Av Grete Ullestad.
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.
Påskeforvirringen synes stor i det kristne landskapet, og det har igjen kommet motstridende påskebudskap (teorier?) fra kirkesamfunnene og de teologiske fakulteter, som også fra avisene Dagen og Vårt Land. Påsken varer til Pinse, skal vi tro de daglige, helsides annonsekampanjene fra «Påske+pasjon» i Vårt Land og Klassekampen, som reklamerer for «64 opplevelsesdager» i Mariakirkeruinen (Gamle Oslo). Dette år var annonsene rosafarget.
Det sies at gudstjenesten hver søndag er en feiring av Oppstandelsesdagen. Men hvis Jesus ikke SYNLIG sto opp av graven 1. påskedag og ikke SYNLIG for opp til himmelen Kristi himmelfartsdag, skal han vel heller ikke SYNLIG komme igjen «for å dømme», slik Confessio Augustana proklamerer i artikkel 17?
Kristi himmelfart beskrives som et komplisert, gåtefullt mellomspill. Vendte han ikke tilbake til Faderen (sin Fars hus eller trone), slik Hebreerne og Apostolicum lærer? Reiste han likevel ikke «opp til himmelen», hvorfra han kom – og skal «komme igjen»? Jesu Kristi himmelfart var ingen romferd, understreker kristendoms-apologetene: lek og lærd. Men med Kristus-kroppen («herlighetslegemet») skulle vel intet være umulig? Var det Sønnen (den enbårne) eller «Gud selv» som forlot jorden denne dag, 40 dager etter Oppstandelsen?
Før Jesus synlig (?) stiger opp i sfærene, «går bort» eller «forsvinner» på annen måte (bak en sky?), talte han til sine disipler om Talsmannen/Sannhetens ånd han skulle sende dem (Joh. 16:7f.). Han skulle ikke etterlate dem som foreldreløse barn… Neste store høytid i den kirkelige kalender er Pinsen, når disiplene mottar Den hellige Ånd i form av ildtunger over hodene. Pinsen kalles «kirkens fødselsdag». Sannhetens ånd blir splittelsens ånd, kan man vel trygt si. Å få Den hellige Ånd på plass i Treenighetslæren var ingen enkel sak for kirkefedrene. Ennå skrives bøker og holdes kurs og seminarer om hva eller hvem Den Hellige Ånd er. I Treenighetslæren er Faderen passiv, mens Kristus og Ånden er i full aktivitet. De to «personer» kommer begge til den kristne og tar bolig i ham eller henne. Hvordan skille den ene fra den andre?
Bibelselskapet | Kristi himmelfart for barn
Mal for søndagsskoleopplegg PDF
Kristi himmelfart, hvor ble Jesus av?«fôr opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd…» (Andre trosartikkel 7/9) – Foross.no
At Jesu korsdød var nødvendig er alle kirkelærere enige om. Hendelsen beskrives som en avgjørende verdenshistorisk frelsesaksjon. Med misjonsoppdraget, inntil Jesu gjenkomst, skal menneskeheten gis mulighet for frelse fra fortapelsens realitet eller mulighet – før det er for sent. Men HVORFOR-spørsmålet forstyrrer dagens folkekirke-teologer. Stedfortredende straff og soning for menneskers synder OG Faderen som ofrer sin enbårne/eneste Sønn (eller seg selv?) strider mot alminnelig rettsfølelse og rettferdighetsoppfatning. Hvorfor trengte Faderguden blodoffer og menneskeoffer? Kristi blod inngår i et av Kirkens viktigste sakramenter, også i DnK. Blodet forener «de helliges samfunn».
«Bli derfor Guds etterfølgere, som Hans kjære barn. Vandre i kjærlighet, slik også Kristus elsket oss og gav seg selv for oss, en offergave og et blodoffer for Gud, som en velbehagelig duft» (Efeserbrevet kap. 5).
«Etter loven blir jo nesten alle ting renset med blod, og synd blir ikke tilgitt uten at blod blir utøst» (Hebr 9:22)
Gammel og ny korsteologi
Korsteologien må tydeligvis justeres litt. Ny-liberale (progressive?) teologer leter etter alternative, tidsriktige innganger til «påskemysteriet». Når gammel og ny lære, dogmatikk og subjektiv «tro» skal holdes sammen blir det mye rar teologi. I påskedebatten Vårt Land 2021 kom dette innslaget fra biskop Halvor Nordhaug (MF) og teologiprofessor Marius Timmann Mjaaland (TF).
