Religionskritisk Forlag (RKF) er en forening med formål å styrke slagkraften i kirke- og religionskritikk og fremme livssynsalternativer ved blant annet å utgi, fremme og produsere religionskritisk materiale.
Forlaget ble stiftet i 1978.
Org. nr 988 380 814
Bestilling
Bøker, blader og CD bestilles ved å sende epost til bestilling@religionskritikk.no
Alt sendes portofritt
Religionskritisk Forlag: Prisliste
Siste fra forlaget
Klipp og klapp – Kritiske kommentarer
240 sider, kr. 380 innbundet. Sendes portofritt.
Utvalgte tekster fra Ronnie Johansons petitspalter i Human-Etisk Forbunds og det tidligere Hedningsamfunnets organer, samt nettmagasinet religionskritikk.no.
«En stor humorist!» Arvid Nymoen i konsulentuttalelse til forlaget.
I forordet skriver forfatteren Tom Egeland:
«De siste 40 årene har Ronnie Johanson markert seg som en av Norges mest sentrale skeptikere, humanister, fritenkere og forfattere. I femten bøker – og tallrike petiter og kommentarartikler – har han nådeløst svingt svøpen over religiøs dogmatisme, fanatisme og forstokkede tolkninger og holdninger (…)
Ronnie Johanson er av Levi Fragell blitt kalt ‘vår tids fremste fritenker’ (…) I mange år har jeg lest Johanson med fascinasjon, beundring og begeistring. Hans logikk og resonnementer fremstår sylskarpe og allmenngyldige (…)»
Les hele forordet til Klipp og klapp her.
Forord:
Å ikke tro på Gud er også en tro, sies det. I så fall er det vel en hobby å ikke samle på frimerker.
De siste 40 årene har Ronnie Johanson markert seg som en av Norges mest sentrale skeptikere, humanister, fritenkere og forfattere. I femten bøker – og tallrike petiter og kommentarartikler – har han nådeløst svingt svøpen over religiøs dogmatisme, fanatisme og forstokkede tolkninger og holdninger.
Med denne boken er han tilbake med et knippe høydepunkter fra sine mange år som religionskritiker. I Klipp og klapp har Johanson samlet observasjoner, kommentarer og refleksjoner fra sin rikholdige produksjon – for ikke å snakke om snurrige sitater og religiøse tekstutdrag. Boken kan leses til forargelse og fornøyelse. Bare å velge. Jeg vil tro Johanson lever godt med begge deler.
Johanson er ikke en som bruker silkehansker når han debatterer religiøse skrifter og ikke minst i fortolkningen av profeters formaninger. Boksehansker er kanskje mer treffende. Men han står alltid med begge beina solid plantet i sin grundige lesning av alt han kritiserer.
Ronnie Johanson er av Levi Fragell blitt kalt “vår tids fremste fritenker”. Han ble medlem i Human-Etiske Forbund allerede i 1976 og har senere vært sentral i Hedningsamfunnet (nå Ateistene), der han er æresmedlem.
Men det er særlig som frittstående og uavhengig forfatter at Johanson har markert seg. Hvem har ikke hørt om – og kanskje lest – hans tre klassikere: Guds lille brune (1988), Allahs lille brune (1989) og Luthers lille brune (2004), alle utgitt av Religionskritisk Forlag i stadig nye og utvidede opplag. Her finner du sitater fra religiøse tekster som du knapt nok kan tro er sanne.
Slikt driver du ikke med hvis du ønsker å bli populær i religiøse kretser. Å fastslå at Johanson er omdiskutert, er ikke å ta i. Han skråblikk og syrlige ironi kan nok provosere noen – samtidig som hans menighet (et ord jeg her bruker med et stort glimt i øyet) vet å sette pris på Johansons humoristiske (og tidvis nådeløse) kompromissløshet.
Omstridt ble også hans to kritiske bøker om Snåsamannen: Profeten fra Snåsa (Religionskritisk Forlag, 2012) og Snåsamannen – Helbredelsene, spådommene, løgnene (Lanser Forlag, 2014).
I tillegg har Johanson utgitt en lang rekke antologier, aforismesamlinger og sågar en egen antologi med religionskritisk norsk lyrikk. Ordspråksamlingen 666 ordtak mot presteskapet (1994), antologien Kjetterbibelen – ugudelige spissformuleringer (2007) og essaysamlingen Hedenske hark (2011) – alle utgitt av Religionskritisk Forlag – har bidratt til Johansons status som et norsk svar på «ny-ateister» som Christopher Hitchens eller Richard Dawkins.
Ikke minst imponerende er hans tre siste verker: Nostradamus – Vismann som så fremtiden? (2015), JESUS – Hva forskningen sier mens Kirken tier (2018) og Det nyeste testamente – Bibelen bind II (2020), alle utgitt av Religionskritisk Forlag. Her skrider han til verket med akademisk grundighet og systematisk kritikk.
I mange år har jeg lest Johanson med fascinasjon, beundring og begeistring. Hans logikk og resonnementer fremstår sylskarpe og allmenngyldige – iallfall for alle oss som deler Johansons fravær av tro på guder og tilværelsens skjulte krefter.
Selv mistet jeg – paradoksalt nok – min barnetro da jeg gikk for presten for å konfirmeres på tidlig 70-tall. Jeg hadde vært en ivrig tensing-kristen som tapetserte rommet mitt med klistremerker med oppbyggelige bibeltekster og «Jesus lever». Jo mer presten pratet, desto mer innså jeg at det slett ikke var noe å konfirmere. Jeg avbrøt forberedelsene og måtte fortelle betuttede besteforeldre at jeg gikk fortapelsen lukt i møte.
Noen år senere reiste jeg til USA som utvekslingselev og ble utplassert hos en mormonsk vertsfamilie. Guds godlynte hevn? Fantastiske folk og et fantastisk år, for all del, men for meg føltes det som å være på et sosialantropologisk feltstudium. Året som del av en dypt religiøs familie overbeviste meg om at enhver religion vokser ut av den kultur der den dyrkes – og ikke ut av guders besynderlige behov for å bli tilbedt og dyrket.
Personlig har jeg et godt forhold til kristne. Jeg har debattert tro og tvil både privat og i offentlige sammenhenger med prester, pastorer og sågar en biskop. Vi er sjelden enige, selv om vi respekterer hverandres ståsteder. I USA gikk jeg jevnlig i kirken med min mormonske vertsfamilie. For meg var det en kulturell mer enn en religiøs berikelse.
Jeg har skrevet ti romaner om arkeologen Bjørn Beltø, som gransker historiske, mytologiske og religiøse gåter og fortidens mysterier. I den teologiske research som har ligget til grunn for flere av bøkene mine, har jeg hatt stor nytte av å innlemme Johansons perspektiver og kritikk av religiøse tekster og dogmer.
Som forfatter av underholdningsromaner er det grenser for hvor dypt jeg kan gå inn i akademiske, teologiske diskurser. Det er komplisert stoff og krevende avveininger. Derfor er det alltid en sann fryd å lese hvordan Ronnie Johanson –side opp og side ned – grundig plukker fra hverandre velvillige (og gjerne forstokkede) fortolkninger av gamle tiders tvetydige tekster.
I denne bokens etterord skriver Johanson at han har bikket 80 og at han tror han «kan love at foreliggende bok blir min aller siste». Jeg ville ikke følt meg så sikker på det. Ronnie Johansons brennende engasjement har ingen alder eller utløpsdato.
Tom Egeland
Nordstrand, 2022
Det nyeste testamente – Bibelen bind II
432 sider, nå bare kr. 250 innbundet. Sendes portofritt.
Det nyeste testamente anbefales varmt.
Boken er, som så mye annet fra Johansons hånd en gullgruve for religionskritikere. Her er særlig mye å hente for den som er opptatt av hvordan religion kan brukes til å legitimere seksuelle overgrep.(…)
Johansons tørrvittige stil løfter virkelig frem det burleske i åpenbaringene. Jeg leste deler av boken på en flyreise, der flere akutte fniseanfall førte til betuttede blikk fra mine medpassasjerer.
Didrik Søderlind
Les hele anmeldelsen fra Didrik Søderland her.
“Et lynnedslag av en bok! For ikke å si en genistrek.
Jeg sitter tidvis med åpen munn. Mye sjokkerende lesning, men ikke uten humor. Anbefales på det varmeste.
Forfatteren Tone Bergli Joner
For første gang siden oldtiden er Bibelen blitt utvidet! I Det nyeste testamente har Ronnie Johanson samlet gudsord som er gitt oss etter at Bibelens første bind ble nedtegnet. Som man skjønner, har boken en ironisk form; forfatteren er ateist og humanist. Her dokumenterer han hva en religiøs leder kan få sine undersåtter til å finne seg i av manipulering, så sant de tror han mottar åpenbaringer fra oven.
Boken har fem kapitler om mormonerne og tre kapitler om «Kristi brud» og hennes menighet i Knutby.
