Ukens bibelord 8

Jesus-hva-forskningen-sier-mens-kirken-tier-forside-Ronnie-Johanson
Jesus hva forskningen sier mens kirken tier forfatter Ronnie Johanson

Påskeukens tekst er et sterkt beskåret kapittel fra Ronnie Johansons bok
«JESUS – Hva forskningen sier mens Kirken tier». Det dreier seg om et par hypoteser om hvordan troen på Jesu oppstandelse kan ha oppstått. Fotnoter samt mange andre hypoteser som behandles i boken, er utelatt. Et par forklarende tillegg er satt med kursiv.

Kristne har alltid hevdet at oppstandelsen er en godt dokumentert historisk begivenhet. Ja, så godt dokumentert at den ikke kan betviles. Jesus ble korsfestet fredag, søndag morgen var graven tom, deretter så disiplene ham. Altså var han stått opp fra de døde. Det er så opplagt som at to og to er fire.
Er det det? Dersom en påstand om noe overnaturlig skal tas seriøst, kreves det på alle andre områder at det ikke finnes naturlige forklaringer. Skal religion være unntatt fra et slikt krav?

Da Jesus ble korsfestet, var apostlene ikke til stede. De hadde flyktet og var for frafalne å regne, etter at deres Messias hadde mislykkes så grundig. Messias var den som ifølge jødisk tro skulle gjenopprette storhetstiden. En henrettet Messias var for dem en umulighet. Noe må ha skjedd som bragte dem tilbake til troen. Bibelen hevder at de møtte ham etter korsfestelsen. Kanskje gjorde et par av dem faktisk det. Men i så fall døde han ikke på korset!

En langt eldre forklaring går ut på at troen på oppstandelsen startet som hallusinasjoner; såkalte visjoner. Den første som skal ha sett ham var en psykisk ustabil kvinne: «Etter at Jesus var stått opp igjen, tidlig den første dagen i uken, viste han seg først for Maria Magdalena, som han hadde drevet sju onde ånder ut av» står det i det eldste evangeliet. Hovedtalsmann for denne hypotesen i Norge har vært Andreas Edwien, med boken Dogmet om Jesus fra 1965. Men det finnes også andre mulige forklaringer.

Pilatus blir forbauset

Da jeg for mange år siden leste Markusevangeliet for første gang, ble jeg forbauset over at Jesus døde etter bare seks timer på korset. Vanligvis hang man i minst et par døgn før døden inntrådte, hadde jeg lest (selv om pisking på forhånd var vanlig prosedyre). Men jeg var ikke den første som ble forbauset: Pontius Pilatus undret seg over at han alt skulle være død, står det. Pilatus må ha henrettet mange på denne måten og visste hvor lang tid det pleide å ta. Derfor tilkalte han den romerske offiseren som hadde kommandoen på Golgata, og fikk bekreftet at Jesus var død.
Mannen som hadde brakt Pilatus nyheten var Josef fra Arimatea, som forklarte at han ønsket å gravlegge Jesus. Han la ham i en ubrukt klippegrav og veltet en tung sten foran inngangen. Selvsagt ikke uten hjelp til det hele. Neste dag skal Pilatus ha satt ut vakter ved graven, men da var nok fuglen alt fløyet.
Hvem var denne Josef? Evangeliene gir to viktige opplysninger om ham. For det første at han var en hemmelig disippel av Jesus. Og for det andre at han var «rådsherre». Dette siste betyr at han var medlem av jødenes råd, Sanhedrin. Og ifølge synoptikerne var det rådet som hadde besluttet å arrestere Jesus. Judas kom dem til hjelp ved å tilby å peke ham ut. Hvis dette stemmer, har vi da følgende situasjon: En hemmelig disippel av Jesus kjenner til at han vil bli arrestert, og at en forræder akter å bistå. Er det da mulig å tenke seg annet enn at han går til Jesus og advarer ham?
Kanskje kan dette forklare hvordan Jesus kunne vite på forhånd at han ville bli anholdt, og hvem forræderen var (om vi skal tro evangeliet). Evangelienes tidsskjema er usannsynlig stramt, og forræderiet samt beslutningen om å arrestere ham kan ha funnet sted allerede før påskemåltidet.

