Av Grete Ullestad.
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.

Den norske kirke (DnK) avlyste påskefeiringen i år. Svært få i den norske befolkning ble berørt av dette tiltaket. Folk flest benytter påskeferien til ganske andre aktiviteter enn gudstjenestegang. DnK får sine milliarder i offentlige overføringer, og statskanalen NRK trår som vanlig gjerne til som «reservekirke».

Noen kirkelige seremonier avlyses. Brudepar kan få sin vielsesattest og barn sitt navn – uten Kirkens medvirkning. Barnedåp kan utsettes. Mange er kanskje overrasket over hvor irrelevant eller unødvendig Kirken er. Hvis Kirken ikke har annet budskap enn det fellesmenneskelige «tro, håp og kjærlighet» har den også parkert seg selv. Det er sakramentene som viser hva som står på spill for Kirken og Troen.

Nattverden synes å være en livsnødvendighet for «troslivet». De kristne trenger å drikke Jesu blod (soningsblodet), som ifølge påskens korsteologi ble utgytt for deres synder, og for deres frelses skyld. Nattverden kan ikke, i motsetning til gudstjenestens liturgi og salmesang, digitaliseres. Den må inntas fysisk.

Oldtidsmyter mot familieverdier

Nå diskuteres i Kirken hvem som er mest Luther-tro i synet på forvaltning av sakramentene[1] (dåp og nattverd) i en «nødssituasjon». I tillegg til alminnelige begrensninger i hverdagen har virusepidemien gitt kirkesamfunnene noen særegne utfordringer. Hvordan de økonomiske konsekvenser vil slå ut for de «ideelle» misjonsvirksomheter når konkurser og milliontap rammer, vil vise seg. Rettere sagt, om det er Ånden eller Mammon som styrer kristne virksomheter.

Om Jesus ville ha godkjent deres ønske eller krav om en «krisepakke» fra regjeringen i millionklassen, er tvilsomt. For ifølge Jesus kan hans tilhengere være like bekymringsløse som «liljene på marken» og «himmelens fugler». «Jeg er livets brød», sier Jesus, og «be, så skal dere få». Da israelittene sultet i ørkenen, sendte guden dem «manna fra himmelen». Som omvandrende predikant lot Jesus seg forsørge av velstående kvinner i sin krets. Arbeidet hadde ikke stor verdi for ham. Disippelskapet under Jesu autoritet besto i å frigjøre seg fra alle jordiske behov og sysler. Han stilte umenneskelige krav til etterfølgelse. Hans medfølelse var ytterst selektiv, begrenset til underordning og sekttilhørighet.

Der Jesus forlangte et radikalt brudd med familie, slekt og samfunn viser de fleste mennesker naturlig nok størst omtanke og solidaritet for sine nærmeste (familie, slekt, venner, naboer, kolleger). De såkalte «familieverdier» kristenfolket og KrF spesielt hyller har ingen forankring i Jesu skriftord. Han avviste sitt biologiske slektskap med sin mor Maria og kalte sine disipler og tilhengere for «mine brødre og søstre».

«Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere», sier han til dem (Joh. kap. 15). Likeverdighet?

Vi kan lett avvise mange sider ved Jesu lære og virksomhet, moral og etikk, men han kan selvsagt ikke anklages/bebreides for å være «barn av sin tid». Han var bundet og begrenset av sin samtids mytologiske oldtids- og endetids-forestillinger. Dette kan vi konstatere i de evangelieskrifter kirken selv har utvalgt, autorisert og overlevert.

Jesu mytologiske verdensbilde for 2000 år siden er uløselig forbundet med hans gudsbilde. Det er ikke den historiske personen og hans forutsetninger som er problemet, men derimot den kristne kirkes AUTORISERING og guddommeliggjøring av et enkeltmenneskes oldtidsmytologi som er kirke-kristendommens hovedproblem.[2]

Ingen åndelig nød, ingen frelse nødvendig

Den historiske Jesus ville tolket dagens virus-epidemi som Faderens straff over folkets synder: Ulydighet! – Slik tenker mange kristne i dag. «Hele verden ligger i det onde», ifølge Paulus. Det er et svært dystert verdensbilde og historiesyn som tegnes i den kristne bibel (NT) – uten HÅP for den uomvendte.

For de fleste kristne idag, som for Jesus, Paulus og Luther før dem er Satans/djevelens makt fortsatt en virksom realitet, et kosmisk vesen.

Når verdens største kirkesamfunn, Den katolske kirke (DKK), utdanner eksorsister med særlig kompetanse i demonologi og djevelutdrivelse[3], er det Jesu forkynnelse og praksis (bibeltroskap) DKK relaterer seg til. For pave Frans er djevelen en person! Hva våre evangelisk-lutherske TF-teologer mener om den saken holder de godt skjult for offentligheten.[4]

Påskebudskapet om at Jesu korsdød og oppstandelse, historisk utlagt, betyr seier over synd, mørke og ondskap gir bare mening for den som «tror på» dette evangelium.[5] Alle vi andre «vantro» er fanget i den onde materien. Vi har ikke sett «Kristuslyset», av den enkle grunn at vi ikke lever i endetiden, og derfor har vi intet behov for Frelse. Med andre ord: Vi er ikke i «åndelig nød».