Hva betyr Jesu liv – og død?
«Når vi kjemper for rettferdighet og et bærekraftig klima, så er nettopp troen på Gud som skaper – og Guds nærvær i verden og kosmos gjennom Den hellige ånd – en drivkraft som gir sammenheng og mening. Men må en slik forståelse utelukke at Jesus døde en soningsdød? At Guds inkarnasjon har med menneskenes liv, erfaring og kroppslighet å gjøre? At Jesu liv, død og oppstandelse har betydning for hvordan vi møter Guds kjærlighet?».
Overhyrden i DnK, Olav Fykse Tveit, har gitt denne uttalelse i Dagen 25.04.2023:
«Det er kirkens tro gjennom tidene vi deler. Det henger ikke på vår vurdering som enkeltpersoner… Jeg sier at det er grunnleggende for den kristne tro at Jesus stod opp fra graven og dermed viste seg som Guds sønn. Samtidig vil jeg ikke støte fra oss kristne søstre og brødre som synes det er utfordrende og vanskelig å tro på det utrolige…». (min understreking)
Olav Fykse Tveit: Troen på oppstandelsen er grun
Nå er det vel nettopp enkeltpersoner «Kirkens tro» framholder som (troverdige) Oppstandelses-vitner, som eksempelvis Maria fra Magdala og Paulus fra Tarsus. Thomas «tvileren» fikk kjenne på kjøttsåret i Jesu oppstandelseskropp og ble overbevist…
Det er ikke utenkelig at Paulus-entusiastenes symbolisme og mystisisme vinner fram i DnK/Folkekirken, med tanken om «den indre Kristus», eller: «Guds rike inne i dere». Betegnende er kanskje den lille boken av Erling Thu, 2005: Kristusmeditasjonar og Kristusidentitet. De fleste skriftreferanser er hentet fra apostelbrevene i det «nye» testamente.
Teologen James D. G. Dunns trebindsverk: Jesus remembered (første bind 2003) ligger kanskje i samme gate som teologiprofessor Halvor Moxnes «minnenes Jesus» i boken Historien om Jesus , 2017 (engelsk utgave: Memories of Jesus, 2021).
Med «troens øye» kan også ny-liberal teologiprofessor H. Moxnes, i tradisjonen etter Jacob Jervell, finne eller nyskape den «Jesus Kristus» eller «Gud» han trenger. Den guddommeliggjorte og/eller (etisk) ufeilbarlige Jesus/Kristus har bestått tidens tann og historiens omskiftelighet, skal vi tro Moxnes’ Jesus-idolatri. Men menneskeskapte guder har en tendens til å forsvinne eller dø når de har gjort sin nytte. En trans-Jesus og/eller skeiv Gud er for spesielt interesserte. Den særlige antropomorfismen i det kristne gudsbildet er brakt til et absolutt lavmål i vår tid. En (treenighets)gud med «kjønnsdysfori», flytende eller ubestemt kjønn, kunne vært latterlig om ikke sex-hysteriet og kjønnskampen hadde hjemsøkt kristendom og kirke fra dens første tid, med tragiske konsekvenser for menneskers liv.
Det er ellers den velkjente gruppe-tenkningen (sekterismen) vi møter, igjen og igjen. De utvalgte eller «sanne kristne» skifter bare ansikt. Nå er det gudsbildet til H. Moxnes/B. Eidsvåg, S. Stålsett, G. Sandaker-Nielsen, Å. Dokka, K. Veiteberg og G. Gunnes vi belemres med i folkekirkelig forkynnelse. Det kan ikke fremme noen tillit at den kristne, treenige Gud først i moderne tid, fra 1960-årene, fattet interesse for «de undertrykte». Dette kalles den sosial-etiske vendingen i teologien.
Dagens selvsentrering omkring kirkelig diakoni virker kirkepolitisk og ideologisk styrt. Det er ganske rart hvordan «godhets-apostlene» må reklamere for sine (enestående?) gode gjerninger. Ja, hva skal vi alminnelige mennesker stille opp med mot helgener av Moder Teresa-typen, som fikk selveste nobelprisen for selvoppofrende «godhet»? Ettersom den moderne diakonen og sjelesørgeren har «omsorg for hele mennesket», kan vi vel anta at disse kirkelige (statslønnede?) yrkesgrupper har en ambisjon om å «erobre» hele det sosial-psykologiske feltet.
