Etter den kristne julehøytiden (2020) går Den norske Kirke videre i det nye kirkeårets liturgiske kalender, hvor hver søndagsmesse/gudstjeneste i kirkeåret er «strukturert rundt Jesu liv og gjerning», med faste skriftopplesninger (fra både det gamle og det nye testamente i Bibelen) og liturgiske farger.
Dette er det avgjørende spørsmålet som ingen geistlig eller teolog kan gi et klart svar på, ikke en gang dersom de har gjennomgått 6 års teologisk-akademiske studier i «Skriftene».
Jeg refererer ofte til den mørke og brutale kirke- og kristendomshistorien, og her er noen gode bøker og andre kilder jeg anbefaler om dette dystre, men interessante tema.
«Jeg tegner deg med det hellige korsets tegn, på din panne og på
ditt bryst, til et vitnesbyrd om at du skal tilhøre den
korsfestede Jesus Kristus og tro på ham»[1]. Dette uttaler
presten ved døpefonten.
Kristenheten i dag er svært opptatt av å markere avstand til alle
former for rasisme[1] og antisemittisme – men dette vil være en
meget vanskelig oppgave å gjennomføre for
kristendommen[2,3,4,4a]. Samtidig pågår en debatt om hvem som
skal bli «frelst», eller målgruppen for frelse.
Det kirke-kristne menneskesynet er utenkelig uten arvesynden[0],
slik også frelseslæren forutsetter dette teologisk eksklusive
syndsbegrepet. Fra kristelig hold kan man møte spørsmål som
dette: Hvor skal mennesket gå med sin takknemlighet eller
tilkortkommenhet («uperfekthet») – om ikke til kirkens «Gud» og
kirkens alter? Slike og lignende uttalelser røper en ufattelig
nedvurdering av dynamikken i menneskelige fellesskap, som gir rom
for hele registeret av menneskelige følelser.
Kristi himmelfart[1,2] er kalt et «vendepunkt» i kristendommens
Frelseshistorie. Kirken begynte å feire Jesus himmelfart lenge
før hans fødsel. Himmelfartsdagen omtales som en kirkelig festdag
– selve tronbestigningen. De siste år er denne helligdag stort sett forbigått i taushet.
NRK sender gjerne en kirkekonsert istedenfor en
Himmelfarts-gudstjeneste.
"Om noen kommer til meg, og ikke HATER sin far og mor og hustru og sine barn og brødre og søstre, ja, også sitt eget liv, da kan han ikke være min disippel". (Lukas 14:26). Man skulle altså elske sin neste, men hate sine nærmeste? Fra vår nære historie har vi mange eksempler på hvordan kristne misjonærer har etterfulgt Jesu tvilsomme bud og ideal. Den kristnes lojalitet til kirke, menighet og misjonskallet var overordnet menneskelige og familiære hensyn.
En ny revisjon av bibelen er under planlegging, det skriver Morten Beckmann om i Vårt land[1]. Jeg har noen synspunkter på dette stadig tilbakevendende fenomenet. Forrige reviderte bibelutgave utkom i 2011. Var ikke den ny-oversettelsen god nok, eller tidsriktig nok? Var oversetterne faglig inkompetente? Nødvendigheten av jevnlige bibelrevisjoner – ca hvert tiende år – er høyst påfallende etter mitt syn.
Den norske kirke (DnK) avlyste påskefeiringen i år. Svært få i den norske befolkning ble berørt av dette tiltaket. Folk flest benytter påskeferien til ganske andre aktiviteter enn gudstjenestegang. DnK får sine milliarder i offentlige overføringer, og statskanalen NRK trår som vanlig gjerne til som «reservekirke».
Dom, frelse, straff, fortapelse/helvete blir kirkens teologer
aldri ferdig med. Naturlig nok, ettersom dette (mytologiske)
forestillingskomplekset har opphav i den guddommeliggjorte Jesu
lære og forkynnelse.[1] Presteskapet strever hardt med å
«humanisere» denne morbide lære, som om det skulle være mulig!
En betimelig og stadig aktuell problemstilling: hvordan kan humanismens verdisyn, med mennesket i sentrum, forenes med et menneskesyn og verdensbilde som har «Gud» (og «Kristus») i sentrum? Hvis og når det kristne verdigrunnlag og menneskesyn hentes fra bibelen, er det desto større grunn for oss til å kritisk gjennomgå «Den hellige skrift» og «Herrens ord».
Jeg er opptatt av hvordan teologien og teologene manøvrerer i et
stadig mer grumsete farvann. Kirkens Lære forkynnes ikke like
klart og rent lenger. Små bølgeskvulp kan teologene leve med,
men trolig ikke en tsunami. Kommentator Åste Dokka (dr. theol.)
publiserte 21 januar 2020 et oppsiktsvekkende innlegg i Vårt
Land.[
«Troens fallit. Religion, terror og fornuftens fremtid» er tittelen på den danske oversettelsen[1] av Sam Harris bok fra 2004.[2] Boken er aldri oversatt til norsk.
«Det er ikke en streng Gud jeg frykter, men et kaldt samfunn… Når vi lever i en ramme hvor Gud ikke lenger er til stede, så er vi overlatt til oss selv». (Kulturredaktør Arne Borge på kommentarplass i Vårt Land 19. oktober 2019.[3]
« - Kirka har vært naiv». Slik siteres prest og forfatter Einar Gelius i Vårt Land lørdag 23. november 2019.[1] Det stemmer ikke. Kirkelige teologer har ikke vært «naive», men kyniske og beregnende fra første tid. Med Jesu ord: «Vær listige som slanger og enfoldige som duer». Nettopp derfor avleder Gelius alle fundamentale spørsmål med henvisning til islam eller islamisme.
Jeg oppfatter Amal Adens innledning og avslutning som ironisk, nærmest som en stadfestelse av gudsmaktens fortsatte herredømme over sinnene. Den emosjonelle og kulturelle (religiøse) påvirkning hun bærer med seg er kanskje ikke helt tilbakelagt.