Blant de 35 kapitlene nevner vi:
Kristus går på fylla og har seg med 30 damer
Herren tillater ti jomfruer pr. mann, men profeten vil ha flere
Herren bekrefter at menn bør ha flere koner, men ombestemmer seg
Sekstifireårig kvinne føder Guds sønn
Kristus gifter seg med 1556 kvinner
Gud lar sin datter ta styringen
Guds yngste sønn tar bolig i kålhode
Kristus blir reinkarnert i Bergen og Arendal 1927
Jesus møter middelaldrende dame, som får lyst på sex
Herren beskytter dine barn mot koronavirus for bare kr. 2020
Les hele forordet til Det nyeste testamente – Bibelen bind II her.
Forord:
En person som hører indre stemmer, regnes normalt som moden for psykiatrien. Men det finnes viktige unntak. I denne boken har jeg samlet ord som Gud har uttalt til sine utvalgte etter at hans budskap ble samlet i Bibelen. Hvorfor skulle slike nye gudsord være mindre troverdige enn dem som ble samlet for snart to tusen år siden? De må jo dessuten antas å være viktigere ettersom de er nyere. Det er like uholdbart at de ikke er lett tilgjengelige, som det må ha vært for kristne flest i middelalderen å ikke ha Bibelen på et språk de forsto.
Gud taler ikke bare inne i folks hoder; han tier ikke i forsamlingen heller. Et særtrekk ved pinsebevegelsen og dens avlegger trosbevegelsen er tungetale: Tilsynelatende meningsløst babbel som antas å være direkte meddelelser fra Den hellige ånd. Mange som har vært innom enkelte møter, vil hevde at dette med tungetale er sterkt overdrevet ettersom de selv sjelden eller aldri har vært vitne til noe sånt. Men enhver pinsevenn med respekt for seg selv må ha fått til å tale i tunger minst én gang. Har man aldri klart det, er man ikke «åndsdøpt» og forblir et slags B-medlem.
Ofte blir disse budskapene fra oven tydet, dvs. oversatt til norsk på direkten. Som den attenårige pinsevennen Levi Fragell skrev i et stevnereferat: «Deretter fulgte det et budskap fra Gud i tunger og tydning». I selvbiografien Vi som elsket Jesus tilføyde han, mange år senere: «Hva Gud hadde ment og sagt i budskapet var det ingen interesse for. Alle visste at det som fremkom, hverken hadde mening eller verdi.» Derfor blir tydningen, som skjer spontant på møtene, sjelden skrevet ned. Selv om slike budskap jo egentlig burde være høyst oppsiktsvekkende.
Guds ord finner vi altså ikke bare i Bibelen. Gud taler stadig til oss, og så blir hans ord ikke engang nedtegnet! Hvilken ufattelig mangel på respekt for Gud og hans ord.
Heldigvis ser det ikke fullt så svart ut. Enkelte ganger er budskapet blitt nedtegnet og offentliggjort. Særlig har dette skjedd når Gud har henvendt seg til sine utvalgte ikke i tungetale, men i deres lønnkammer og på deres morsmål (og da gjerne en alderdommelig variant av dette). I sin selvbiografi siterer vår mest berømte predikant, Aril Edvardsen, ordrett hva Gud har sagt ham ved fire anledninger.
Også utenfor den karismatiske bevegelse har det hendt at folk har stått frem og vitnet om hva de har hørt fra oven. Minst to norske biskoper er blant disse.1 Andre troende har oppdaget at de er Messias. Mange har havnet på dertil egnet institusjon, men enkelte har fått tilhengere og stiftet kirkesamfunn (odiøst betegnet som «sekt»). For eksempel har Gud tatt bolig i to engelske prester, i 1841 og 1902. Da den siste av dem døde i 1927, ble han reinkarnert i Bergen − eller muligens Arendal (kapittel 18).
(…) det faktum at dette bind II av Bibelen har de nyeste åpenbaringene, burde gjøre Det nyeste testamente mer autoritativt enn selv de fire evangelier i Det nye testamente. (…)
Bibelens første bind fikk sin form på slutten av trehundretallet, da det ble noenlunde enighet om hvilke skrifter som skulle tas med. På femtenhundretallet tok protestantene enkelte av disse skriftene ut igjen. Men ikke før nå er Bibelen blitt utvidet. Dette til tross for at Gud, Jesus og Den hellige ånd stadig taler til sine utvalgte.
1 Guds ord til Ole Christian Kvarme: Se kapittel 31. Olav Hagesæther uttalte til Stavanger Aftenblad 17. september 1994 at «Jeg så ham ikke i morges, men jeg hørte ham ganske tydelig. Han sa: ‘Det er noe jeg gjerne skulle ha gjort gjennom deg i dag. Gjør det!’ Og han føyde til: ‘Vær ikke engstelig, for jeg skal følge deg.’» Ettersom Gud ikke snakket helt tydelig, må beretningen regnes som apokryf; derfor har ikke Hagesæther fått eget kapittel. Så strenge er kravene for å komme med i Bibelen i våre dager.
Det har ikke alltid vært slik. Mange kristne hadde helst sett at endetidsskildringen Johannes’ åpenbaring ikke sto der. Andre har problemer med at Jesus gjorde vann til vin. «Me veid det nok, men me liga det ikkje» som en indremisjonær fra Sørlandet sa det.
Jesus
Hva forskningen sier mens Kirken tier
352 sider, nå bare kr. 290 innbundet. Sendes portofritt.
«Veldig nyttig og interessant lesning!»
Forfatteren Tom Egeland.
Hvem var Jesus?
Guds sønn, som kom til oss i skikkelse av et menneske?
Bare et menneske, men et enestående godt menneske?
En oppdiktet skikkelse, som aldri har eksistert?
Denne boken presenterer et fjerde syn på ham,
basert på de siste tiårenes forskning.
Tror du at Jesus var et bedre menneske enn deg?
Les og bli overrasket!
Visste du at Jesus aldri anså seg som en som måtte dø for å frelse oss?
Eller at han aldri kom med noen misjonsbefaling?
Eller at han var en troende og praktiserende jøde som reviderte Moseloven på bare to punkter, og aldri hadde planer om å stifte en konkurrerende religion?
Boken gir blant annet svar på tidenes største kriminalgåte:
Hvorfor ble Jesus henrettet, mens ingen av apostlene ble arrestert før mange år senere?
Levi Fragell har kalt forfatteren Ronnie Johanson for “vår tids fremste fritenker”.
Hvis man er ute etter lett tilgjengelige argumenter mot kristendommens framstillinger av Jesus, er dette en svært nyttig bok. Det er ofte en ren fornøyelse å se hvordan han plukker andektig tull og tøys fra hverandre med klar og respektløs logikk.
(…) mye godt oppdatert og presist formidlet informasjon om den historiske Jesus. Ronnie Johanson har lest seg godt opp på emnet, og han bygger på forskere som jeg anser som de fremste på feltet. Han forholder seg til et bredt og representativt utvalg av historisk Jesus-forskning, og han gjør mange fornuftige vurderinger både av kildene og av forskernes argumentasjon.
Historikeren Per Bjarne Ravnå på fritanke.no
Jesus – Hva forskningen sier mens Kirken tier. Fra innledningen.
Fra innledningen:
Hva vet vi egentlig om den jødiske predikanten Jesjua, som aldri ble profet i eget land, og på gresk fikk navnet Jesus? De fire evangelienes beretning spriker på en lang rekke punkter, både i skildringen av påskedramaet og tidligere begivenheter. Ikke til å undres over, når man vet at de ble skrevet først flere tiår etter det som skjedde, av folk som ikke var til stede, som ikke hadde møtt noen som var det, og som dessuten hadde et annet språk enn dem. Ja, som til og med hadde en annen religion enn dem, ettersom den jødiske sekten Jesus hadde stiftet, i mellomtiden hadde utviklet seg til kristendom.
Fra kristelig hold hører vi stadig at evangeliene er øyenvitneskildringer skrevet av Jesu apostler. Teologene vet bedre, men ytterst sjelden ser man en norsk teolog stå frem i massemedia og korrigere slike påstander. Som den tyske, protestantiske teologiprofessor Hans Conzelmann har uttalt: «Kirken lever av at det ikke blir gjort kjent hva forskerne har funnet ut om Jesus».
(…) ingen av evangelistene hadde kjent eller truffet Jesus. De hadde ikke engang truffet noen som hadde truffet ham. De skrev gresk, ikke Jesu språk, som var arameisk. Og sannsynligvis var ingen av dem fra Jødeland, ettersom de ikke hadde godt kjennskap til landets geografi og skikker.
Mellom korsfestelsen og de eldste skriftlige kildene ligger et par tiår med muntlig overlevering i ulike menigheter i og utenfor Palestina. I denne tiden er fortellingene blitt farget av fortellernes oppfatninger og forhåpninger, samt misforståelser. Og av deres agenda: De som fortalte var ikke uhildede, men gjorde det ofte for å misjonere. Eller for å legitimere menighetens praksis, for eksempel nattverd (mer om dette senere).
Evangelistene har på sin side behandlet kildene temmelig fritt (for å si det mildt). De plasserer overleverte jesusord i en tenkt sammenheng. De føyer til det de tror mangler, eller sine egne kommentarer. Ofte legger de sine egne ord i Jesu munn, mens de på den annen side modererer eller sløyfer jesusord de synes går for vidt. Et eksempel på det sistnevnte: Når Jesus ifølge to tidlige kilder sier at man må hate sine foreldre for å følge ham, demper Matteus dette til at man må ikke elske dem mer enn ham.
