Om den autoritære tenking – En brannfakkel

Andreas Edwien og Dogmet om Jesus

Av Jens Bjørneboe. Publisert første gang i avisen Orientering, 4.12.1965
Bjørneboe innlemmet noen år etter artikkelen i boken: “Vi som elsket Amerika”. Pax 1970

Bjørneboe. klipp

Det kan neppe herske noen tvil om at en av de største forbannelser som har herjet Europas historie, er vår trang til å oppstille den ufeilbarlige autoritet, «åpenbaringen», den allvitende, den feilfrie og uantastelige «sannhet», grunndoktrinene som ingen må angripe, betvile eller diskutere. Over alt hvor en gruppe er blitt sterk nok til å utøve makt, må denne makt grunnfestes og utvides ved hjelp av fysisk og åndelig terror, – ved sensur, inngrep og ytringsfriheten etc., etc., – Fra kjetter- og heksebålene, via Stalins blodjustis, Hitlers velkjente metoder og amerikanernes «befrielse» av Vietnam, går denne røde tråd: den som tviler på den evige, uantastelige, udiskuterbare og hellige, én gang for alle åpenbarte sannhet, den som ikke bøyer seg for dogmene, – han er «ond». Han vil det onde, og han må (beklageligvis) utryddes, til sitt eget og alle andres beste. Praktisk talt all grusomhet kan avledes av denne holdning: at fienden ikke «tror» på den autoritet man venter seg verdens frelse av, enten denne frelse ligger i den autoritære kristendom, i den dogmatiske marxisme, eller i troen på den hellige alminnelige kapitalisme.

            I dag – med vår tekniserte bestialitet – er saken mer brennaktuell og mer livsfarlig enn noen gang før. De ufeilbarlige autoriteter og «grunnsannheter» samt deres troende tilhengere kan koste oss livet. Det er viktigere i dag enn noen gang før, at all maktlyst og autoritær frelsertrang blir avslørt inntil sin innerste kjerne, – og at det blir slått fast at det å øve kritikk av alle systemer, partilinjer og autoriteter ikke er en borgerlig rettighet, men en borgerlig plikt. Enhver bok som bidrar til å så tvil og mistanke overfor ufeilbarlige doktriner, er viktig og nødvendig, et ledd i vår befrielse. En slik bok er Edwiens Dogmet om Jesus; den er radikal i ordets virkelige mening, den går til bunns, til kilden, til roten. Den er lidenskapelig, klar og modig. Den er usedvanlig spennende og oppfriskende lesning. Den er et legemiddel mot tidens frykteligste sykdom; angsten for – og mistilliten til – vårt eget intellekt.

            Det hender at bøker har den lykkelige skjebne å vekke raseri. Det er ubehagelig (for forfatteren) i øyeblikket, men for dem som hører raserihylene fra anmelderne, er det grunn til å lese boken. Litteraturkritikkens historie er en nesten sammenhengende historie om uredelighet og feilvurdering.

            Denne gang kommer det borgerlige hyl fra anmelderne i Dagbladet og Verdens gang – nesten samtidig, og henholdsvis fra Yngvar Ustvedt og fengselspresten pastor Sverre Riisøen. Begge anmeldelser er usannferdige, så villedende, så sjikanøse og skandaløse, at det er grunn til å stoppe opp ved dem og spørre etter årsakene. Det er grunn til å bryte den skinnhellige fredningslov som så lenge har beskyttet ukvalifiserte, norske kritikere.

            Både den Guds mann og sjelehyrde pastor Riisøen, samt Yngvar Ustvedt gjengir i sine «kritikker» så godt som nøyaktig det motsatte av bokens innhold. Det kan bare forklares ved tre muligheter: A) Ingen av dem har overhodet lest den bok de anmelder – B) Ingen av dem har forstått et ord av teksten – C) Yngvar Ustvedt og pastor Riisøen har bevisst fordreid innholdet.

            Når det gjelder Ustvedt, vil jeg se bort ifra siste mulighet. Når det gjelder vår amatørkirurg udi litteraturen, fengselspresten selv, vil jeg tvert imot kunne tenke meg alle muligheter som er nevnt: Han har antakelig ikke lest boken, – og hvis han hadde lest den, har han ikke skjønt noe, – hvis han allikevel har lest den og begrepet noe av det, har han i Jesu navn og på vegne av den eviggyldige og eneste rette lære sett seg nødsaget til en spaltes nødløgn i Verdens Gang. Men som sagt: dette er formodninger.

            I begge tilfeller er det nesten nok å bare sitere de titler, de har anmeldt Dogmet om Jesus under, – Yngvar Ustvedt: «Banditten Jesus» og pastor Riisøen: «Den allvitende autodidakt». Begge deler virker som om de var skrevet mot bedre vitende, men antakelig skyldes de bare momentan blodtåke av raseri. Jeg tror man kan forklare de betreffende blodtåker med én setning, nemlig konsentratet av hele boken: «Det er på tide at man nå innrømmer Rabbi Joschua fra Nazareth den selvfølgelige menneskerettighet å ha rett i noe og urett i annet». – Det lyder både selvfølgelig og harmløst for mennesker som er vant til å bruke hodet til å tenke med, men det er opprørende for enhver autoritært «troende». Det er ikke bare opprørende, men det er den hesligste, nedrigste og ugudeligste av alle synder: å tro på sin egen tanke, å hevde menneskets rett til åndelig frihet – menneskets egentlige verdighet.