Misjonsoppdraget har tatt mange veier, som vi ser i navnet: Kirkens Bymisjon. Les gjerne prest og dr. theol. Gyrid Gunnes’ artikkel i Vårt Land 12.05.2023: «Gud er i byen». Hun har nær tilknytning til Kirkens Bymisjon i Oslo, sammen med biskop K. Veiteberg. Fra 2015 var hun stipendiat ved Diakonhjemmets Høgskole. Hun er nå førsteamanuensis i diakoni ved VID og hopper mellom kateterstolen der, Klassekampen og Vårt Land. Det er frigjørings-Jesus som gjelder!
Fotoutstilling om diakoni – Den norske kirke (kirken.no)
«Hvem Jesus var og hvad kirken har gjort ham til»(*)
(*) Kristian Schjelderups boktittel, 1924
«En ny kristendom i en ny verden» heter en bok av biskop John Shelby Spong (dansk utgave 2005). Marcus Borg-teologien, «Gjenoppdag kristendommen», ble introdusert for et norsk publikum i 2017, med begeistring fra bl.a. Knut Rygh (oversetter), Kari Veiteberg, Bjørn Eidsvåg og Notto Thelle. Anglo-amerikansk teologi har i flere årtier påvirket universitets-teologien. «Jakten på den historiske Jesus» ender i stadige blindveier.
Det «nye» påskebudskapet lyder kanskje slik: Jesus døde for en høyere visjon og indre visdom: likhet, rettferdighet, fred, kjærlighet og nåde for alle… En «indre oppstandelse» i betydningen åndelig oppvåkning er kanskje et mer salgbart budskap? Denne type teologer vil ikke la seg ikke affisere om Jesu levninger (hypotetisk) var blitt funnet i en annen grav, i veikanten eller på den brennende søppelplassen: Gehenna/Hinnoms dal. Jesus «lever» like fullt i hjerter, minner og tradisjon, med livsforvandlende kraft og nærvær. Han lar seg møte, se og høre. Om det er Jesus selv gjennom Sannhetens ånd – eller teologene – som tilkjennegir «en ny tro» eller «en ny kristendom», blir ikke klart for oss. («Kristen tro oppdatert» heter en bok utgitt av prestene og brødreparet Nyhus i 2013).
Jesu samtidige disipler kjente ham ikke igjen. Hvordan blir den «oppstandne» og «himmelfarne» Kristus gjenkjent og identifisert som nazareeren Jesus mer enn 2000 år senere? Gir han seg til kjenne i Ord og Sakrament, Skrift og Bekjennelse? I visjoner eller drømmer? Viser han seg som ånd, engel eller person? I disse dager er både Ånden og Jesus «til stede» på vekkelsesmøter i diverse frimenigheter, kanskje også hos TV-predikantene i private kanaler og podcaster, TV2 og NRK?
Det er få tegn til vekkelse i DnK/Folkekirken. Det ser snarere ut til at navnet Jesus blekner… Kanskje trengs en oppdatering av personlige Kristus-møter fra Folkekirkens prester og teologer, lik denne boka som ble utgitt i 1966. Her er rundt 30 menn presentert (ingen kvinner) med sine vitnesbyrd. Hva med en ny versjon: «Kjente kvinner om Kristus»? Da kunne man få nærmere klarhet i om det er den samme eller «en annen Jesus» som åpenbarer seg i vår tid.
Vi har møtt ham: kjente menn om Kristus
Den besværlige «troen»
I NRKs fjernsynsoverførte gudstjeneste 1. påskedag 2023 kunne alle frammøtte (og seere) samle seg om Den apostoliske bekjennelse fra Romerkirkens oldtid: steinhard klassisk teologi! Alle tre trosartikler innledes med «Jeg tror på…» (med etterfølgende påstander). Presteordinerte Åste Dokkas påskekommentar om Oppstandelsen i Vårt Land 08.04.2023 er derfor ganske oppsiktsvekkende. Jeg siterer henne: «Vi kan ikke tro på oppstandelsen, like fullt kan vi bygge vårt liv på den». Hun fikk motsvar av en teolog og apologet 18.04.2023. Dokka snakker altså ikke på vegne av et større «vi».