Jesus var ikke kristen, men jøde. Han hadde ingen planer om å stifte en ny religion, og anså seg som utsendt bare til jødene. Å bli korsfestet inngikk neppe i hans planer. «Kristen» språkbruk er evangelistens egen – eller avskrivernes. (…)
Jesus ble korsfestet omkring år 30. På femtitallet ble antagelig en del av hans ord samlet i det som kalles Q-evangeliet. Thomasevangeliet er i likhet med Q bare en samling av jesusord, og en del forskere anser den eldste versjonen som like gammel. Paulus skrev sine brev på samme tid, men heller ikke han har noe særlig å berette om Jesu liv. Så i de tidlige menighetene må man ha fortsatt å fortelle om Jesu liv og lære, inntil Markusevangeliet ble skrevet på sekstitallet, Matteus på sytti- eller åttitallet, Lukas på åtti- eller nittitallet og Johannes etter år 90. Og det var enda mange tiår senere at et forfatternavn ble tilføyd. Hva evangelistene egentlig het, vet vi ikke.
Kirkefedrene i det andre århundre trodde at to av evangeliene var skrevet av apostlene Matteus og Johannes, og akterutseilte teologer tror det fremdeles. Men det er lenge siden forskningen kom til at så ikke kan være tilfellet. (…)
Evangelistene var altså ingen øyenvitner. Når det gjaldt Jesu siste timer, var øyenvitneskildringer enda fjernere ettersom apostlene hadde flyktet. Men snart oppsto det en oppstandelsesberetning som etter hvert la grunnlag for en helt ny religion. Stikk i strid med hva Jesus hadde tenkt seg. (…)
Jesus var først og fremst en dommedagsprofet. Hans budskap var at Gud meget snart ville gripe inn i verdenshistorien og innføre sitt rike på jord. En gang skal han ha skildret dommedag slik for disiplene: «Da skal stjernene falle ned fra himmelen» (!) Ingen vet dagen og timen, men «deres generasjon skal ikke forgå før alt dette skjer». (Norske bibeloversettelser gjengir «generasjon» med «slekt»; kanskje for at leserne ikke skal oppdage at spådommen har slått feil.) Kapittel 31, «En dommedagsprofet», forteller hvordan dette ble bortforklart etter hvert som det ble stadig mer opplagt at han hadde tatt feil.
Jesus lot disiplene tro at han var Messias, jødenes konge, som skulle gjenopprette storhetstiden. Dette skjedde ikke, isteden ble han henrettet. Stikk i strid med hva hans desillusjonerte tilhengere hadde ventet. Men så skjedde noe som bragte dem tilbake til troen: Noen mente å ha sett ham. Jesus var altså allikevel Messias, men i skikkelse av den såkalte «Menneskesønnen» som Gud snart ville sende for å opprette sitt rike.
Oppfatningene utviklet seg snart forskjellig i ulike menigheter på ulike steder. Markus skrev sitt evangelium først, og har en helt annen teologi enn Johannes. De tre eldste evangelistene mener at Jesus om kort tid, høyst noen få år, vil komme tilbake og bli konge i et Guds rike på jord. For å få del i dette gudsriket må man ha fulgt jødisk lov og levd rettskaffent. Johannes skriver sitt evangelium minst et par tiår senere, og gudsriket er ennå ikke kommet. Hos ham forkynner derfor Jesus ikke lenger Guds rike på jord, men at de troende vil komme til himmelen når de dør. Og kriteriet for å bli frelst er ikke lenger hvordan man har levd, men hva man tror:
For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. (…) Den som ikke tror, er allerede dømt …
Fra kapitlet «En dommedagsprofet»:
Hvis Jesus ønsket å henvende seg til senere tiders mennesker, f.eks. oss som lever i dag, hvorfor skrev han så ikke ned sitt budskap? Kanskje kunne han ikke skrive, men i så fall kunne han i det minste ha sørget for at andre skrev. Da det omsider skjedde, var det gått et par tiår. Hvorfor henvendte han seg bare til de sauene (hans egne ord, ikke mine) av noen tungnemme analfabeter han hadde valgt som følgesvenner, samt tilfeldige tilhørere som han selv sa var dømt til å misforstå ham? Forklaringen er at Jesus trodde at verdens undergang var nær forestående og ville komme før hans egen generasjon var gått i graven. De fleste ledende forskere har hevdet dette i 125 år, på grunnlag av Bibelen.
Fotnoter er ikke tatt med.
Lungefisken Darwin
Forfatter: Erik Hjorth Nielsen
Vi selger barneboken Lungefisken Darwin, en fortelling om livets utvikling.
Forfulgt av krabber, blekkspruter og haier søker lungefisken Darwin tilflukt på landjorda. Der blir han stamfar til alle de krypdyr, padder, fugler og pattedyr som befolker jorda i dag.
Pris: kr 190,- inkludert porto.
Bestilling: bestilling@religionskritikk.no
Darwin the Lungfish –
Evolutionary learning for children – Critical thinking
The Atheists reissue the Danish pearl of a children’s book – ”Darwin the lungfish”, drawn and written by the author and illustrator Erik Hjorth Nielsen. In cooperation with the Humanist Association, the book is being printed for dissemination in schools and kindergartens, to teach the theory of evolution and develop children’s ability to critical thinking. They want to strengthen the children’s resilience to religious insult and stupidifying views.
English version is made with language assistance from Andrew Copson, Chief Executive of Humanists UK.
Ateistene (Norwegian atheists) is an organization for people who do not believe in gods or belong to any religion. We work to promote tolerance and human dignity and we fight against religious intolerance. We work to promote people’s possibilities to embrace life and to stimulate free thought. We work for freedom to choose one’s way of life which includes freedom of religion as well as freedom from religion.
More information about the English version of Darwin the Lungfish
By appealing to human compassion and common sense and by criticizing religious delusions we want to contribute to a better society and happier people.
The book is an exceptionally charming and instructive report on the development of life on earth, designed and written by the late Danish artist Erik Hjorth Nielsen. It was first published in Danish in 1992 by the author and Agertoft publisher. It was later published in Norwegian with the publisher Grøndahl Dreyer (now Cappelen). The book is sold out in both countries, and publishers have no plans for a new release. The Atheists will, in agreement with the author’s wife, spread the book. We have a stock of 1000 copies in English, and we also plan to get it printed in other languages.
More and more Europeans confess to the belief that God – not evolution – has created man. Creationist activists are undermining the entire scientific community, warns Danish researcher.
In Norway, about 11 percent of the population do not believe that evolution has taken place in the animal kingdom, and in the United States, about 50 percent believe that the world was created a few thousand years ago.
The Quran clearly states that the creation of man was a separate, unique act, and to the extent that evolutionary teachings deny this, it becomes obscene from an Islamic point of view, says researcher Nora S. Eggen.
The book can be ordered from bestilling@ateistene.no. The price of 190 NOK includes postage. It can be ordered in both Norwegian and English editions.
If you order 10 or more, you will receive the books for 100 NOK pr piece + postage.
We want contact with English spoken atheists and secular organizations for sharing this book in particular and generally understanding of evolution all over, and especially amongsts children.
Please contact us:
Dagfinn Eckhoff, (+47) 47 26 43 41, deckhoff47@gmail.com
Stand-up comedian and actor Aila Eckhoff Sinober read the book as a child and writes:
When I was little, my parents read Darwin the Lungfish for me. And I read it later myself many times. The book was a glimpse of something that took place hundreds of thousands, even millions of years ago. A story
that explained to me how we have evolved and how the earth and everything on it has become as it is. To hear and read this story as a child felt like being consecrated in a very important secret. But this should not be secret.
Tales of Eve and Adam, Jesus, Noah or, for that matter, The Easter Hare and Santa Claus are readily available to children raised in both religious and secular homes. They are found on television, in kindergartens and at school and are part of the self-sufficiency of the advent, regardless of whether they are presented as mythical figures or truth. The Big Bang and the theory of evolution, the Earth’s extinction and the origins of human beings are something that you will not learn before you are older. And then it will be presented in a much more edgy and, not least, complicated way. Is there any good reason that it is this way?
I believe that we belittle the children’s curiosity and imagination, and underestimate their ability to find excitement and adventure even in the most edgy places, too. I also think we underestimate how incredible and amazing reality actually is. I see no reason to say nothing about it.
The Darwin lungfish is the story of the first lungfish that scratched up the land soil to escape the dangers of the sea and all the countless animals that came afterwards. This is our story, about the people, about you and me. And about those who came afterwards. Darwin the lungfish is both the largest and one of the smallest stories available.
Nostradamus
– Vismann som så fremtiden?
«… en kritisk, grundig og strålende bok
… en skikkelig godbit»Forfatteren Tom Egeland
www.humanist.no
Nostradamus er historiens mest berømte spåmann. Han skal ha forutsagt hundrevis av verdensbegivenheter fra 1500-tallet til i dag. Men hvor treffsikker var han egentlig? Denne boken går gjennom alle hans profetier, samt en lang rekke tolkninger av dem.
Boken forteller også om profetens liv og virke, og om hvordan han er blitt bedømt og benyttet gjennom 450 år. Under 2. verdenskrig ble Nostradamus brukt i propagandaen fra begge sider.
Ronnie Johanson:
Nostradamus – Vismann som så fremtiden?
