Av Grete Ullestad.
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.

Fortellingen om Jesu fødsel kan gi trøst, mot og styrke i en vanskelig tid, skrev Vårt Land til leserne julaften 2021. Julens budskap handler visstnok om kjærlighet, glede og fred. Det er ikke måte på store, svulstige ord når det såkalt jule- og påskeevangeliet skal kontekstualiseres/aktualiseres. Men religions- og kirkefred er fjernere enn noen gang. Med folkekirkeprest Einar Gelius sterkt konfronterende bok om Jesus og Muhammad, er det intet Håp. Det er kirkemaktens språk som lyder.

I en nylig dansk undersøkelse har majoriteten av respondenter svart at de forbinder religion med konflikt, ikke fred. Det stemmer godt med realitetene «på bakken» i historie og samtid. Kristendommen har vært livsfarlig for et ukjent antall millioner mennesker. Historien er full av eksempler på hvordan religiøse ideer, i likhet med politiske ideologier, rettferdiggjør voldsbruk. Hellige krigere og martyrer, korsfareren og jihadisten, er velkjent innenfor kristendommen og islam.

Se gjerne religionshistoriker Torkel Brekkes bok: «Religion og vold» (Humanist Forlag, 1999). «Ikke lytt til de store fortellingene», sier Brekke i et nylig essay i Vårt Land, som selv åpenbart står plantet i kirkelig fundamentalisme (bekjennelses-troskap) til Jesus-apoteosen. Det er påfallende hvordan forfatteren glatt unnviker voldsteologien i kristendommens skrift og læregrunnlag. Det er ikke så overraskende likevel, da den selvsamme Torkel Brekke postet sin selsomme påskekommentar i Dagbladet 2006: «Oppstandelsen er sannelig et mysterium». Det er kanskje på tide at religionsforsker Brekke m.fl. kommer ut av kristen-skapet? Påske uten mysterium.

Påsken 22. mars 2016 forkynte Vårt Lands lederartikkel («Påskekraft») påskefortellingen som «selve motkraften til det destruktive i verden – vold, vanvidd, krig, hunger, ondskap». Ja, slik lyder teologenes og apologetenes «nye» fortelling om en lidende og medfølende gud. Fabuleringene vil ingen ende ta.
Dagen utan Gud – Vårt Land.
Påskens drama – mellom kjærligheten og volden.

Det vekker en viss irritasjon hos presteskapet at «folket» i påskeferien foretrekker andre aktiviteter enn å oppsøke en gudstjeneste. Verken Langfredagsnatten eller Påskemorgen synes å appellere til majoriteten av (spebarnsdøpte) kirkemedlemmer. Den for lengst avdøde Jesus fra Nazareth, hans frivillige lidelsesvei til Golgata, blir ikke etterlyst av andre enn presteskapet selv. Når navnet Jesus blekner og «minnet» svinner i den kollektive bevissthet, mobiliserer dogmatikkens voktere til gjenkristning og ny misjonsiver.

Folkekirkenes teologer og biskoper har overtatt som gudens «åpenbarer». De kan avdekke alle skapelsens og tilværelsens mysterier. Kanskje skulle fakultetsteologene anta tittelen «doctor Angelicus», slik middelalderteologen (Sanktus) Thomas Aquinas ble titulert? Lenge ble teologien ansett som «filosofiens dronning». Martin Luther hevdet at ingen kunne bestride hans lære, heller ikke englene. Paulus sto lite tilbake i selvopphøyelse.

Biskopene i Rogaland og Hordaland er blant dem som er bekymret for at bibelhistorie og påskekunnskap går i glemmeboken. Men uten behov eller nytte er en slik utvikling naturlig. Med religionsfrihet, uten de forgagne århundrers indoktrinering fra tidlige barneår, går kristendommen uunngåelig mot sin ende. Ingen homokirke, klimakirke, feministkirke eller politisk teologi kan bremse eller stanse oppløsningstendensene. Særlig den ny-liberale teologi fra 1960-årene, med samfunnstilpasningen, satte fart i denne utvikling. Kirken har gjort seg selv irrelevant og likegyldig. Den avkristner seg innenfra. «Hva er vitsen med å være kristen?» var spørsmålet som ble stilt i VL 06/11/20.