DnKs prest og Dokkas kollega, Thor Haavik, kunne også dette år fortelle at Jesu oppstandelse er historisk sannsynlig. Han har nemlig gransket kildene, også historisk-kritiske og psykologiske årsaksforklaringer. (Se intervju med Dagen 09.04.2023). Om den velinformerte Haavik har lest Andreas Edwiens dogmekritiske bok, Dogmet om Jesus, 1965/1995, Pax Forlag, vites ikke. Edwien er det 20. århundrets store «kjetter» og derfor stadig en ikke-person i norsk offentlighet. Hans største «synd» var å påvise Jesu feiltakelser.
Å bygge dette liv og etterlivet på en hendelse (eller: fortelling?) man ikke tror på, virker mildest talt hasardiøst. Da blir det nødvendig å skille skarpt mellom trosbegrepet i normal språkbruk OG kristen Tro/Kirkens Tro (Credo). Dogmene står som udiskutable trossannheter. Som så mange kirkelige begreper har også «sannhet» en annen betydning enn i normal språkbruk. Men kirkespråket er i flyt og meningsinnhold oppløses. Det pågår mye språklig «forurensning» og tilsløringer innenfor kriseteologien og ny-apologetikken.
NRK burde sende en fjernsynsdebatt mellom de to (luthersk-)ordinerte prester, Thor Haavik og Halvor Moxnes, om Oppstandelsen og Himmelfarten. Vi må anta at de begge er under innflytelse av «Sannhetens ånd» (Talsmannen/Den hellige ånd).
Thor Haavik, TEOL350.pdf
Oppstandelse og himmelfart – bare i troen?
Den guddommelige sannhet (Sannhetens ånd) har vist seg svært relativ og fleksibel gjennom kirkehistorien, mens kirkelærens dogmer står urokkelig fast. Det kan bare være med «den kristne tro» (Trosvisshet) og tilslutning til offisiell lære at Oppstandelsen blir gyldig. Da trengs ingen bevisføring. Nettopp fordi hendelsen er uten historisk analogi – unik – blir den for de troende sann eller sannsynlig, med Troen som en særskilt og pålitelig erkjennelsesvei. Verken gammel eller ny apologetikk har opphevet eller revidert de steinharde dogmene fra oldkirkens tid. «Paradoxa» er et sentralt teologisk begrep når logikken brister. Med Tertullians ord: «Jeg tror fordi det er absurd». Martin Luther er kalt «paradoksenes mester».
Mer alvorlig: hvis påskemorgens Oppstandelse ikke handler om en historisk-faktisk hendelse, med skjebnesvangre konsekvenser for evigheten, står vi vel overfor religionshistoriens største bedrageri? Hva skal de ny-tenkende eller ny-oppvåknede teologer si til verdens kristne, barn og unge gjennom generasjoner (også på misjonsmarkene) som har fått og får undervisning i bokstavelig tolkning? Vestlige kirkesamfunn og misjonsorganisasjoner har eksportert konservativ teologi til hele verden. Er det behov for avlæring? Det kan se ut til at den «blendahvite» DnK/Folkekirken heller vil ha (norske) ikke-kristne medlemmer enn teologisk konservative migranter fra Sør.
Det er kanskje avslørende for DnKs troskrise og åndelige forfall at ingen av de 5 bispekandidater til Sør-Hålogaland bispedømme nevner hovedpersonen og hovedsaken: Frelsen i Jesus/Kristus.
Dette mener bispekandidatene er de viktigste utfordringene for kirken framover
Full inkarnasjon?
Inkarnasjon, Oppstandelse, Himmelfart og Gjenkomst henger uløselig sammen i Kirkens læresystem. Den ene hendelse er ikke mer sannsynlig eller «utrolig» enn den andre.
