Ved Ronnie Johanson

I Ukens bibelord 9 tok vi for oss historien om den kanaaneiske kvinne. Poenget med den er at Jesus nektet å hjelpe henne fordi hun ikke var jøde. Jeg konkluderte med at i dag ville vi ikke ha nølt med å kalle en slik fyr for rasist.

Men hva så med lignelsen om den barmhjertige samaritan? Den brukes ofte som «bevis» for at Jesus var antirasist og ville oppheve etniske skiller. I lignelsen blir jo en mann som er blitt overfalt og etterlatt halvdød, hjulpet av en samaritan:

Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av hele ditt sinn, og din nærmeste[1] som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min nærmeste?» Jesus tok dette opp og sa:

«En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’

Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en nabo for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.» (Lukas 10; 25-37).

Fortellingen må forstås i datidens jødiske kontekst, og da blir betydningen dessverre nokså annerledes enn om man ser den fra et antirasistisk perspektiv – uansett om vi antirasister gjerne skulle ha hatt Jesus med på laget. For hovedpersonen her er ikke kanaaneer, men samaritaner. Og hvem var så de? Befolkningen i landsdelen Samaria som lå mellom Judea og Galilea, var jøder som skilte seg ut ved at de hadde sitt eget tempel og at de bare holdt de fem Mosebøkene som hellige. Det var derfor stort fiendskap mellom dem og rettroende jøder, som ikke regnet samaritanerne som ekte jøder til tross for at de var omskåret, fulgte reglene for sabbaten og andre høytider og spiste koshermat.

Det fortellingen dreier seg om, er tolkning av Moseloven. Som det fremgår av det som fikk Jesus til å fortelle lignelsen, holdt han følgende bud som de viktigste: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt (5.Mosebok 6; 5), samt Du skal ikke ta hevn og ikke bære nag til landsmennene dine, men du skal elske din nabo som deg selv (3. Mosebok 19; 18). Derfor måtte de ha forrang fremfor andre bud.

Hans motstandere var skriftlærde som i generasjoner hadde tolket Moseloven og supplert den med forskrifter, for eksempel om hvordan lovene om renhet skulle forstås. Prestene var underlagt spesielt strenge krav til rituell renhet, og måtte ikke komme i kontakt med andre lik enn sine nærmeste slektningers. Legg merke til at mannen som var slått ned var halvdød; forbipasserende kunne ikke vite om han var død eller levende. Men presten tok ikke sjansen på å sjekke om han levde, for han la størst vekt på å unngå å bli uren. Jesus mente han handlet urett, for det var etter hans mening viktigst å redde liv.

Så kom en levitt forbi, og ville heller ikke hjelpe. Levittene gjorde tempeltjeneste, men var ikke bundet av like strenge krav som prestene. Så i hvert fall burde han ha hjulpet, om ikke presten gjorde det. Men se: Det var vår nabo, samaritaneren, som handlet rett mot sin egen nabo her. Og deres naboer er oss andre jøder!

Hovedpoenget med episoden med den kanaaneiske kvinne er at hun ikke var jøde. Hovedpoenget med fortellingen om den barmhjertige samaritan er at han var jøde. Etter Jesu mening en jøde bedre enn noen: Han dyrker den samme gud som oss, og han handlet rett mot sin nabo[2].

Noter:

1.Mer neste gang om grunntekstens ord πλησίον, som vanligvis gjengis på norsk med «neste». Jeg har her vekselvis brukt «nærmeste» og «nabo». På engelsk gjengis det med «neighbour».

2.Se imidlertid Matteus 10; 5: Gå ikke til hedningene og ikke til samaritanernes byer, men bare til de fortapte får av Israels folk. (…) Dere skal ikke nå alle Israels byer, før Menneskesønnen kommer. Han regner altså ikke samaritanerne som hedninger (ikke-jøder), men det viktigste var for ham tross alt at de tradisjonelle jødene, hans nærmeste, ble frelst. For dommedag var så nær forestående at her måtte man prioritere hvem man skulle advare.