Kristendommens særstilling i kongeriket Norge har sikret «Folkekirken» offentlig finansiering av Trosopplæring for barn og unge mellom 0 – 18 år. Reformen fra 2003 ble innført med KrFs lutherske
Påskeforvirringen synes stor i det kristne landskapet, og det har igjen kommet motstridende påskebudskap (teorier?) fra kirkesamfunnene og de teologiske fakulteter, som også fra avisene Dagen og Vårt Land.
«Overgrepene mot trosfriheten er flere og grovere enn vi i vårt samfunn kan forestille oss. De siste 20 åra kan karakteriseres som en sammenhengende katastrofe for trosfriheten i verden...
I vårt Lutherland moret man seg over en karikatur av profeten Muhammad med en bombe i turbanen. Martin Luther ville nok vært fornøyd, slik også sjefredaktør i Dagen, Vebjørn Selbekk, var det.
Hellighet defineres i alminnelighet som noe eller noen som er opphøyet og utskilt fra den verdslige/profane verden, som i DnKs apostoliske bekjennelse: «De helliges samfunn». De kristne har betegnet seg vekselvis som et hellig folk, Guds folk og Åndens folk. Man møter også betegnelsene: Guds barn og Kirkens barn. Menigheten er den sanne familie. De er borgere av et annet Rike. Hi
Nylig laget en prest i statskirken en aldri så liten sensasjon
ved å si at "Gud er død". Nyheten lå egentlig ikke i selve
utsagnet, for det dreier seg om et gammelt slagord for ateismen,
men i at det kom fra en kristen prest.
Etter den kristne julehøytiden (2020) går Den norske Kirke videre i det nye kirkeårets liturgiske kalender, hvor hver søndagsmesse/gudstjeneste i kirkeåret er «strukturert rundt Jesu liv og gjerning», med faste skriftopplesninger (fra både det gamle og det nye testamente i Bibelen) og liturgiske farger.
Thomas, som fjortenåring ble du plassert som fosterbarn hos et ektepar som var antroposofer. Som voksen ble du tilkjent økonomisk erstatning for denne oppveksten. Hvorfor det?
Dette er det avgjørende spørsmålet som ingen geistlig eller teolog kan gi et klart svar på, ikke en gang dersom de har gjennomgått 6 års teologisk-akademiske studier i «Skriftene».
Også sekulære Norge har sin versjon av et bibelbelte – eller om ikke et helt "belte" så iallfall noen bortgjemte dalfører, øyer og bedehus med subkulturer som ønsker seg en retur til det "glade" 50-tallet da menn var menn, kvinner holdt seg hjemme, og kirke, menighet og Jesus stod i høysetet.
Dom, frelse, straff, fortapelse/helvete blir kirkens teologer
aldri ferdig med. Naturlig nok, ettersom dette (mytologiske)
forestillingskomplekset har opphav i den guddommeliggjorte Jesu
lære og forkynnelse.[1] Presteskapet strever hardt med å
«humanisere» denne morbide lære, som om det skulle være mulig!
En betimelig og stadig aktuell problemstilling: hvordan kan humanismens verdisyn, med mennesket i sentrum, forenes med et menneskesyn og verdensbilde som har «Gud» (og «Kristus») i sentrum? Hvis og når det kristne verdigrunnlag og menneskesyn hentes fra bibelen, er det desto større grunn for oss til å kritisk gjennomgå «Den hellige skrift» og «Herrens ord».
Bibelen inneholder mange groteske historier og vers. Et av de mest motbydelige versene er å finne i Johannesevangeliet 3:16. Av en eller annen grunn er dette det mest populære og mest siterte bibelverset av dem alle.
« - Kirka har vært naiv». Slik siteres prest og forfatter Einar Gelius i Vårt Land lørdag 23. november 2019.[1] Det stemmer ikke. Kirkelige teologer har ikke vært «naive», men kyniske og beregnende fra første tid. Med Jesu ord: «Vær listige som slanger og enfoldige som duer». Nettopp derfor avleder Gelius alle fundamentale spørsmål med henvisning til islam eller islamisme.
Jesu barndom er beskrevet i bare to av evangeliene, Matteus og Lukas. Som ikke er enige om annet enn at foreldrene het Josef og Maria at han ble født i Betlehem og vokste opp i Nasaret. Alt annet er forskjellig, for eksempel er «julestjernen» og vismennene fra Østen nevnt bare hos Matteus.
