Når minnets kompass svikter…  

in

Av Grete Ullestad.
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.

«Overgrepene mot trosfriheten er flere og grovere enn vi i vårt samfunn kan forestille oss. De siste 20 åra kan karakteriseres som en sammenhengende katastrofe for trosfriheten i verden… Så hva kan vi gjøre for å møte utfordring med undertrykkelse, krig og millioner av mennesker på flukt? Kanskje kan mannen som startet som flyktning i Egypt, og som siden har fått større innflytelse på vår kultur og tenkning enn noen annen, gi oss veiledning?».

Dette skriver tidligere KrF-minister (nåværende nestleder) Dag-Ove Ulstein i avisen Dagen 29.12.2022: «Jesus som mindreårig flyktning». Ulstein var ikke formelt «trosminister», men som kristen utviklingsminister/bistandsminister i Solberg-regjeringen kan vi anta at den «trosfriheten» han er særlig opptatt av i hovedsak handler om kristen misjonsvirksomhet. Vi ser at katastrofer, kriger og flyktningkriser tiltrekker seg en voldsom mobilisering fra diverse kirkesamfunn og misjonsorganisasjoner.

Ulstein gjør det kunststykke å hoppe over en mer enn tu(kilde: Wikipedia)senårig historie med sverdmisjon og trostvang, (religions)kriger og flyktningestrømmer i det kristnede Europa. Han hopper glatt fra Matteus julelegende om «mannen som startet som flyktning i Egypt» – til krigen i Ukraina 2022 (i det dypt kulturkristne Europa).

Kunne han ikke i det minste omtalt 30-årskrigen 1618-1648, med avfolking som følge av død, hungersnød og epidemier? Den er omtalt som en av de mest ødeleggende krigene i Europas historie. Den utløsende årsak var den allerede spente konflikten mellom katolikker og protestanter. Hvilken «trosfrihet» hadde befolkningen i de stridende parters stater: katolske eller protestantiske? Hvilke fluktmuligheter?

Krigen i Ukraina handler ikke bare om et folk eller en nasjons uavhengighetstrang, men også om de ortodokse kirkers maktkamper: fiendebilder, åndskamp og kirkepolitikk! Satan/djevelen manes stadig fram. Hvem har «Gud» på sin side denne gang? Den kristne kulturarven har ikke brakt oss lenger enn dette.

Verdt å nevne: kristendommen ble offisiell religion i Kievriket år 988. Storfyrsten Vladimir I var pådriver i kristningen. Han lot seg døpe selvsagt, som alle maktsyke kristningskonger i denne mørke tidsalder. Han er kalt «den store» og «den hellige». Etter sin død ble han helligkåret av Den ortodokse kirke. Kristning, herskerideologi og nasjonsbygging løper sammen. Lyder det kjent?

Skal virkelig Jesus-barnet i julekrybben være vår tids beste veileder? Det er nok stadig  flere som sukker over «Jesus-maset», noe Dagens sjefredaktør ikke vil høre snakk om. Se Stig Arild Pettersen i Bergens Tidende 24. desember 2022 og Dagens lederartikkel 31. desember.

Pavens messe fra Peterskirken

Den sterkt alderssvekkede pave Frans, Guds stedfortreder på jorden, var et SYN i hans årlige messe fra Peterskirken julaften 2022. Det var ikke mye kraft i hans stemme og kropp. Ved utgangsprosesjonen satt han i rullestol med en stor delvis naken Jesus-dukke på fanget. Han var omkranset av barn fra mange land og ville kanskje slik signalisere at han er «barnas venn»..? En utrolig teaterforestilling, vil jeg si. (Interesserte lesere kan google utallige billedgallerier fra pavens messer).

Med tanke på at pave Frans har helgenkåret to foregående paver, med tilhørende mirakler, kunne man forvente at denne særlig priviligerte og favoriserte gudsmannen, etterfølgeren, selv ville ha blitt reist opp av rullestolen. Kunne ikke Sankt Peter komme ham til hjelp? Men pavens vonde kne er visst ikke blant gudens – eller helgenenes – prioriteringer. Han har det siste år overlatt messens ledelse i Peterskirken til en annen «olding» i sin innerste krets: kardinalkollegiet.

