Religionskamp og fiendebilder 

in

Av Grete Ullestad.
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.

Blasfemiparagrafen fra 1683 i det lutherske Danmark-Norge skulle beskytte kirkegudens makt og ære, hvorfra også enevoldskongene hentet sin legitimitet. Uten striden omkring Muhammad-karikaturene ville vi kanskje fortsatt hatt blasfemiparagrafen. Men selv uten en blasfemiparagraf i lovverket ser det ut til at kristendommens (ufeilbarlige) Jesus trenger et særlig vern mot kritikk og satire. «Selvsensur» fungerer kanskje godt nok. Å rokke ved den moderniserte ideal-Jesus er opplagt et minefelt.

I Vårt Lands lørdagsavis 5. november 2023 er ideal-Jesus forbilde for redaksjonen, kronprins Haakon OG ateist(?) og Rødt-politiker Mimir Kristjansson. Sistnevnte holder kanskje årets første «julepreken» når han i sitt essay, tidlig i november, henter fram juleevangeliet hos Lukas. 

«Barnet er Jesus. Guds sønn kommer til verden i en stall fordi det ikke er rom for foreldrene hans i herberget. Han som skal frelse oss alle, blir født i fattigdom. Fra fødselen går omsorgen for de fattige som en rød tråd gjennom Jesu liv og lære».

Advent og Jul er høysesong for glansbilde-Jesus. Lys – mørke, orden – kaos, håp – håpløshet er sentrale motsetningspar i kirkelig lære og forkynnelse. Vårt Lands årlige adventsbilag pleier å angi tone og tema for adventstid og julehøytid. Verdt å merke seg: Verbum Forlag har trykket opp 2. opplag av Notto R. Thelles bok: Juleevangeliet, som kalles «verdens mest berømte julefortelling». Begeistrede anmeldere fra Vårt Land, Stavanger Aftenblad, Agderposten og Drammens Tidende er sitert i Verbums annonse, bl.a. slik: «han forteller med stille entusiasme og i andaktens atmosfære…. Myk som fløyel, samtidig som den ikke er uten realisme». 

I Arr nr 3 2019, idéhistorisk tidsskrift, var Fiendebilder hovedtema: «I dette nummeret av Arr setter vi søkelyset på den retoriske konstruksjonen av nettopp fiendebilder. Et fiendebilde vil nesten alltid innebære en form for demonisering og dehumanisering av motstanderen, og forutsetter polarisering gjennom et uttalt eller uuttalt skille mellom «oss» og «de andre». 

Ingen religion har som kristendommen konstruert (uttalte) fiendebilder, med oldtidsprofeten Jesus som læremester. Blant de mest aggressive kritikere av Muhammad, Koranen og islam/islamisme i vår tid er ikke overraskende (kultur)kristne protestanter, bl.a. i det lutherske Skandinavia. Det underkjennes at politisk islam (islamisme) og politisk kristendom (kristianisme) bærer mange felles kjennetegn. To konkurrerende politiske, imperialistiske verdensreligioner gjør verden utrygg. 

Islamisering skal være truende og nedbrytende, mens kristning/kristianisering er godt og samfunnsbyggende. Medina-krigeren Muhammad foraktes, mens kristningskonge og voldsmann Olav Haraldsson feires som helgen og martyr. Kalifen, profeten Muhammads etterfølger, fikk gjerne betegnelsen «Guds stedfortreder». Det er ikke ulikt betegnelsen Paven smykkes med – som apostelen Peters etterfølger. Hva angår jihad og hellig krig (korstog), martyrdyrkelse, helvetestrusselen og offentlige henrettelser: hvem har lært av hvem? 

Når kristne aktører demper retorikken omkring koranbrenninger kan det være rent strategiske motiver som ligger bak. Kanskje bekymring for en viss smitteeffekt? Hensynet til rikets sikkerhet eller næringsliv i våre luthersk-protestantiske naboland kan godt være et vikarierende motiv. Når det kommer søknad til svensk politi om brenning av Bibelen og Toraen, som også innvilges, oppstår en uventet situasjon. Skal den samme ytringsfriheten som tillater koranbrenning i det offentlige rom kanskje innskrenkes – for (uuttalt) å hindre bibelbrenning?

Man undres iblant om nazi-sympatisører har større rettslig vern enn de grupper av mennesker §185 var ment å beskytte. Skal alle ytringer og handlinger aksepteres – hvis det bare går rolig for seg? Som det er sagt: ingen frihet er grenseløs. Ny-nazistenes opptog og nazi-banner i Kristiansand 2018 spredte angst og uhygge. Ny-nazistiske grupperinger i etterkrigstiden har hyllet Martin Luthers grufulle antisemittiske skrift fra 1543. «Sions vise protokoller» har funnet veien fra det kristne Europa til deler av den muslimske verden. Når hakekorset hentes fram i Oslo by 2023, uten særlig betenkning og handlingsvilje fra norske politimyndigheter (og rettsjurister?), burde alle alarmklokker lyse RØDT!

