Forlagets omtale:
KRLE kan ikke leve lenge. Det er presset fram av Kristelig Folkeparti. KRLE er møtt med massiv motstand blant forskere og pedagoger, også fra kristne! Hvor lenge skal et parti med 5 % oppslutning få lov å diktere politikere på høyresiden til å tro at misjonsbefalingen kan veie tyngre enn menneskerettighetene? Sekulære har tatt belastningen med å kjempe for menneske.rettighetene. Nå må politikerne ta ansvar. Denne boken handler ikke om innvandring, men hvordan vi best kan integrere elever fra andre kulturer og de som nylig har fått oppholdstillatelse.
Historisk Kristen makt i skolen.
Rundt 1000-tallet ankom importproduktet kristendommen Norge. Kongene hentet inn spesialister i å kristne folk. Det var prester fra Tyskland og England. Grimkjell, biskop og rådgiver som erklærte Olav den hellige som hellig, var brite.
(Kilde: Knut Kjeldstadli. www.forskning.no)
KIRKEN HADDE KONTROLLEN
Fra 1739 hadde kirken kontroll med hele skolen. Det å gi undervisning i religion ble en av hovedoppgavene. Læreren ble betraktet som prestens medhjelper. Presten ”underviste” ham og førte tilsyn med ham. Ved ansettelse ble det tatt mer teologiske enn pedagogiske hensyn.
Kirkens makt var stor også over foreldrene, ikke minst gjaldt dette bøndene. De var ikke uten videre tjent med at en så viktig arbeidskraft som barna måtte bruke så mye tid på å skolere seg i kristendom.
De pietistiske prestene protesterte sterkt mot innføringen av P. A. Jensens lesebok i 1863.
Med folkeskolelovene i 1889 kom likevel norsk, historie, kroppsøvelser og tegning med på fagplanene. Kristendomsfaget måtte finne seg i å bli redusert til 25 % av undervisningen, men faget måtte samsvare med kirkens lære og undervises ”etter den evangelisk-lutherske bekjendelse”.
Dette ble begrunnet med oppfølging av dåpsløftet. Når foreldrene valgte å døpe barna hadde de gått med på dette.
Presten påvirket bokvalg og læreplaner fram til skoleloven av 1959, men kravet om at læreren måtte tilhøre statskirken ble begrenset til lærere som skulle undervise i kristendom.
I 1948 fikk skolen en kristen formålsparagraf. Men skulle bl.a. hjelpe hjemmet med å gi elevene en kristen og moralsk oppdragelse. I 1969 kom et tillegg om at skolen skulle skape et godt samarbeid mellom lærere, elever, skole og hjem.
Skulle kristen tro prege hele skolen eller bare kristendomsfaget?
KrF, og andre representanter for misjonstanken, som Institutt for kristen oppseding (IKO), ville at den kristne oppdragelsen skulle gjennomsyre hele skolen.
Motsatt var det innen arbeiderbevegelsen. Helt siden 1880, kom de med forslag om å avskaffe en misjonerende kristendomsundervisning. Men man var redd for å tape kristne velgere.
I 1974 ble det slått fast av Stortinget at det var de etiske og moralske verdiene som skulle gjelde for skolen som helhet. De skulle bare være forankret i kristendommen og i faget. Barna skulle ikke oppdras til å bli kristne.
Faget har på 2000-tallet fått et lite tillegg. Oppdragelsen skal være forankret i kristne …og humanistiske verdier.
Det har tatt lang tid for Norge å ta et fullstendig oppgjør med kirkens innflytelse slik man har gjort i de andre nordiske land. Verken Finland, Danmark eller Sverige har hatt en kristen formålsparagraf.
Er kirken nå helt skilt fra staten?
1. Grunnloven: Den norske kirke er evangelisk-luthersk og forblir fremdeles Norges folkekirke og understøttes av staten. (Grunnlovens § 16, endret i 2012).
2. Statstøttet: Den norske kirke mottar ca 85 % av inntektene som direkte bevilgninger fra stat og kommune. De øker hvert år, selv om medlemstallet har falt 200000 på ti år.
3. Kommunestøttet: Kommunene har en lovbestemt plikt til å finansiere virksomheter i den lokale kirke. Blant annet oppføring av nye kirker og lønn til andre stillinger enn til presten. Kommunestyrene har representanter i de kirkelige fellesrådene.
4. Kongen: Han må ”alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske folkekirke i Norge” ifølge Grunnlovens § 4.
5. Nyfødte: Kirkeloven sier at nyfødte barn automatisk tilhører Den norske kirke hvis minst en av foreldrene er registrert i kirkens medlemsregister. Selv om barnet ikke er døpt, gjelder dette. Og foreldrene får ikke beskjed om registreringen. Barnet strykes ikke før det fyller 18 år.
6. Skolen: Kristendommen gis spesielt stor plass i fellesskolen gjennom blant annet KRLE-faget, og forkynnelsen blir understreket hvis det skjer gudstjenester i skoletiden.
7. Utmelding: Selv om du melder deg og/eller barna dine ut av kirken tilfaller den økonomiske støtten fremdeles kirken hvis du ikke melder deg og/eller barna dine inn i et annet livssynssamfunn. For eksempel Human-Etisk Forbund (HEF). Da er det de som får støtten og ikke kirken.
8. Regjeringens erklæring: Den har uttrykt et mål om at både samfunnet, kirken og staten er best tjent med et tydelig skille mellom kirke og stat. Men det gjenstår en del som må/kan gjøres noe med.
* Kilder er bl.a. Lars-Petter helgestad/Even Gran i ”Fri Tanke nr 1 i 2017.
Danmark:
I dansk folkeskolelov fra 2006 står det ”Folkeskolen skal i samarbejde med forældrene give eleverne kundskaber og færdigheder, der – gør dem fortrolige med dansk kultur og historie, giver dem forståelse for andre lande og kulturer, bidrager til deres forståelse for menneskets samspil med naturen og fremmer den enkelte elevs alsidige utvikling.”
Videre at…skolens undervisning og dagligliv må ”bygge på åndsfrihed, likeværd og demokrati”. Ingen referanse til ”kristne” verdier.