Kontrasten mellom en såkalt fattigslig krybbe og stall inne i Peterskirkens overdådige pomp og prakt er nær grotesk. Ingen fattig Lazarus var å se i benkeradene. Pavens tilstedeværende sveitsergardist/livvakt sørger nok for disiplin, ro og orden. Fra NTB utgikk pavens julebudskap unisont til norske medier: «Paven refset krig, grådighet og fattigdom…».
Pavens milliarder

Nettavisens artikkel fra 2006 er kanskje ikke utdatert med pave Benedikts død. Man må ellers håpe at andre statsoverhoder ikke lar seg forlokke av en slik persondyrkelse som Vatikanstatens halvt guddommelige paver blir gjenstand for. Det ser ikke ut til at pave Frans’ jovialitet kan redde verdens største kirkesamfunn – og kirkestaten – fra finansielle og seksuelle skandaler. Makten beruser og korrumperer.

DnK (og andre kirkesamfunn) er kanskje ikke særlig bedre stilt når det gjelder omdømme. Hvem troner på toppen i hierarkiet i denne statsfinansierte, byråkratiske administrasjonskirke? Nå har selveste «regjeringssjefen» – kirkerådslederen – etter 8 år annonsert sin avgang, med disse avslørende ord i avisen Vårt Land: «- Man kan bli fort for vant til makt, for bekvem med makt».

DnK og den protestantiske kirke har ingen eneveldig Pave som kan samle troppene, skjære gjennom og fastslå «rett lære». Norges «kirkestat» har derimot 12 statslønnede småpaver som ikke bare strides innbyrdes, men som heller ikke har helt kontroll over uregjerlige prester i sine bispedømmer. Selvstendige, selvstyrte menigheter er utenkelig i DnK.

Prester som forkynner en avvikende Lære (nå: folkekirke-teologi) blir gjerne innkalt «på teppet» til biskopen. Om de ikke vil innordne seg biskopens læremyndighet kan de bli omplassert, få betalt sykepermisjon eller som de heldigste: få et statsstipend. Å være statsansatt og statslønnet gir mange privilegier, ikke minst et økonomisk sikkerhetsnett som de mer selvstendige og uavhengige Frikirker mangler. Ikke uventet finner man biskoper på inntektstoppen i kirke-Norge.

Hvilken julefortelling?

Som det er sagt: menneskerettigheter virker som en bedre sak enn Jesus… Jesus har intet å si om verken homofili/LHBT, likestilling, krig/fred, flyktninger, religionsfrihet, likeverd, minoritetsvern eller forvalteransvar. Som apokalyptisk profet viste han svært liten interesse for de jordiske ting. Det er derfor ikke overraskende at teologer ofte heller siterer hverandre.

Moderne teologer kjenner kanskje Jesus bedre enn han kjente seg selv? Man møter de villeste fabuleringer om «den hellige familie», ganske slik også teolog og pinsevenn Joel Halldorf kjenner den ukjente Josef (jfr. Vårt Land julaften 2022). Josef hentes igjen ut av skyggen og omskapes til forbilde for den moderne mannen. Men hvordan har Halldorf kommet inn i den ukjente Josefs sinn eller psyke?  

Josef var angivelig ikke bare av kongelig ætt, men også «fosterfar» til Guds enbårne Sønn.Desto mer underlig at opplysningene om hans liv er så sparsomme. Sankt Josef har sin egen festdag 19. mars, offentlig fridag i flere land. Men den (enestående) ansvarlige stefaren har ingen rolle i påskefortellingen. Han står ikke ved korset når sønnen dør. Det gjør heller ikke Jesu søsken. Ble Josef avvist av sønnen, kanskje? Døde Josef i tidlig alder, eller..? Ble Maria alene-mor?

Som mor Maria forsvinner også (ste)far Josef tidlig ut av historien, dvs. når han har oppfylt sin rolle i «manuset». Men vi ser at de får stadig «nytt liv» i moderne (kontekstuell) teologi. Skal vi forstå det som «nye» fortellinger, myter – eller evangelier? Det finnes «evangelier» utenfor Det nye testamente og den bibelske kanon, så det vil ikke være urimelig å etterlyse en skriftsamling – et nytt evangelium – om «den hellige familie», slik den er modernisert og samfunnstilpasset vår tid.

