Dette er det avgjørende spørsmålet som ingen geistlig eller teolog kan gi et klart svar på, ikke en gang dersom de har gjennomgått 6 års teologisk-akademiske studier i «Skriftene».
Også sekulære Norge har sin versjon av et bibelbelte – eller om
ikke et helt "belte" så iallfall noen bortgjemte dalfører, øyer
og bedehus med subkulturer som ønsker seg en retur til det
"glade" 50-tallet da menn var menn, kvinner holdt seg hjemme, og
kirke, menighet og Jesus stod i høysetet.
Dom, frelse, straff, fortapelse/helvete blir kirkens teologer
aldri ferdig med. Naturlig nok, ettersom dette (mytologiske)
forestillingskomplekset har opphav i den guddommeliggjorte Jesu
lære og forkynnelse.[1] Presteskapet strever hardt med å
«humanisere» denne morbide lære, som om det skulle være mulig!
En betimelig og stadig aktuell problemstilling: hvordan kan humanismens verdisyn, med mennesket i sentrum, forenes med et menneskesyn og verdensbilde som har «Gud» (og «Kristus») i sentrum? Hvis og når det kristne verdigrunnlag og menneskesyn hentes fra bibelen, er det desto større grunn for oss til å kritisk gjennomgå «Den hellige skrift» og «Herrens ord».
Bibelen inneholder mange groteske historier og vers. Et av de mest motbydelige versene er å finne i Johannesevangeliet 3:16. Av en eller annen grunn er dette det mest populære og mest siterte bibelverset av dem alle.
« - Kirka har vært naiv». Slik siteres prest og forfatter Einar Gelius i Vårt Land lørdag 23. november 2019.[1] Det stemmer ikke. Kirkelige teologer har ikke vært «naive», men kyniske og beregnende fra første tid. Med Jesu ord: «Vær listige som slanger og enfoldige som duer». Nettopp derfor avleder Gelius alle fundamentale spørsmål med henvisning til islam eller islamisme.
Vi bruker småkaker/informasjonskapsler/cookies til å forbedre brukeropplevelsen. Gjennom å fortsatt bruke denne nettsiden godtar du dette.OkNei takkPersonvernerklæring