Kirken er kalt «administrasjonskirke» og «meningskirke». Når økonomi, administrasjon og byråkrati blir hovedsaker i DnK er «åndskrisen» langt kommet. Kanskje derfor søker DnK inspirasjon utenfor seg selv, bla. i såkalt ny-åndelige bevegelser. Yogagudstjenester er det siste påfunnet.

Leder i fraksjonen/kirkepartiet Åpen folkekirke (Gard Sandaker-Nielsen) er nå tilsatt i 100% stilling som «folkevalgt politiker» i kirken. Det er enda et selvpåført skudd for baugen. Kirkeskipet er synkende, og det er uklart hvem som styrer skuta. Tåkefyrstene i avisen Vårt Land speiler godt vinglingen: kriseteologien.

Årtuseners makt og prestisje står på spill. Man fornemmer desperasjonen hos kirkeautoritetene, men kirken er selv del av den materielle kultur og sekulariseringen. Kirkespråket sekulariseres og «Gud selv» er blitt sekulær. Kirkeguden har fått undervisning i god barneoppdragelse, menneskerettigheter, likestilling og liberal samlivs- og seksualetikk. Når fantom-Jesus (Kristus? Gud?) i våre dager omformes til transperson er gudsbildets krise blitt akutt. Kjønnsdysfori i himmelen, som på jorden? Maskulinitetskrise innad i Treenighetsrelasjonen? Kirkelederne er splittet, som alltid. «Hellig slagmark», kanskje?
Vi forstår at bibeloversetterne vil få store utfordringer i gudsbetegnelser og pronomenbruk.

Den hellige Ånd flyr nå dit feminist-teologene, homo-teologene og kristen-sosialistene vil.Pavekirken stritter imot, men med alarmerende utmeldinger beveger den seg med «museskritt» i samme populistiske retning. Den hellige Ånd er visst bare litt tregere? Først i år 2022 sier pave Frans: «- Jeg er åpen for å gi kvinner en mulighet». Tenk det!Paven forstår tydeligvis ikke hvor nedvurderende og patroniserende en slik formulering lyder.

Julekos og påskekos

VGs redaktører og kommentariat er svært kirkelojale, som de fleste Schibsted-aviser. Yngve Kvistad skriver i påskekommentaren 2022 følgende: «Påsken er tid for mysterier. Noen er spirituelle. Mange er verdslige. Enkelte er symbolske. Andre paradoksale».  

At en død person blir levende igjen, er virkelig ikke et mysterium. Det er blitt sagt at «religioner kommer og går, men ritualene består». Påskelammet nytes uten assosiasjoner til Jesus som «offerlam». Man spiser påskeegg og pynter med gule påskekyllinger uten tanker for den kristne symbolikken. Etter fastetiden i kirkeåret kommer matorgier og festmåltider.
Vi har ikke alltid hatt det så koselig i påsken.

Dette år har nedtoning av påskefeiring i offentlige barnehager blitt problematisert av bl.a. biskop Halvor Nordhaug og Vårt Lands Åste Dokka. Det er riktig som det er sagt: «Korsfestelse er ikke helt lett å selge til 3-åringer». Får de forklart at Jesus (Kristus) frivillig oppsøkte korsdøden – for deres synder, til deres frelse?