Jesus omtaler ikke den dramatiske fortellingen om Herodes’ barnemord og «flukten til Egypt». Visste han ikke at han var (jomfru)født i Betlehem – uten en menneskelig far – og tilbrakte sine første leveår i Egypt? Det er høyst besynderlig om det er slik at «Guds enbårne Sønn» – universets Skaper, verdens Frelser og Dommer – ikke hadde kjennskap til sin ekstraordinære unnfangelse, fødsels- og barndomshistorie. Hva drev Jesus med i årene før hans skjellsettende Johannes-dåp som 30-åring? Var det «Gud selv» som lot seg døpe i Jordanelven – til omvendelse fra syndene?

Ble Jesus født i en stall eller hule/grotte? Slike spørsmål i periferien kan teologer blåse stort opp, slik det også ble gjort for mange år siden da en teolog diskuterte om Jesus døde på et kors eller en påle… Fagteologer kan slik framstå som «interne kritikere» og på samme tid unngå hovedsaken: HVEM ble født julenatten? HVEM døde langfredagsnatten?

TF-teologene Halvor Moxnes, Helge Hognestad og Notto R. Thelle har i Klassekampen gitt sine versjoner av julefortellingen. Avisens folkekirkelige spaltist, Gyrid Gunnes, har så vidt jeg kan registrere vært taus om sin julefortelling. Vårt Lands presteordinerte kommentator, Åste Dokka, publiserte sin julefortelling 28/12/2022.
Åste Dokka: De døde barns dag

Vårt Lands politiske redaktør avblåste med tilfredshet julekrigen/kulturkrigen siste år. Det er litt forbausende at hun bruker krigsmetaforen, men vi forstår da sakens alvor. Avisen resirkulerte isteden en reportasje om Berit Aalborgs store «julekrybbesamling» (først publisert 22.12.2016). Tradisjonen med julekrybben kan leses her. 
Historien bag julekrybben

Som juledekor skal julekrybben, med den hellige familieidyll, ha fast plass i kirke, hjem og utstillingsvinduer. Også på kjøpesenter. Omkring krybben veksler figurene (vitnene?), om det er okse og esel, gjetere og sauer, engler og vismenn. I vår tid med fokus på dyrevern blir det gjort et særlig poeng av oksen og eselet. Julekrybben kan også se slik ut. 
Julekrybbe DKD Home Decor Harpiks Flerfarget

Helligtrekongers dag: 6. januar

epifania

Også de tre vismenn, stjernetydere eller konger fra Østerland har fått fornyet oppmerksomhet i norske medier. Den «svarte Baltasar» er hentet fram fra legendedannelsen og tenkes nå utnyttet i (folkekirkelig) anti-rasistisk tjeneste. Vi fikk nylig oppleve at en av DnKs (folkekirkelige) prester, Maryam Trine Skogen, indirekte reklamerte for boken til Halvor Moxnes i Dagsnytt 18 på NRK.

At pave Frans i 2020 utnevnte USAs første svarte kardinal fikk en viss oppmerksomhet. Progressivt? Man kan visst ikke forvente så mye av en pave. Tross sin hudfarge er Wilton Gregory mann! Med andre ord: han har rett kjønn. En svart pave er nok langt mer usannsynlig enn en svart kardinal.

Men også de såkalte vismenn skulle oppfylle «manus», dvs. profetiene fra GT, som i Salme 72: «Konger fra Tarsis og fjerne kyster skal sende skatt til ham. Kongene i Saba og Seba skal komme med gaver. Alle konger skal kaste seg ned for ham, alle folkeslag skal tjene ham».

En skribent i avisen Dagen 11.03.2023 mener at de tre vise menn ble feilledet til Jerusalem fordi de stolte på fornuft og følelser. For Jesus, Kongen, var ikke i Jerusalem! De måtte legge fra seg fornuften for å følge stjernen videre til Betlehem.

En annen skriver i samme avis 06.01.2023: «Uansett teori bør vi holde fast på at det dypest sett dreier seg om et under. Kristi komme til jord får det til å blusse opp et herlig lys i verdens mørke natt. Derfor må stjernen forkynnes som Kristus-vitnesbyrd, ikke bare som astronomi».