«En kristen ser ingen fiende», skrev spaltisten Trond Bakkevig i Vårt Land 21.09.2021. Dette sier en luthersk prest/prost med Confessio Augustana i baklommen. 

Kirkens og kristendommens erkefiende: jødene

«Verden trenger kirken»

Denne påstand ble framsatt under årets (2023) Kirkemøte i Trondheim. Slik er DnKs selvoppfatning. Ikke mye ydmykhet eller selvransakelse der i gården. Se kirkerådslederens tale til åpningen av kirkemøtet nedenfor (november 2023). Gode sekulære samfunnsverdier «kristnes», dvs. innordnes i teologien eller «Guds virkelighet». Hele pakken toppes med postulatet: «Kirken er politisk». Men verden har kanskje sett og erfart nok av politisk kristendom: kristianisme. Kombinasjonen religion – politikk er livsfarlig, slik fortid og samtid gir så mange eksempler på.

Dette sa Kristin Gunleiksrud Raaum og preses Olav Fykse Tveit på åpningstalen til Kirkemøtet 2023

Hvilken kirke, teologi og Hyrde trenger verden? Er det preses Olav Fykse Tveit eller pave Frans de «villfarne får» (hjorden) trenger som Hyrde? En religion og kirke som etter nær 2000 år ikke kan holde fred i eget hus har ingen legitimitet eller troverdighet i noe slags utadrettet freds- eller forsoningsarbeid. Jeg er ukjent med hvilke konkrete fredsbyggende initiativ og tiltak kirke-kristendommen historisk har iverksatt mellom folk og land. Kirke og kristendom står bak historiens verste folkeforfølgelse. Nå venter vi på hva Den norske kirke vil bringe av selvransakelse og innsikter om Lutherkirkens jødehat. Rapporten om «kirkens forhold til jøder og jødedom» ble annonsert framlagt høsten 2023.  

Forvaltningen av Gravkirken/Den hellige gravs kirke i Jerusalem er et grotesk eksempel på intern strid og uforsonlighet. Ironisk nok er kirken også kalt «Oppstandelseskirken». I Jesu fødeland, 2000 år etter den såkalte Oppstandelsen, er det stadig ufreden som rår. Litt av en arv! Fire kirkesamfunn har delt opp Gravkirken i egne atskilte ansvarssoner, og de har jevnlig havnet i slåsskamper med hverandre for den minste grenseovertredelse (les gjerne den ville historien på Wikipedia).

Kampen om Det hellige land og Den hellige by har pågått i årtusener, ikke minst mellom Abrahams to yngre «sønner»: kristendommen og islam. «Midtøsten trenger kirken mer enn noensinne», sier DnKs preses Olav Fykse Tveit i Vårt Land 28.01.2023. Utsagnet vitner om et grandiost selvbilde. Har ikke kirkene brakt nok ufred til denne regionen? Vi kan regne med at Israel-Palestina krigen (igjen!) blir hovedtema i årets juleprekener, med Fredsfyrsten og Lysbæreren Jesus som hovedperson. Er han Midtøstens (og verdens) Frelser? Den tvetydige Erling Rimehaug bekymrer seg over at kristne trossamfunn taper terreng i Midtøsten. Han skriver i Vårt Land 06.11.2023 at «kirken ble født» i denne regionen. Det er en diskutabel påstand. En mer korrekt opprinnelse kanskje: Lilleasia og Romerriket? Det var her Jesus fra Nazaret ble opphøyet til «Gud».

Erling Rimehaug scribent hos Vårt Land.

When Jesus Became God: The Struggle to Define Christianity during the Last Days of Rome.

Sex, makt og lederskap

Biskopene er de fremste forvaltere av Kristusarven: «rett lære». Når biskoper og fakultetsteologer selv mister orienteringssansen og vingler hit og dit i tåkeheimen, kommer også deres lederskap og læreansvar i vanry. Hvem er kaptein og los på det krengende «kirkeskipet»? Det kommer stadig «nye bud» fra samfunnstilpassede (sekulariserte?) biskoper og teologer. Gamle og nye konfliktlinjer spisses. Hakk i plata, kan man vel si. Kampen om rett bibelsyn og rett gudsbilde er en underlig form for «kjærlighet». Er det slik Kristus og pinseånden (DHÅ) utøver sin virksomhet?

Gjennom hele kristendommens historie har seksualiteten – begjæret – vært et altoverskyggende problem. I Dagsnytt 18 (23.10.2023) kunne det norske folk se den pinlige debatten mellom biskop Kari Veiteberg og teolog Espen Ottosen, begge evangelisk-lutherske. En annen skillelinje går mellom DnK og DKK. En biskop fra hvert av disse to kirkesamfunn kunne vært ønskelig og opplysende å se i en lignende debatt i NRK fjernsyn, eventuelt mellom teologene Gyrid Gunnes (DnK) og Eivor Oftestad (DKK). De er vel alle Kristus-etterfølgere?   