Finland
Finlands grunnskolelov fra 1983 slår fast at: ”Grundskolan bör fostra sina elever till dygd och goda samt meddela dem sådana kunskaper och färdigheter som de behøver i livet.”
Den har ingen referanser til spesifikke kristne verdier.
Skolens verdier formuleres som ”fellesmenneskelige verdier” på tvers av ulikheter i tro og livssyn. Ingen religion er dominerende når det gjelder de verdier som barnehage og skole i det 21. århundre skal bygge på.
Sverige
Allerede i 1919 ble det bestemt at det i skolens livssynsundervisningen ikke skulle innebære noe monopol for en bestemt religiøs tro.
I 1962 slo skoleloven fast at undervisningen skal være objektiv og gi saklige kunnskaper. Uten å påvirke elevene autoritært til et bestemt livssyn.
Faget heter religionskunnskap og utgjør ca 6 % av det totale timetallet. Det er gjort til et orienteringsfag på linje med andre fag som historie, samfunnskunnskap, fysikk og kjemi.
Selv med en så nøytral undervisning har Sverige likevel beholdt fritaksretten.
Da Gudmund Hernes skrudde klokken 150 år tilbake.
Statsråd Gudmund Hernes, Ap, hadde et ønske om at skolen ikke burde dele elevene inn i to fag. Han mente at man måtte sikre den kristne tro, og opprettet et nytt utvalg. Som leder for utvalget utpekte han en tidligere misjonær, Erling Pettersen.
Verken Human-Etisk Forbund (HEF) eller andre organisasjoner for livssynsminoriteter var invitert til å være med i utvalget.
Norsk Lærerlag ble for første gang utelukket fra utvalget.
I 1997 ble faget Kristendom, religion- og livssynskunnskap (KRL) gjort obligatorisk
for alle elever uansett hvilket livssyn hjemmet hadde.
Selv om faget ble praktisert noe forskjellig, skulle barna få en kristen og moralsk oppseding etter evangelisk luthersk lære. De skulle få grundig kjennskap til Bibelen, ulike kristne samfunn og luthersk kristendomsforståelse.
Det var det ikke uvanlig at barn allerede i 1. Klasse lærte om den bibelske skapelsesberetning. Mens den vitenskapsbaserte beretningen om jordas tilblivelse ble introdusert først i 8. klasse.
16 år etter at FN’s krav om religionsfrihet var stadfestet i menneskerettighetene slo Stortinget fast at faget skulle ha en trosdimensjon. All verdiformidling skulle skje i lys av den kristne formålsparagrafen som var vedtatt i 1969.
Et utvalg i Oslo Ap, og Lærerforbundet i Oslo foreslo at tiden var inne til å fjerne den kristne formålsparagrafen i skolen som ble vedtatt i 1969: – Håpløst å gi barn av human-etikere, jøder, katolikker og muslimer en tvungen luthersk oppdragelse.
Fritaksretten fra 1845 ble opphevet
Den ble fjernet med et pennestrøk, samtidig foreldrenes 150 år gamle rett til fritak fra faget Kristendomskunnskap.
Senterpartiet ville ha fullt fritak fordi delvis fritak var nesten umulig å praktisere. Det krevdes skriftlig søknad og utfylling av skjema.
Men KrF sa at de ikke ville godta fullt fritak. De ønsket at KRL-faget måtte ha en klar kristen profil, og i tillegg (NB) en styrking av kristendomsfaget i lærerutdanningen.
KRL strid med trosfriheten
Å fjerne fritaksretten var i strid med trosfriheten og med FNs menneskerettighetserklæring § 18, punkt 4 som Norge hadde underskrevet: ”Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres, og i tilfelle vergers, frihet til å sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning.”
Det var også i strid med $ 9 i menneskerettighetskonvensjonen som Norge hadde ratifisert i 1976.
Demokratiet og vår grunnlovs § 110 sikrer også at man må respektere og sikre foreldre disse menneskerettighetene.
Det alternative faget Livssynskunnskap ble fjernet
Med enda et pennestrøk fratok Hernes samtidig foreldrene muligheten til å velge Livssynskunnskap, en rett foreldrene hadde hatt i nesten 30 år. Og det uten å gi dem noen likeverdige tilbud eller utarbeide planer for de elever som var fritatt fra Kristendom.
Det var Human-Etisk Forbund (HEF) som allerede i 1956 startet arbeidet for å gi barna et alternativt livssynsfag. De syntes at i et demokrati var det viktig å gi foreldre som valgte fritak, et annet tilbud om livssynsundervisning.
Etter mange år ble faget: Livssynskunnskap godkjent. Det ble populært kalt Livssyn.
Det var et ikke-misjonerende fag hvor barna fikk grundig orientering i ulike religioner og livssyn, også kristendom, viktige felles verdier og etikk.
Dette virket toleranseskapende og gjorde at barna fikk større forståelse for hverandres livssyn.
Men for å få faget måtte en av foreldrene være utmeldt av statskirken!
Likevel vokste dette faget fort. Det ble populært blant norske barn fra hjem med ulike tro- og livssynsoppfatninger.
Svært mange muslimske foreldre valgte også dette faget.
Noen påstår at faget ble for populært.. Det truet kristendomsfaget at stadig flere valgte Livssyn istedenfor Kristendom.
Da Livssynskunnskap ble fjernet, valgte en god del muslimske foreldre å ta barna ut av norsk skole og isteden sende sine barn til koranskoler. Noe som ikke fremmer norsk integrering. Grunn: De kjente seg ydmyket av å få sine barn oppdratt til å bli kristne.
Demonstrasjoner fra 45 skoler, fulgt av rettsak
Mange tusen foreldre og barna sto nå overfor valget: Ingen undervisning i livssyn og etikk eller bøye seg for departementet og delta i KRL.
I regi av Foreldreaksjonen for religionsfrihet demonstrerte foreldre fra 45 Oslo-skoler mot KRL-faget. De leverte 2127 søknader om fullt fritak fra KRL. Forgjeves.
Noen hundre foreldre protesterte ved å holde barna hjemme. Andre gikk mye lenger og krevde sin demokratiske rett til trosfrihet i rettssalen.