Folk flest håndterer sine materielle, emosjonelle og eksistensielle behov uten kristendommens «Gud» og Kirkens frelseslære. Jesus fra Nazareth er ikke Veien, Sannheten og Livet.[6] Men vi har visstnok ikke forstått «djupet» i den kristne gudens verden, eller i Kirkens tradisjon, bekjennelse og teologi (nedfelt i ufattelige biblioteker).

Kirkelig, akademisk teologi er så hermetisk lukket at få orker å lese dens skrifter. På samme tid sies det at man skal bli som barn for å komme inn i Guds rike. Dåpsbarnet på den ene siden OG den abstrakte akademiske teologi på den annen side, samtidig? Hvordan henger valg og vilje sammen?

Babels bibelske tårn

På Vårt Lands debattforum, Verdidebatt, er mye rart å lese relatert til virusepidemien. Det er underlig å kalle dette et «debattforum» når det er så mye forkynnelse, prekenlignende tekster og «vitnesbyrd». For avisen Vårt Land, som så gjerne vil være førende, relevant og framsynt i «religionsdebatten», er det saklige og intellektuelle nivået skralt. Det ser ut til at det er lavkirkeligheten som dominerer spaltene. Trolig er de også i flertall blant avisens abonnenter. De har fått fornyet selvtillit. De bryr seg lite om teologiske teorier. De kjenner sin bibel og ramser opp de skriftord og Jesus-ord som folkekirketeologene eller liberalteologene fortier. De nekter å la seg undervise, oppdra eller belære av TF-teologer eller statskirkelige prester og biskoper.

Det blir en «salig røre» når avisen forsøker å balansere mellom hel-ortodoks («klassisk tro») OG halv-ortodoks (progressiv eller ny kristendom) teologi.[7] Nå skal «alle» stemmer få komme til uttrykk i Vårt Lands spalter, også forfulgte eller fordømte «heretikere»/kjettere og religionsavvikere, som muslimer, jøder, anabaptister, mormonere og Brunstad Christian Church/BCC («Smiths venner»). Men den kirkelige undertrykkelse rammet mange, mange flere enn disse.

Resultatet er at den kristne dagsavisen Vårt Land framstår uten profil. Den synes like fanget av den sekulære tidsånd som Folkekirketeologien – og kanskje uten å forstå det selv? Alle oppløsningstendenser hva gjelder nedbygging av århundrers fiendtlige, indrekirkelige fronter er selvsagt et godt tegn for religionsfellesskapets mulige fred og fordragelighet for framtiden.

Men så lenge Bekjennelsen består uendret[8,9] og Kirken driver aktiv misjon i alle verdensdeler er det ingen grunn til å feste lit til «dialogkirker» og «dialogisk teologi». Den ligner mer en (forbigående) moteretning, som så mange andre spekulative, teologiske teoridannelser det siste århundret. Dialog forutsetter et LIKEVERDIG forhold mellom berørte parter. Noe slikt finnes ikke i den kristne bibel (NT), lære eller historiske praksis.

Kilder og referanser:

[1] Ronnie Johanson: Fra kirkens bekjennelsesskrifter
https://religionskritikk.no/nettmagasin/fra-kirkens-bekjennelsesskrifter/

[2] Andreas Edwien: Bør vi fortsatt betrakte Jesus som ufeilbarlig overmenneske?
https://religionskritikk.no/edwien/bor-fortsatt-betrakte-jesus-ufeilbarlig-overmenneske/

[3] Ingar Thon: Eksorsistskolen i Roma
https://forskning.no/religion/eksorsistskolen-i-roma/992304

[4] Otto Odland – Prest vil at kirken skal utdanne eksorsister
https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/q5GXm/prest-vil-at-kirken-skal-utdanne-eksorsister

[5] Andreas Edwien: Dogmet om Jesu oppstandelse – er det holdbart?
https://religionskritikk.no/edwien/dogmet-jesu-oppstandelse-holdbart/

[6] Andreas Edwien: Dogmet om Jesus
https://religionskritikk.no/edwien/dogmet-om-jesus/

[7] Andreas Edwien: Jesus i nye klær. Streiftog i liberal teologi
https://religionskritikk.no/edwien/jesus-i-nye-klaer/

[8] Andreas Edwien: Ti bud om teologi og moral for Den norske Kirke
https://religionskritikk.no/edwien/ti-bud-om-teologi-og-moral-for-den-norske-kirke/

[9] Andreas Edwien: Forslag til demokratisk revisjon av kirkens bekjennelse
https://religionskritikk.no/edwien/forslag-demokratisk-revisjon-kirkens-bekjennelse/