Barnehagenett.no gir råd for påskefeiringen:  «Vi feirer livet, og lager ting i barnehagen som symboliserer liv. Egg som er begynnelsen på liv, kylling som akkurat har startet sitt, gåsunger som er tegnet på at treet fortsatt er i live, karse hvor livet springer ut fra et frø… Det er usikkert hvor den gule fargen kommer fra, men det er mest sannsynlig fra solen. Den er et symbol på kraft og livsglede, og trolig årsaken til at gul er blitt vår påskefarge her på berget. Med dette i sekken kan vi snakke med barna om påskebudskapet gjennom kyllinger, egg, karse, gåsunger over en gul frokost».

Vi forstår at det ikke kan være lett for det pedagogiske personale å forklare barnehagebarna sammenhengen mellom Kristus-korset og påskekyllingen. Ved nærmere ettersyn viser det seg at biskop Nordhaugs største bekymring er at barnehagebarn ikke skal forstå forskjellen mellom Jesus og Muhammad. 

I julehøytiden henter de tradisjonsbundne fram engler, stjernen og krybben. Det er ikke nødvendigvis «Frelserens fødsel» som minnes eller overføres mellom generasjonene, men barndommens julestemning. Julenissen og Lucia-opptog har ingen forbindelse til de kristen-katolske helgener: St. Nicolas (biskop) og St. Lucia (martyr) på 3-400 tallet. Kristne og «hedenske» tradisjoner, som julenissen og fjøsnissen, er vevet sammen i populærkultur og kommersialisering. 

Julaften i NRK fjernsyn er det «langtidsstekt ribbe» som er hovedsaken, gjerne med kristne julesanger i bakgrunnen. Hvordan ribbesteken med «sprø svor» har fått så stor betydning i julefeiringen er det få etnologer som kan gi svar på. 

Jeg siterer fra en matblogg på Internett: «Før i tiden var svineribbe noe av det mest eksklusive du kunne få. Jo fetere, jo bedre… Grisen har vært en del av norsk kultur gjennom flere tusen år. I Åsgård blir grisen Særimne slaktet og spist hver eneste kveld, for så å våkne like hel neste dag. Grisen spilte også en sentral rolle i vinterblotet, den førkristne tidens julefeiring». «Grisen» var hovedtema i det idehistoriske tidsskriftet Arr 3/2020.
Grisen – 3/2020

Barnetro, teologi og apologetikk

«Superenkelt forklart» heter en serie i statskanalen NRK (av kringkastingssjef Gjermund Eriksen i Vårt Land kalt «Norges største kirke»). Den resirkuleres år etter år. Her blir de kristne høytider superenkelt forklart bl.a. ved hjelp av barnetegninger. Det er nok langt mer teologisk og historisk komplisert. Infantilitet, dogmer og teologisk teori går dårlig sammen. Er kristendommen barnas eller teologenes religion?

Det er tvilsomt om påskens programserie initiert av den unge, smilende folkekirkepresten («kjendispresten») Thor Haavik overbeviser skeptikerne om oppstandelsens historiske grunnlag, til tross for at han har fått god drahjelp av kristendoms-apologeten Bjørn Are Davidsen på religioner.no.
Kan oppstandelsen bevises?

Selv etter å ha gjennomgått mangeårig trosopplæring, religionsundervisning i skolen og konfirmantforberedelser, er den oppvoksende slekt mer eller mindre likegyldig til kirkelære og «kristen tro». At de unge etter konfirmasjonsalder forlater menighetene er et stort problem i mange kirkesamfunn. På vei inn i et selvstendig voksenliv ønsker de naturlig nok ikke å bli barn igjen og vende tilbake til Faderhuset (nå kanskje: Moderhjemmet?).