Med seksualmoralens anarki og totale kollaps i kirkesamfunnene, kommer behovet for ny-gammel grensesetting. Omfanget av seksuelle overgrep mot mindreårige skyves ut av blikkfeltet, for disse forbrytelser kan ikke teologiseres eller metaforiseres bort. I stedet vrir man bekymringsfullt fokus til ungdommens «grenseløse» seksuelle atferd. Katolsk biskop Erik Varden vil «blankpusse» kyskheten i sin siste bok, også i kjærlighetens navn. 

Jesus og Paulus er hovedpersonene i Det nye testamente: den særkristne bibelsamling (Peter er større enn Paulus i DKK). Følgelig må det være avgjørende hva disse to autoriteter sier om kjønn og underordning, samliv og samfunnsverdier. Det gjelder ikke minst Jesus fra Nazaret: opphøyet til Guds eneste Sønn og/eller Gud selv. Er han også den beste morallærer og veileder i samlivs- og seksualetikken? Det kan kanskje liberale teologer og feminist-teologer gi et svar på. Det eneste man kan håpe med kvinners inntog i kirkesamfunnene er at kirkemennenes sex-overgrep kommer til en ende. Ellers er det ikke sikkert at en feministisk eller moderlig «omsorgskirke» oppleves mindre klam og kvelende enn «Guds faderhånd».

De uhyrligste grenseoverskridelser og maktovergrep i kirkesamfunnene er avdekket bare det siste halve århundret. Hvilke mørketall skjuler kirkehistorien? Kunnskap og opplysning har alltid vært farlig for Kirken og dens (grandiose) selvbilde. Den katolske kirke har til sammen utbetalt flere milliarder i erstatning til ofrene for seksuelle overgrep, bl.a. i Australia, Nederland og Frankrike. I Italia hvor den pavelige residens befinner seg, ligger foreløpige anslag over antall overgrep langt høyere enn i andre land. I 2019 kom avsløringer om seksuelle overgrep fra prester og ansatte i USAs baptistkirke (Southern Baptist Convention/SBC); om lag 700 ofre siden 1998. De yngste ofrene var bare tre år gamle. 

Seksuelle overgrep sprenger alle kirkegrenser; geografi og tidsepoker. De fleste berørte kirkesamfunn og misjonsorganisasjoner har prestisjemessig interesse av å tilsløre ansvarsforholdet: «institusjonelt», juridisk, moralsk? Bønn om tilgivelse og såkalte botshandlinger er den lettvinte utveien. Men i omfang, utbredelse og tildekking stilles det kristne menneskesynet i det grelleste lys. Kan vi billedlig snakke om en (uhelbredelig?) sykdom på kirkekroppen/Kristuskroppen? Trenger Kirken «maktavrusning»? 

Skandaleoppslagene kommer på løpende bånd, om det gjelder menighetslederen i Nardus, forstander i menigheten Pilgrimsfolket, en vidt anerkjent bibellærer og bønneleder i Kansas City (Mike Bickle) – eller et katolsk bispedømme i Polen. Ingen kan vel lenger overraskes. 

Biskop går etter diakon-drap og avsløring om homo-orgie og pillefest i prestebolig.

https://www.vl.no/religion/2023/11/16/han-anmeldte-forstanderen-matte-fa-stoppet-ham/

Hvilken tolkningsnøkkel?

Hvilken tolkningsnøkkel benyttes for Jesu klare ord i evangelieskriftene om ekteskap/skilsmisse? «Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått ekteskapsbrudd (hor) i sitt hjerte» (Matteus 5, 27 ff). Brudd på Jesu bud og formaninger ender ikke sjelden opp med straffetrusler. Prekenteksten Bots– og bønnedag, Lukas 13, 22-30, er en av mange svært usympatiske tekster av Jesus. Utskillelse/utsortering og pinefull straff går igjen. Teksten var åpenbart krevende for fortolkerne/eksegetene Lillesøndag i Vårt Land 24.10.2023.

Se også Jesu fryktelige lignelse om «Det store gjestebudet» i Lukas 14, 15-24; søndagspreken/prekentekst i DnK 3. søndag i treenighetstiden (18. juni). Jeg siterer fra en tidstypisk preken dette år (2023) på nett som unngår alt ubehag i teksten (kilde: Haralds strøtanker):

«Gud ser ikke på status eller rang, funksjonsevne eller samfunnsbidrag, heller ikke på sånt som religiøs tradisjon eller kulturell bakgrunn. Den Gud vi hører Jesus fortelle om i dag, sier bare: Mitt hus skal bli fullt! Så trenger vi ikke legge så mye vekt på disse i fortellingen som ikke tok imot invitasjonen. Det virker ikke som om verten i lignelsen er så opptatt av dem heller. I stedet fortsetter han bare å invitere, på nytt og på nytt. Sånn skal kirka være også. Og slik skal vi alle sammen være mot hverandre. Invitasjonen til måltidsfellesskapet i Guds rike skulle også bryte ned alt annet som setter skiller mellom oss» (min kursivering).

