredje klasse i barneskolen sist på 70-tallet, lærte hun at det er like viktig for oss å høre til hos Jesus som det er for greinene å sitte fast på treet. (Læreboka Veien av Alfsen, Bakken og Jørgensen). Dette var flere år etter at Stortinget vedtok at kristendomsundervisningen ikke skulle være forkynnende, og var en hovedgrunn til at jeg begynte å engasjere meg i religionskritikk.

[16] Påvirkningen gikk begge veier. Romerkirken startet, men forfølgelsene skjøt fart både blant katolikker, lutheranere og kalvinister etter reformasjonen.

[17] Om hekser og heksejakt p. 59.

[18] Europas indre demoner p. 283.

Litteratur

B. Ankarloo og G. Henningsen (red.): Early European Witchcraft, 1993.
J. Barry, M. Hester og G. Roberts (red.): Witchcraft in early modern Europe, 1996
Norman Cohn: Europe’s inner Demons 1975/1993 (Europas indre demoner, 1997).
Rune Blix Hagen: ansatte.uit.no/rune.hagen/hekser.html
Ronnie Johanson: Luthers lille brune, 2004/2006, kapitlet “Heksene”.
Ronnie Johanson: religionskritikk.no/nettmagasin/martin-luthers-ansvar-for-hekseprosessene/
Keith Thomas: Religion and the Decline of Magic, 1971.
Richard Kieckhefer: European Witch Trials, 1976.
Brian P. Levack: The Witch-Hunt in early modern Europe, 1987/1995.
Hans Eyvind Næss: Trolldomsprosessene i Norge på 1500 – 1600 tallet, 1982.
Hugh Trevor-Roper: Om hekser og heksejakt, 1968. The european Witch-Craze of the Sixteenth and Seventeenth Centuries, 1969.

  • Kategori: Troslærere
  • Stikkord: Hekser
  • Stikkord: Jesus
  • Stikkord: Kirken
  • Stikkord: Kristendom
  • Stikkord: Luther
  • Stikkord: Magi
  • Stikkord: Trolldom

  • Kommentarfelt

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.