Det skrives bøker, holdes kurs og seminarer i apologetikk, særlig rettet mot «unge voksne». Å redde Kristus-troen ved hjelp av rasjonelle argumenter har ingen kristendoms-apologeter lyktes med de siste par årtusen. At den kristne treenighetsgud trenger trosforsvar av sine tilhengere for å eksistere er i seg selv en underlig ting. Men som vi vet trengte guden også særlig beskyttelse i form av en blasfemiparagraf i Grunnloven.
ÆRLIG TALT, GUD!
Ærlig talt, Gud! (Bok)
Eksisterer Gud? – en drøfting av argumenter for og mot. (Bok)

Når det fra kirkelig hold uttrykkes bekymring for at unge i dag ikke vet forskjell på Skjærtorsdag og Langfredag, kan det skyldes at slik kunnskap oppleves unyttig eller likegyldig. Det samme kan vel sies om Kristi Himmelfart og Pinse, som de kristne selv har vansker med å formidle. 2000 år etter at pinseånden manifesterte seg skrives det bøker, utarbeides studieopplegg og holdes seminarer om hvem eller hva Den hellige Ånd er (se forfatterne Wilfrid Stinissen, Peter Halldorf og Olav Bjærum). Det er svært kompliserte saker.

Etter mer enn 6 års akademisk utdannelse og mangeårige skriftstudier blir påskeevangeliet og «frelseaksjonen» presentert slik av en biskop:

«1 påskedag. Den største festdag i kirkens kalender. Underet har skjedd: han som var død, lever igjen. Han har stått opp fra grava. Døden er død, livet lever. Troen på Jesu oppstandelse er selve livsnerven i vår kristne tro. Det er Jesu oppstandelse som gjør at kristendommen er en glad religion, for budskapet handler rett og slett om at livet er sterkere enn døden. Livet lever. Håpet lever. Optimismen vinner over pessimismen.
Påskefortellingen slutter ikke på langfredag. Den kan ikke gjøre det. Den fører fram til påskedagens glede».  (kilde: Biskopens påskeandakt 2022, Den norske kirkes nettside)

Etter å ha stått opp av graven vandret Jesus/Kristus/Sønnen omkring i 40 dager med sin oppstandelseskropp («herlighetslegeme») FØR han «for opp til himmelen» og tilbake til Faderens/Herrens trone, hvor han angivelig kom fra. Derfra skal han «komme igjen for å dømme…». I hvilken skikkelse?
Jesu kroppslighet etter hans død og «oppstandelse» synes å være et vanskelig tema for moderne (liberal)teologer. Da griper noen av dem til «visjonshypotesen», «Jesus-minner» og/eller symboliseringskunsten.

Mediemakt og misjonsstrategier

Noen spør om Den norske kirke er blitt et «underbruk av SV». Vi kan også spørre om Klassekampen (KK) er blitt et «underbruk» av Vårt Land (VL). At redaksjonen i denne avis har mange kristen-sosialister i stallen kan ikke være noen overraskelse. Men en helsides artikkel 15. juni 2022 i Klassekampen («Jesus på gata») om den katolske feiring av Corpus Christi – Kristi legeme og blod – må ha forskrekket mange av avisens abonnenter. Skribentene er prof. Anders Aschim og forsker i Prio (!) Marta Bivand Erdal.
En kristelig og katolsk dreining i avisen har vært merkbar under Bjørgulv Braanens mangeårige redaksjonstid, og det er lenge siden religionskritikken forstummet. Men nevnte artikkel er så tendensiøs at vi hadde forventet å finne den i VL, ikke i KK.

Det er ikke få journalister/redaktører som har hoppet mellom disse to aviser, også fram og tilbake mellom Dagbladet – NRK. Den mest profilerte katolske teolog, Eivor Oftestad, beveger seg mellom Klassekampen, Dag og Tid, Minerva og tidvis Vårt Land.
De to siste kulturredaktører i VL har kommet fra KK. Det er tette bånd mellom aviser og medieinstitusjoner. Også fra Aftenposten rekrutterer VL journalister, som nå nyhetsredaktør Lars Inge Staveland (etterfølgeren til Veslemøy Østrem, som også kom fra Aftenposten). Det er fare for at slik utveksling av journalister og redaktører fremmer ensretting, ikke mangfold.
Fra tidlig i 1980-årene har det eksistert en kristen journalisthøgskole: Gimlekollen Mediesenter (Kristiansand). Hvor er de kristne journalistene?