https://www.kristendom.dk/julekalender-2015-jesu-lignelser/lignelsen-om-det-store-festmaaltid-0

https://www.luthersk-kirke.no/lbk-luthersk-kirke.no/luk14-26.htm

https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/47710/Skagen_Isabell_Fordypningsoppgave.pdf?sequence=1&isAllowed=y

Morgenandakten ble 2021 tildelt Vårt Lands Petter Dass-pris, for «å sette kristen tro og Gud på dagsorden». En av de nominerte kandidater i 2023 er TV-serien «Alle tiders sanger» (TV Inter). Daglig leder sier følgende til Vårt Land 06.11.2023: «Visjonen vår er å holde ryktet om Jesus levende». RYKTET om Jesus? I Vårt Lands lederartikler og kommentariat synes åndskrisen og gudsforvirringen stor, men avisens daglige andakter bringer leseren tilbake til «kjernen i evangeliet» og Kirkens eksistensgrunnlag: Kristus («den oppstandne»). 

«Gjennom dåpen og trua er vi sameina med Kristus… Det kyrkja forkynner er Kristus. Kyrkja er til for å «føra kvart menneske fram til mognad i Kristus» (Kol 1:28). Og denne mognaden viser seg i korleis vi lever saman. Einskap og fred er Kristi verk. Det skal også vere kjenneteiknet på Kristuslivet vårt». (Prostiprest i Vårt Lands andakt lørdag 14. oktober 2023. Bibelteksten: Kol. 3, 12-14).

Det såkalte Kristuslivet (trospraksis?) har ennå ikke brakt kirkelig enhet. Kirkepartier og kirkevalg i DnK torpederer idealet om «einskap og fred». Det er gruppe-identiteten som alltid utspilles. Isfronten mellom de politiske hovedkirker øst og vest i Europa gir heller ikke mye framtidshåp. Bergprekenen og Saligprisningene har aldri brakt «fred på jorden». Århundrer med sverdmisjon, erobring og religionskriger var ikke «Godt nytt».   

Gudsforvirring

Bibelsyn, teologi og moral er i flyt. Man undres hvor det skal ende. Men fiendebilder må man alltid ha. Ingen kamp uten en motstander! Profetene for såkalt ny, sann, sunn og progressiv kristendom framstår like konfliktskapende som motstanderne. De konstruerer nye teologier, hvor «Guds vilje» tilfeldigvis samsvarer med deres egen vilje. Det er heller ikke noe nytt. Guden kan skifte mening, men dogmer og bekjennelse kan ikke endres med en tøddel eller bokstav. Faller dogmatikken med Kristus-ideologien, mister biskoper og kirkelærere den Makten de har utøvet i nær 2000 år.

Prest og populist Einar Gelius skrev i VG 5. januar 2005 (Er Gud død?): «Vi er nødt til formulere en ny teologi og en ny gudsforståelse når den gamle guden glimrer med sitt fravær.» (min utheving). Som kjendisprest lot han seg også intervjue i ukebladet Se og Hør samme år, med utsagnet: «Jeg tror ikke på Gud, men på Jesus». Hvis den luthersk presteordinerte Gelius står fast på bekjennelsens grunn, må det være «Herren Jesus Kristus» han tror på. Det er en svært gammel gud. Han (!) har sittet på eller ved Tronstolen i det kristne Himmelriket siden 300-tallet. Er han – Sønnen – enehersker eller tronarving?

DnKs fronter løper langs mange linjer. Det blir stadig vanskeligere for kirkepolitikere å manøvrere i dagens komplekse og omskiftelige samfunn. Moderne vitenskaper har utvisket kristendommens gamle, enkle skillelinjer i verdensbilde, historiesyn OG mellom folk og samfunn. Den gradvise sekulariserings-prosess som har pågått de siste århundrer, med Opplysningstiden som igangsetter, viser at verden eller Vesten ikke trenger en Kirke som tviholder på sine maktposisjoner og steinharde, autoritære dogmer/doktriner fra oldtiden.

Det kan se ut til at presteskap og teologer ikke har forstått mentalitetsskiftet i folkedypet. Den gamle autoritetsdyrkelsen biskoper og teologer/kirkelærere hadde så god nytte av, kan vanskelig gjenskapes. De ufattelige spekulasjoner og teorier «gudsekspertene» bedriver i sine interne sirkler, slår tilbake på dem selv. Men i krisetider er det kristne Håp at uventede ting kan skje. Overalt hvor menneskelig nød og lidelse utspilles er kirke-kristne aktører på plass med misjon og bistand. De finner «en åndelig nød» i nære og fjerne strøk. Å definere menneskers behov og lengsler er en kristelig spesialitet. Også framtidsfrykt kan gi håp om vekkelse, slik Dagens reporter 30. oktober 2023 uttalte om årets Kirkelederkonferanse.  

