Jeg refererer ofte til den mørke og brutale kirke- og kristendomshistorien, og her er noen gode bøker og andre kilder jeg anbefaler om dette dystre, men interessante tema.
Mashal Khan drømte om å bli journalist. Han ville rette søkelys mot sosial urettferdighet i landet sitt, Pakistan. Som student ved Abdul Wali Khan Universitetet i Mardan var han ganske populær. Ikke bare var han kunnskapsrik. Han var også diskusjonsglad. I tillegg gjorde han seg bemerket med sine liberale ideer. På Facebook identifiserte han seg som «humanist».
Kristenheten i dag er svært opptatt av å markere avstand til alle
former for rasisme[1] og antisemittisme – men dette vil være en
meget vanskelig oppgave å gjennomføre for
kristendommen[2,3,4,4a]. Samtidig pågår en debatt om hvem som
skal bli «frelst», eller målgruppen for frelse.
Også sekulære Norge har sin versjon av et bibelbelte – eller om ikke et helt "belte" så iallfall noen bortgjemte dalfører, øyer og bedehus med subkulturer som ønsker seg en retur til det "glade" 50-tallet da menn var menn, kvinner holdt seg hjemme, og kirke, menighet og Jesus stod i høysetet.
Det kirke-kristne menneskesynet er utenkelig uten arvesynden[0],
slik også frelseslæren forutsetter dette teologisk eksklusive
syndsbegrepet. Fra kristelig hold kan man møte spørsmål som
dette: Hvor skal mennesket gå med sin takknemlighet eller
tilkortkommenhet («uperfekthet») – om ikke til kirkens «Gud» og
kirkens alter? Slike og lignende uttalelser røper en ufattelig
nedvurdering av dynamikken i menneskelige fellesskap, som gir rom
for hele registeret av menneskelige følelser.
Kristi himmelfart[1,2] er kalt et «vendepunkt» i kristendommens
Frelseshistorie. Kirken begynte å feire Jesus himmelfart lenge
før hans fødsel. Himmelfartsdagen omtales som en kirkelig festdag
– selve tronbestigningen. De siste år er denne helligdag stort sett forbigått i taushet.
NRK sender gjerne en kirkekonsert istedenfor en
Himmelfarts-gudstjeneste.
"Om noen kommer til meg, og ikke HATER sin far og mor og hustru og sine barn og brødre og søstre, ja, også sitt eget liv, da kan han ikke være min disippel". (Lukas 14:26). Man skulle altså elske sin neste, men hate sine nærmeste? Fra vår nære historie har vi mange eksempler på hvordan kristne misjonærer har etterfulgt Jesu tvilsomme bud og ideal. Den kristnes lojalitet til kirke, menighet og misjonskallet var overordnet menneskelige og familiære hensyn.
Som religionskritiker er man mest opptatt av alle de tingene som er feil og galt i ulike religioner, og kanskje spesielt dersom en finner skadelige religioner som bør bekjempes i sin helhet.
Men noen ganger ser man bare lyset, eller iallfall lys i tunnelen, uansett om det er et møtende tog eller ikke. Da må man bare videreformidle den kunnskapen religionsforskningen avdekker uten ytterligere kommentarer. Crom-kirkens trosbekjennelse ser ut til å være et slikt tilfelle.
«Troens fallit. Religion, terror og fornuftens fremtid» er tittelen på den danske oversettelsen[1] av Sam Harris bok fra 2004.[2] Boken er aldri oversatt til norsk.
«Det er ikke en streng Gud jeg frykter, men et kaldt samfunn… Når vi lever i en ramme hvor Gud ikke lenger er til stede, så er vi overlatt til oss selv». (Kulturredaktør Arne Borge på kommentarplass i Vårt Land 19. oktober 2019.[3]
