Av Grete Ullestad.
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.

Den kirke-kristne rasisme[1] kan sies å ha både et
fysisk-biologisk og «sjelelig» grunnlag. Segregasjon/apartheid
«på jorden som i himmelen» viser denne dobbelthet. Den katolske
kirkes overgrep mot Canadas urfolk i moderne tid er betegnet som
rasisme og kulturelt folkemord[2]. Kirkens jødehat/antisemittisme
gjennom mer enn 1700 år[3] kvalifiserer til definisjonen av
«rasisme», hvor grupper, folkeslag og raser tillegges iboende,
uforanderlige egenskaper som rangeres i et verdihierarki.
Utallige folkeslag og utpekte grupper er blitt brennemerket av
Kirken. Avsløringene av geistlighetens seksuelle overgrep mot
barn og unge i vår tid, fortrinnsvis gutter, tar ikke slutt. Alt
handler om menneskesynet.

«Den norske kirke har nulltoleranse for diskriminering»,
proklamerer preses Fykse Tveit og kirkerådsdirektør Vad Nilsen (i
Vårt Land 13.10.2021)[4]. Bakgrunnen er dårlig arbeidsmiljø og
store samarbeidsproblemer i DnK (som i så mange kristne
menigheter). Men diskriminering er innbakt i Kirkens bekjennelse
og sakramentlære. Det kristne fellesskapet – De helliges
samfunn/Åndens folk – er ikke mer inkluderende enn i de forgangne
århundrer. Det er ikke «meninger» som skiller «Guds barn» fra
andre barn, «Guds folk» fra andre folk. Hvem som er innenfor og
utenfor avhenger av rådende ideologi, samfunnssyn og «rett
teologi».

I dag er det «mørkemennene» som forstyrrer den nye
likestillingsideologien i «Åpen folkekirke». De som skal UT bærer
mange navn: kristenkonservative, biblisister, fundamentalister
m.m. Men mange vet at motstanden mot kvinnelige prester og
homofili har vært hard og langvarig i den samme kirke for inntil
bare noen årtier siden. Gjennom ca. 500 år med
evangelisk-luthersk statskirke var likestilling når det gjelder
kjønn og legning utenkelig[5].

Ser man hele kirkehistorien under ett har det gått nær 2000 år
før tanken om sosial og juridisk likestilling oppsto i
kirkelærernes hoder. Ingen av de utallige kirkemøter, synoder
eller konsiler gjennom historien interesserte seg for
minoriteters rettigheter før 1960-tallet. Det er litt rart at det
måtte en Andre verdenskrig til for at noen biskoper og teologer
skulle komme til «sans og samling». Men «den kalde krigen» innad
i DnK mellom teologiske fraksjoner har ennå ikke tatt slutt. Et
hus i strid med seg selv kan ikke bli stående.

Diskrimineringens grunnlag: de hellige skrifter

Det ny-testamentlige skriftgrunnlaget for likeverd og
likestilling er meget tynt. Hos Paulus er jøde og greker, mann og
kvinne, slaven og den frie mann bare likestilt «i Kristus Jesus»
(Galaterne 3:28). Den store Paulus hadde ingen sans for
likestilling i denne verden, som heller ikke den senere Kirke[6].
Mannens priviligerte, overordnete status var en selvfølge for
Jesus og Paulus (som for alle senere kirkefedre): «Kristus er
enhver manns hode, og mannen er kvinnens hode, men Gud er Kristi
hode» (første brev til korinterne 11:3).

Med Kristuslyset og Åndens veiledning ble den patriarkalske og
hierarkiske samfunnsorden forsvart og opprettholdt i tusener av
år. Den katolske kirke holder ennå fast på denne «gudgitte»
orden, mens lutherske prester og fakultetsteologer strever med å
innordne likestillingsideologien i det overleverte
skriftgrunnlaget. Det skjer ofte ved subtile, fantasifulle
fortolkninger av særlig «vanskelige bibeltekster». Det er mange
slike tekster som i dag skaper etiske, intellektuelle og
teologiske problemer for kirkelige «eksegeter». I Vårt Lands
daglige andakter og ukentlige prekener ser man tydelig hvordan
vanskelige «Jesus-ord» enten ignoreres totalt eller
bortforklares.