For kristendom og kirke, som for Jesus og Paulus, var og er verden en kampsone. Undergangsmotivet holdes fast, for det er profetert i Det nye testamente – også i Kirkens «frelseshistorie». Derfor stiller alle slags apologeter, kirkelærere og menighetsledere «sykdomsdiagnoser» på det sekulære samfunn. En verden og et samfunn uten den kristne Gud/Kristus avføder mange pessimistiske samfunnsanalyser i kristelige medier. Men «motgiften» har kristen-folket oppskrift på (bare ikledd ny språkdrakt).

Merete Thomassen: Tilværelsen trues av fem giftige p-er. Men det finnes en motgift 

Jeg siterer konklusjonen i siste avsnitt: «Men viktigere er det å beholde troen på at Gud stadig kjemper for sitt skaperverk. Gud har handlet på overraskende måter før, og vil gjøre det igjen. Oppstandelsen påskemorgen er pantet på dette. Kirkens oppdrag er å holde håpet levende og søke lyset». 

Det kan bare være den kirke-kristne «treenige Gud» og/eller Kristus det er tale om. Håpet om gjenkristning eller ny-kristning kommer til uttrykk i kristelige medier og organer gjennom bl.a. disse bølger: Olavsarven, Jesus-vekkelse, misjonsoffensiv, politisk teologi, diakoni (kristent omsorgsarbeid), ny-apologetikk… (Se årets Veritaskonferanse ved bibelskolen i Grimstad: 20-22. oktober. En sentral apologet i denne sammenheng, Lars Dahle, har nylig fått opprykk til «professor i kristent trosforsvar»).

I mange tiår har Vårt Land i sin ukentlige Min tro spalte formidlet personlige «trosfortellinger». Mange av disse fortellinger handler om hvordan «kristen tro» har båret gjennom kriser i livet: sykdom, tragedier, livskriser og anfektelser. Disse «troshistorier» har begrenset verdi for et videre publikum, men alle kristelige medier forsyner lesere og abonnenter med personlige historier om helbredelse, omvendelse og «troens» livsforvandlende kraft… Siste «vitnesbyrd» kommer fra Alister McGrath (Dagen 19.11.2023).

Hva sier Diakonhjemmets sykehusprest: Aud Irene Svartvasmo? Se hennes gjestekommentar i Vårt Land 06.11.2023: «Jeg forteller, altså er jeg» (avisen endret papirutgavens «Jeg forveller» til nettavisens «Jeg forteller»). Hun stiller seg delvis kritisk til eksponeringen, iscenesettelse, av sykdom og død i sosiale medier. Sykehuspresten mener at mange personlige historier egner seg best i (hennes?) samtalerom, omgitt av fagkunnskap og grenser

Den britiske professor og anglikansk biskop John Robinson skrev boken «Honest to God» (norsk oversettelse 1964: «Ærlig for Gud»). I en dyptgående teologisk og etisk krisetid for Kirken trodde han at han kunne reformere kristendommen, dvs. gjøre «det kristne budskapet meningsfylt og aktuelt for moderne mennesker». 60 år senere, etter andre reformivrige og ny-tolkende teologer, er «det kristne budskapet» fjernere og mer likegyldig enn noen gang i Kirkehistorien. Men bekjennelses-fundamentalismen, dogme-troskapen, forbinder dem alle. Hvordan står det til med «ærlighet for mennesker» hos dagens biskoper og teologiprofessorer? Hva er en «ærlighetsteologi»?

Luthers arv: fiendehat

Med den hatefulle Martin Luther som fremste konfesjonelle kirkelærer for «Norges offentlige religion» (kalt: Folkekirke), må man spørre hvilke kristne verdier i Luthers arv som er så høyverdige og/eller tidløse at de fortjener plass i Grunnlovens paragrafer.

Luthers jødehat «tåler ikke dagens lys», skrev dr. theol. Åste Dokka på lederplass i Vårt Land dette år (2023). Da har hennes evangelisk-lutherske kirke et enormt forklaringsproblem. Skal det (igjen) gjemmes bort for allmennheten, som i de foregående 500 år? Først året før Reformasjonsjubileet (2017) ble ubehaget med Luthers jødehat (hans «mindre positive sider»?) tematisert i Vårt Lands spalter. Men på samme tid (2016) knyttet en annen TF-teolog Luther til menneskerettighetene. Det er knapt mulig å begripe hvordan selvmotsigelsene kan oppstå i fakultetsteologenes hoder. Luther omtales slik nedenfor: «En sint mann som forandret Europa». Han framstilles ofte som maktkritiker, men lutherdommen innførte bare et nytt tyranni.