En kvinnelig prestestudent skriver i Vårt Land 10.04.2023:
«Jeg tror og bekjenner at Gud i Jesus Kristus ble menneske av kjøtt og blod. Denne innsikten innebærer også at Gud ble begrenset av verden. Hvis Gud ikke hadde blitt begrenset, hadde det ikke vært full inkarnasjon. Gud ble en del av verden – en knust, begrenset, forvirrende, vakker og levende verden». (min utheving)
Når Læren om Jesu «syndfrihet» kommer i konflikt med hans åpenbare feilbarlighet, blir det også mye rar teologi. Hva i all verden er «full inkarnasjon»? Hvis Jesus var fullt ut menneskelig («sant menneske»?), var han også feilbarlig. Da måtte han vel tåle å kritiseres, slik han selv kritiserte sine meningsmotstandere. Det er en umulighet da Jesus som «Guds åpenbaring» representerer Sannheten – med all makt og visdom.
Merk dette: himmelens og jordens skaper, universets hersker og framtidig verdensdommer, han som skapte naturlovene OG opphevet dem, levde ca. 30 år på jorden «begrenset av verden»… Det stemmer vel ikke? Jesu unnfangelse/fødsel og død i følge evangelieskriftene var alt annet enn menneskelig. Flere århundrer etter hans død postulerer Den nikenske bekjennelse (325) at Sønnen var pre-eksistent: «… født av Faderen før alle tider… sann Gud av sann Gud…».
Sann Gud og sant menneske
Ære være Gud i det høyeste
Uten Jesus-apoteosen og Kristus-ideologien faller kristendommen sammen. Det er klart nok sagt av både Paulus OG DnKs preses. Derfor ser vi mange fantasifulle tolkningsstrategier fra de teologiske læresteder. «Vanskelige bibeltekster» blir en stadig større utfordring for Jesus-dyrkerne. Feiltakelser, selvmotsigelser og en tvilsom etikk krever hardhendte omtolkninger. Kanskje derfor er hyppige revisjoner av det «nye» testamente påkrevet.
Oldtidsprofeten Jesus fra Nazaret manglet helt klart realitetsorientering med sitt mytologiske verdensbilde og historiesyn, også i sin selvovervurdering. Som mange sektledere ble han mer ekstrem og fanatisk dess mer motstand han møtte. Jesu tale ble lite forstått av hans samtid – og naturlig nok enda mindre i vår mer opplyste tid. En modernisert, samfunnstilpasset Jesus gjør ham bare mer fremmed – og likegyldig. Folkekirke-teologene (liberalteologien) reduserer ham til et fantomvesen uten identitet, konturer og personlighet. Han er verken gud eller menneske, heller ikke noe midt i mellom.
Den lite menneskelige Jesus
Evangelieskriftene, biografien om Jesus, forteller at han gjorde vann til vin, stillet stormen, oppvekket døde, mettet 5000 med to brød og fem fisker, møtte Satan i ørkenen, drev ut (sykdoms)demoner… I Åpenbaringstidens prekentekster i DnK er det Jesu overmenneskelige mirakelevner og undergjerninger som vektlegges. Det «unike» med Jesus skal vel nettopp være at han sprengte alle menneskelige begrensninger.
I forkynnelse, lære og predikantvirksomhet var det avstand til verden Jesus ville demonstrere. Han skilte seg lite fra andre eskatologisk-apokalyptiske sekter i hans samtid. Bare ut fra denne bakgrunn og kontekst blir Jesus forståelig. Den skarpe dualismen er et av flere kjennetegn ved apokalyptikken. Jesu (umenneskelige) krav til disippelskap og etterfølgelse fordret radikalt brudd med denne verden: samfunn, slekt og familierelasjoner.
I prekenteksten Luk. 9, 52-67 (19. søndag i treenighetstiden) fortelles om to menn som ville følge Jesus, men som hadde viktige ærender å utføre før oppbruddet. Den ene ville dra hjem for å begrave sin døde far, den andre ville si farvel til dem der hjemme. Begge anmodninger ble avvist av Jesus med bl.a. disse harde ord: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike… Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike».
Jesu prioriteringer er klart uttrykt. Intet «sant menneske» ville vel etterligne ham i denne lite empatiske holdning. Nedenfor er to eksempler på fortolkninger (andakter!) av denne ny-testamentlige tekst. Den ene er utlagt av Nils-Petter Enstad i en andakt oktober 2022, endog med Albert Åberg som illustrasjon. Kontekstuell teologi?
kristelig pressekontor
Mange ville følge Jesus, og han testet av og til den egentlige motivasjonen deres
Legg igjen en kommentar