Jeg husker mitt eget første og uforstående møte med denne mørke antimenneskelighet, omtrent ti år gammel. Min snille og dypt anstendige religionslærer uttalte ordrett (jeg har aldri klart å glemme ordlyden): «Gud tenker for dere!» Uten at jeg visste hva jeg egentlig gjorde, svarte jeg høyt: «Tenker han for meg også!» Og den humane, snille lærer mistet besinnelsen i den grad at han tuktet meg med pekestokken, mens han svarte: «Ja, Gud tenker for deg også, Jens!» Dermed var diskusjonen avgjort på tradisjonell, vitenskapelig måte, og jeg satt bare tilbake med vissheten om at når jeg en sjelden gang tenkte, da var det i alle fall ikke Gud som var på ferde i meg, – men sikkert meg selv eller det som verre var. Hvor i all verden skulle Gud fått den slags til dels ugudelige tanker fra? – Siden har det ofte streifet meg som spørsmål: Hvor hadde denne snille, fornuftige læreren hentet seg slike perverse og åndsfiendtlige teolog-forestillinger fra: Gud tenker for oss! (Man kan i høyden godta at Gud tenker for fengselsprest Riisøen, men dér går grensen.) Andreas Edwien har derimot tenkt sel, og dét bør han straffes for.

Svakheten ved de fleste religionskritiske bøker er at de bare går halvveis til verks: «Kirken kan nok gjøre små feil, og teologene kan forville seg, dog KILDEN, evangeliene, Joschua, Jahvé – de er ufeilbarlige». Men enn om «KILDEN» var farlig, om vannet var forgiftet? Helvetesilden, som skal steke de annerledestenkende og «onde» i all evighet, er ikke noe Hallesby har funnet på, den stammer fra Den gode Hyrde, rabbi Joschua personlig, – skjønt original var Joschua ikke på dette punkt. Rabbinerens ofte uttalte krav på absolutt autoritet og uantastelig ufeilbarlighet, er også et fenomen som skal være iakttatt hos andre historiske personligheter. Innstillingen: «Den som ikke tror på meg, han skal dø!» – er likeledes velkjent.

Det finnes intet annet opprørende i Andreas Edwiens bok, enn den tanke at rabbi Joschua på mange punkter delte sin tids (ukorrekte) verdensbilde og dens trang til «dualisme», dvs. til å dele menneskeheten opp i to partier; de «onde» som skal dø, og de «gode» som bør leve. Og som antydet, dualismen var ikke noe som forsvant ut av verden før vår egen skjønne tid. Edwien viser i det hele tatt en gjennomført nyansert og overveiet tenkning, i grell motsetning til sine to kritikere i de respektive formiddagsaviser. Han gir ikke Yngvar Ustvedt noen grunn til så ubalanserte utbrudd som denne fremfører i sin anmeldelse.

Direkte intellektuelt uredelig er som man kan vente seg Riisøens gjennom teologien inntil det totale kaos infiserte bevissthet. Han benytter seg av så virusbefengte uttrykk, at de ikke skal gjengis her. Vi skal bare se på at den enkle påstand Edwien framsetter, – nemlig at vi nå bør stille et spørsmålstegn ved rabbi Joschuas allvitenhet -, av pastor Riisøen er blitt forvrengt til at Edwien skulle gjøre nettopp de samme allvitenhetskrav gjeldende, som hele boken er rettet mot.

Hele Edwiens bok er preget av empirisk og logisk tenkning, og den er skrevet med sjelden klarhet. Den angriper intet annet enn den menneskeuverdige holdning som kommer til uttrykk i ordene: Gud tenker for deg. Derfor har boken rekkevidde og gyldighet langt utenfor det felt den beveger seg på.

Ordet «Gud» kan byttes ut med alle maktsyke autoriteter, med «kirken», med «Luther», med «partiet», med «vitenskapen», med «marxisme» osv.: Marx har tenkt for deg! Partiet tenker for deg! Radioen, pressen, ukeblader, film, TV etc., har i dag alle denne tilbøyelighet til å tenke for oss – slik at vi ikke går omkring og tenker galt. Pastor Riisøens vrede over den bespottelige tale går så langt, at han også må refse det forvorpne forlag PAX, som muliggjør elendigheten: PAX Forlag har «et saksregister … (som) strekker seg fra pornografi til blasfemi», og har dette som «ideologisk tendens». Men når dette er sagt, folder pastor Riisøen potene og tillater også dette pornografiske foretagende «full ytringsfrihet». Hva han nå mener med det. «Selvfølgelig», føyet han til, antakelig til seg selv, som om det skulle ha dukket opp en utillatelig tanke i pastorens sinn.

Det viktigste i Edwiens bok er ikke i hvor høy grad han har rett. Det viktigste er holdningen til boken. Det ligger nær å muntre ham med et par ord fra Evangeliet, der hvor den store rabbiner virkelig er original: «Vé over eder den dag, da alle taler vel om eder!» I all den vanlige klisne Jesus-litteratur som finnes, er Dogmet om Jesus en sober, ærlig og dypt alvorlig bok, som både intellektuelt og moralsk rager høyt over det nivå de fleste Jesus-forskere befinner seg på.

  • Kategori: Gullgraveren

  • Kommentarfelt

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    1 × two =