NLA Høgskolen.
Ja til flere kristne journalister.

Vårt Lands nåværende sjefredaktør (og administrerende direktør) har presisert avisens teologisk-ideologiske plattform svært tydelig på lederplass. Ingen kan være i tvil om at sønnen har kommet hjem til faderhuset (se faderen: pressemann, Venstre-politiker og tidligere kirkerådsleder, Thor Bjarne Bore).
Vårt Lands linje.

Avisens mediestrategi og misjonsstrategi er det god grunn til følge nøyere. Hvis VLs nye TV-kanal (TVL) har som mål å utkonkurrere andre kristne aktører i det samme marked, forstår vi at det er makten som rår. Det kalles «sunn teologi» i Alf Gjøsunds terminologi. Programoversikten så langt er sørgelig forutsigbar. Cocktailen dokumentar + Min tro intervjuer + krimserien Fader Brown + dramaserien The Chosen er sikkert en god kristelig mix. Det er Vårt Lands spesialitet å invitere kjendiser til «Min tro» intervjuer, om det er i avisens spalter eller til Olavsfestdagenes Vestfrontmøter. 

Hvordan tankefrihet, dialog og inkludering kan forenes med Confessio Augustana (CA) bør vel snart komme på dagsorden i Bores avis. Det er langt fra en «mild og rolig lederstil» Bjørn Kristoffer Bore har tilkjennegitt etter sin overgang fra Dagbladet til avisen Vårt Land. Den underliggende aggressiviteten i hans oppsiktsvekkende kommentar og angrep på Dagbladets John Olav Egeland 20.06.20 er et journalistisk lavmål. Denne kommentaren viser hvor grensen går for den frie tanke i Bores avis. Han ble forøvrig samme år kåret til «årets redaktør» (i juryen satt sjefredaktør i VG og direktør i Fritt Ord).

Humanismens etikk og opplysningsidealer

«Fra å være nasjonalkonservative kirker, der særlig Den norske kirke var et redskap for statlig tvangsassimilering – selv om bildet er mer sammensatt – fremmer norske kirker i dag internasjonal solidaritet og gjestfrihet», skriver kristen-apologeten Hans Morten Haugen i Teologisk tidsskrift 2/2021. 

Var det først i 1968 at solidaritetstanken våknet hos guden og hans kirke? Frihets- og likhetsidealene fra 1700-tallet var rettet MOT aristokratiet og geistlighetens makt og privilegier. Den norske kirke kjemper fortsatt for sin monopol-stilling i samfunnet, med de sosiale og økonomiske privilegier vi kjenner så godt fra kirkehistorien. Med kongehuset, Stortinget og mediehusene (ikke minst NRK) som støttespillere er kontrollen sikret ennå en tid.

Det er på tide å løfte fram andre idestrømninger vårt moderne samfunn har mottatt impulser fra, særlig de siste par århundrer. Vi er heldigvis langt forbi BÅDE kristnings-kongenes sverdmisjon i katolsk tid OG det autoritære Luther-regimet de siste 500 år. Kristningens virkningshistorie er mørk og dyster. Den voldsomme fiksering på Stiklestadjubileet 2030 sender svært urovekkende signaler. 

Kulturarven dekker et mangfold av ideer. Det er humanismens forgrunnsfigurer som fortjener et jubileumsår. De bærer ingen hellighetsglorie over hodet, av den enkle grunn at det er menneskelig visdom de har brakt vår del av verden.
Humanismens idéhistorie – frihet, likhet og menneskeverd. (Bok)

Lykkeligvis har evolusjonen frembrakt langt klokere hoder enn den Paulus, hedningenes apostel, presten Helge Hognestad hyller (VL 23.07.2022). I den katolske kirke har Paulus tittelen «Sanctus». Humanismen trenger ikke helgener, men ideer! Person- og autoritetsdyrkelsen i den kristne kulturarven blir bare mer og mer absurd for hvert jubileumsår kirken påtvinger oss.