Martin Luther: en sint mann som forandret Europa

Luthers ondsinnede og vulgære jødehat er alvorlig nok, men her sto han på de tidlige (hellige) kirkefedrenes skuldre. Luthers menneskeforakt rammet langt flere samfunnsgrupper. Listen over fiender kan gjøres lang:  katolikker, blasfemikere, hekser, kjettere/vranglærere (eks. kalvinister, jesuitter, anabaptister med flere), kvinner, bønder og landsbybefolkningen… Hva mente Luther om utviklingshemmede? (Eugenikkens historie, rasehygienen, i det kristne Europa fra siste del av 1800-tallet er et nattsvart kapittel).

I senere år har vi fått saklig dokumentasjon om statskirkelige fiender eller anti-borgere i vårt land: århundrers undertrykkelse og utestengelse av minoriteter, som samer, tatere, sigøynere, kvener. På 16 -1700-tallet ble «de reisende» gjennom årlige «fantejakter» gjort nærmest fredløse, hvilket betyr at de kunne drepes straffritt. Ellers var bannlysing («lyse i bann») et utbredt sanksjonsmiddel i Kirkens historie. Utstøtelse og stigmatisering – brennemerking – antok mange former. 

Et uønsket folk – Utviklingen av en «sigøynerpolitikk» og utryddelsen av norske rom 1915-1956.

Hans Morten Haugens artikkel i Teologisk tidsskrift 25.09.2017 (Den vanskelige forsoningen) viser at Den norske kirkes såkalte forsoningsprosesser med romanifolket/taterne har vært særdeles vanskelig, om ikke også mislykket. Det kan være tillitsforholdet, naturlig nok, som er grunnleggende skadet. Århundrers personlige og kollektive lidelser kan ikke viskes ut ved en unnskyldningsgudstjeneste, eller ved å tildele litt ekstra kulturmidler eller en særlig prestestilling.

Teoretiske belæringer om «forskjellen mellom beklagelse, unnskyldning, tilgivelse og forsoning, samt skyld og ansvar» er teologisk maktspråk. Videre skriver Haugen: «Oddvar Johan Jensen skrev i etterkant av Kirkemøtet 1998 at det kun er de som har stått ansvarlige for selve handlingen, som har skyld, og at det er teologisk feil å erkjenne skyld for noe man ikke personlig har gjort. Dermed er det galt av Den norske kirke å fatte et vedtak der man oppfordres til å bekjenne andres synder.» (min utheving).

Når de ansvarlige for selve handlingen aldri ble stilt til ansvar, hvor skal da ansvaret plasseres? Hvem besluttet at overgriperne og undertrykkerne ikke skulle straffeforfølges? Med Jesu (stedfortredende) soningsoffer gikk de kanskje fri: renset i Lammets blod?

«Luthers arv er fæl, men den er også fin», skriver Åste Dokka i Vårt Land 6. september 2023. Har ubehaget glidd over, kanskje? Hva fint og godt Luther fortjener heltestatus for – også et jubileumsår – blir ikke konkretisert annet enn i runde, generelle vendinger: «Det er et objektivt faktum at Martin Luther har hatt enorm betydning for nordeuropeisk historie, også til det gode».

Ingen kan være i tvil om Martin Luther og protestantismens påvirkning på mentalitet, samfunnsliv og politikk de siste 500 år i vår del av verden. Evangelisk-luthersk lære (CA) er den samme i «Folkekirken» som i Statskirken. Pontoppidans «forklaringer» har vært i bruk i noen (evangelisk-lutherske) menigheter inntil vår tid. «Luthers lille katekisme» inngår i Den norske kirkes (uforanderlige?) bekjennelsesgrunnlag.

Enkeltindivider og grupper av mennesker har disse århundrer erfart luthersk tyranni og indoktrinering gjennom oppdragelse og undervisning, disiplinering, kirketukt og straffelover. Luther-apologetene snakker nødig om gapestokken, som først i 1848 ble avskaffet i Norge. Det er denne type konkrete detaljer de fleste kirkelærere og kristendoms-apologeter behendig unngår.

Hvilken Luther?

Ole Hallesby, Carl Fredrik Wisløff og Aalen-brødrene Leiv og Sverre var lutheranere (alle MF-teologer). Hvilken Luther: den fine eller fæle? Også den liberale Kristian Schjelderup var luthersk presteviet. Han ble endog biskop! Vi har minst fire evangelisk-lutherske kirkesamfunn i vårt land. Hvilke av dem står nærmest (sann) evangelisk-luthersk lære? Små såkalt lukkede frimenigheter har referanser til Luther, som også Kristkirken i Bergen. Martin Luther er avgjørende for konfesjons-tilhørigheten, om det er haugianske menigheter (vennesamfunn) på Vestlandet, nord-norske læstadianere eller «Menigheten Samfundet» i Agder og Rogaland.  

