Skrevet av Thomas Gramstad.
Thomas Gramstad er redaktør for nettmagasinet.
Som mangeårig ansatt på bibliotek og generell bokelsker er jeg
generelt negativ og avvisende til ideen om å brenne bøker. Bokbål
gir også assosiasjoner til nazi-tiden spesielt, og mer generelt
diktaturers undertrykking av tankefrihet.
Men jeg ønsker ikke noe forbud mot eller kriminalisering av å
brenne bøker. Det må være lovlig å brenne eller på annen måte
ødelegge eksemplarer av bøker man har eiendomsretten til.
Det har ingenting å si om bøkene er religiøse eller «hellige»,
eller om det er kokebøker eller gamle telefonkataloger. Tvertimot
— NETTOPP fordi religion ikke skal ha noen særstilling eller
privilegier i samfunnet, så er det svært viktig at «hellige»
bøker IKKE har noe eget, spesielt lovvern mot brenning eller
annen destruksjon som andre bøker ikke har.
KRENKING SOM BEKJEMPELSE AV RELIGIØS MAKT OG UFRIHET
Filosofen Ole Martin Moen har en poengtert og konsis
gjennomgang[1] av hvorfor «krenkethet» — religiøse følelser på
vegne av ideer — er helt uakseptabelt og bare viser at kritikk
er nødvendig.
Moen skriver:
«Religioner må krenkes til de er ferdigkrenket. Først når de er
ferdigkrenket tåler de å bli kritisert uten å skrike,
hyperventilere og bære seg.»[1]
Ideer er ikke mennesker med følelser, og ingen ideer må
særbehandles eller skjermes fra kritikk.
Ut fra dette er det lett å tenke at Koranen som religiøst symbol
burde brennes om igjen og om igjen helt til muslimer ikke lenger
gidder å reagere på det. En tilsvarende utvikling har jo langt på
vei skjedd med kristendommen. Kristne ideer og symboler har blitt
kritisert, latterliggjort og «krenket» i hundrevis av år, og
mange kristne har utviklet «tykk hud» og lært seg å leve med
dette.
Idag kan for eksempel Bibelen brennes uten fare for opptøyer,
overfall og vold, hvis noen skulle ønske å gjøre det. Kristne
religiøse følelser og symboler har ikke lenger noen politisk
privilegert stilling. Akkurat den samme utviklingen bør skje med
islamske religiøse følelser og symboler. Religiøse følelser er
ikke hellige, og er ikke noen gyldig grunn til å forby eller
forhindre at noen ødelegger religiøse symboler eller bøker som de
eier. Det er den religiøse personen selv som er ansvarlig for
sine følelser og sine handlinger.
Blasfemi, og «krenking» av ideer og symboler er godt innenfor
ytringsfriheten. Ikke bare det, men retten til å bli krenket er
en umistelig rett, som f eks Erik Fosnes Hansen har påpekt.[2]
RELIGIONSKRIG ER IKKE RELIGIONSKRITIKK
Men jeg ser ikke at representanter for majoritetskulturen skal
eller bør være de som evt brenner koraner. Brenning av islamske
symboler, når og hvis det er aktuelt, er noe som bør vurderes og
evt gjøres av eks-muslimer og sekulære muslimer og deres
organisasjoner. Slik at det blir kulturelt og kulturpolitisk en
del av en religionskritisk islam-debatt, og ikke en del av en
avsporende minoritet/rasisme-debatt.
SIAN fremstår som en «hvit» konservativ og kanskje kristen
gruppering, og de fremstår dermed som generelt polariserende,
usaklige, og hatefulle. Ja, de bør ha politisk og juridisk rett
som alle andre til å ytre seg slik de vil og for eksempel brenne
koraner. Men når de gjennomfører dette, fremstår det i liten grad
som religionskritikk, og i stor grad som et innlegg i en
religionskrig fra kristen-konservative mot islam. Dermed bidrar
SIAN til en fordumming og polarisering av debatten. Derfor ville
det være bedre for religionskritikken om det ikke var SIAN som
brente koraner, og at de generelt prøvde å skjerpe
saklighetsnivået sitt.
Poenget med brenning av «hellige» bøker må altså være å uttrykke
forakt (av ideene), og ikke hat (mot de troende). Dette poenget
blir fort utydelig dersom det er noen fra majoritetskulturen som
står for koranbrenningen. God og effektiv religionskritikk må
forholde seg til kulturen(e) og sosiale og politiske forhold
rundt seg, og den må sparke oppover mot makt og privilegier, mot
dem som lager ufrihet for andre.
Men bokbrenning er dårlig religionskritikk i mine øyne. Vi vil at
folk skal lese Koranen, ikke brenne den. Ditto for Bibelen. Og så kan
man kritisere, evt gjøre narr eller hva det skulle være, av ideene,
dogmene og påstandene.
Kilder
[1] Ole Martin Moen: Krenk i vei
https://www.dagbladet.no/kultur/krenk-i-vei/63587547
[2] Erik Fosnes Hansen: Retten til å bli krenket er en umistelig rett
https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/v3Wp/retten-til-aa-bli-krenket-er-en-umistelig-rett
Legg igjen en kommentar