2015, 240 sider
Heftet kr. 290, innbundet kr. 390
Nostradamus – på tide å bli ferdig med ham?
Av Ronnie Johanson
Det er senhøstes 1939. I utkanten av Berlin bor propagandaminister Joseph Goebbels med kone og fem barn. Ministeren har mye å gjøre på kontoret og går ofte stuptrøtt til sengs. En kveld blir han vekket igjen av sin kone, som er oppglødd. Hun har lest en bok på sengen og kommet over noe hun må vise ham med det samme. Boken heter «Solens og sjelens mysterier» og er skrevet i 1922. Den har et kapittel om den gamle spåmann Nostradamus, og her kan ministeren lese: «I 1939 vil det oppstå en kritisk situasjon i det nye Polen, samtidig med Storbritannias siste og største krise.» Forfatteren konkluderer med at Nostradamus her antyder «en andre eller tredje verdenskrig».
Kort etter skriver Goebbels i sin dagbok om et møte med Hitler: «Jeg forteller om Nostradamus’ profetier. Når det gjelder vår tid, er de rett og slett forbløffende. Føreren er meget interessert i dem…» Og neste dag tilføyer han: «Verden er full av mystisk overtro. Hvorfor skulle ikke vi utnytte dette, for å undergrave motstandernes front…» Goebbels er altså klar over at mye beror på vidløftig tolking, og er beredt til å iverksette sin egen. Og ikke nok med det – selv forfalskede vers blir spredd som løpesedler av hans propaganda-apparat i årene som kommer.
SS-general Walter Schellenberg nevner en slik løpeseddel i sine memoarer. Under felttoget i Frankrike våren 1940 ble fremrykningen hindret av en strøm av flyktninger på veiene. „Brosjyren besto av dystre spådommer (…) og ble spredd blant det franske folk gjennom agenter, radiosendinger og flyslipp. Vi valgte bl.a. sitater der Nostradamus spådde „rykende ildmaskiner“ som under kraftig støy ville vise seg over byene og bringe skrekk og tilintetgjørelse blant menneskene. Dessuten profeterte vi for egen regning at bare det sørlige og sørøstlige Frankrike ville bli skånet for slike ulykker. I panikk beveget deretter det meste av flyktningestrømmen seg i den marsjretning vi hadde anordnet. De tyske troppene fikk den ønskede bevegelsesfrihet, mens den franske hærs marsjveier i betydelig grad ble blokkert.“
Etter dette tok også de allierte Nostradamus til hjelp i propagandaen, også de ved hjelp av forfalskede tekster. Men hva med de ekte tekstene – spådde han virkelig såvel andre verdenskrig som utallige andre historiske hendelser, slik det stadig blir hevdet?
Enhver vellykket spåmann uttrykker seg dunkelt og mangetydig, og må fortolkes. Hos Nostradamus vrimler dessuten originalutgavene av trykkfeil og misforståelser. Dette skyldes måten bøker normalt ble til på dengang: En hjelpemann i setteriet leste høyt fra manuskriptet; typografen satte teksten ut fra hva han hørte eller syntes han hørte. Mye i grunnteksten er uforståelig selv for filologer som er spesialister på femtenhundretallets fransk.
Et eksempel på et berømt nostradamusvers er dette:
Udyr ville av sult vil krysse elvene
Det største slaget vil stå ved Hister.
Stormannen vil bli dratt inn i et bur av jern
når Tysklands barn holder øye med Rhinen.
Mange har ment at det er Hitler han skriver om, og har tydd til oversettelser som «når Tysklands barn ikke retter seg etter noe» i siste linje. Her kommer en trykkfeil fra 1568 til hjelp: «rien» («intet») for «Rin». Problemet er bare at «Hister» er det latinske navnet på Donau.
Fortolkere får lett spådommer til å stemme med historiske begivenheter − her har de jo fasiten. Men der én skribent i 1918 så en spådom om første verdenskrig, er en ny fortolker på syttitallet sikker på at samme vers dreier seg om andre verdenskrig. Der én ser den russiske revolusjon, er en annen ikke i tvil om at dreier seg om den franske revolusjon, osv.
Mer overbevisende ville det vært dersom fortolkere har fått rett i hva som ville skje i fremtiden. Hvis Nostradamus virkelig var fremsynt, bør i hvert fall enkelte av dem ha vært i stand til å fortelle oss noe som kom til å skje etter at de skrev. Under arbeidet med boken Nostradamus – vismann som så fremtiden? gikk jeg gjennom tusener av slike spådommer, og har faktisk funnet et par som slo til. Men dette er neppe flere enn man kunne forvente av tilfeldige treff.
I de tilfeller der Nostradamus selv kom med detaljerte og entydige spådommer, har disse vist seg ikke å slå til. Med ett unntak: I desember 1560 ville en ung konge dø, hadde han skrevet i en almanakk for dette året. Frankrikes sekstenårige konge Frans II døde faktisk 6. desember. Senker vi kravet til eksakthet, kan det også tas med at han skrev «En keiser vil bli født nær Italia». Napoleon ble født på Korsika i 1769, men disse detaljene fortalte han oss ikke.
Det kan vanskelig hevdes at ett og annet treff beviser prekognitive evner. Mengder av spåmenn har kommet med utallige spådommer, og en og annen er nødt til å ha flaks av og til. Det er de beste spådommene til de beste spåmennene vi hører om, de andre blir raskt glemt.
Om jeg selv skal våge meg på en spådom, må det bli at fortolkere fortsatt kommer til å finne vers hos Nostradamus som stemmer med nær sagt enhver stor begivenhet i fremtiden. Men ikke før etter at begivenhetene har funnet sted.
Så hva mente Nostradamus egentlig med sine spådommer? Antagelig ikke noe. Kanskje skrev han bare for å bli rik og berømt. At du leser dette, er tegn på at han lyktes.
Hedenske hark
Ronnie Johanson:
Hedenske hark
Forord ved Levi Fragell
Essaysamling, 2011, 141 sider, kr. 150 innbundet.
Boken er nå gratis for privatkunder som samtidig kjøper noe annet.
”Religionskritikk i ei klasse for seg sjølv”
D.-R. Miranda
(tidligere leder i Humanistisk Ungdom, i Humanus)
”Viktige humanistiske tekster”
Levi Fragell
(tidligere leder av den internasjonale
humanistbevegelsen)
“Knakende gode”
”Ronnie Johanson er ikke bare en av Norges skarpeste religionskritikere, han er også en av de morsomste”
Didrik Søderlind
(rådgiver i Human-Etisk Forbund)
KJETTERBIBELEN – UGUDELIGE SPISSFORMULERINGER
Samlet av Ronnie Johanson
Illustrert av Ragnar L. Børsheim
2007. Innbundet, 428 sider, 445 forfattere. Kr. 250. Boken er nå gratis for privatkunder som samtidig kjøper noe annet!
Her er boken for den som
• trenger et slående sitat som kan sette spiss på et innlegg, en tale osv.
• tier i forsamlingen, men har sans for god religionskritikk
• trenger en gave til noen som taler eller tier
666
ordtak mot presteskapet
Boken inneholder omkring 1000 antiklerikale ordspråk fra 60 land. De er samlet fra flere hundre kilder av Ronnie Johanson. Omkring 70 av dem er norske.
666 Ordtak mot presteskapet gir et levende inntrykk av hva folk sa om prester, munker og nonner i tider da kirkens makt var større enn nå.
Boken kom i 1994 og er så vidt vites fortsatt den eneste i sitt slag på noe språk. Den har derfor stor kulturhistorisk interesse, samtidig som den har underholdningsverdi (noe tegningene, signert Gro Vik Fiadu fra Bergensavisen, bidrar til).
666 Ordtak mot presteskapet
1994, 174 sider, innbundet kr. 250.
Boken er nå gratis for privatkunder som samtidig handler noe annet.
Johansons presentasjon fra 1994 av 666 ordtak mot presteskapet.
Tegningen på forsiden viser en bukseløs prest som sitter på en pengesekk og svinger ølseidelen, mens en lett antrukket dame er på vei opp i fanget hans..) Denne tegningen er en slags syntese av innholdet.
Nå vil vel noen si at det får da være måte på insinuasjoner – sånne prester har vi ikke hørt om. Og det er vel det som er grunnen til at vi heller ikke har hørt slike ordspråk som de denne tegningen sammenfatter. Jeg kan ikke tenke meg at et eneste av disse ordspråkene stammer fra dette århundre; antagelig er de fleste flere hundre år gamle. De har vel stort sett gått ut av språket; i hvert fall i Norge. Men det interessante er jo at slike ordspråk har vært på folkemunne, helt opp til vårt århundre. Og det er ingen annen stand eller gruppering som får gjennomgå i ordspråkene til de grader som presteskapet og den øvrige geistligheten.
Det eneste av disse ordtakene jeg hadde hørt før, var det som lyder “Dette går over min forstand og langt inn i prestens”. Mer direkte er følgende, fra Vestby: “Presten ærber med hue’. Det gjør grisen au, når’n roter.”