8 foreldre saksøker Norge
De åtte mot staten
Etter råd fra Den Internasjonale humanistorganisasjonen IHEU, vedtok landsmøtet i Human-Etisk Forbund (HEF) å gi økonomisk støtte og praktisk hjelp til åtte foreldrepar, fra hele landet, som på vegne av tusenvis av foreldre, ønsket å saksøke staten.
De åtte gikk til sak i 1998 fordi barna deres mistet Livssynskunnskap og fordi de ikke lenger fikk fritak fra et forkynnende, obligatorisk fag, KRL.
Dommen i Oslo tingrett, 1999
I dommen gikk man ut fra at lærerne ”ikke forsøker å få elevene til å komme til en bestemt tro”.
Dommeren: …”under enhver omstendighet skal norske lover ikke settes til side selv om de måtte stride mot internasjonale menneskerettighetskonvensjoner”.
Foreldrene tapte, men anket dommen. De hadde ikke en gang fått rett til fullt fritak. Selv om:
• KRL-faget stred mot menneskerettighetene
• Det ble formidlet kristne trosforestillinger og dogmer på en positiv og engasjert måte.
• Barna skulle få en ”kristen og moralsk oppseding etter den evangeliske/lutherske lære”.
• Det i innstilling fra Stortinget nr 103 fra 1995/96 sto klart at …all opplæring og oppdragelse i vår grunnskole skal ha utgangspunkt i skolens formålsparagraf.
• Erling Pettersen klart hadde uttalt at det er en ”misforståelse å tro at det nye faget ikke har en forkynnelsesdimensjon” (Morgenbladet 19.1.1996)
Dom i lagmannsretten, 2000
I dommen ble det slått fast enstemmig, at det ikke var mulighet til å søke fullt fritak. Og at bevisførselen ikke hadde avdekket overgrep i forhold til konvensjonene.
Til tross for at foreldrenes og HEF’s advokat Lorentz Stavrum påpekte at:
• Dagens etiske problemstillinger ble koblet til de religiøse tekstene.
• Kristendommen skulle være en ”levende kilde for tro”.
• Elevene føres på ”innsiden av kristendommen og påvirkes i retning av tro.
• Stortinget hadde fastslått at faget skulle ha en trosdimensjon. Og at all verdiformidling skulle skje i lys av formålsparagrafen.
Dom i Høyesterett, 2001
Dommen ble opprettholdt selv om det i retten ble framholdt at:
• KRL-faget ikke tilfredsstilte internasjonale rettigheter til religionsfrihet.
• Formålsparagrafen med kristen og moralsk oppseding, uten fritak for foreldre med andre religioner og livssyn, var støtende.
Foreldrene anket dommen. Noen gikk til FN og noen til Strasbourg.
DERFOR SAKSØKTE VI. Foreldre avslører forkynnelse i KRL-faget
Jeg intervjuet, underveis i den norske rettsprosessen, noen av foreldrene for å høre hvorfor de gikk så langt som til å saksøke. Jeg fikk et lite innblikk i hva KRL-faget kunne føre til for barn og foreldre. Hvilken høy pris de åtte betalte for å forsvare sin egen og alle foreldres demokratiske rett.
Hundrevis av timer brukt på rettssakene, fritakssøknader og lesing av internasjonale konvensjoner, læreplaner, veiledninger og lærebøker. Noen fikk innvilget ”delvis fritak” fra de mest forkynnende delene av KRL. For enkelte førte dette til at barna ble stigmatisert og stemplet, bl.a. som hedninger. Andre ble forsøkt omvendt til kristen tro.
”PIA SKAL DØ- PIA VIL TIL GUD”
Jens Orning bodde på Askøy med kone og barn. 5-6 timer hver uke og mange helger gikk med til å sette seg inn i lover, rettigheter og undervisning.
Pia og en to år eldre bror fikk problemer med KRL-faget.
Syv år gammel hadde Pia begynt rett i 2. klasse og ble raskt yndlingseleven til KRL-læreren, som var personlig kristen. Det virket som om læreren hadde problemer med å skille mellom læring og forkynnelse, særlig når det kom til misjonering.
Læreren ga meg beskjed om at både misjonsbefalingen og det kristne formålet var sentralt i hennes arbeid.
Vi fikk nei på ønsket om fritak fra KRL. Pia fikk bare delvis fritak fra den forkynnende delen av undervisningen, men måtte likevel sitte i klasserommet og høre på. Hun var veldig mottakelig, lett å påvirke, observant og reagerte sterkt på urettferdighet. Hun spurte veldig mye.
Eter en stund merket vi at hun var begynt å be. Læreren hadde fortalt at man kan snakke med Gud gjennom bønn, og få hjelp hvis man har det vanskelig.
Jens reagerte da han fant en lapp i Pias sekk med tegning av en engel. Der sto det: Pia skal dø, Pia vil til Gud.
Vi viste ikke lappen til læreren, men vi begynte å snakke mer med Pia om dette.
Hun hadde lært om syndfloden, men hadde hørt at dette ikke ville hende igjen, for nå var folk blitt kristne. Hun sa at regnbuen var Guds bevis på avtalene med menneskene om at det ikke skulle bli flere oversvømmelser.
Senere på året så Pia en flomkatastrofe på tv, med mange døde mennesker og dyr. Hun sa at disse menneskene nok ikke trodde på Gud, siden han laget flommen.
Hennes lærer hadde fortalte foreldrene at hun hentet stoff også utenom lærerplanen, men foreldrene fikk ikke lov å se materialet hun brukte. *
Pia var redd for å komme til helvete, for, som hun sa: – Det er bare de som tror på Gud som kommer til himmelen når de dør. Der er det fint, og dit vil jeg også.
I læreboken ”Broen 2” sto det at Gud ville tilgi alle som søker ham og gi dem en ny start. Hun sa til faren:
Læreren min er kristen, så hun vet dette. Du er ikke kristen, så du vet jo ikke dette her.
Foreldrene tok henne ut av KRL-undervisningen høsten 1998. Da gikk læreren hennes i forbønn for henne.
Hjelper bønn mot mobbing?
Miljøet på skolen påvirket også storebror sterkt. Han ble mobbet fordi han var liten av vekst, snakket østlandsk og stammet. Det vondeste var de andre elevenes utestengning og baksnakking.