Uten Martin Luther (og Jean Calvin?) ville Nord-Europa og Skandinavia kanskje fortsatt vært katolsk? Med immigrasjon, også konverteringer, har oppslutningen om katolsk og ortodoks kristendom i vårt land økt, mens den synker år for år i evangelisk-luthersk «Folkekirke». Jeg spør: er de tre hovedkirker samtalepartnere eller konkurrenter? Globalt sett er den protestantiske kirke «lillebror». Det er vanskelig å se noen ende på kirkekampen.  

Oslo-biskop og feminist Kari Veiteberg står fast på luthersk grunn (Vårt Land 11.10.2023). Hennes oppsiktsvekkende nedtoning av Bibelens autoritet kan forstås i sammenheng med Hamar-biskop Ole Kristian Bondens noe tilsvarende utsagn om Bibelen tidligere i år (2023). «Bibelen» – Den hellige skrift – er blitt en vanskelig bok som ganske opplagt forstyrrer den moderne folkekirke-teologien. Da griper de forstyrrede teologer og bibelforskere (igjen!) til «Det gale testamente?» (GT). Se magasinet Strek nr. 2/3 2023, hvor Vårt Land står som utgiver. Avslørende nok: ingen jødisk ekspert på den hebraiske bibel er hentet inn.

Spørsmålet er om det ikke like mye er synet på Jesu autoritet som er blitt anfektende? Alle vet at Bibelen, slik kirke-kristendommen har samlet, autorisert og overlevert den, er eneste kilde til Jesu lære, forkynnelse og predikantvirksomhet. 

«Bibelen som autoritativt skrift kommer av at den formidler evangeliet. Bibelen åpenbarer en Gud som gir seg selv for menneskeheten i Jesus Kristus. Både Jesu død og oppstandelse som hendelser, og hva Bibelens tekster sier om Jesu død og oppstandelse, er avgjørende. Uten Bibelen hadde vi ikke visst at Jesu gjerning setter oss fri fra synden og døden». (Pastor og teolog Bjørn Kero i en mastergrad ved Fjellhaug bibelskole, Dagen 28.04.2023) 

Søndagsskolen Norge har 2022 utarbeidet følgende kompass for sitt daglige arbeid: «Søndagsskolen Norge starter og styrker søndagsskoler og andre grupper hvor barn blir kjent med sentrale bibelfortellinger, gis rom for å få en nær relasjon til den treenige Gud og får hjelp til å eie en bærekraftig kristen tro….. Sammen inviterer vi alle barn inn i bibelfortellingene». (Kilde: bladet Søndagsskolen Nr. 17 2023. Programsjefen arbeider med barneteologi og religionspedagogikk).

Herrens ord – eller Biskopens ord?

Står bekjennelsesskriftene og Luthers lære OVER evangelieskriftene og apostelbrevene i Bibelens nye testamente? Den «treenige Gud» biskop Veiteberg tror på finnes ikke i Bibelen, men i Den athanasianske bekjennelse. Like fullt er det BIBELORD som oppleses og forkynnes i Veitebergs kirke hver eneste søndag – som man ikke skal tro på? 

Hvorvidt biskop Veitebergs nedvurdering av Bibelens autoritet kommer i strid med Bibelselskapets målsetting, virksomhet og kampanjer må hun selv svare for. Ja, også hvorfor det er behov for hyppige revisjoner av Bibelen, hvis den ikke er viktig lenger… Den siste revisjon av Det nye testamente pågår i Bibelselskapets regi, med TF-teolog (og Paulus-forsker) Jorunn Økland som leder av oversettelses-utvalget. Mange «lekkasjer» har allerede skapt bølger i kirke-Norge. En nylig annonsekampanje fra Bibelselskapet stiller spørsmålet: «Ønsker du en framtid der barn og unge leser Bibelen?». Hva svarer biskop K. Veiteberg? 

«Slik lyder Herrens ord», sier presten til menigheten. Skal «vi» heller tro på biskop Veitebergs teologi eller evangelium? Hvor har hun funnet «kjærleikens Gud»? I sitt eget indre? Stiller hun seg kanskje i samme posisjon som Jesus: «Dere har hørt det er sagt, men JEG sier…».

Veiteberg har en «kristologisk» skriftforståelse og teologi. I sin bok av 2021 har hun (avslørende) sammenfattet Bibelens 1400 sider til 200 sider. (Enda mer graverende var det lille oversatte skriftet «Bibelen på 100 minutter», 2006, med forord av Einar Gelius).

Bibelen på 200 sider – frå dei første sju dagane til verdas ende.

Hvor går religionskritikkens grenser?