I forbindelse med Helligtrekongers dag tolker teologen Helge Hognestad figurene omkring julekrybben som bilder på en indre virkelighet. Med Rudolf Steiner mener han Jesu fødsel representerer et høyere nivå i menneskehetens (åndelige) bevissthetsutvikling. Herodes og vismennene symboliserer ulike bevissthetsnivå. Motsatt de åndelig søkende vismennene er Herodes «bilde på egoet, jeg-bevissthetens rasjonelle og begrensede bevissthet som ikke vil vite av det åndelige, aller minst menneskets guddommelighet. Herodes har fremdeles stor makt, også i kirken – guddommeligheten holdes nede». (Vårt Land 05.01.2023).

Noen av oss har forstått at vi helst ikke skal henge oss opp i konkrete, bokstavelige detaljer, som uoverensstemmelser og logiske brister i julefortellingene, men søke etter deres budskap (kerygma?) – hele skaperverket hyllet «Frelserens fødsel»? Og Jesus lever, må vite, dvs. han fødes på ny og på ny i hjertene (kalt: den tredje fødsel). Hovedbudskapet: Lyset fra stjernen kan lede oss også i dag…

Lukas’ julelegende er kalt verdens vakreste fortelling. Gjennom kirkehistorien har vi ikke sett mye til «den gode frukt» av Kristuslyset. Men de kristne mener seg stadig kalt til å være «Lys og Salt i verden». Jeg antar det ikke er alminnelig menneskelig solidaritet,  godhet og omsorg det handler om. Da ville det vel ikke være behov for engler, helgener og unntaksmennesker. 

Dokumentasjon og vitnebeskrivelser

Man skulle tro at det som også i vår tid omtales som avgjørende verdenshistoriske hendelser – Inkarnasjonen og Oppstandelsen – måtte være bedre bevitnet, eller i det minste omtalt av samtidige kronikører. Sto den jødiske mannspersonen Jesus/Kristus opp av graven og for opp til himmelen – med eller uten kjønn? Vandret han historisk-faktisk omkring i 40 dager med sitt «oppstandelseslegeme» – eller gjorde han det ikke? Ble han faktisk møtt, sett og hørt – eller ikke? (Maria av Magdala forvekslet ham med gartneren). Det fortelles at den oppstandne Jesus spiste fisk OG gikk gjennom stengte dører. Hvis ingen fysiske grenser, verken tid eller rom, kunne hindre ham var vel Himmelfarten ingen sak.  

Litt underlig om vi står igjen med hallusinasjoner, indre visjoner, minner, drømmesyn – eller ryktespredning? Snakket mor Maria med sønnen etter hans oppstandelse? Så vidt jeg forstår viste ikke den oppstandne Jesus seg for sin kjødelige familie (far, mor og søsken), men bare for sine nærmeste tilhengere, sektmedlemmene, som på forhånd var informert om hva som skulle skje under påskefeiringen i Jerusalem – i henhold til Skriftene. 

Noen disipler var skeptiske, slik vi også bør være i dag. Men når sunn menneskelig tvil og skepsis blir omtalt som et djevelsk/demonisk verk, blir det selvsagt farlig å stille kritiske  spørsmål. Det fikk Peter erfare i Matteus 16:22-23, da Jesus satte ham på plass med disse ord: «Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt; for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til».

Er det ikke slik at Den hellige Ånd planter «troen» i den kristnes sinn, mens den forføreriske Satan planter tvilen? I visse teologiske tankesmier er Satan-figuren blitt et prekært problem som må løses. «Vi må snakke om Satan i kirken», sier en teologiprofessor fra TF – først i 2022!
Hallesbys helvetespreken fyller 70 år: Teologistudenter ved MF vitenskapelig høyskole vil nyansere talen

Nå er det slik at Jesus i evangelieskriftene kommuniserer direkte med Satan/djevelen og hans demoner. I likhet med englene kommer demonene fra en «åndeverden», helt reelt oppfattet, og kan ta bolig i menneskers kropper. De har navn, kjønn, bevissthet og vilje. Som pave Frans uttalte: «djevelen er mer intelligent enn oss».
Pave Frans mener Satan er «en person», og ikke noe diffust eller abstrakt – Pave Frans advarer: – Unngå dialog med djevelen, han er mer intelligent enn oss

Med Jesu signatur kan disse vesener ikke reduseres til abstrakte ideer. Jesu demonutdrivelser, Luthers djeveltro og pavekirkens exorcister må bli vanskelig å komme utenom. Demonologi og Angelologi  er ikke folkereligiøsitet! 

