Kristenheten i dag er svært opptatt av å markere avstand til alle former for rasisme[1] og antisemittisme – men dette vil være en meget vanskelig oppgave å gjennomføre for kristendommen[2,3,4,4a]. Samtidig pågår en debatt om hvem som skal bli «frelst», eller målgruppen for frelse.
Også sekulære Norge har sin versjon av et bibelbelte – eller om ikke et helt "belte" så iallfall noen bortgjemte dalfører, øyer og bedehus med subkulturer som ønsker seg en retur til det "glade" 50-tallet da menn var menn, kvinner holdt seg hjemme, og kirke, menighet og Jesus stod i høysetet.
Det kirke-kristne menneskesynet er utenkelig uten arvesynden[0], slik også frelseslæren forutsetter dette teologisk eksklusive syndsbegrepet. Fra kristelig hold kan man møte spørsmål som dette: Hvor skal mennesket gå med sin takknemlighet eller tilkortkommenhet («uperfekthet») – om ikke til kirkens «Gud» og kirkens alter? Slike og lignende uttalelser røper en ufattelig nedvurdering av dynamikken i menneskelige fellesskap, som gir rom for hele registeret av menneskelige følelser.
Kristi himmelfart[1,2] er kalt et «vendepunkt» i kristendommens Frelseshistorie. Kirken begynte å feire Jesus himmelfart lenge før hans fødsel. Himmelfartsdagen omtales som en kirkelig festdag – selve tronbestigningen. De siste år er denne helligdag stort sett forbigått i taushet. NRK sender gjerne en kirkekonsert istedenfor en Himmelfarts-gudstjeneste.
"Om noen kommer til meg, og ikke HATER sin far og mor og hustru og sine barn og brødre og søstre, ja, også sitt eget liv, da kan han ikke være min disippel". (Lukas 14:26). Man skulle altså elske sin neste, men hate sine nærmeste? Fra vår nære historie har vi mange eksempler på hvordan kristne misjonærer har etterfulgt Jesu tvilsomme bud og ideal. Den kristnes lojalitet til kirke, menighet og misjonskallet var overordnet menneskelige og familiære hensyn.
Som religionskritiker er man mest opptatt av alle de tingene som er feil og galt i ulike religioner, og kanskje spesielt dersom en finner skadelige religioner som bør bekjempes i sin helhet.
Men noen ganger ser man bare lyset, eller iallfall lys i tunnelen, uansett om det er et møtende tog eller ikke. Da må man bare videreformidle den kunnskapen religionsforskningen avdekker uten ytterligere kommentarer. Crom-kirkens trosbekjennelse ser ut til å være et slikt tilfelle.
«Troens fallit. Religion, terror og fornuftens fremtid» er tittelen på den danske oversettelsen[1] av Sam Harris bok fra 2004.[2] Boken er aldri oversatt til norsk.
«Det er ikke en streng Gud jeg frykter, men et kaldt samfunn… Når vi lever i en ramme hvor Gud ikke lenger er til stede, så er vi overlatt til oss selv». (Kulturredaktør Arne Borge på kommentarplass i Vårt Land 19. oktober 2019.[3]