Jeg nøler ikke med å hevde at modernisert kristendom har stjålet humanismens klær. Kristendom og sekulær-humanisme kan tvert om anses som «ild og vann». Den første stiller den kristne treenighetsgud i sentrum, den andre stiller mennesket i sentrum. Verdensbilde og menneskesyn lar seg ikke forene. Et kristologisk (Kristus-sentrert) verdensbilde er fremmed for humanismen. Vi mennesker er ikke skapt (født!) for å leve i samfunn med den kristne Gud, men med hverandre. Humanister trenger ikke gjenfødelse ved vann, blod og ånd for å bli «verdige». Helliggjørelse og rettferdiggjørelse har ingen mening utenfor kirkelig teologi. Å handle godt «for Jesu Kristi skyld» er den kristnes motivasjon for etikken. Verdt å merke seg: ingen etikk kan utledes av Den norske kirkes fem bekjennelsesskrifter (kirkens «grunnlov»?). 

Det er forbløffende mange selverklærte «ikke-troende» kristendomsapologeter i norsk medieoffentlighet (se gjerne portrett-intervjuene av Alf van der Hagen i magasinet «Plot»). Knut Olav Åmås har i Aftenpostens spalter hyllet pilegrimsvandring og understreket  kristendommen som «et fundament i vår kultur». Han var ikke den eneste medie- og kulturprofil som i Reformasjonsjubileet 2017 hyllet «kristne verdier». Det gjorde også Høyres statsminister Erna Solberg ved ulike anledninger. At vi har fått noe rart som kalles «trosminister» lover ikke godt for livssynsmangfoldet. Når en slik ministerpost bekles av troende kristne fra KrF eller Sp, vet vi hva vi har i vente. Etter den runde språkbruken å dømme, skal vi alle bli «kristen-humanister» (jfr. § 2 i Norges Grunnlov).

NRK ble av forrige kringkastingssjef i Vårt Land omtalt som «Norges største kirke». Jeg vet ikke hvor mange radioandakter i statskanalen NRKs utenriksreporter Tomm Kristiansen, Vårt Lands Elise Kruse og Åste Dokka eller Olavsfestdagenes Petter Myhr har avholdt. Noen vil nok ikke lenger kalle det «andakt», men kanskje banal livsfilosofi? Kristen-sekulær forkynnelse?

Predikanten Tomm Kristiansen har samlet sine radioandakter i boken «Gudsord for tvilere» (Verbum, 2017). I sin Jesus-dyrkelse synes T. Kristiansen like naiv eller autoritetstro som de prester han kritiserer fra kirkebenken (konfr. gjerne hans forfatterskap og karriere). Men det er riktig at det er en avgrunn mellom det teologiske kateter OG prekestolen m/ døpefonten.
Tomm Kristiansen: – Teologi er ikke for fromme pyser.

Den kristne kulturarvens lange skygge

«Jeg ønsker meg en kirke som er mindre mørkredd… Som av og til venter litt med å slå på alle lysene». Dette skriver en sommergjest, teolog og salmedikter, på kommentarplass i Vårt Land 21. juli 2022. Kommentaren er et eksempel på hvordan teologer fabulerer og filosoferer seg bort fra Kirkens faktiske, konkrete illgjerninger i de mange mørke århundrer. Når lyset blir for skarpt og avslørende, søkes tilflukt i et slags halv-mørke: et dimmet lys. Teologene skrur av og på, regulerer «lysbryteren», slik det passer.