Da han mistet faget Livssyn, og KRL ble innført, toppet alt seg. Han ble enda mer sosialt utestengt, fikk slengt etter seg at han ikke trodde på Gud og ble kalt hedning. En gang glemte han en bok i kristendomstimen og fikk beskjed av to medelever: – Pell deg ut, du har ikke noe her å gjøre.
En dag fortalte han oss at han hadde begynt å be. Han ville prøve om det hjalp mot mobbingen. Men det hjalp ingenting, sa han.
Stammingen hans ble verre, og han fikk aggresjonsproblemer. Løsningen ble å flytte til mormoren på Østlandet og gå på en Steinerskole. Han ble hjulpet av en psykolog, og fikk det bedre med seg selv, men savnet familien.
Pia reiste til Østlandet et halvt år etter broren. Faren måtte pendle fra jobben i Bergen før hele familien flyttet til Østlandet. I 2004 ble foreldrene skilt. Orning tror mye skyldtes rettssaken og KRL-problemene. Påkjenningene tærte på samlivet. Han synes at man i et demokrati bør slippe å kjempe så hardt for åpenbare menneskerettigheter.
• Trusler om syndflod, flom og stoff om regnbuen fantes i Bibel for barn, Aktivitetsbibelen og Bibelen som tegneserie (Alle fra det som den gang het Institutt for kristen oppseding, IKO)
• Arild Edvardsen (Pinsebevegelsen) og frikirkepastor Flåten (Levende Ord) hevdet at flomkatastrofen i Asia var et varsel fra Gud. Levende Ord drev tre skoler med statsstøtte og egen lærerskole.
KLASSENS LILLE HEDNING
Ingebjørg Folgerø, Stavanger. (intervjuet to ganger, mens saken var i det norske rettssystemet)
Hun hadde søkt om fullt fritak fra KRL, men fikk avslag, og sønnen måtte ha med seg skriftlig melding hver gang han skulle ha delvis fritak.
Gaute var født i Dubai, og gått på skole der. Senere gikk han på en amerikansk skole i Skottland. De hadde ikke tidligere hatt problemer med religionsfaget, for det var aldri noen opplæring i religion noen av stedene.
I norsk skole hadde Gaute Livssyn fram til 5. Klasse. Da han plutselig måtte ha KRL ble det et sjokk for ham.
Vi søkte om fritak, og i begynnelsen fikk han fritak i 12 av 17 uker. Senere nektet skolen ham fritak helt og holdent, unntatt fra gudstjeneste.
De dagene han fikk fritak fra KRL merket vi at han var urolig om morgenen og grudde seg. Da måtte han sitte for seg selv, mens klassen hadde KRL. Opptil to timer i et tomt klasserom, føles som en straff for en tiåring. Det er ensomt, stigmatiserende og han går glipp av mye kunnskap.
De gangene han må sitte i klasserommet og ha Kristendom, som for eksempel kan være bibelstoff fra Det Nye Testamentet, blir han bedt om å ”ikke høre etter”.
Han kan han stå der, med fritaksmeldingen i lommen, men rektor sier han skal delta. Han må gjøre dette mot vår vilje, og han vet det. Han kommer opp i en fryktelig lojalitetskonflikt.
Vi føler en veldig hjelpeløshet. Vi får ikke en gang vite når han får fritak og når han ikke får det. Det er som å sloss mot stormkast. Vi sender skriftlig melding om delvis fritak, men får ingen svar tilbake.
Føler oss små mot en overmakt, satt i system.
Han må jo miste respekt, enten for skolen eller oss, eller kanskje begge. Derfor har han en stor forhåpning til rettssaken. Til at noen høyere oppe i systemet vil overprøve skolen, på samme måte som skolen overprøver oss.
I timene som handlet om ‘andre livssyn’ ble han en gang, som elleve-åring, bedt av læreren om å stå foran klassen og presentere hva hedningene trodde på, noe han verken kunne eller ville. Det sved å være «klassens lille hedning».
Da skolen dro på julegudstjeneste, ble han og en muslimsk elev satt til å plukke søppel i skolegården.
”DU MÅ SKRIVE TIL STORTINGET, MAMMA!!”
Carolyn Midsem, jurist, Oslo:
Sønnen Eivind gikk i 5. klasse og hadde Livssyn.
Han ble så fortvilet da han mistet det, at han ville diktere moren et protestbrev til Stortinget. Han følte at han ble presset til å tro på noe som han var overbevist om ikke var sant. Også andre klassekamerater hadde det på samme måte, og det førte til konflikter i timene.
Det gikk bedre etter hvert, noe som skyldtes en fornuftig lærer, ikke KRL-faget, presiserer hun og forteller at hun satte seg grundig inn i faget og leste alle lærebøker og læreplaner.
Indoktrineringen kom tydelig fram i KRL-faget. Kristendommen blir formidlet gjennom ”levende fortellinger”. Andakter var bygget opp på samme måte: Jesus kunne gi svar på alle problemer og spørsmål.
50% av faget presenterer kristendommen som ”levende”, med svar på våre etiske problemer i hverdagslivet. Det er umulig å praktisere delvis fritak fordi vi får ikke vite hva som skjer og sies i klasserommet.
Læreboken Broene 5 opplevde hun som forkynnende og sier:Det er et tankekors at for å oppnå sentrale menneskerettigheter som religionsfrihet og foreldrerett i Norge er du avhengig av å ha millioner og oseaner av tid. Uten Human-Etisk Forbund (HEF) hadde vi ikke hatt en sjanse.
Etter 10 års kamp vant hun og to andre foreldre i Strasbourg.
I dag legger hun til:
Den fellende dommen var en klar vekker. Den ga Norge en plass i skammekroken, og vårt demokrati ble latterliggjort.
Utvalget som bestemte innholdet i KRL-faget hadde en sammensetning som var et diktatur verdig. Faget klarte ikke å skille godt nok mellom formidling av tro og undervisning i fakta. Myndighetene hadde rett og slett vært ”blinde” for hva våre folkerettslige forpliktelser medfører. Det var uakseptabelt å innføre dette som obligatorisk uten fritaksrett. Særlig når vi har en majoritetsreligion som var gitt særstilling i grunnlov og opplæringslov. Da er det viktig å vite hvordan formidlingen skjer og hvordan andre livssyn presenteres.