Men hvorfor stakk han ikke bare av? Han kan ha søkt martyrdøden, eller han kan ha regnet med å bli løslatt igjen. I så fall kan han for sikkerhets skyld ha ønsket å gardere seg i tilfelle han skulle bli forsøkt henrettet isteden, og lagt en plan sammen med Josef (som imidlertid også kan ha handlet på egen hånd).
Torsdag kveld etter et siste måltid med disiplene begav han seg til en offentlig park, hvor Judas lett kunne peke ham ut uten å fremstå som angiver. Alt neste morgen ble han dømt og korsfestet. Hvilket muligens kan ha vært med i beregningen: Hos Johannes står det at fordi «denne sabbaten var en stor høytidsdag» (påskehøytiden startet samme kveld), måtte de korsfestede slås i hjel og tas ned før sabbaten inntrådte kl. 18. Han kunne i så fall regne med ennå å være i live når klokken nærmet seg 18, og bli tatt ned straks. Død eller levende. Det står jo at de to opprørerne som ble korsfestet samtidig, ble slått ihjel fordi de måtte tas ned.
Klokken var ennå ikke ni da han ble hengt opp. Han ble tilbudt en bedøvende drikk, men avslo. Seks timer senere spilte han kanskje død − eller ble dopet av eddik med droger i:

Ved den niende time ropte Jesus med høy røst (…) Straks løp én frem, tok en svamp og fylte den med eddik, stakk den på et rør og ga ham å drikke. (…) Jesus ropte atter med høy røst, og oppgav ånden. (Matteus 27:47-50.)

Kanskje overspilte han en smule − det er temmelig uvanlig å være sprek nok til å rope høyt umiddelbart før man dør av utmattelse. Så kan han ha blitt tatt ned i live av Josef, som for syns skyld la ham i en tom grav han disponerte i nærheten. Samme natt bragte han Jesus i sikkerhet.

Overlevde han?

Var det i det hele tatt mulig å overleve en korsfestelse? Det kjenner vi faktisk et eksempel på. Den jødiske historikeren Josefus beretter om et slikt tilfelle. Josefus var en general som var blitt tatt til fange under det jødiske opprøret som endte med at Jerusalem ble ødelagt i år 70.

Han klarte å innynde seg hos den romerske hærledelsen, og ble akseptert som overløper. Han så mange korsfestede opprørere, og en gang gjenkjente han tre av dem. Josefus ba om at de måtte tas ned, og en av dem overlevde.
Det er blitt argumentert med at romerne var flinke til å korsfeste, de hadde lang trening og ville ikke ha latt seg lure. Nei, men kanskje bestikke. Josef må ha vært velstående (han var høyt på strå, og disponerte et gravkammer). Nikodemus kan også ha vært involvert.
Et annet motargument er at korsfestelse diskvalifiserte Jesus som den ventede Messias. Hadde han overlevd romernes forsøk på å henrette ham, ville dette ha blitt det sentrale element i de første kristnes forkynnelse, hevdes det. Kanskje det, men bare hvis apostlene hadde trodd at han overlevde. De trodde tvert imot at han døde og så sto opp fra de døde, og han lot dem kanskje bli i den troen. Josef fra Arimatea kjente de ikke, og hvis det var slik at han reddet Jesus, fikk de aldri vite det.

Selv om Jesus skulle ha overlevd korsfestelsen, forsvant han for godt en stund senere. Muligens døde han av skadene fra pisking og korsfestelse etter å ha vært en tid i pleiehos Josef. Eller han kan ha gått i landflyktighet – han var jo fortsatt dødsdømt. Det er blitt hevdet at han flyktet til Kashmir, men dette er ytterst dårlig underbygd. Faber-Kaisers bok Jesus døde i Kashmir er et makkverk.

Syner?