Teologiske teorier om det ondes problem og ondskapens metafysikk tjener samme avledende hensikt. Man må for enhver pris unngå at den kristne (treenige) Gud og hans hellige, utvalgte menn på jorden tilflekkes. Den som mener seg guddommelig kalt til å være «Lys og Salt i verden» og Sannhetens budbringer kan nok lett bli mørkredd. Tvetydigheter og doble budskap er også Vårt Lands varemerke. Se gjerne lørdagsavisen 23.07.22. Her bringes BÅDE et nedenfra-perspektiv i en reportasje om Canadas hardt rammede urfolk OG et ovenfra-perspektiv i et essay av en frikirkepastor og MF-teolog. Som lesere kan man komme tvil om det er de maktesløse eller overmakten Vårt Land solidariserer seg med.

Vanskelige bibeltekster og vanskelige (autoritative) læreskrifter/bekjennelser skaper uløselige selvmotsigelser i moderne «folkekirkelig» forkynnelse og retorikk. Nestekjærlighetens mørke vrangside forstyrrer folkekirke-teologenes nye evangelium, eller det som nå kalles «sann kristendom». 

Slagordet i DnKs strategidokument er «Mer himmel på jorda». Dette gjentas i mange sammenhenger. Vi kan vel si at kirkehimmelen er full av mørke, truende skyer. Med et annet bilde: kirkeskipet er fullt av «lik i lasten».
Mer himmel på jorda (PDF).
En himmel over livet ved Åste Dokka – (Podkast).

Botsgang eller oppgjør?

Såkalt botsgang for kirkehistoriens illgjerninger er noe helt annet enn hva vi forstår med  «normalt oppgjør», rettslig eller moralsk. Syndsbekjennelse og skriftemål tilhører en intern kirkelig-teologisk forståelsesramme. Prestemakten har i århundrer foreskrevet botsøvelser (jfr. også kirketukten) for sine soknebarns minste «synder», ikke for seg selv. Med årtuseners makt til å forvalte frelse og nåde, tilgivelse og straff, kan de nok med visse forbeholdne innrømmelser «frikjenne» seg selv.

Den skinnende hvitkledde pave Frans kaller sin kommende reise til Canada for en botsreise. Det ville være mer passende om han da kledde seg i svart: syndens og dødens farge. Ingen kan vel i fullt alvor tro at den katolske kirkes mektige overhode ikke har hatt kjennskap til denne grufulle historie, som har så mange andre paralleller i fjern og nær historie.
Paven er ganske sikkert godt informert, men også en dyktig strateg (som alle kirkeledere). Han forstår at det klokeste i denne sak er å «legge seg flat». Mer ubehagelig blir det nok hvis paven ikke kan eller vil forklare Canadas urfolk hvorfor hans kirke ikke FØR etter mer enn 100 år (!) forsto tragediene som utspilte seg i de autoritære kristen-katolske oppdragelsesanstalter.

De mange tusener mishandlede barn opplevde ingen «påskemorgen» («feiring av livet»?). De ble kastet i mørket utenfor, slik Jesus selv truet med (han som kalles verdens Lys). Ingen med-lidende gud, kirke eller kolonimakt kom dem til unnsetning. Ingen barmhjertig samaritan kom forbi. Det nytter ikke å repetere Paulus i Galaterne 3:28 når kirke-kristendommens historie nedenfra forteller noe helt annet.   

Når det gjelder alle typer overgrep i kirkesamfunnene ser vi samme mønster: tildekking, avledning og ansvarsfraskrivelse. Det er ikke uvanlig at kirkeledere påberoper seg uvitenhet eller overraskelse når lenge nedgravde hemmeligheter graves opp og eksploderer i medieoffentligheten.
Kirken har mange syndebukker å gripe til: det «gamle» testamente, de fæle fariseerne, djevelen/Satan, folkereligiøsiteten – eller den mer subtile forklaringsmodell: kirken ble bare (passivt?) påvirket av samfunnets holdninger.

«I hjertet av den katolske kirke har Satan fått utbreie seg». Dette uttalte en 87 år gammel katolsk pater da hans kirke fikk uønsket oppmerksomhet.
Den hellige stol og skammen.