Rettssaken vår ble startskuddet til store endringer både i lover og fagets innhold. Vi fikk RLE.
Men det nyeste utspillet: KRLE viser at man ikke skal ta noe for gitt.
”JEG MÅ TRO PÅ GUD, ELLERS KOMMER JEG TIL DJEVELEN”
Richard Jansen, Bærum: -Den eldste datteren vår ble plassert på skolens kjøkken mens klassen hadde KRL. Hun kom hjem en dag og fortalte at hun måtte tro på Gud ellers kom hun til djevelen.
Jeg la ned mye arbeid på å finne ut av lærernes opplegg. Første gang hun ble tatt ut av KRL satt hun sammen med en lærer. Siden satt hun alene, ofte på kjøkkenet. Elever som oppførte seg dårlig i timen ble også sendt på kjøkkenet.
Jeg fikk beskjed fra rektor om at jeg ikke måtte lage trøbbel og be om fritak.
KRL= MED BIBELEN SOM RETTESNOR
Irene Galåen og Edvin Paulsen, Oslo var agnostikere og syntes det nye faget hadde urimelig lite plass for orientering om humanisme og human-etikk. De opplevde KRL som forkynnende, med bibelen som rettesnor.
Norge og KRL dømt (for brudd på menneskerettighetene).
Sju foreldrepar ga ikke opp. Fire foreldrepar tok saken videre til FN.
I 2004 slo FNs menneskerettighetskomité i Geneve enstemmig fast at det bare er lov å undervise elevene på en nøytral og objektiv måte i religionshistorie.
I KRL var det nesten umulig å skille kunnskapsdelen fra den forkynnende.
Ved å gjøre et slikt fag obligatorisk og bare gi delvis fritak, krenker Norge foreldrenes religionsfrihet og menneskerettighetene.
Norge fikk 90 dager til å rette opp manglene.
Norge dømt i Strasbourg
Tre andre foreldrepar, representert ved Carolyn Midsem, Ingebjørg Folgerø og Gro Larsen ville i 2005 prøve sin sak for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Der ble den norske stat dømt 29. juni 2007.
KRL- faget stred mot menneskerettighetene på grunn av den kristne formålsparagrafen og kristendommens dominerende stilling i faget. Det var vanskelig å ivareta livssynsminoritetenes rettigheter.
Generalsekretær Kristin Mile i HEF sa at dette var en stor seier for foreldrene som har anlagt saken og for HEF som har bistått dem. Faget måtte nå endres.
Men KrF-leder Dagfinn Høybråten avviste dette, og mente at KRL-faget kunne bestå etter revideringene og en forenkling av fritaksreglene (I 2001 og 2005).
En gledens dag for foreldrene
Både for de fire første foreldreparene som hadde vunnet i FN, og de
de tre, som hadde vunnet i Strasbourg var dette en stor dag.
De hadde alle betalt en høy pris for det de hadde gjort på vegne av demokratiet og tusenvis av foreldre. Etter over ti års kamp hadde de omsider vunnet fram i rettsalen. De hadde fått forståelse for at et obligatorisk og forkynnende kristendomsfag uten fritak, opplevdes som en krenkelse av deres livssyn.
KRL en eksportvare?
Kjell Magne Bondevik: -Når jeg treffer politiske ledere verden rundt, forteller jeg ofte om hvordan KRL kan skape gjensidig forståelse mellom religiøse grupperinger.
Høybråten, KrF uttalte at sterke krefter arbeider for å erklære det norske samfunn verdinøytralt. Bondevik påstår at HEF driver en kamp mot den kristne kulturarven (Dagbladet 27.11.2004).
”Livssynsnøytralt”- ikke ”verdinøytralt”
Det kan virke som om Høybråten og andre KrF-talspersoner bevisst har forvekslet verdinøytralt med livssynsnøytralt. Det har i årevis brukt uttrykket verdinøytralt om de som er imot kristning av barn i offentlig barnehage eller skole. Til tross for at ingen vil ha en verdinøytral barnehage eller skole.
Det FN, mange av oss og Human-Etisk Forbund (HEF) ønsker, er derimot en livssynsnøytral informasjon om kristendom i offentlige skoler og barnehager i likhet med våre naboland.
Jeg personlig synes ordet religionsnøytralt er bedre. Det er uttrykket som er blitt brukt av FN. Da jeg intervjuet våre naboland om barnehagene (se eget kapittel om disse) brukte de også denne benevnelsen.
Det lar seg heller ikke så lett lar seg forveksle med verdinøytral.
Små endringer
Høybråten mente at dommen ikke tok hensyn til at KRL ble endret både i 2001 og 2005 for å imøtekomme FN’s krav. Blant annet kom det en forenkling av fritaksreglene. Human-Etisk Forbund (HEF) og ”Senter for menneskerettigheter” i Norge, meldte tilbake til FN at det kun var skjedd kosmetiske endringer. Faget fungerte fremdeles som et fordekt kristendomsfag.
KRL blir til RLE
I desember 2007 kunngjorde daværende kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell (SV), at både navnet og innholdet skulle endres i tråd med menneskerettighetene. Det ble et internasjonalt unikt fag.
Den rød-grønne regjeringen opprettet i 2008 faget Religion-livssyn-etikk (RLE), som ikke stred mot menneskerettighetene.
Det var resultatet av en lang prosess med grundige faglige, livssynspolitiske og juridiske avveininger. Det ble et opplysningsfag som skulle gi barna kunnskap om ulike livssyn og religioner, inkludert kristendom!
Et allmendannende fag
I læreplanens formål sies det at kristen tro og tradisjon har preget vår kultur. Samtidig har humanistiske verditradisjoner gitt kulturarven et videre tilfang.
Faget skulle være allmenndannende, saklig, samlende og bidra til felles referanserammer, ny innsikt og gi rom for dialog og refleksjon.
Videre: Være en møteplass for elever med ulik bakgrunn, der alle skulle møtes med respekt. Uansett om man hadde luthersk kristen, katolsk, muslimsk, jødisk, hinduistisk, buddhistisk eller humanistisk bakgrunn.