Hva Skriften/Åpenbaringen sier og hva Teologien lærer

De helt sentrale evangelieskriftene er redigert, samlet og nedskrevet av til dels ukjente forfattere (pseudepigrafer?) mange årtier etter at de såkalte avgjørende hendelsene fant sted. Det ser ikke ut til at verken teologiske teorier, ny-apologetikk eller såkalte troserfaringer styrker evangeliefortellingenes troverdighet.  

Kirkelæren om Gjenkomst og Dom har Himmelfarten som forutsetning. Store norske leksikon gir denne faktaopplysning(?), med TF-teolog og ordinert prest Hallgeir Elstad som fagansvarlig: «Himmelfarten skal ha skjedd 40 dager etter at Jesus hadde vist seg for disiplene etter oppstandelsen». Teologiprofessor Elstad kan videre opplyse at to menn i skinnende klær (engler?) sto foran disiplene: «Mennene spurte hvorfor disiplene sto og så opp mot himmelen, for Jesus var tatt bort fra dem opp til himmelen. Mennene sa også at han skal komme tilbake på samme måte som de hadde sett ham fare opp til himmelen (Ap.gj. 1:1 ff.). Dermed henvises også til Jesu gjenkomst ved historiens slutt».

«For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, kommer jeg igjen og skal ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er» (Joh. 14, 2-3). Se også Matteus 26-29 og Joh. Åp. 21-22.

Er Himmelriket med sine to avdelinger «der oppe» eller «her nede»; et sted eller en tilstand? Fra hvor skal Jesus/Kristus (Menneskesønnen?) «komme igjen», slik Den apostoliske bekjennelse postulerer i Kirkens høymesser? Hvordan skal «levende og døde» Jesusdisipler og Jesuskvinner kjenne ham igjen når han, ved historiens slutt, kommer for å hente dem til hjemlandet: «Guds rike»? Hvorvidt «de dødes oppstandelse» tenkes fysisk-kroppslig er stadig gjenstand for teologiske spekulasjoner. Det er ikke enighet blant Kirkens skriftlærde om borgerne av dette framtidige Riket vil kjenne hverandre igjen. 

Hvorvidt dr. theol. Åste Dokka har foretatt en lynvisitt til Himmelriket, vites ikke. Hva som er teologisk teori og/eller åpenbaring er ikke lett å holde atskilt for oss uvitende og inkompetente i de himmelske saker og åndelige irrganger… Jeg vet ikke om drømmer og tankeleker tilfører akademisk teologi større innsikt, men å «tenke teologisk» ligger trolig langt utenfor interessefeltet til folk flest. Men kvinner skal kanskje være fornøyd med at Dokka, med kirkefader Ireneus som læremester, har gitt kvinnekjønnet (underutviklede menn?) innpass til Himmelriket. Men hva skal de salige med kjønn i Himmelriket?
– Kvinner kommer til himmelen

Det er ikke bare «spiritister» som kommuniserer med de avdødes ånder (oftest nære slektninger). Charlotte Rørth har i bøker og foredrag fortalt om sitt ganske fysiske møte med den for lengst avdøde Jesus i et kloster i Spania året 2015. Hun har gjengitt deres samtale og gitt en sjelden beskrivelse av hans «smukke» utseende, også klesdrakt og sandaler, slik han viste seg for henne (tilfeldigvis ligner han alterbildene). Men syn- og hørselshallusinasjoner er ikke ukjente fenomener i kirkens åpenbaringshistorie. De framtrer ikke sjelden under kriselignende tilstander og situasjoner.

I magasinet STREK, pinseutgaven 2021, forteller Rørth om sitt ekstraordinære samliv med treenighetsguden: «Ånden og jeg satt i hagen og skrev om Gud, mens Jesus hvilte på sofaen».

Vårt Land står som utgiver av det tverrkirkelige magasinet STREK. Magasinet mottar støtte fra Stiftelsen Fritt Ord. Ansvarlig redaktør: Bjørn Kristoffer Bore. Redaktør: Asle Finnseth. Redaktørvikar: Alf Kjetil Valgermo. Noen av skribentene vekker litt forundring. I utgaven 3 & 4 2021 er hovedtema: «Minnets kompass. Om erindring og glemsel». Kristendoms-apologet Bjørn Are Davidsens korstog mot lærebøkers nedtoning av kirkens positive bidrag og deres angivelig feilaktige eller skjeve framstilling av den «mørke middelalder» er viet stor plass.