Det virker i det hele tatt ikke som folk har hatt overdreven respekt for geistlighetens åndsevner. Og særlig ikke for dem som går i kloster. “Den som ikke kan bli noe bedre, blir munk” heter det på flere språk. “Dum som en nonne” sier mani USA. (Dette kalles for øvrig en ordspråklig talemåte.) Alle har hørt at “når det regner på presten så drypper det på klokkeren.” Dette ordspråket har jeg selvsagt ikke tatt med, ettersom det ikke er rettet mot hverken prest eller klokker. Men i Tyskland sier man at “når det drypper på presten, så skjønner han at det regner.” Så mer distré er han ikke. Men “klok som en hest og sta som en prest” sa man på Romerike.
Presten var kanskje ikke alltid så sterk i troen heller. Danskene forteller om en prest som ble bedt om å be til Gud om regn, og svarte at “Jeg kan godt gjøre det, men det nytter ikke så lenge det blåser fra den kanten.” Og fra Nederland har vi følgende ordspråk som har form av en replikkveksling: “Hvis denne stormen ikke gir seg, er vi i Himmelen før midnatt, sa bonden. Måtte Gud bevare oss for det, svarte presten.”
Hykleri er en vanlig beskyldning. “Bak korset er djevelen” heter det på et titall språk, og minst like utbredt er den klassiske “Gjør som presten sier, men ikke som han gjør!” Andre egenskaper som anses karakteristiske fremgår av vanlige ordtak som “Ingen prest er så liten at han ikke går med en pave i magen”, “Helvetet er ikke så hett som presten vil ha det til”, “Prest blir man for brødet, ikke for Himmelen”, “Presten døper sitt eget barn først”, “Presten velsigner seg selv først”, Været er aldri så kaldt at presten fryser i kirken mens det ofres”, “Vokt deg for presters svik og kvinners list” – eller omvendt – og sist men ikke minst: “Fluer og prester kommer inn i alle hus”. Til overmål het det seg i mange land at “Prestens barn blir sjelden bra folk”.
Å være i prestens tjeneste, derimot, var noe annet. “Tidlig opp og sent i seng, gid pokker være prestens dreng” sa man i Danmark. Og i Sverige: “Synden tar jeg på meg, hvis du tar meg på deg, sa presten til tjenestejenta.”
Vi er nå kommet til de beskyldningene som rammer under snippen, for ikke å si under beltestedet. Dermed har jeg ikke tatt stilling til berettigelsen av dem. Men det har andre gjort, f.eks. kirkemøtet i Aachen i år 836, som uttalte at nonneklostrene lignet mest på horehus. Og lignende klager har vært hørt til langt opp i nyere tid. Enkelte nonneklostre var faktisk kjent som bordeller – i tysktalende områder nevnes spesielt klostrene i Interlaken, Frauenbrunn, Trub, Gottstadt, Ulm og Mühlhausen. Så sa man da også at “Den som ikke vet noe om utukt, burde gå i kloster i Interlaken”.
Dermed blir det også mulig å skjønne ellers uforståelige ordspråk som “Tretten nonner, fjorten unger”, eller “Nonnene faster så buken svulmer.” Så sa man faktisk i vårt naboland Sverige. Til og med på Island hadde man gjort den erfaring at “En munk blant møyer er lite å stole på.” For ikke å snakke om et land som Tyskland: Der heter det “å hore som en karmelittermunk”. Og “I mangt et kloster finner man to par tøfler under senga”. “Munkene har brede senger” het det også. “Slipper du munken inn i huset, så kommer han i stua. Slipper du ham inn i stua, så kommer han i senga!” Så “skadefritt blir intet hus av munker, midd og møll og mus.” Men “på prekestolen er munken kysk”.
En egen type ordspråk er såkalte hermestev eller wellerismer, som har form av replikker. “Den som holder seg til de fromme, blir from, sa munken – han lå med seks nonner på én natt.” “I kloster må man ete mye signet brød, sa jenta – hun kom hjem fra klostertjeneste i omstendigheter.”
Nå må man ikke tro at det bare var klostrene man hadde slike erfaringer med. Prestene fikk også sitt skrev påpasset, eller hva det heter. Til å begynne med het det seg at “prestene trenger ikke gifte seg, så lenge bøndene har koner”. Men dette kunne jo ikke vare. Folk begynte å advare hverandre: “Vokt deg for eslets bakside, for kvinnens forside, og for alle sider ved presten.” “Ti skritt vekk er best, fra hestehov og prest.” Og “Gamle aper og unge prester bør ingen ønske seg som gjester.” Så det endte som følger: “Det er dårlige tider, sa presten – bøndene lager ungene sine selv”.
Det er grunn til å tro at prestenes rykte ikke var helt ufortjent; f.eks. skrev den tyske historikeren Aventinus i det Herrens år 1530 at “Våre prester knuller, horer, drikker, spiller og bryter ekteskapet til de grader at man sier “prestekukk”, “horeprest” osv. som ordspråk.” – Bare et hjertesukk til slutt: “Gutter er gutter” heter det i Norge. Men på tysk sier man: “Prester er prester”, og neppe i et like unnskyldende tonefall.
Jeg har holdt meg til Tyskland en stund, men vi kunne også tatt et land som Spania. Den største spanske ordspråksamlingen inneholder 213 ordtak om munker – samtlige negativt innstilt. Det er med beklagelse redaktøren av samlingen siterer dem, og han beklager videre at han bare har utelatt de verste … Men de han har med, er forsåvidt ille nok: “Munk og nonne bør ha en steinvegg mellom seg.” “Snakk mint mulig med horer og munker.” “Det er bedre å låse døra enn å stole på munkens samvittighet.” “Vil du leve godt i én måned? Slakt en gris. I ett år? Gift deg. I resten av livet? Bli munk!” For: “Tre ting gir munken avkall på: Kulde, tørst og sult.” Og bare “to ting er umettelige: Munkene og havet.”
Sjefen til munkene var spanjolene også skeptiske til på flere måter: “La oss faste, sa abbeden – han hadde ei halv høne innabords.” “Abbed og armbrøstskytter – ikke bra for unge gutter.” Hvorfor må man tenke seg selv. Men det er jo lenge siden, da – armbrøsten gikk ut av bruk for ca. 450 år siden.
Mange ordspråk går igjen fra språk til språk i ulike variasjoner. “Prestesekken blir aldri full” sa man i Norge helt opp i dette århundre, lenge etter at man hadde sluttet å gi tiende av kornavlingene til presten og hans sekker. “Bunnløs som prestesekken” kunne det også hete. Dette ordtaket eller lignende, som “Prestens pung blir aldri full”, har jeg funnet på vel tjue europeiske språk, fra Island til Balkanhalvøya. På russisk heter det “Prestens sekk er dyp“, mens det er prestens mage som aldri blir full.
“Jo nærmere kirken, jo fattigere bønder” sa man på samisk, av alle språk. På landsbygda i Danmark og Tyskland het det “Jo nærmere klosteret, jo fattigere bønder.” Beslektet med de sistnevnte er “Jo dummere folk, jo feitere prester.” (Danmark). Og dét skulle nok forstås både i overført og bokstavelig forstand. I Sverige kunne det gå så vidt at “Amen, sa prästen, trillade när från predikstolen.” Jens Bjørneboe skriver et sted om “ordet som ble kjød” når et gjaldt feite prester på sekstenhundretallet. “Presten og hunden lever av munnen” heter det, på norsk, dansk, svensk, tysk, fransk og italiensk. En mer makaber versjon er “presten setter pris på begravelser”; det gjorde han i hvert fall i Skandinavia samt Tyskland og Russland. I gamle dager fikk han jo stykkpris for sine tjenester.
Presteskapets griskhet og grådighet går igjen i mengder av ordspråk fra hele Europa. På dansk har jeg funnet ti varianter av prestenes bunnløse punger og poser og lommer og sekker. Dansker er glade i mat, og “begge er gode, sa presten, han ble spurt om han ville ha melka eller osten.” Men “denne gode maten skal spises i alle fall, sa presten, han spiste den selv.” “Jeg venter til fisken kommer, sa presten – de bød ham grøt.” Og når det regner på presten så drypper det på klokkeren, for “suppa er god, sa degnen – han spiste bare kjøttet.” Men man trøstet seg med at “Satan liker rike enker og fete prester”.
Dette var altså Danmark, men samme erfaringer ser det ut til at man har gjort mange steder, uten at vi har tid til å lese hele boka. Men f.eks. heter det både i Tsjekkia og Russland: “Hyllest til Gud, pølse til presten”. Og i Sverige: “Mer velling til presten!” “By meg en gang til, sa presten og strakte ut handa.” “Hvilke lidelser må vi ikke utstå for Jesu Kristi skyld, sa presten – han svidde fingrene på steika.” “Det var lekkert, sa presten – han åt opp desserten for bøndene.” Osv. Og bøndene sukket som følger: “Det er tungt å bake prestebrødet.” Presten fikk jo delvis betalt i naturalia.
Men la oss dra hjem igjen, nærmere bestemt til Mandalstraktene. Derfra stammer det ene av et par-tre ordspråk som ikke har vært trykt tidligere. Det nytter jo ikke å gå rundt og samle slike ordspråk nå, ettersom de som nevnt stort sett har gått ut av språket. Men tidligere kirkeminister Helge Sivertsen har fortalt at da han som gutt ferierte i Øyslebø, hjalp han en gang en gammel bonde med høyonna. De satte seg for å tørke svetten og spise matpakka, og bonden mælte da som følger: “Jaja. I ditt ansikts sved skal du ede ditt brød – men presten, han sveder berre når han eder.” Jeg har snakket med en gammel mann fra Mandalskanten som også hadde hørt dette ordtaket en gang i tiden.