Det kom ny bestemmelse: Undervisningen i etikk skulle bidra til forståelse og respekt for andres livssyn. Verdensreligionene skulle derfor presenteres på en objektiv, kritisk og pluralistisk måte.
Norge fikk et internasjonalt unikt fag med en balanse og fleksibilitet som minsket behovet for fritak og gjorde det til et reelt fellesfag med bred tillit.
Pålegget om et visst antall timer i Kristendom ble fjernet!
Et dødskyss for kristendommen?
Kristne pedagoger holdt fast på at ”kristendommen skulle presenteres utfra sin egenart.”? Dette ville gi dem mulighet til å formidle opplevelsen og til å forkynne.
Noe som er uforenlig med en sekulær og objektiv undervisning.
Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) mente at det nye faget var et dødskyss for ideen KRL og at kristendommen ble helt borte.
Men det var ingen fare for det.
I en doktorgrad ved Universitetet i Tromsø analyserte Bengt-Ove Andreassen alle fagbøker som ble brukt i RLE i 2008. Han fant en klar tendens til at kristen tankegang gjennomsyret faget fremdeles. Det ble lagt stor vekt på opplevelse, erfaring og følelser knyttet til det religiøse.
80 % av lærerutdannerne med teologisk eller kristendomsbakgrunn
I november 2007 ble bakgrunnen til dem som utdanner lærere i RLE-faget, tidligere KRL sjekket. Man fant at 60% var teologer og 23 % hadde kristendom som utdanningsprofil. Til sammen 83 %.
Nettverkskoordinator Tarald Rasmussen regnet med at tallet ville synke fordi flere religionshistorikere ville bli ansatt.
Men to år senere viste det seg at teolog-andelen hadde sunket fra ca 60 % til snaut 56 %, mens andelen kristendomsutdannede hadde økt fra 23 til knapt 26 %.
* Fritanke.no nr 4 i 2009.
Trosopplæring – erstatning for KRL!
Da mulighetene til å påvirke barn til kristen tro ble mindre med RLE i 2008, innså man viktigheten av å vedta en fornyet trosopplæringsplan i 2009.
Det gamle ”Dåpsopplæring” var tatt ut av den norske skolen i 1969.
Etter forslag i Stortinget i 1996 startet et arbeid med å utrede tanken om lovfestet rett til dåpsopplæring.
Dette resulterte i en stortingsproposisjon (NOU 2000:26.) Stortingsmeldingen Trusopplæring i ei ny tid kom i 2002-2003. Det ble det foreslått å øke ansatte i Den Norske Kirke med 1200 personer. Dette ville koste ca 550 millioner og skulle brukes til trosopplæring av barn og unge.
Et prøveprosjekt ”Trosopplæringsreformen” ble vedtatt av Stortinget og startet i 2004. Den het ”Størst av alt”. Målet var en systematisk trosopplæring for alle døpte mellom 0 og 18 år. Å legge til rette for at barn og unge skulle kunne fastholde sin dåp og utvikle sitt forhold til troen og kirken.
Begrunnelsen for reformen
Flertallet i Kirke-undervisnings og forskningskomiteen mente det var av avgjørende betydning at barn og unge får grunnleggende kunnskap om den kristne tro og gis støtte til å mestre sitt liv i lys av denne. Dette var særlig viktig i et samfunn med et økende kulturelt og religiøst mangfold.
Synspunktene ble fulgt opp i Statsbudsjettet for 2004, der det heter at Kirken har i oppgave ”å gi mennesker livshåp og fundamentale verdier”… Som den fremste bærer av vår kristne kulturarv har kirken som oppgave å føre denne kulturarven videre.
Økonomien.
I en tiårs periode skulle menigheter få ca 250 millioner til å gi en grundig og systematisk trosopplæring. Det ville si å bytte ut læring om tro med opplevelser, deltagelse i gudstjenester og involvering.
Det var uenighet om det var riktig å bruke skolen og fritidsordningen til dette.
Primært skulle undervisningen gis i menigheter, kirke osv. Men der hvor det var praktisk og ønskelig kunne opplæringen skje i skolebygget.
Men de var viktig at opplæringen var frivillig og skulle skje utenfor ordinær skoletid.
Noen skoleansatte nevnte det betenkelige i at undervisningen skulle inneholde kirkens trosbekjennelse. Fordi dette kunne være konfliktskapende. *
Siste året reformen ble praktisert var i 2008. Da mottok 60 % av alle fireåringene som var medlem av kirken ”fireårsboken”. Over 800000 barn var medlemmer.
Fornyet trosopplæring vedtatt i 2009
På grunnlag av erfaringene fra forsøksfasen vedtok Kirkemøtet i november 2009 ny reform for trosopplæring i Den norske kirke: ”Gud gir – vi deler”, som skulle gjelde fra 1. januar 2010.
Reformen ble tildelt 150 millioner over statsbudsjettet i 2009. For 2010 ble dette økt til ca 168 millioner. Det var avgjørende at tildelingene til reformen ble trappet videre opp slik at alle menigheter kunne få tilført midler til å fornye sin trosopplæring. Kr. 9 200 000 av dette ble budsjettert til utviklingsarbeid i form av utviklingsprosjekt, forskning og evaluering og utvikling av samisk trosopplæring.
Fra Kirkerådets side har det helt siden 2005 vært pekt på at statsbudsjettenes bevilgninger til trosopplæring i Den norske kirke ikke har fulgt opptrappingsplanen fra 2003. For 2015 var totalrammen på 321 millioner kroner til dette formålet. Kirkerådets direktør mente denne budsjettposten burde opp til 350 millioner kroner på 2016-budsjettet.
* Trosbekjennelsen inneholder formuleringen om at Jesus ble pint, korsfestet, død og begravd, for ned til dødsriket, sto opp fra de døde, for opp til himmelen, sitter hos Guds, den allmektige Faders høyre hånd, og skal derfra komme tilbake for å dømme levende og døde.
Er Gudstjeneste forkynnelse?
Det er enighet om at forkynnelse (av det kristne budskapet) ikke skal forekomme i offentlig barnehage og skole. Det er likevel liten tvil om at både barn i KRL-faget og barnehagebarn har blitt utsatt for dette. Se kapittel 13.