Allerede i det 2. århundre forklarte Celsus det hele med syner. Blant de sterkest profilerte tilhengere av hallusinasjonshypotesen i vår tid er den tyske teologiprofessor Gerd Lüdemann. Beretningene om den tomme grav er uhistoriske, mener han og mange andre. I en bok fra 1994 hevder Lüdemann at det hele startet med at Peter fikk en subjektiv visjon på grunn av sitt skyldkompleks etter å ha fornektet sin Mester. Hallusinasjoner er velkjent fra sorgarbeid som forvanskes av rask død, skyldfølelse og avhengighet av avdøde. Videre mener Lüdemann at beretningen om de 500 disiplene som skulle ha «sett» den oppstandne Jesus, kan ha oppstått etter et tilfelle av masseekstase i pinsen, der urmenigheten i «religiøs rus og begeistring» følte sin leders nærvær.
Følgende formulering på omslaget av Lüdemanns bok vakte en viss forskrekkelse: «Oppstandelsestroen har intet å gjøre med en gjenoppliving av Jesu legeme, for det råtnet i graven». Han kalte seg ikke lenger kristen, og en ny bok fra 1998 endte han med disse ordene: «… overlat himmelen til dem som lengter etter den: Englene, spurvene og de kristne!» De evangeliske kirker forlangte ham umiddelbart sparket fra universitetet i Göttingen, men lyktes bare i å frata ham forskningsmidler.

Michael Goulder heter en annen teologiprofessor som har forlatt kristendommen og går inn for visjonshypotesen, men i en noe annen versjon. Hans forklaring er ikke hallusinasjoner, men et beslektet fenomen som psykologene kaller illusjoner. Disse har sin rot i reelle fenomener, som blir mistolket av hjernen vår. Også Goulder mener at Peters visjon var den utløsende faktor, og at de fem hundres opplevelse var hva sosiologen Neil Smelser har kalt et kollektivt sansebedrag. Han sammenligner med nyere fenomener som f.eks. en mengde rapporter om folk som skulle ha sett et monster kalt «Bigfoot» i South Dakota i 1977. En enda mer nærliggende parallell: Elvis Presley er blitt sett av mange av sine fans etter sin død.

For øvrig kan vi ikke betrakte de «fem hundre» som 500 vitner, for vi har bare én kilde: Paulus. Som ikke selv var blant de 500, og ikke forteller om han har snakket med noen av dem. «Hearsay evidence» kalles denslags i amerikanske rettssaler, hvor en slik påstand («jeg har hørt at hundrevis skal ha sett ham») ville blitt avvist. Det hevdes av og til at beretningen er troverdig fordi de fleste av de 500 var i live da Paulus skrev Korinterbrevene, og kunne kontaktes. Hvor enkelt tror man egentlig det var for et skeptisk medlem av menigheten i Korint i Hellas å kontakte ikke navngitte personer i Judea?
Det er derfor ingen grunn til å trekke inn noe så eksotisk som massesuggesjon for å forklare beretningen om de 500. Det kan ha vært fjæren som ble til 500 høns. Filosofen Michael Martin skriver:

«Hvis dette virkelig hadde skjedd, ville det ha vært det sterkeste bevis de kristne hadde for oppstandelsen. De ville utvilsomt ha brukt det flittig. Videre ville det at fem hundre mennesker kunne fortelle å ha sett en oppstanden mann, utvilsomt ha vakt vid oppmerksomhet i området, og ville ha kommet myndigheter og samtidige historikere for øret. Allikevel er ikke dette høyst bemerkelsesverdige fenomen nevnt noe annet sted i nyestamentet, og er heller ikke bekreftet hverken av jødiske eller hedenske kilder. Konklusjonen må bli at det er ytterst usannsynlig at denne begivenheten virkelig har funnet sted.»

