Av Thomas Gramstad.
Thomas Gramstad er redaktør for Religionskritikk.no.
(Dette innlegget er en kommentar til Hilde Østbys
sikkert velmente, men avsporende omtale av Dagfinn
Ullestads bok «Mot en grense» i Fri Tanke. Dessverre
publiseres ikke Fri Tankes bokomtaler på nett, og
dermed er det heller ikke noen diskusjonsmulighet
der, så vi poster innlegget her istedet.)
Hilde Østby har en pussig omtale av Dagfinn Ullestads nye bok,
Mot en grense i Fri Tanke nr 1 2021. Ifølge Østby kunne
Ullestad like gjerne ha endt opp med katolisismen som tro/livssyn
istedenfor sekulær humanisme. Det rare med å påstå det er at boka
er et sammenhengende oppgjør med både åpenbaringstroen og troen
på en personlig gud — to av de mest grunnleggende premissene
eller elementene i all kristendom (selvfølgelig inkludert
katolisismen). Til alt overmål inneholder boka til og med et eget
kapittel dedikert til å løfte frem og diskutere Andreas Edwien —
den kanskje aller krasseste og mest fremtredende kritikeren i
Norge av disse grunnleggende elementene i kristendommen.
Jeg synes det er rart at det går an å overse dette, som er den
røde tråden i boka, i en omtale. Boka preges ellers mye av (som
Østby påpeker) Ullestads nære forhold til kirkens liturgi,
arkitektur og kirkerom, musikk osv. Ullestad er altså
kulturkristen. Er det dette som skaper forvirring?
Kulturkristen sekulærhumanist
Det er sikkert mange nyanser ved opplevelsen av det å ha en tro
som vi som aldri har hatt det går glipp av, der vi står på
utsiden og prøver å kikke inn gjennom vinduet. Men likevel: Det
er da ikke rakettvitenskap å forstå at man kan like både Bachs
orgelmusikk og orgler som fysiske objekter — eller utformingen
av et kirkerom — eller kanskje til og med klærne som kirkens
folk bruker — selv om man ikke har noen religiøs tro?
Det er derfor selvsagt mulig å være kulturkristen samtidig som
man ikke har noen tro, eventuelt er ateist, eller er sekulær
humanist. Ordet «kulturkristen» er likevel ganske nytt. Google
gir få treff, alle fra de siste årene, og de fleste i Danmark/på
dansk. Dette er et ord vi gjerne kan bruke mer, selv om det
skulle ha dansk opprinnelse. Ordet er forøvrig en parallell til
«kulturmuslim» som også er et nokså nytt ord, og kanskje den økte
bruken av begge ordene viser en slags synergieffekt mellom dem.
Hvor er Jesus?
Det er mye i boka man kunne ha tatt opp til diskusjon i en
bokomtale. For eksempel betydningen av kunst i kristenlivet. Hva
er sammenhengen mellom arkitektur, musikk og religiøs tro?
Kan kunsten transcendere og lede bort fra troen, eller er kunsten
et propagandaapparat for å holde troen på plass og få menneskene
til å føle seg som små biter — brikker? — i en større helhet?
Eller er kunst og kirkerom kanskje det vi idag kunne kalle
mindfulness-verktøy?
Forfatteren beskriver at en personlig tragedie katalyserte en
utvikling som allerede var i gang, der selve troen ble mer og
mer perifer og smuldret opp gradvis. Hva gjør at en religiøs tro
begynner å smuldre?
Kanskje det mest sentrale spørsmålet en kan stille til boka er:
Hvor er Jesus? Bibelen og kristendommens hovedperson er helt i
bakgrunnen, nesten fraværende i boka.
Men ingen av disse sentrale temaene eller spørsmålene diskuteres
eller nevnes i Østbys omtale av boka.
Østbys bokomtale fremstår først og fremst som en serie av hennes
egne personlige assosiasjoner fremkalt under lesning (eller
blaing) i boka. Det er selvfølgelig bra at en bok setter i gang
assosiasjoner og tanketråder hos leseren. Forfatteren av boka
kan likevel ikke tillegges noe ansvar for slike frie (og
viltvoksende) tanketråder. Dessverre er ingen av de trådene
røde.
(Note: Dagfinn Ullestad var prosjektleder for
digitaliseringen av Andreas Edwiens arkiv som
Edwien.no (2015-2019), og er styremedlem i
stiftelsen Religionskritikk for Fred som eier
og drifter nettstedet Religionskritikk.no.)
Legg igjen en kommentar