Den historiske Jesus og «historiens Jesus» tåler ikke
sammenstøtet. Hvis Jesus skal bestå som guddommelig autoritet og
etisk ufeilbarlig ideal må hans historiske identitet
forfalskes[7]. Men Jesu mytologiske verdensbilde og historiesyn,
dualismen og eskatologien, er gjennomgående[8]. Nettopp derfor er
han utdatert!

Den teologiske strategi er å henføre alle ubehagelige skriftord
av Jesus til «de andre» jøder i hans samtid. Velkjente
syndebukker er de stadig utskjelte «fariseere og skriftlærde».
Aftenbladets skriftord fra Lukas 16, 19-31 (Søndagstanker, 16.
oktober 2021 ved Odd Kristian Reme) omtolkes til en fariseeisk
myte («en populær forestilling blant fariseerne»), som
ideal-Jesus angivelig skal ha kullkastet og snudd om på. Igjen og
igjen må man bare undres over hvilke vrangforestillinger 5-6 års
akademisk utdanning planter i prestekandidatene.

Uten fiendebilder kan ikke Jesus skinne som Lys i Mørket. Prest
og tidligere Ap-politiker Reme avslutter sin andakt slik: «Det er
mange som sliter med denne skrekkelige myten. Da må evangeliet om
Guds rike forkynnes: Jesus døde og sto opp fra graven for alle –
for fattige først. Og Gud skal bli alt i alle – intet mindre!».

Samsvar mellom lære/teologi og historisk praksis

Ingen symboliseringskunster, kontekstuell teologi eller påståtte
«misforståelser» og «feiltolkninger» kan endre denne
mannsreligionens[8a] faktiske maktutøvelse i det kristne Europas
tradisjon og historie. Det var nøye samsvar mellom skriftgrunnlag
og praksis, lære og handling. Når dagens folkekirke-teologer skal
holde sammen gammelt og nytt, det brede og det smale, oppstår
umulige selvmotsigelser. Gudsbildet, på samme tid autoritært og
«demokratisk», må til sist sprenges i stykker.
Kirke-kristendommen har hatt nytte av Jesu
helvetesforestillinger[9] – doms og straffetruslene – i nær 2000
år! Uten Kirkens Jesus-apoteose og autoritetsdyrkelsen ville ikke
dette vært mulig. Den skrekkelige ansvarsfraskrivelsen må ta
slutt!

Lider Kirken (kollektivt) av hukommelsessvikt? Teologisk
blindhet? Luther-kirken har gått mye lenger enn til å
diskriminere på grunnlag av kjønn og legning. Den samme kirke
straffeforfulgte, forbannet og bannlyste all religiøs opposisjon
– i århundrer[5]! Det er da også teologiske lærespørsmål som har
skapt de største kontroverser og «skisma» i kirkehistorien. Med
Paulus, Augustin og Luther som teologiske autoriteter i
«Folkekirken» smadres alle nye slagord den smykker seg med.

Den augsburgske trosbekjennelse (Confessio Augustana, CA) handler
ikke om kvinnelige prester, homofili eller klimakrise, men om hva
som kvalifiserer til frelse eller straff for det evige liv[10].

Det er urovekkende at Fykse Tveit og Vad Nilsen tier om det
sentrale tankeinnholdet i evangelisk-luthersk lære. Hvorfor
tviholder DnK på denne trosbekjennelsen fra 1500-tallet hvis den
er «utdatert»? Fra hvor kom Luthers djeveltro og helvetestro, om
ikke fra Det nye testamente? Alt man kan si er vel at kirkelige
teologer er drevne strateger, retorikere og mestere i tospråklig
kompetanse.