KRL-fagets ”far” Erling Pettersen uttalte at det er ”…en misforståelse å tro at det nye faget ikke har en forkynnelsesdimensjon” (Morgenbladet 19.1.1996)
Hvis man leser kapittel 6 om foreldrene som saksøkte Norge, skjønner man at forkynnelse forekommer både i timene og i lærebøkene. Som i boken ”Vi i verden 1-4” hvor det står at ”Gud skapte himmel og jord”. (Kilde: ”Dette er ren forkynnelse”, Fritanke.no)
Men i skolen kan ikke lærere pålegges å medvirke til forkynnelse. Barna skal heller ikke utsettes for dette i livssynsfaget.
Definisjon av forkynnelse
NRKs språkkonsulent og tidligere professor i moderne nordisk språk Finn Erik Vinje definerte begrepet i 1985:
”Å gjøre et budskap kjent på en slik måte at dets innhold oppfattes som sant. Dette i motsetning til en nøytral redegjørelse for et kulturgrunnlag og en innføring i forskjellige religioner.
(Hvis fremstillingen inneholder dogmatikk (ikke beviste læresetninger), og når det kommer inn et forsøk på påvirkning som innebærer et overtalelsesmoment, er det forkynnelse.” (Sett dette i ramme.))
Norges Høyesterett har fastslått at det ikke er anledning til å drive med aktiviteter som er «egnet til å påvirke» elevene til å bli kristne eller religiøse i videste forstand. Selvsagt er bønn, salmesang og skolegudstjenster egnet til å påvirke elevene i en bestemt trosretning. Den norske kirke definerer gudstjeneste slik: «Gudstjenesten er altså ikke noe man overværer, hører på eller er tilstede ved. Det er noe man gjør.» (Kilde: Kirken.no)
Striden om skolegudstjeneste før jul.
Den Norske kirke har vært ærlige i årevis om at gudstjeneste er forkynnelse.
Det er derfor klart at ingen skoler kan pålegge den enkelte lærer å følge klassen til en skolegudstjeneste fordi barna da inkluderes i en religiøs kristen handling.
Likevel har skoler, rektorer og kommuner rundt i Norge praktisert dette forskjellig.
Noen sier nei, andre er i tvil, noen gir etter for press fra foreldre, skole eller kirke.
Kristelig Folkeparti (KrF) har hatt lett for å knytte skolegudstjeneste tett til norskhet og såkalte ”kristne” kulturverdier. De har vært redd for at hvis vi sier nei fornekter vi våre røtter, legger bort vår historie og visker ut vår identitet.
I 2017 gikk Frp inn for at den kristne arven skal berges gjennom obligatoriske skolegudstjenester.
DEBATTEN HETNER TIL
Da 16 kommuner, i tillegg til Voss, i 2016 sa nei til gudstjenester i skoletiden tok Knut Arild Hareide, KrF, spørsmålet opp under Stortingets spørretime i november.
Han understreket først at det var viktig å løfte religionen fram og ikke gjemme den bort ved å si nei til skolegudstjenester.
Hareide spurte daværende statsminister Erna Solberg direkte hva hun mente om skolegudstjeneste og la til: – Skal Norge gjemme bort tro og religion?
Statsministeren svarte at skolegudstjenester er en del av vår kulturhistorie. At julen er en religiøs høytid, og at det ville være et historisk brudd og en unnlatelsessynd å avvikle gudstjenester i skoletiden.
Hun la til at i Norge har julefeiringen primært dreid seg om Jesus og Gud, og ikke om nisser og juletrær. (Se ”greit å vite om juletradisjoner” og ”Argumenter mot skolegudstjeneste).
Her viser en undersøkelse presentert i Vårt Land 13.11.2016. noe annet. Bare 1 av 6 synes kirkebesøk og juleevangeliet er viktig i julen.
I Høyres prinsipp-program står det dessuten at ”tro er et personlig anliggende”.
Problemene med avmelding
Hareide takket statsminister Solberg for hennes tydelige budskap og ba henne derpå klargjøre usikkerheten omkring påmelding. Hun svarte da at hun foretrakk avmelding framfor aktiv påmelding.
Erna Solberg ble etterpå spurt av NTB om hun signaliserte at skolegudstjenester bør være normen i norsk skole, og at de som ikke vil gå avviker fra normen. Hun bekreftet dette.
Dette til tross for at utdanningsdirektoratet anbefalte i 2015 alle skoler å velge en aktiv påmelding til en eventuell skolegudstjenester framfor en avmelding. For å unngå at noen skulle føle seg som avvikere.
Noen foreldre har opplevd at for å melde seg av måtte de begrunne det med å oppgi sitt livssyn eller ikke -medlemskap i statskirken.
Listhaug går enda lenger
I den kristenkonservative avisen ”Dagen” gikk Sylvi Listhaug i november 2016 hardt ut mot Human-Etisk Forbund (HEF).
Hun mente deres kamp mot skolegudstjenester føyde seg inn i rekken av ”usakligheter” fra forbundet. De hadde blitt ”manisk” opptatt av å bekjempe alt som har med kristendommen å gjøre, slik at det nesten begynte å bli litt parodisk.
Det var ikke innvandrerne som først og fremst kritiserte skolegudstjenester, etter hennes mening, men HEF som ”hauset opp” stemningen og var opptatt av å legge kjepper i hjulene for alt som har med kristendommen å gjøre.
HEFs pressesjef Jens Brun-Pedersen mente denne uthengningen av HEF var uttrykk for stemmejakt fra Listhaug. Et strategisk grep for å appellere til de mest rettroende kristne, en marginal gruppe i Norge, men de er Listhaugs kjernevelgere.
Listhaug protesterte med å si at grunnen var at hun var ekstremt glad i julen og ville at hennes unger skulle få være med på julegudstjenesten.
Brun- Pedersen syntes det var beklagelig at HEF ble iscenesatt som den slemme og dumme fienden, og håpet at Listhaug kunne komme ned til et akseptabelt saklighetsnivå.
ARGUMENTER MOT SKOLEGUDSTJENESTE
1. Det er forkynnelse (se definisjonen). Det hjelper lite at presten dropper synd og helvete.
2. Det splitter elevene, og bidrar til stigmatisering av de som velger å ikke gå.
3. Statistikken viser for første gang at et flertall av nordmenn tror ikke lenger på noen gud. Det er flest som tror blant dem over 60 (48 %). Bare 2 av 10 under tretti år definerer seg som kristne.
4. 9 av 10 går ikke lenger til gudstjeneste på julaften (11 % av befolkningen går).
Bare 1 av 6 synes kirkebesøk og juleevangeliet er viktig i jula.
5. Blant andre er Barneombudet, Human-Etisk Forbund, Utdanningsforbundet og Elevorganisjonen mot skolegudstjeneste.
KRLE blir vedtatt
Den misjons-kristne delen av KrF var ikke fornøyd med RLE-faget. At vi var dømt for K-dominansen i KRL hindret dem ikke i å kjempe for å få tilbake K’en og 50 % kristendom i 2013.
Alle de andre partiene på Stortinget var imot fordi Norge igjen kunne risikere å bli dømt i Strasbourg.
Faget gir fremdeles altfor liten plass til andre religioner, livssyn, etikk og de felles verdier som er bindemidlet i et samfunn. Foreldrene har ikke en grei fritaksrett, og ikke et likeverdig alternativt tilbud.
Knut Arild Hareide hevdet at Norge blir avkristnet uten 50 % K. At det er et vern mot islamistfrykt, og må til for ikke å ”nøytralisere” bort de kristne kulturverdiene. (Dagsavisen 26.4.17).
Etter hvert lot Høyre, FrP og V seg overbevise til å gi et knapt flertall for KRLE i 2015. Men Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet stemte mot K’en. Det samme gjorde landsmøtet i Ap i 2017. Det ble vedtatt med en stemmes overvekt (V)
De fleste som var mot mente det var et skandaløst foreldet og udemokratisk fag. Det ville øke konfliktnivået i skolen, og lignet for mye på det vi ble dømt for i 2007.
Sterk motstand, også fra kristne.
På listen over de som sa nei i 2014 finner vi:
Utdanningsforbundet
UNIO (hovedorganisasjonen for universitets- og høgskoleutdannede)
Skolenes Landsforbund
UiO (Det utdanningsvitenskapelige fakultet)
Foreldreutvalget for grunnopplæringen
Foreldreutvalget for grunnskolen
LO
Likestillings- og diskrimineringsombudet
Human-Etisk Forbund
Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring
Norsk religionspedagogisk forskningsforum
NLA Høgskolen (kristen lærerutdanning)
Kristent Pedagogisk forum
Kirkelig pedagogisk senter
I 2013 ble det på tre dager samlet 15000 underskrifter mot KRLE.
Disse var også mot:
• Den kristelige avisa Vårt Land
• Flertallet av biskopene i Den norske kirke
• Elevorganisasjonen
• Erling Pettersen (KRL-fagets «far»)
• Kirkelig pedagogisk senter
• Nasjonalt fagråd for kristendomskunnskap og religionsvitenskap
• Ungdommens kirkemøte i Den norske kirke
• Norsk innvandrerforum
• Buddhistforbundet
• Det Mosaiske Trossamfund
• Civita
• I tillegg er Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn skeptiske *
Du kan søke på: ”Selv kristne er mot KRLE”
Flertallet av høringsinstansene var imot
Et klart flertall av alle høringsinstanser, inkludert de kristne organisasjonene, sa nei til regjeringens forslag.
33 av høringsinstansene var imot, bare 11 for. Noen påpekte at KRLE er gammeldags, udemokratisk og for lite inkluderende. K’en var unødvendig.
KRLE bygger ingen broer mellom livssyn og utvikler ikke samholdet mellom elever. Det virker splittende og øker konfliktnivået. Det er farlig i en verden full av konflikter.
Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen trosset forskere og pedagoger.
De fremste på feltet – 30 forskere og lærerutdannere i Norsk Religionspedagogisk forskningsnettverk, NOREFO anbefalte politikerne å ikke gi etter for KrF.
Dette var de fremste fagfolk på feltet teologi og religionsvitenskap, og hadde fulgt fagutviklingen i over tretti år.
Blant annet protesterte også UNIO, Utdanningsforbundet, Skolenes Landsforbund, LO, flertallet av biskopene i Den norske kirke, Foreldreutvalgene for grunnopplæringen og for Grunnskolen, og…Erling Pettersen, KRL-fagets ”far”.
Kunnskapsministeren overhørte rådene fra et samlet fagmiljø, og satte oss tilbake til 1739, da kirken hadde makten over lærerne. Se kapittel 3. De ble derfor svært provosert over at politikernes hestehandel tok styringen over faget og ikke hørte på pedagogene.
I 2017 virker det som om FrP og Høyre og kanskje Venstre har latt seg overtale av KrF til å tro at mye kristendom i livssynsfaget var viktig for å ha noe ”å stille opp mot islam”.
Er det klokt å dele barna in i private livssynsskoler?
Med obligatorisk KRLE, uten et likeverdig alternativt fag, kan vi risikere at flere foreldre tar barna ut, sender dem til koranskoler eller starter egne livssynsskoler.
Vil dette øke toleranse og respekt for andres livssyn? Se kapittel 11.
Er det ikke best å følge internasjonale rettsregler og utvikle barns forståelse for våre felles verdier og vårt demokratiske system? I vår urolige verden vil det kunne lette integrering og hindre grobunn for ekstreme krefter.
Sekulære muslimer på banen
Et objektivt og religionsnøytralt livssynsfag tiltaler også dem som nå trosser trusler fra islamister og står fram med egne organisasjoner. Mange har flyktet fra ekstremister og er takknemlig for norske demokratiske verdier.
Senter for sekulær integrering, Secular Forum, LIM-nettverket og Ex-Muslims of Norway arrangerer debatter og seminarer. De kjemper for likeverd og mot sosial kontroll av kvinner og barn.
Samarbeidssrådet for tros- og livssynssamfunn
Det ble opprettet i 1996 og er en paraplyorganisasjon for 14 tros- og livssynssamfunn. Blant annet HEF, Islamsk råd, Det Mosaiske Trossamfunn, Buddhistforbundet i Norge, Oslo katolske bispedømme og Den norske kirke
De makter å samarbeide godt.
Legg igjen en kommentar