Mørke år i det 20. århundret

Det er mange mørke år kristendoms-apologeter strever med i dag. Det handler ikke bare om en fjern fortid, men om u-likeverd i vår tids evangelisk-lutherske statskirkeland. Historiker og journalist Bjørn Westlie dokumenterer at «fordommene, hatet og konspirasjonene som banet vei for forbrytelsene mot de norske jødene», eksisterte i norsk offentlighet i 1930-årene. Sporene kan vi følge tilbake til oldkirken, middelalderkirken og lutherkirken. Når sluknet Lyset fra stjernen?

Fordommene eller (rettere) hatet mot jøder, samer, kvener, tatere og sigøynere tok ikke slutt etter redslene fra 2. verdenskrig, dette sivilisatoriske sammenbrudd midt i det kristne Europa. Deres etterkommere er ennå merket av mindreverdsstempelet, stigmatiseringen og skammen de ble påført av Kirkemakten. Kristning og fornorskning fortsatte i flere tiår etter krigen i vårt evangelisk-lutherske statskirkeland. Minoriteter og urfolk på andre kontinenter har gjennomlevd den samme undertrykkelse fra kirkesamfunnene.   

Til tross for de groveste krenkelser, århundrer etter århundrer inntil vår tid, fortsetter Kirken (tilsynelatende) uanfektet å opphøye det kristne menneskesynet. Enda et eksempel kom på Klassekampens debattsider 16. januar 2023, hvor arven og de kristne verdier som angivelig har bidratt til å forme Norge formuleres slik: «Nestekjærlighet, ubetinget solidaritet og gjestfrihet er sentrale verdier». Med en slik forståelse av kristenarven må selvransakelse og oppgjør bli halvhjertet – eller umulig.

Et intervju i Dagsavisen med «tateren» Elias Akselsen ble resirkulert i «søster-avisen» Vårt Land (lørdag 07.01.2022). Vinkling og tyngdepunkt ligger på Akselsens personlige historie, IKKE på (stats)kirkens medansvar for de uhyrlige overgrepene han og hans folk ble utsatt for. Er det «minnets kompass» som svikter? Det er knapt mulig å forstå hvordan dette folk kunne overleve i etterkrigstidens rasistiske Norge. Akselsen griper til det belastende, men høyst passende ordet: apartheid. De ble fratatt sitt levebrød, sine barn, utestengt fra offentlige arenaer, mobbet og sjikanert. De ble sterilisert og isolert i arbeidskolonier.
På siden av rettsoppgjøret.
Et uønsket folk av Jan Alexander Svoboda Brustad

Tåresjøen i Guds øye…

Hos Folkekirkens bispekandidater og Vårt Lands (kristne) kommentatorer/spaltister ser vi kriseteologien i full utfoldelse. Hvem som best fortjener betegnelsen «vaghetens apostler» er ikke lett å avgjøre. Teologisk tilsløring og språklig akrobatikk bidrar til «forgiftning» av helt normal tenkning og språkbruk.

Et nylig eksempel fra tåkefyrstenes idebank er pastor Thomas Sjødins essay i Vårt Land 15.01.2023, med den bemerkelsesverdige tittel: «Vår Gud er den eneste guden som gråter». Jeg siterer ham:

«Tårene er vassdrag som springer fra våre dybder, drar oss inn mot hverandre og nærmere Gud. Tårene kommer ut av oss som en rensende, helende og mykgjørende elv, de renner nedover kinnene våre, men en del av dem gjør ikke det, de samles i Lacus Lacrimalis, tåresjøen i vår indre øyekrok. Er det ikke et uvanlig vakkert navn, forresten? Lacus Lacrimalis, en sjø hvis blanke overflate er en speiling av sjelens dyp». 

«En av de vakreste og kanskje viktigste skildringene av Jesus er den der det fortelles at han på avstand ser Jerusalem og faller i gråt over byen. Hans gråt er vår. Jeg holder meg til den Gud som gråter når han kommer over fjellet og ser mot vår sprukne tilværelse. Guder med tørre øyne har jeg ikke bruk for».