Prestenes og munkenes forhold til alkohol gikk det også gjetord om mange steder, i den grad at det ble ordspråk av det. Kanskje ikke i Norge, for her het det “å eta som ein prest og drikka som ein hest”. I Norden forøvrig har jeg heller ikke funnet noe særlig som tyder på at prestene drakk mer enn andre. Det skulle vel også litt til den gangen. Men på kontinentet er det mulig at de klarte det. “Prestens hals – halvliteren rett ned” sa de i Romania. Og i Bulgaria: “Hvis du ser etter presten, så spør ikke klokkeren men kroverten.” “Ennå er ingen prest død av tørst” het det i Tyskland. Og “dette gjør jeg for dere alle, sa pastoren – han drakk opp brennevinet alene.” Tyske munker hadde et enda verre rykte som svirebrødre: Det het “Å drikke som en kapusinermunk” og “Han super som en fransiskaner.” “Munker studerer mer i begre enn i bøker.”
Bokas tittel – 666 Ordtak mot presteskapet – skal ikke tas for bokstavelig. Som vanlig kommer man til Dyrets tall, 666, ved manipuleringer. Totalt inneholder boka omkring tusen ordspråk og lignende, som f.eks. ordspråklige talemåter eller sammenligninger. Slike talemåter er kanskje mer overbevisende vitnesbyrd enn ordspråk, fordi de som regel forutsetter at noe er kjent. “Som prestens mage” sier de i Romania om en umettelig person. “Han er som prestesekken” het det på svensk, dansk og tysk.
Det finnes eller fantes tusenvis av ordspråk og talemåter av denne typen. Noe av det mest interessante jeg har oppdaget, er at lignende ting ble sagt i land og kulturer som var dominert av andre religioner, f.eks. om brahminene i India, om buddhistiske munker i land som Japan, Kina og Tibet, og om jødenes rabbinere. Så det kan se ut som folks erfaringer med religiøse ledere til en viss grad er universelle. Riktignok har jeg ikke funnet mange ordtak om muslimenes mullaher og imamer, men det kan jo skyldes at dem er det fortsatt livsfarlig å tirre. Allikevel sier man i Iran at “Tre ting kommer jeg aldri til å få se: En maurs øye, en slanges fot – og en mullahs vennlighet.” På nasjonalbiblioteket i Kuala Lumpur fant jeg følgende: “Imamen synder, liksom vi.” Og i Tyrkia sa de: “Å håpe på almisser fra en imam, er å vente å se tårer i øynene på et lik.” I Tyskland sa de forresten nøyaktig det samme om presten.
Men det var altså buddhistene, da. Jeg har lenge hatt mistanke om at buddhismen har et ufortjent godt rykte blant mange av dem som kaller seg progressive i Vesten. Men i Kina ga de følgende råd: “Man bør ikke gå inn i et tempel alene, og ikke kikke ned i en brønn sammen med en annen.” Og grunnen fremgår av et annet ordspråk: “Munkene dreper folk, og prestene utsletter dem.” Det er her snakk om buddhistiske munker og prester, men det er vel grunn til å tro at folk overdrev litt i dette tilfellet, som man ofte gjør. Men også nonnene sine advarte kineserne mot: “En respektabel familie bør ikke sende sine døtre til et tempel hvor det er nonner.”
Fra Japan har jeg ikke funnet noe om nonner, men mye om buddhistiske prester og munker. “Presten er flink til å lage kammer” heter det, temmelig kryptisk. Men selv har han jo glattraket hode i Japan, så det det dreier seg om, er at han er flink til å lage moralregler for andre. Akkurat som her på berget, altså. “Presten har ingen utgifter, bare inntekter” heter det også. Og “selv messen for de døde beror på en gave til presten”. Liksom her i Europa har han nemlig utsett seg selv til å ivareta våre åndelige behov, mot å få dekket sine materielle dto.
I India hadde de som kjent en egen prestekaste, brahminene eller brahmanene. Om dem sa man at “Tre blodsugere finnes det her i verden: Veggelusa, flua og brahmanen.” Og “en gud kan gi deg en gave, men presten hans gjør det ikke”. Osv.
Den av verdensreligionene vi ikke har vært innom ennå, er jødedommen. Men heller ikke rabbinerne var borte når det gjaldt alkohol. Man klaget over at “Rabbineren tømmer flasken alene, og ber de andre være lystige”. For “Å stille sulten til en rabbiner og tørsten til en hest kan man klare, men å stille tørsten til en rabbiner og sulten til en hest, er umulig.” Altså de motsatte av norske erfaringer ( “Å eta som ein prest og drikka som ein hest.”) Jeg stopper der, for det er ikke politisk korrekt å si for mye om jødedommen.
Noen vil selvsagt tro at jeg har gjort et skjevt utvalg, og bare plukket ut det nega-tive. Det er forsåvidt riktig, og jeg angrer virkelig på at jeg ikke helt fra begynnelsen av også noterte meg de ordspråkene som var positivt innstilt. Da kunne boka ha hett noe sånt som “666 Ordtak mot presteskapet og 6 for”. Så vanskelig er det nemlig å finne ordtak som er for presteskapet.
Miguel de Cervantes, har definert et ordspråk som “en kort setning som bygger på lang erfaring.” Det er vanlig å anta at ordspråkene gjenspeiler de brede lag av folkets erfaringer på godt og ondt. På dette området synes erfaringene å ha vært nesten entydige, i tider da kirkens makt var større enn nå.
Hvordan har jeg samlet ordtakene?
I boka er angitt vel 200 kilder. De fleste kildene er ordspråksamlinger på mange språk, hvorav de fleste er ukjent for meg. Men det finnes ordbøker, og jeg har slått opp i registeret, hvis et slikt fantes, på ord som prest, prost, sogneprest, biskop, kapellan, klokker, degn, kirke, Gud, Vårherre, Satan, djevel, pave, munk, nonne, abbed, kloster, alter, kors, himmel, helvete, predikant, preken, helgen, bedehus, messe og bønn. Så har jeg stavet meg gjennom teksten på ikke helt uforståelige språk som nederlandsk, italiensk og portugisisk, og fått folk som kan språket til å kontrollere min oversettelse. Når det gjaldt finsk og rumensk samt slaviske språk, så har jeg fått andre til å oversette det jeg fant under slike oppslagsord. Ellers har jeg til en viss grad måttet benytte oversettelser til tysk eller engelsk. I alt inneholder boka ordtak fra 55 språk i 60 land.
Jeg nevnte 200 kilder, men jeg har gått gjennom det mangedobbelte antall bøker. En del samlinger er nemlig påfallende frie for antiklerikale ordspråk. I tillegg har jeg kikket gjennom alt som fantes av norske bygdebøker o.l. lokallitteratur.
Dessuten har jeg benyttet enkelte utrykte kilder. Engang på slutten av trettitallet var det et norsk barneblad som ba leserne å sende inn ordspråk på sin egen dialekt. Det kom inn hundrevis av svar, som er bevart i Norsk Folkeminnesamling. Og på Kungliga Biblioteket i Stockholm finnes det et kjempemessig manuskript som en svensk prest i forrige århundre jobbet med det meste av livet, men aldri fant forlegger til. Det er morsomt å se hvordan har vært ærlig nok til å ta med prestefiendtlige ordtak, men allikevel ikke har kunnet dy seg for å kommentere enkelte av dem. F.eks. ved “Kirken er et gammelt hus og faen er en luring” har han tilføyd: “Et okyrkligt, af prästhat diktat ordspråk. Dermed försöka gudlösa att ursägta sig för att ej besöka kyrkan.” – Er det noe rart at folk pratet skitt om prester med en sånn holdning?
Luthers lille brune
Redaktør: Ronnie Johanson
Andre utgave, 2006: Innbundet, 208 sider,
kr. 250.-
Boken inneholder en samling utrolige sitater fra Martin Luther. De viser Luthers mørke side, bl.a. at han hatet bønder og jøder, ville gjeninnføre slaveriet, mente tyranni er den styreform vi trenger, og at de som ikke ville lære hans lille katekisme, skulle nektes mat og drikke. Videre ville han at myndighetene skulle henrette barn som var ulydige mot sine foreldre, samt kvinner som nektet ektemannen sex.
De fleste sitatene er ikke oversatt til norsk tidligere. Alle er hentet fra standardutgaven av hans samlede verker «Weimar Ausgabe». Johanson dokumenterer blant annet at Luther hadde et hovedansvar for at heksebålene flammet opp for alvor på hans tid. Luther utvidet heksebegrepet drastisk, til også å omfatte «kloke koner» som ikke hadde gjort skade men bare prøvd å hjelpe sine medmennesker. Dette, samt at han var direkte involvert i hekseprosesser, forties selv av moderne biografer.
I tillegg til luthersitater omfatter boken også utrolige utdrag fra Kirkens bekjennelsesskrifter, som blant annet dømmer udøpte barn til evig pine. I Norge blir fortsatt seks av ti båret inn i den lutherske kirke lenge før de skjønner at dåp innebærer medlemskap. Det er kanskje fornuftig å sette seg inn i hva såvel kirken som dens opphavsmann står for, før man blir båret ut igjen?