Den ny-liberale (lutherske) folkekirke-prest Einar Gelius oppfordrer i Dagbladet (23.08.2023) koranbrennerne til heller å lese Koranen. Det belærende hovmod fornekter seg ikke. Kanskje han selv skulle lese Bibelens to skriftsamlinger, kirkefedrene, Martin Luthers skrifter og kirkehistorien nøyere – uten gjennom Kristusbrillenes skjønnmaling? I januar 2023 kom det til en heftig debatt i Vårt Land mellom (luthersk) presteordinerte teologer om hvordan man skal stille seg til «de negative sidene ved islam». Slik lynavledning er ikke uvanlig.     

Mer islamkritikk og mindre kristendomskritikk synes å være et felles ønske eller mål blant kristen-folket. «Journalistar treng eit grunnkurs i hva islam står for», belærer en professor emeritus i teologi (Egil Morland, Dagen 13.10.2023). Den blinde kan vel ikke lede den blinde? Morland er en av mange teologer og apologeter som forkynner islams Mørke og kristendommens Lys.

Profeten Jesus var like bundet av sin oldtid og sitt kulturmiljø som profeten Muhammad på den arabiske halvøya. De oppstilte begge fiendebilder. I vår kulturkrets vil det naturlig nok være de negative sidene ved kristendommen – Kristusarven – som må vies størst oppmerksomhet. Med den luthersk presteordinerte Einar Gelius som aktuelt eksempel synes religionsfred verken ønskelig eller mulig. Ikke uventet har han fått stor støtte fra kristen-konservative medier og aktører ganske langt til høyre på den politiske skala (eks. Dagen, Norge Idag, HRS, SIAN og Document…).

Norges modigste prest: Jesus står for frihet, Muhammed for tvang

Å sammenholde rollene: tjener – hersker, forfulgt – forfølger, offer – overgriper -, må være en vanskelig øvelse i kristen teologi og historiefortelling. Tvangskristning – Frigjøring er en like umulig sammenstilling som Frykt – Kjærlighet. Årtuseners kirkelig maktarroganse og voldsutøvelse kan ikke ved et teologisk trylleslag bli til «kjærlighet», annet enn i den teologiske tankeverden. Metaforiske tankeleker reddet ingen fra korsfarernes, inkvisisjonsjegerne og heksejegernes råskap, heller ikke fra slaveri, torturkjellere, bålet, galgebakken eller skafottet. Ved å «lese mellom linjene», som kristne teologer er svært drevne i, finner de alltid en frigjørings-impuls i kristendommen. Når det gjelder likhet/likeverd har de ikke annet enn Paulus ord i Galaterne 3:28. 

Kamp og konfrontasjon med omverdenen har vært og er normaltilstanden i kristenhetens religionskamper, med mindre fienden, her islam, «kristianiseres» (nøytraliseres?). Eller bedre kanskje: underlegger seg den selverklært høyerestående kristendom, slik den svært pågående muslim-misjon bl.a. i Midtøsten har som målsetting (man er litt mer forsiktig og tilbakeholden med såkalt jødemisjon/Israelsmisjon). I vårt folkekirke-land, med rådende konsensuskultur, skal det svært lite til av motstand og kritikk før kristen-folket og kirkepolitikere mobiliserer med verbale skyts. Når kristen misjonsvirksomhet/evangelisering møter visse restriksjoner, naturlig nok, blir det voldsomt drama. Da er det gjerne offer-rollen som inntas. Naturlig skepsis blir lettvint avfeid som diskriminering, fordommer eller berøringsangst. Motsetningsparet: livssynsåpenhet kontra livssynsnøytralitet/livssynstomhet spilles ut. Det er alltid et ENTEN – ELLER.

Konfliktpotensialet i religionen(e) er det trolig langt større bevissthet om i vår tid, og kanskje nettopp fordi det utspilles i det offentlige rom. Med andre ord: mer religion i offentligheten betyr mer konflikt. At våre felles samfunnsinstitusjoner tilstreber «livssynsnøytralitet» betyr selvsagt ikke at enkeltmennesker, politiske partier og organisasjoner er uten etiske verdier eller livsanskuelser. Vi trenger flere samlende religionsfrie soner, ikke en julegate eller ramadangate.  Som det er sagt: religionsfrihet betyr også «frihet fra religion».


Kommentarer

Kommentar

  1. Ronnie Johanson avatar
    Ronnie Johanson

    Grete Ullestad spør: «Hva mente Luther om utviklingshemmede?» Svaret finnes i hans Tischreden (samtaler ved middagsbordet), og ble publisert i Nazi-Tyskland under overskriften ”Skal verdiløst liv opprettholdes?»:

    I Dessau fantes det en gutt på tolv år som åt like mye som fire bønder. Han gjorde ikke annet enn å ete og skite. Luther hadde gitt det råd at han burde drepes. Noen spurte hvorfor? Han svarte:
    «Fordi jeg mener han ikke er annet enn en kjøttmasse uten sjel.»

    (Kilder: Tischreden 5207, 1540. Hermann Mulert: Luther lebt! Berlin 1935 p. 291. Luthers lille brune 2004 p. 214, 2006 p. 181.)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *