Dette er det avgjørende spørsmålet som ingen geistlig eller teolog kan gi et klart svar på, ikke en gang dersom de har gjennomgått 6 års teologisk-akademiske studier i «Skriftene».
Kirke-kristendommens brutale historie
Jeg refererer ofte til den mørke og brutale kirke- og kristendomshistorien, og her er noen gode bøker og andre kilder jeg anbefaler om dette dystre, men interessante tema.
Den årlige tåkedans med Fredsfyrsten
«Da Gud ble menneske valgte han å bli mann», skriver sokneprest i Bjørgvin Sverre Langeland i Vårt Land.
Dåpen – en ekskluderende kristen identitet
«Jeg tegner deg med det hellige korsets tegn, på din panne og på ditt bryst, til et vitnesbyrd om at du skal tilhøre den korsfestede Jesus Kristus og tro på ham»[1]. Dette uttaler presten ved døpefonten.
Den kristne rasismen
Kristenheten i dag er svært opptatt av å markere avstand til alle former for rasisme[1] og antisemittisme – men dette vil være en meget vanskelig oppgave å gjennomføre for kristendommen[2,3,4,4a]. Samtidig pågår en debatt om hvem som skal bli «frelst», eller målgruppen for frelse.
Kirkens mange arvesynder – i teologi og praksis
Det kirke-kristne menneskesynet er utenkelig uten arvesynden[0], slik også frelseslæren forutsetter dette teologisk eksklusive syndsbegrepet. Fra kristelig hold kan man møte spørsmål som dette: Hvor skal mennesket gå med sin takknemlighet eller tilkortkommenhet («uperfekthet») – om ikke til kirkens «Gud» og kirkens alter? Slike og lignende uttalelser røper en ufattelig nedvurdering av dynamikken i menneskelige fellesskap, som gir rom for hele registeret av menneskelige følelser.
Under åpen himmel
Kristi himmelfart[1,2] er kalt et «vendepunkt» i kristendommens Frelseshistorie. Kirken begynte å feire Jesus himmelfart lenge før hans fødsel. Himmelfartsdagen omtales som en kirkelig festdag – selve tronbestigningen. De siste år er denne helligdag stort sett forbigått i taushet. NRK sender gjerne en kirkekonsert istedenfor en Himmelfarts-gudstjeneste.
Blodspor, svik og forgudelse
"Om noen kommer til meg, og ikke HATER sin far og mor og hustru og sine barn og brødre og søstre, ja, også sitt eget liv, da kan han ikke være min disippel". (Lukas 14:26). Man skulle altså elske sin neste, men hate sine nærmeste? Fra vår nære historie har vi mange eksempler på hvordan kristne misjonærer har etterfulgt Jesu tvilsomme bud og ideal. Den kristnes lojalitet til kirke, menighet og misjonskallet var overordnet menneskelige og familiære hensyn.
Stadig nye revisjoner av Bibelen og Jesus
En ny revisjon av bibelen er under planlegging, det skriver Morten Beckmann om i Vårt land[1]. Jeg har noen synspunkter på dette stadig tilbakevendende fenomenet. Forrige reviderte bibelutgave utkom i 2011. Var ikke den ny-oversettelsen god nok, eller tidsriktig nok? Var oversetterne faglig inkompetente? Nødvendigheten av jevnlige bibelrevisjoner – ca hvert tiende år – er høyst påfallende etter mitt syn.
Tro, håp og virus
Den norske kirke (DnK) avlyste påskefeiringen i år. Svært få i den norske befolkning ble berørt av dette tiltaket. Folk flest benytter påskeferien til ganske andre aktiviteter enn gudstjenestegang. DnK får sine milliarder i offentlige overføringer, og statskanalen NRK trår som vanlig gjerne til som «reservekirke».
Svovel, honning og treenighet
Dom, frelse, straff, fortapelse/helvete blir kirkens teologer aldri ferdig med. Naturlig nok, ettersom dette (mytologiske) forestillingskomplekset har opphav i den guddommeliggjorte Jesu lære og forkynnelse.[1] Presteskapet strever hardt med å «humanisere» denne morbide lære, som om det skulle være mulig!
Messiasromantikk og bibelgud – uforenlig med humanisme
En betimelig og stadig aktuell problemstilling: hvordan kan humanismens verdisyn, med mennesket i sentrum, forenes med et menneskesyn og verdensbilde som har «Gud» (og «Kristus») i sentrum? Hvis og når det kristne verdigrunnlag og menneskesyn hentes fra bibelen, er det desto større grunn for oss til å kritisk gjennomgå «Den hellige skrift» og «Herrens ord».
Gud: en redusert pingle?
Jeg er opptatt av hvordan teologien og teologene manøvrerer i et stadig mer grumsete farvann. Kirkens Lære forkynnes ikke like klart og rent lenger. Små bølgeskvulp kan teologene leve med, men trolig ikke en tsunami. Kommentator Åste Dokka (dr. theol.) publiserte 21 januar 2020 et oppsiktsvekkende innlegg i Vårt Land.[
Kristen identitetspolitikk
«Troens fallit. Religion, terror og fornuftens fremtid» er tittelen på den danske oversettelsen[1] av Sam Harris bok fra 2004.[2] Boken er aldri oversatt til norsk.
«Det er ikke en streng Gud jeg frykter, men et kaldt samfunn… Når vi lever i en ramme hvor Gud ikke lenger er til stede, så er vi overlatt til oss selv». (Kulturredaktør Arne Borge på kommentarplass i Vårt Land 19. oktober 2019.[3]
Jesus og Muhammed: Betent religionsstrid
« - Kirka har vært naiv». Slik siteres prest og forfatter Einar Gelius i Vårt Land lørdag 23. november 2019.[1] Det stemmer ikke. Kirkelige teologer har ikke vært «naive», men kyniske og beregnende fra første tid. Med Jesu ord: «Vær listige som slanger og enfoldige som duer». Nettopp derfor avleder Gelius alle fundamentale spørsmål med henvisning til islam eller islamisme.
Med Gud i blod og sinn
Jeg oppfatter Amal Adens innledning og avslutning som ironisk, nærmest som en stadfestelse av gudsmaktens fortsatte herredømme over sinnene. Den emosjonelle og kulturelle (religiøse) påvirkning hun bærer med seg er kanskje ikke helt tilbakelagt.