En gud med tårefylte øyne skal visstnok være vakkert og oppbyggelig. Når begynte Kirkegudens tårer å renne? Var det kanskje da teologene fra 1960-årene endret hans status fra sterk og allmektig – til svak og avmektig? En modernisert hyperfølsom «Gud» som konstant gråter, uten evne eller mulighet til handling og inngripen, trenger kanskje terapeutisk eller sjelesørgerisk hjelp? Sjødins «Gud» viser tegn på depresjon.

Men under kirkehistoriens «blanke overflate» gjennom mer enn halvannet årtusen flyter det vi kan kalle blodsjøen. Den ser ikke ut til å være oppfanget i sanseorganene til den gråtkvalte «Gud» og hans forvaltere på jorden.

Elendighetsteologi

Vi trenger mer av «Ateistens sukk» i Klassekampen (Reidar Thorsen, 14.12.2022) enn av Eivor A. Oftestads arroganse og nedlatenheter i sin helsides kronikk 08.12.2022: «Kreaturets sukk». Det er ikke uvanlig at menneskelige ambisjoner og materielle interesser fra kristelig hold tolkes som et slags substitutt for en (uerkjent) åndelig lengsel etter den kristne Gud. Vi ugudelige betraktes som barn som ikke forstår sitt eget beste, eller som villfarne sauer som må ledes av Hyrden – hjem til Faderhuset, som i lignelsen om Den bortkomne sønn.

Det henvises ofte til Sankt Augustins ord: «Min sjel er urolig inntil den finner hvile i deg, min Gud». Vi kan heller si at uten den menneskelige uro – erfaring og vitebegjær – ville ingen utvikling ha funnet sted. Svartsynet tyter fram i all kirkelig og teologisk antropologi; vi lever i syndefallets tid. MF-teolog og frikirke-pastor Oddvar Søvik skriver om dåp og tro i Dagen 24.11.2022: «Små barn trenger også å bli frelst». Han siterer DnK’s stadig gyldige  læreskrift, Confessio Augustana art. II: Om arvesynden. (Ingen revisjon er foretatt siden 1530.)

«Like ens lærer de at alle mennesker som er forplantet på naturlig vis, etter Adams fall blir født med synd, det vil si uten frykt for Gud, uten tillit til Gud og med begjær, og at denne arvelige sykdom og brist virkelig er synd, som fordømmer og også nå fører med seg den evige død for dem som ikke blir gjenfødt ved dåpen og Den Hellige Ånd».

En annen skribent skriver i samme avis om Guds dårlige og gode nyhet til menneskeheten: «De dårlige nyhetene er til for at vi skal innrømme vår tilkortkommenhet. De gode nyhetene er for å se at Jesus er vårt eneste håp». (Dagen 06.01.2023)  

Ut av Eden – og tilbake igjen? Vi jager ikke etter fullkommenhet («syndfrihet»), med Jesus, engler, apostler og helgener som forbilder, slik de kristne har gjort i syndsbekjennelser, botsøvelser og renselses-ritualer i mer enn halvannet årtusen. Et alminnelig menneskeliv som veksler mellom gleder og skuffelser, suksess og nederlag er trolig godt nok for de fleste. Menneskehetens utviklingshistorie viser menneskets formidable overlevelses- og tilpasningsevne, men i kirke-kristen virkelighetsoppfatning er det alt sammen en nytteløs kamp mot den iboende/medfødte, syndige menneskenaturen. «Ein dag skal Jesus komme attende og rette opp alt som er gale», skriver en pastor i Dagen 12.01.2023.

At livet skal være en konkurranse om å vinne «seierskransen», inngangsbilletten til Himmelriket, er en kappøvelse de kristne bør holde internt. Det høres ganske slitsomt ut. Med Jesu ord har vi forstått at Himmelporten er trang og Veien smal. Det kan bli stor trengsel. Vi andre foretrekker det store fellesskapet på «den brede vei». Her er det plass nok til oss alle. Ingen trenger å dytte noen ut «i mørket utenfor».    
Vinne seierskransen

Vranglærere vs. rettroende

«Vokt dere for de falske profeter! De kommer til dere i fåreham, men innvendig er de glupende ulver».  (Matteus 7: 15ff)

Jesu dehumaniserende språkbruk og voldsomme utfall mot «fariseere og skriftlærde» er eksempel på den tidlige (dualistiske) sekterisme: fiendskapets ideologi. Også Paulus advarer mot vranglærere. Han er den rettroende, må vite. Fordømmelse og utestengelse av såkalte kjettere/heretikere går igjen gjennom hele kirkehistorien, med Inkvisisjonen som et særlig mørkt og uhyggelig kapittel. «Trosfrihetens» fanebærere har enorme forklaringsproblemer. 

