Ved Ronnie Johanson

Pinsens tekst er et beskåret kapittel 24 fra Ronnie Johansons bok

«JESUS – Hva forskningen sier mens Kirken tier». Fotnoter er også utelatt. Konklusjonen er tilføyd i anledning helgens feiring.

Ordforklaringer:
Samaritanerne var jøder som dyrket Jahve i sitt eget tempel på fjellet Gerizim i Samaria, og ikke hadde andre hellige skrifter enn Mosebøkene. I Bibelen regnes de ikke som jøder.
Synoptikerne: De tre første evangeliene (Markus, Matteus og Lukas).

«Gå og gjør alle folkeslag til disipler!»

Matteus 28; 19

Noe sånt kan Jesus aldri ha sagt. Det er i strid med hva han ellers hadde sagt om misjon, og det er i strid med hans hovedbudskap: Verden skulle gå under i løpet av få år. Derfor var det ikke en gang tid til å bringe budskapet om frelse ut til alle byer i Israel. Da han sendte apostlene ut for å forkynne, var det med disse ordene:

Gå ikke til hedningene og ikke til samaritanernes byer, men bare til de fortapte får av Israels folk. (…) Dere skal ikke nå alle Israels byer, før Menneskesønnen kommer.

Matteus 10: 5-6, 23

Menneskesønnen skulle komme på dommedag, og da var det for sent å omvende seg. «Jeg er ikke utsendt til andre enn de bortkomne får i Israels folk» skal han ha sagt ved en annen anledning.

Det eldste evangeliet er det som har fått navnet Markus. Det sluttet opprinnelig med vers 16.8, mens misjonsbefalingen kommer først i vers 16.15. Først i Bibelselskapets nyeste oversettelser opplyses det om dette, i en fotnote. Misjonsbefalingen i den form den vanligvis gjengis, utgjør slutten av Matteusevangeliet:

Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.

Hos Lukas (24;46f) sier han det imidlertid temmelig annerledes:

Slik står det skrevet: Kristus skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem.

Også den tidligste versjon vi har av Markusevangeliet, forutsetter misjon blant hedningene: Dommedag vil komme først «når evangeliet er blitt forkynt for alle nasjoner» Det som står om hedningmisjon i det enkelte evangelium, gir imidlertid bare uttrykk for den teologi som var rådende i evangelistens lokale menighet på det tidspunkt han skrev; minst tretti til sytti år etter at Jesus døde.

Kristenjødene

I mellomtiden hadde følgende skjedd. I de første årene etter korsfestelsen fantes det ingen kristne i vår forstand, ettersom disiplene fortsatt regnet seg som jøder og levde som jøder; de er senere blitt kalt jødekristne. «Kristenjøder» ville vært en bedre betegnelse. De atskilte seg fra andre jøder først og fremst ved at de anså Jesus som Messias, jødenes frigjører som snart ville vende tilbake og fullføre sin gjerning når Gud opprettet sitt rike på jord. Å stifte en ny religion var utenkelig. Det gikk flere tiår før jesustroen i praksis hadde utviklet seg til en egen religion.

Å prøve å omvende andre enn jøder hadde ikke vært aktuelt, ettersom Jesus hadde sagt at han var utsendt bare til jødene, og at disiplene ville ikke engang nå alle landets jøder med hans budskap før verdens undergang, som var nær forestående. Samaritanere og hedninger skulle de ikke preke for, som vi så. Men nå omvendte en del samaritanere seg til den nye retningen innen jødedommen. Fariséeren Saulus omvendte seg også, og mente seg kallet til å forkynne for hedningene under havnet Paulus. Noen misjonsbefaling fra Jesus viser han imidlertid aldri til, for den var ikke formulert ennå.

Vi vet ikke når denne hedningmisjonen startet; han tok neppe opp saken under sitt første møte med lederne i urmenigheten (Jakob og Peter), midt på trettitallet. På slutten av førtitallet dro Paulus på ny til urmenigheten i Jerusalem, i selskap med en omvendt greker ved navn Titus. Denne gang ble han enig med Jakob (Jesu bror), Peter og Johannes om at han skulle ha som oppgave å drive misjon blant hedningene, mens de jødekristne lederne fortsatt skulle preke for de omskårne.

Apostlene ombestemmer seg

De opprinnelige disiplene var troende og praktiserende jøder hele sitt liv, og hadde ikke engang lov å omgås andre enn jøder: «det er forbudt for en jøde å være sammen med eller besøke noen fra et annet folk.» (Apostlenes gjerninger 10; 28.) Men nå hadde apostelen Peter skiftet syn. I en visjon hadde han sett noe som lignet en duk, som dalte ned fra himmelen og spredte seg over hele verden. Den inneholdt alle slags dyr, og Peter hørte en røst som sa: «Stå opp, Peter, slakt og et!» Han svarte at aldri hadde han ett noe urent, men røsten sa at det som Gud har renset, må du ikke kalle urent.

Visjonen fikk Peter til å holde en tale i Caesarea for en flokk hedninger, der han tolket sitt syn dithen at «Gud ikke gjør forskjell på folk, men tar imot enhver som frykter og gjør rett, hva folkeslag han enn tilhører.» Jødene som Peter hadde med seg, begynte nå å tale i tunger, men de ble forferdet da hedningene gjorde det samme. Tungetale var det bare de jødekristne som drev med, etter at disiplene hadde fått ånden over seg i den første pinsen.

Da sa Peter: «Disse har fått Den Hellige Ånd like så vel som vi. Kan noen da nekte dem vannet og hindre at de blir døpt?» Så bød han at de skulle døpes i Jesu Kristi navn.

Apostlenes gjerninger 10; 1-4

Peter dro tilbake til Jerusalem og overbeviste de andre lederne av urmenigheten om at Gud ønsket at også hedninger (ikke-jøder) skulle omvendes:

Da de hørte dette, slo de seg til ro, og de lovpriste Gud og sa: «Så har da Gud også latt hedningene få vende om til livet!»

Apostlenes Gjerninger 11; 1-18

Vi vet selvsagt ikke hvor historisk korrekte detaljene i dette er. Men spørsmålet blir uansett: Er det mulig å tenke seg at Jesu egne apostler opprinnelig var motstandere av å drive misjon blant andre enn jøder, dersom Jesus hadde bedt dem om det? Misjonsbefalingen er et falsum, lagt i Jesu munn for å legitimere en misjonspraksis som ikke stemte med hans lære. Som den jødiske forskeren Geza Vermes sier: «Den eneste mulige logiske konklusjon er at for å legitimere det økende antall ikke-jøder i Kirken, ble fiktive ord lagt til hos synoptikerne, der Jesus selv gir ordre om at evangeliet skal utbres langt utenfor den jødiske verden.»

Konklusjon

Kristne har ingen grunn til å regne pinsen som Kirkens fødselsdag.