«…her har jeg været taknemmelig for at kunne læne mig op ad det arbejde, der er udrettet af udenlandske Lutherforskere, så som Hubertus Munaryk og Dieter Potzel i Tyskland og Ronnie Johanson i Norge»
Frederik Stjernfelt,
professor i idéhistorie i København
i forordet til sin bok Syv myter om Martin Luther(2017)
Omtale av Luthers lille brune
“… guldgruva av utförliga och väl belagda citat… Idén att låta religionernas nyckelfigurer själva tala är ett utomordentligt initiativ.
Carl-Johan Kleberg i Humanisten
«…her har jeg været taknemmelig for at kunne læne mig op ad det arbejde, der er udrettet af udenlandske Lutherforskere, så som Hubertus Munaryk og Dieter Potzel i Tyskland og Ronnie Johanson i Norge»
Frederik Stjernfelt,
professor i idéhistorie i København
i forordet til sin bok Syv myter om Martin Luther(2017)
« Luther på sitt aller mest uhyrlige. (…) Den tyske reformatoren forkynner drap på funksjonshemmede, prostituerte, hekser, homofile, småkriminelle, katolske geistlige, andre protestanter, opposisjonelle bønder, ulydige barn og kvinner som nekter ektemennene sine sex. Luther hadde også sin endelige løsning for jødene: Selv om han i visse tilfeller synes det er helt greit å drepe dem, er den mer generelle oppskriften å brenne synagogene, ødelegge jødenes eiendommer og drive dem ut av landet.
Som Johanson viser, mente Luther selv at ulydighet var en større synd enn mord. Luthers forsvar av både slaveriet og den absolutte autoriteten til både myndigheter og foreldre, er likevel mindre sensasjonell enn det det fremstilles som. For en mann som fremmet skriftens absolutte autoritet, fulgte dette ganske naturlig. Leser man Det nye testamentet, finner man at underkastelse og lydighet begge er absolutte krav for frelsen. Når disse forskjellige krav om lydighet kom i strid med hverandre, må alltid den øverste autoriteten få forrang. Det er derfor Luther også argumenterte for at barn som er ulydige mot sine foreldre må drepes av myndighetene, selv om ikke foreldrene selv ønsker det.»
Dag Øistein Endsjø i Ny Tid
«…her har jeg været taknemmelig for at kunne læne mig op ad det arbejde, der er udrettet af udenlandske Lutherforskere, så som Hubertus Munaryk og Dieter Potzel i Tyskland og Ronnie Johanson i Norge»
Frederik Stjernfelt,
professor i idéhistorie i København
i forordet til sin bok Syv myter om Martin Luther(2017)
Allahs lille brune
Walid al-Kubaisi og Ronnie Johanson
Allahs lille brune −
Koranen og hadither i utvalg
Forord ved Håvard Rem
2004, 93 sider
Innbundet, kr. 250
Religionskritisk Forlag ga ut i 1988 ut Guds lille brune med uhyrlige og utrolige bibelsitater, og fulgte opp året etter med Allahs lille brune; antagelig den første islamkritiske bok på norsk. I denne nyutgaven er koransitatene er supplert med utvalgte hadither (utsagn fra profeten Muhammed). Disse er valgt ut og oversatt av Walid al-Kubaisi, vår ledende islamkritiker. Han gikk dessuten gjennom korantekstene og oppdaget at den vanlige oversettelsen var forskjønnende på en rekke steder. I grunnteksten heter det for eksempel at de troende skal føre krig mot de vantro – ikke «bekjempe» dem.
«Her befaler Gud blodtørstig nedslakting, utrydding, etnisk rensing, tortur, tyveri, ran og voldtekt over en lav sko, enten han kaller seg Javeh eller Allah.
I det hele tatt er det overraskende mye likt i de to bøkene. Overraskende er det i hvert fall at så mange prominente personer både på den østlige og vestlige halvkule – ja langt inn i vår egen regjering! – blindt sverger til verdioppfatninger basert på slike kilder. «Før skal himmel og jord forgå før en eneste tøddel i Loven skal falle bort» (Jesus ifølge Lukas 16:17). «Dette er skriften. Tvil har ingen plass». (Koranen).
Knut Faldbakken i Verdens Gang
«I vestlig kultur har første- og andregenerasjons frafalne brakt historien videre. Deres bidrag har vært viktige. Allahs lille brune − som Guds lille brune og Luthers lille brune − er en real frafallen-bok.»
Håvard Rem
Guds Lille Brune
Utrolige bibelsteder i utvalg
Ny, utvidet utgave 2010, 139 sider
Innbundet, kr. 290
Ronnie Johansons samling av utrolige bibelsitater kom første gang i 1988; dette er fjerde utgave med tre nye kapitler. Den er blitt brent og spyttet på, og har rukket å bli en kultklassiker.
“…en gruvlig samling helt äkta citat ur bibeln. (…) Ronnie Johan¬son har lyckats bra med att plocka fram förskräckande exempel på bibelns omänsklighet. (…) en liten guldgruve för den som söker bibelns galenskaper samlade på ätt ställe…”
Anders Aspegren i HEF-Eko
“…enhver som er i tvil om kristendomskritikkens etiske nødv¬endighet og som kan tenkes å ha illusjoner om vår offentlige religions gudsbilde, anbefales å lese både Bibelen og Guds lille brune.”
Andreas Edwien i Humanist
Snåsamannen
Det er ikke sant at Snåsamannen
har helbredet titusener
aldri tok betaling
er klarsynt
Dette og mye mer blir dokumentert i Ronnie Johansons bok Snåsamannen – Helbredelsene, spådommene, løgnene
Lanser Forlag, 2014. Boken selges også av Religionskritisk Forlag. Dette er en sterkt utvidet utgave av boken Profeten fra Snåsa (60 % av stoffet er nytt).
Heftet, 202 sider, nå bare kr. 150.
Om boken:
Da Ronnie Johanson skrev den første kritiske bok om Joralf Gjerstad, hadde han fortsatt en viss respekt for mannen. Den forsvant raskt etter at boken «Profeten fra Snåsa» kom ut. Folk fra Nord-Trøndelag tok kontakt med ham og fortalte om egne erfaringer med «Snåsakaillen»; tildels oppsiktsvekkende negative. Videre viser det seg at han gjerne tok imot betaling av pasientene; noe Johanson tidligere anså som løse rykter ettersom Gjerstad alltid har benektet dette.
Profeten fra Snåsa
Ronnie Johanson
2012, 96 sider
Innbundet kr. 250
«Profeten fra Snåsa» av Ronnie Johanson bør bli folkelesning.»Professor dr.med. Tor K. Larsen
Dagbladet 13. mars 2012
«Profeten fra Snåsa» er en betimelig tankevekker.
Per Ivar Henriksbø; anmeldelse i Gudbrandsdølen Dagningen 14. mars 2012
«En av de smaleste, men samtidig viktigste bøker jeg har lest om tro og overtro …»
Per Ivar Henriksbø; anmeldelse i Gudbrandsdølen Dagningen 14. mars 2012
«Snåsakallen… blir dissekert og avkledd i den ferske og underholdende boka Profeten fra Snåsa.»
Hege Ulstein, kommentator i Dagsavisen
Kronikk om Profeten fra Snåsa.
Ingen profet fra Snåsa
Av Ronnie Johanson (kronikk, 2012)
Joralf Gjerstad fra Snåsa har overnaturlige evner, påstår både han og forlaget hans. «Han ser inn i framtiden» skrev Gyldendal på omslaget av boken de solgte 140.000 av. Deretter fikk de ham til å skrive selvbiografi, til tross for at han alt hadde gjort det to ganger på andre forlag. For kort tid siden kom enda en bok om Snåsamannen; denne gang på Religionskritisk Forlag. I «Profeten fra Snåsa» går jeg gjennom alle spådommene hans, og ser dessuten på hans øvrige evner.
Dessverre er troen på spådommer skadeligere enn man skulle tro. En del mennesker lar den styre livet sitt og kaster bort mye mer penger enn de har råd til på spådomstelefoner. Enkelte klarer ikke lenger å ta avgjørelser selv. ”Vi vet om folk som har tatt livet av seg etter å ha ringt spåtjenester” innrømte en gründer med 20 ansatte spåkoner og spåmenn. (Dagens Næringsliv, http://avis.dn.no/artikler/avis/article6666.ece). Da blir ikke en koselig, gammel gubbe som Snåsamannen helt harmløs lenger. Med den enorme autoritet han har opparbeidet seg, godt hjulpet av massemedia, bidrar han og Gyldendal forlag til troen på spådommer.
Gjerstads helbredende evner kan godt være reelle, om enn temmelig overdrevne. Noen mennesker har større evne til å påvirke sine medmennesker enn det vi andre har. Hvorfor skulle så ikke karismatikere ha en viss evne til å påvirke syke slik at kroppens iboende, helbredende krefter blir mobilisert? I medisinen kalles det sistnevnte for placeboeffekten. Før et nytt legemiddel blir godkjent, må det vanligvis påvises at det virker bedre enn placebopreparat med samme utseende, men uten virkestoff. Placebo kan også ha god virkning, og det ikke bare for psykosomatiske lidelser.
