Også sekulære Norge har sin versjon av et bibelbelte – eller om ikke et helt "belte" så iallfall noen bortgjemte dalfører, øyer og bedehus med subkulturer som ønsker seg en retur til det "glade" 50-tallet da menn var menn, kvinner holdt seg hjemme, og kirke, menighet og Jesus stod i høysetet.
Dom, frelse, straff, fortapelse/helvete blir kirkens teologer aldri ferdig med. Naturlig nok, ettersom dette (mytologiske) forestillingskomplekset har opphav i den guddommeliggjorte Jesu lære og forkynnelse.[1] Presteskapet strever hardt med å «humanisere» denne morbide lære, som om det skulle være mulig!
En betimelig og stadig aktuell problemstilling: hvordan kan humanismens verdisyn, med mennesket i sentrum, forenes med et menneskesyn og verdensbilde som har «Gud» (og «Kristus») i sentrum? Hvis og når det kristne verdigrunnlag og menneskesyn hentes fra bibelen, er det desto større grunn for oss til å kritisk gjennomgå «Den hellige skrift» og «Herrens ord».
Bibelen inneholder mange groteske historier og vers. Et av de
mest motbydelige versene er å finne i Johannesevangeliet 3:16. Av
en eller annen grunn er dette det mest populære og mest siterte
bibelverset av dem alle.
« - Kirka har vært naiv». Slik siteres prest og forfatter Einar Gelius i Vårt Land lørdag 23. november 2019.[1] Det stemmer ikke. Kirkelige teologer har ikke vært «naive», men kyniske og beregnende fra første tid. Med Jesu ord: «Vær listige som slanger og enfoldige som duer». Nettopp derfor avleder Gelius alle fundamentale spørsmål med henvisning til islam eller islamisme.
Til jul og påske hadde Dagbladet bedt vårt redaksjonsmedlem Ronnie Johanson skrive kronikker om Jesus.
Ravnå ønsker å utforske hvor tett på spørsmålet om Jesu guddommelighet det er mulig å komme før man går over fra faglig basert viten til religiøs tro.