I moderne tid står striden mellom konservativ (helortodoks) og liberal (halvortodoks) teologi. Andre betegnelser på fenomenet: klassisk vs. progressiv. Ufreden i Guds eller Kirkens hus tar ikke slutt. I et tidligere innlegg i avisen Dagen (23.10.2021) stiller Oddvar Søvik spørsmålet: «Er jeg en vranglærer?». Vel, også pave Frans er (ultra)konservativ og reaksjonær i flere av stridsspørsmålene som splitter kirkesamfunnene, nasjonalt og globalt. Er paven vranglærer? Hva sier DnK’s kirkerådsleder, feminist-teologene, Preses og  leder i kirkepartiet «Åpen folkekirke»?

Det er underlig hvordan «ulvene» kaster seg over de såkalte mørkemennene i DnK, mens pave Frans sitter uplettet og uangripelig i Den hellige stol. I følge snl.no er paven mer populær utenfor enn innenfor Den katolske kirke. Jeg minner om at biskop Kari Veiteberg ved sin utnevnelse, av Kirkerådslederen, ble omtalt som «Norges pave Frans».
Veiteberg: – Folk kan fortsatt få håp, mot og mindre frykt

Avfortryllingens blindsoner

Mange har hyllet den avdøde pave Benedikt XVI (Joseph Ratzinger). Blant Klassekampens faste spaltister står de kirkelige teologene, Gyrid Gunnes og Eivor Oftestad, på hver sin side av «fortryllelsen». At også lutherske kirkeledere hyller Ratzinger er ellers like forutsigbart som at statsledere, uten ideologisk slektskap, hyller sine politiske kolleger. Slik er diplomatiets etikette.

Folkekirke-teologen Gyrid Gunnes vil avfortrylle oss ved å «oute hva Ratzinger brukte sin posisjon til som en mektig religiøs mann» (Klassekampen 19.01.2023). Som apostelen Peters etterfølger i Den hellige stol, med nøklene til Himmelrikets porter, hadde han selvsagt umåtelig makt. Disse nøkler ligger nå i pave Frans’ hender…

Paveinstitusjonens og alle kirkers høyeste autoritet, Jesus Kristus, er ikke engang nevnt i Gunnes kronikk. Tvert om får vi bekreftet at kjønn, sex og samliv er kirke-kristendommens fremste anliggende. Kyskhet og sølibat ble anbefalt av både Jesus og Paulus. Men det er langt mer (eksistensielle) spørsmål som står på spill hos kirkefedre og kirkelærere. Med tittelen dr.theol. kunne vi fra Gunnes’ side ha forventet en saklig, opplysende gjennomgang av Ratzingers (briljante?) teologi om Jesus og kristendommens lære, som forefinnes i norsk oversettelse.

Men «avfortryllingen» av Jesus fra Nazaret lar vente på seg. Jesu mirakler er ikke verken avmytologisert eller avdogmatisert i det som kalles Åpenbaringstiden i kirkeårets liturgiske kalender og prekentekster. Første mirakel/under Jesus gjorde var å gjøre vann om til vin i et bryllup, eller som det sies på en kristen-blogg (bibelsk-tro.no): «Et under er handling som umiddelbart sprenger rammen for det vi kan kalle naturlig, eller i overensstemmelse med naturlovene. Naturlovene settes et øyeblikk ut av kraft, for deretter å innsettes igjen. Et under viser at undergjøreren må ha en kraft som ikke noe menneske er i besittelse av. Denne kraften hadde Jesus».

Det er ikke slik at Martin Luther og luthersk-protestantiske kirkeledere, motsatt pavekirken og pavestaten, har gitt kvinner frihet gjennom prevensjon, abort og skilsmisse. Jeg vet ikke hvilke referanser Gyrid Gunnes har for sin Jesus eller Kristus-dyrkelse. Hun oppgir ingen eller få skriftreferanser. Martin Luther har vært død i mer enn 500 år, men er ennå ikke «avfortryllet». Det er heller ikke Kirkens helgener.


Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *