Av Aksel Sandemose

Allerede i barndommen undret jeg meg over presteskapet og hadde en uklar, men allikevel meget sikker følelse av at det forelå noe mistenkelig. Jeg hørte at prester fikk en lang og kostbar utdannelse. De skulle vel lære å undervise om gud. Kunne slikt læres? Var religionen så innviklet at en måtte studere den i mange år og komme i stor gjeld til rikfolk, før en kunne tale til enfoldige mennesker om det glade budskap?

Særlig grublet jeg over et bestemt forhold: Alle reiste til sitt lands presteskole og kom derfra med presteskolens tro. Slik gjorde de også i Italia, — men det var en annen tro de hadde med seg hjem der enn i Norge.

Jeg sa det til faren min, og han syntes det var rart jeg snakket slik. Han var litt stolt også, og fikk en dag høve til å fortelle prosten hva jeg hadde sagt. Den gamle prosten svarte: De bør si til Deres sønn at tvilen er det verste av alt, og det er galt av ham å tenke således.

Min mistro ble voldsomt skjerpet.

Det fins ikke tall på religionene og de sekter de har avspaltet. Hvis Bjørnson var født i Arabia, ville han blitt muhammedaner, og Hallesby må prise seg lykkelig at han ble født der de hadde den eneste rette troen, ellers ville han om noen år gå lukt til helvete av geografiske grunner.

Prestenes avhengighet av stedets autoritet og stedets gud gir en stygg mistanke om at presteskapet har sine bestemte ting å ivareta. Guds ånd i Spania er noe annet enn guds ånd i Finland. Guds ånd kommer ikke over deg med velde, du pugger den etter det som passer best for de sterke der du er født.

Slik sies det også naivt: Katolisismen passer ikke for oss. Eller: Protestantismen passer ikke for oss. Prestene må mene at gud får tilpasse seg, og han gjør det flittig.

Aksel Sandemose er en av de mange norske forfattere som har kalt seg «hedning» (se min artikkel «Hedningene tilstår. Om den kulturradikale bruk av ordet hedning.» i Humanist nr. 2, 2003). Teksten ovenfor er hentet fra Sandemoses bok «Vi pynter oss med horn» (1936). Boken er en roman, men hvert kapittel innledes med et essay der forfatterens egen røst kommer til orde. Foreliggende tekst stammer fra kapitlet «Såret verker»; derav tittelen vi har gitt den her.

Ole Hallesby var professor ved Menighetsfakultetet og de lavkirkeliges lederskikkelse. Han ble kulturradikalernes viktigste skyteskive etter at han ga ut boken «Den kristelige sedelære», med utsagn som «Ingen krigens gru er uforenelig med Guds hellige og straffende kjærlighet». Arnulf Øverland kalte boken «mørk som en fangecelle og kjedelig som den evige salighet».

Sandemoses rettskrivning er varsomt modernisert. (Originalen har former som «mig», «blev» og «skulde».)

Ronnie Johanson