Troskravet avgjør et menneskes verdi

Hele kirkens historie vitner om utskillelse innenfor en
religiøs-politisk ideologi og et system av klassifisering,
rangordning og verdihierarki. Menneskene er slett ikke like
verken i «Guds» eller Kirkens øyne, med mindre de døpes til den
treenige gud[11] – til «tro og forsakelse».

Hva enn dagens Kirke forkynner om «likeverd» og det «ukrenkelige
menneskeverdet», sier evangelieskriftenes Jesus noe annet. I
klare ord sier Jesus hvem som har – og ikke har – verdi. Det er
trosholdningen til hans person(!) som bestemmer menneskets verdi,
status og skjebne. Dette har vært kirkelig lære i nær 2000 år.
Læren er gyldig i dag, innenfor alle kristne menigheter og
kirkesamfunn. Det er ikke etiske verdier eller ideer som utgjør
kristendommens kjernebudskap, men troskravet: underkastelse og
eksklusivitet. Det finnes ingen etiske eller filosofiske
refleksjoner i Kirkens (ufeilbarlige) bekjennelsesskrifter.

«Den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også jeg kjennes
ved for min Far i himmelen. Men den som fornekter meg for
menneskene, han skal også jeg fornekte for min Far i
himmelen…..Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke
verd. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke
verd. Og den som ikke tar sitt kors opp og følger etter meg, er
meg ikke verd. Den som finner sitt liv, skal miste det. Men den
som mister sitt liv for min skyld, skal finne det!». (Matteus 10,
32-39)

Hvem sitter på domstronen?

I Matteus 19, 28f. gir Jesus sine tolv mannlige disipler løfte om
hver sin domstrone i himmelriket (de skulle dømme Israels 12
stammer). Som apostelen Peters etterfølger kan man regne med at
også Paven (og hans biskoper) vil få en privilegert status i Guds
rike. At han er Mann er selvsagt av vital betydning. At en
pavelig «domstrone» på jorden kvalifiserer til en lignende status
i himmelriket, er nærliggende å anta. Som kjent har pavestolen i
eie nøklene til himmelrikets porter, angivelig overlevert fra
Jesus via Peter til Roms biskop (pave)[12].

Inkvisisjonsdomstolen ble opprettet for å bekjempe kjetteri,
tros- og læreavvik. Inkvisisjonen består i dag under annet navn:
Troskongregasjonen[13]. Vranglærere straffes ikke lenger med
tortur og død, men med «ekskommunikasjon» eller andre former for
utstøting. Det vites ikke hva Martin Luther mente om
Inkvisisjonens redsler, men tortur og dødsstraff ble ikke
avskaffet med Reformasjonen. (I den amerikanske fangeleiren
Guantanamo er det brukt torturmetoder som kjennes fra
Inkvisisjonens tid).

Tros- og religionsavvik skal fortsatt straffes, i følge
evangelisk-luthersk lære (grunnlovsfestet). Den kirkelige
geistlighet snakker nødig om «fortapelsens mulighet» for seg
selv, men bare om «de andre» (oss andre). Det sier seg selv at de
allerede er trygt plassert «innenfor», endog med autorisasjon til
å tale på gudens vegne, som en slags «Guds tolk».

Problemet oppstår når Faderen, Sønnen og Helligånden stadig
skifter mening eller gir motstridende signaler til sine
yppersteprester og skriftlærde på jorden. Den lettvinte, flåsete
omgang med begrep og forestilling hos biskop Herborg Finnset[14]
er skrekkelig.

Dette såkalte oppgjøret stanser knapt halvveis på veien.
Frelsesbegrepet og frelsesgrunnlaget blir ikke klarlagt. Dommen
og Fortapelsen består – med Jesu klare budskap som grunnlag.
Retoriske øvelser og doble budskap fra kirkelig hold er kjent fra
alle helvetesdebatter det siste århundre[15].

Ingen må tro at biskop Finnsets halvhjertede «helvetesoppgjør»
alene representerer kristendommen. I dialogteologiens navn må
selvsagt katolsk og ortodoks lære bringes inn, med tilnærmet
samme skrift- og bekjennelsesgrunnlag. Den norske
evangelisk-lutherske «Folkekirke» utgjør bare en liten, marginal
del av den globale, historiske kristendommen. Helveteslæren
består, både i kirke og i kristendom[16].

Kilder og noter:

[1] Se også Grete Ullestad: Den kristne rasismen
https://religionskritikk.no/nettmagasin/den-kristne-rasismen/

[2] BBC News: Canada ‘cultural genocide’ against First Nation report
https://www.bbc.com/news/world-us-canada-33000961

[3] Kirke-kristendommens brutale historie: En litteraturliste
https://religionskritikk.no/nettmagasin/kirke-kristendommens-brutale-historie/
Se også Andreas Edwien: Debatt: Kristendommens årsak til antisemittisme,
https://religionskritikk.no/edwien/debatt-kristendommens-arsak-til-antisemittisme/

[4] Olav Fykse Tveit & Ingrid Vad Nilsen: Vi arbeider for et likestilt arbeidsmiljø
https://www.vl.no/meninger/verdidebatt/2021/10/13/vi-arbeider-for-et-likestilt-arbeidsmiljo/

[5] Jens-André P. Herbener: Innføring av lutheranismen kulminerte i et kristent diktatur
https://religionskritikk.no/nettmagasin/innforing-av-lutheranismen-kulminerte-i-et-kristent-diktatur/

[6] Andreas Edwien: Bibelens kvinnesyn
https://religionskritikk.no/edwien/bibelens-kvinnesyn/

[7] Andreas Edwien: Bør vi fortsatt betrakte Jesus som ufeilbarlig overmenneske?
https://religionskritikk.no/edwien/bor-fortsatt-betrakte-jesus-ufeilbarlig-overmenneske/

[8] Andreas Edwien: Jesus er død – la ham hvile i fred!
https://religionskritikk.no/nettmagasin/jesus-er-dod-la-ham-hvile-i-fred/

[8a] Grete Ullestad og Thomas Gramstad: De usynlige: Krista, gudefødersken, kirkemødrene, og Gud Moder
https://religionskritikk.no/nettmagasin/de-usynlige-krista-gudefodersken-kirkemodrene-og-gud-moder/

[9] Ronnie Johanson: Jesus – bibelens eneste helvetesprofet
https://religionskritikk.no/nettmagasin/ukens-bibelord-4/

[10] Ronnie Johanson: Fra kirkens bekjennelsesskrifter
https://religionskritikk.no/nettmagasin/fra-kirkens-bekjennelsesskrifter/

[11] Andreas Edwien: Hvor står den protestantiske kirke?
https://religionskritikk.no/nettmagasin/hvor-star-den-protestantiske-kirke/
Se også Grete Ullestad: Svovel, honning og treenighet
https://religionskritikk.no/nettmagasin/svovel-honning-og-treenighet/

[12] https://no.wikipedia.org/wiki/N%C3%B8kkelmakten

[13] https://no.wikipedia.org/wiki/Kongregasjonen_for_trosl%C3%A6ren

[14] Cathrine Northug: Biskop tar et oppgjør med helvetesbegrepet
https://www.vl.no/religion/2021/10/18/biskop-tar-et-oppgjor-helvetesbegrepet/

[15] Andreas Edwien: Skampletten på vår åndskultur. Et oppgjør med helveteslæren
https://religionskritikk.no/edwien/skampletten-pa-var-andskultur-et-oppgjor-med-helveteslaeren/

[16] Ronnie Johanson: Det går nok til helvete
https://religionskritikk.no/nettmagasin/det-gar-nok-til-helvete/