Enda en religionsforsker som har forlatt troen, er professor Bart Ehrman. I boken How Jesus became God (2014) har han en grundig gjennomgang av visjonshypotesen. Han begynner med å påpeke at det var ikke beretningen om at graven var tom, som fikk disiplene tilbake til troen på sin Messias. «De mente det hele var løst snakk» skriver Lukas. Men ikke engang når Jesus viser seg for dem, er det alle som vil tro at det er ham. Matteus forteller at «da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte.» Hos Lukas (24; 40) viser han dem hendene og føttene sine, og deretter spiser han stekt fisk for at de skal skjønne at han ikke er et spøkelse. Men dette var visst heller ikke nok, for i Apostlenes Gjerninger (1; 3) forteller Lukas at «Etter å ha lidd døden, sto han levende fram for dem med mange klare bevis på at han levde: I førti dager viste han seg for dem…» Hvor mange bevis trengte de egentlig? Her er det mye som ikke er autentisk. Men at det var tvil, har vi ingen grunn til å tvile på. En slik tradisjon ville ikke ha oppstått av seg selv, ifølge forlegenhetskriteriet. (Kriteriet sier at evangelistene eller deres kilder ville neppe ha funnet på noe som stilte dem i forlegenhet. Det utdypes annetsteds i boken.)
Ehrman mener det er korrekt at mange tvilte, men at dette skyldtes at det i realiteten var bare et par disipler som hadde hatt syner av ham; sannsynligvis Maria Magdalena og Peter. Men etter hvert som disse sensasjonelle historiene ble fortalt om og om igjen, utviklet de seg. Slik øyenvitneskildringer alltid gjør, særlig når øyenvitnene er vekk. Tvilerne kom raskt til tro, og det ble fortalt at det var fordi de også hadde sett ham. Tvileren Tomas hadde til og med fått lov å ta på ham, ifølge Johannes (20; 27).
La meg tilføye at det kan godt være at flere av disiplene etter hvert påsto at de hadde selv sett ham. Det vi vet, er at få år senere sto en ny mann frem og hevdet at han var for apostel å regne, for nå hadde Jesus vist seg for ham også. Jeg sikter selvsagt til Paulus.

Historien skrives av seierherrene

Som vi så, er det ikke uvanlig at folk har subjektive opplevelser av å møte avdøde som de hadde kjær. Men de forteller stort sett om korte møter, hvor de ikke får vite stort annet enn den døde har det godt i det neste liv.
Dersom disiplene hadde visjoner av den oppstandne, er det ingen grunn til å tro at de var av en annen og mer omfattende karakter. Men da disse historiene mange år senere havnet i nytestamentet, var de tilpasset urkirkens behov for å legitimere sin praksis. Den hadde begynt å døpe de omvendte, til tross for at Jesus ikke hadde døpt noen og ikke hadde bedt disiplene gjøre det. Og de jødekristne hadde begynt å misjonere blant ikke-jøder (såkalte «goyim» eller hedninger). Derfor ble den oppstandne frelser tillagt en misjonsbefaling: «Gå og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn…»

Min hypotese

Jeg mener (uten å påstå at det var slik det var) at et ikke helt usannsynlig forløp kan ha vært som følger:

Josef av Arimatea og hans krets visste at Jesus ikke døde på korset, og så ingen grunn til å berette om hans liv og enda mindre om hans død da de (eller andre) sammenfattet hans lære i Q-evangeliet. (Et hypotetisk evangelium som antas å ligge til grunn for det stoffet Lukas og Matteus har felles, i tillegg til det de har tatt fra Markus.) Å berette om sammenhengen ville fått Josef arrestert, så det har de i så fall holdt hemmelig. At Jesus var korsfestet, var alment kjent og trengte ikke nevnes i deres evangelium, som dessuten bare var en samling av Jesu ord.
De øvrige disiplene trodde på sin side at han var død på korset, men oppdaget så at graven var tom. Dette alene kan ha vært årsaken til at det oppsto rykter om at han var blitt sett. Eller et par av dem kan kanskje ha fått et par glimt av ham under rekonvalesenstiden, uten å få vite hvordan det kunne ha seg at han var i live. De øvrige tvilte, som skrevet står.
Etter dette måtte Jesus holde seg skjult for ikke å bli fakket igjen. Som nevnt døde han kanskje kort etter, kanskje dro han i landflyktighet. Dette vet vi intet om. Det vi vet, er at fortellingene om at han skulle være oppstanden fikk utvikle seg i flere tiår, inntil de ble skrevet ned og havnet i nytestamentet.

  • Kategori: Ukens Bibelord

  • Kommentarfelt

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    eleven + seven =