De fleste lidelser går uansett over av seg selv; andre har et svingende forløp, med gode perioder innimellom. Men det er vel gjerne når man har det som verst at man tar turen til Snåsa. Da kan det jo bare gå én vei – men gjett hvem som får æren! Vi trenger altså ingen paranormal forklaring på healing, i den grad den virker.
Men vi hører sjelden om de pasientene Gjerstad ikke lyktes i å hjelpe, og dem han beroliget uten å ha medisinsk grunnlag for det. En av de historiene folk har fortalt meg etter at boken kom, er denne: En nær slektning var operert for kreft, og ringte Gjerstad for å høre hvordan dette ville gå. Dette går bra, skal han ha sagt – du er helt frisk. Under ett år senere var hun død av samme kreftsykdom, som hadde blusset opp igjen.
Spådommer som har slått feil, kommer sjelden i søkelyset. Og de som er blitt trukket fram, er lite oppsiktsvekkende − med ett spektakulært unntak: drapet på Kennedy i 1963. Til biografen Sletten Kolloen sa han:
”Jeg fikk et syn av den unge presidenten som døende eller død, en følelse av at han var skutt… noen dager senere fortalte (Dagsrevyen) at Kennedy nettopp var skutt i Dallas og lå på operasjonsbordet. Han klarer seg ikke, sa jeg til Signe. En time senere meldte de at Kennedy var død.”
En litt annen versjon kom Gjerstad med to år tidligere, i en selvbiografi fra 2006. Her fikk han sitt syn dagen før drapet, i biografien skjedde det flere dager før. Dette dreier seg om erindringsforskyvning, neppe om løgn. Synet av presidenten som døende har han nok ikke fått før selve drapsdagen, da han hørte at Kennedy var skutt. Senere har hukommelsen spilt ham et puss og tilbakedatert synet først med én dag, senere flere dager.
Enda en versjon kom han med til til Dagbladet senhøstes 2008: ”… denne gangen ville han ha vitner. Han fortalte det til kona Signe Marie og en venn. Dagen etter var Kennedy død.” Denne vennen er ikke nevnt i de to tidligere versjonene han har gitt oss.
Den falske erindringen om at han hadde forutsett drapet, har antagelig oppstått minst 37 år etter at drapet skjedde. Arvid Erlandsen har kjent Snåsamannen godt helt siden syttitallet. Han skrev den første boken om ham, Med varmt hjerte og varme hender, som kom i 2000. Da jeg ringte Erlandsen 31. mars i fjor, fortalte han at Kennedy-spådommen hadde Joralf aldri fortalt ham om. I så fall ville han selvsagt ha tatt den med i boken, sa han. For øvrig nekter både han og Gjerstad nå for at de noensinne har snakket med meg. Jeg vet ikke hvorvidt de lyver eller bare har glemt det.
Siden år 2000 har Gjerstad skrevet eller medvirket til i alt fem bøker. I samtlige forteller han om syner han har hatt. Til biografen Sletten Kolloen fortalte han at han ser av og til et blått lys når en pasient har god prognose: ”Får jeg øye på de blålige vibrasjonene, er jeg dønn sikker på at vedkommende blir helt frisk.” Blålyset har han sett helt siden 1945: ”Det strømmet et kraftig blålig lys ut… Jeg har sett det samme blå glorielyset senere også, i ulike varianter. Det følger meg gjennom livet og varsler alltid noe godt.” I den nyeste selvbiografien skriver han imidlertid at dette lyset som varsler noe godt, har ”alle regnbuens farger”.
Men i et intervju med Helgeland Arbeiderblad i juli 1997 sa han om sin synskhet: ”jeg ’ser’ ikke på noen måte, hverken i bilder eller tekst. Det hele dreier seg om noe jeg kjenner på meg, bare.” Så hva skal vi tro?
Det var blant annet dette jeg tenkte på da jeg beskyldte ham for tilløp til bløff i et VG-oppslag 9. mars. Gjerstad tok sjansen på å svare med en kjempebløff: Han har lest «Profeten fra Snåsa» og det eneste som er sant i hele boka er at han tippet korrekt resultat en gang Rosenborg slo Viking i fotball. Hvordan vet han det, når han ifølge Dagbladet neste dag bare «har lest litt i boka»?
Han satser på sin opparbeidede autoritet og troverdighet, men hvem vil tro ham på at det er mulig å skrive en hel bok med bare løgner? Når kildene mine stort sett har vært Gjerstads egne bøker og intervjuer, samt de to biografiene om ham?
I boken nevner jeg i en fotnote at «det har gått rykter om at det tidligere var vanlig å gi ham en hundrelapp ved konsultasjon, men disse har ikke latt seg bekrefte og jeg fester ingen lit til dem» (s. 19). Det gjør jeg nå, etter at folk fra Trøndelag har tatt kontakt og fortalt meg litt av hvert. Blant annet at de har selv gitt ham penger, og at det var vanlig å gjøre det. Når man skulle ta turen til Snåsa fylte man gjerne bilen med venner og kjente som trengte behandling. Jeg kjenner konkret til to slike bilturer, der alle ga penger. Han har nok rett i at han har aldri forlangt betaling, men han sa ikke nei takk.
De jeg har snakket med, ønsker ikke å stå fram offentlig, fordi Gjerstad har så enorm prestisje at de regner med at de vil møte sterke reaksjoner i lokalmiljøet. Men det siste jeg hørte var at hans troverdighet i hjemfylket kan være i ferd med å rakne: Folk som vet at han tok imot betaling, irriterer seg over at han nekter for det.
Blasfemi
En antologi ved Ronnie Johanson
Lanser Forlag 1989
Religionskritisk Forlag har overtatt et lite restopplag
Innbundet, 240 sider, kr. 350
«Johanson har gjort et banebrytende arbeid for å kaste lys på denne mørklagte – men viktige – side av vår kulturhistorie. Boken burde stå i hyllen til enhver fritenker og være obligatorisk lesning for alle som er engasjert i kampen for ytringsfriheten.»
Terje Emberland i Arbeiderbladet
En enestående samling av skrifter som opp gjennom historien er blitt anklaget for gudsbespottelse. Den kom alt i 1989, men er fortsatt den eneste bok på norsk om emnet.
Boken spenner over et tidsrom på 1800 år. Blant de vel trettifem forfatterne finner vi berømtheter som Diderot, Shelley, Heine, Strindberg og Mark Twain, i selskap med nordmennene Marcus Thrane, Hans Jæger, Arnulf Øverland og Georg Johannesen m.fl.
Boken omtaler dessuten norske blasfemiprosesser fra 1567 til 1933. Blant annet har den et kapittel om den eneste nordmann som er blitt dødsdømt for blasfemi (1739).
Opprør – religionskritikk i norsk lyrikk
En antologi ved Ronnie Johanson
Boken kom på Humanist Forlag i 1999; vi har overtatt et lite restopplag. Innbundet, 222 sider. Nå kr. 190.
For det veit alle, både eg og du
at den som ei kan tenkja, lett kan tru
Aasmund Olavson Vinje
«Opprør» er blitt et standardverk; den eneste samling av norske dikteres religionskritiske dikt. Redaktøren har gått gjennom hele produksjonen til våre største forfattere, samt svært mange av de mindre kjente. Både bøker, aviser, blader og arkiver er saumfart, slik at flere av diktene, bl.a. av Arnulf Øverland og Inger Hagerup her for første gang kommer i bokform; mens enkelte dikt av Tor Jonsson og Nordahl Grieg publiseres for første gang overhodet.
Samlingen har dessuten dikt av André Bjerke, Jens Bjørneboe, Bjørnstjerne Bjørnson, Paal Brekke, Per Bronken, Olaf Bull, Knut Hamsun, Henrik Ibsen, Georg Johannesen, Alf Larsen,Rudolf Nilsen, Sigbjørn Obstfelder, Ernst Orvil, Alf Prøysen, Gabriel Scott, Kristofer Uppdal, Aasmund Olavson Vinje, Aslaug Vaa, Henrik Wergeland, Herman Wildenvey, Arne Paasche Aasen og mange andre. Selv Alexander Kielland, som ikke er kjent som lyriker, hadde skrevet et religionskritisk dikt, viste det seg.
Forord til boken Opprør
Fra forordet:
Det finnes to typer kristendomskritikk: Den som er rettet mot maktmisbruk og prestevelde, og den som tar opp selve læren og livssynet. Begge slag er representert i boka.
Mange av dikterne tar opp det ondes problem: Hvordan kan en god og allmektig gud tillate all verdens lidelse? Wilhelm Keilhau bønnfaller: Far! Som ditt barn jeg ber at du vil/ slutte, slutte med dette spill/ Ja, jeg trygler dig på mine kne:/ Far, la ikke din vilje ske.
Kristendommens kjerne er læren om at Jesus døde for å frelse oss fra evig straff for våre synder. Også dette såkalte forsoningsdogmet stilles det spørsmål ved, av Bjørnson, Vetle Vislie, Alf Larsen, Hiorth-Schøyen, Wildenvey, Øverland og andre. Med Bjørnstjerne Bjørnsons ord: Den gud, som vil uskyldig blod/ for andres synd, han er ei god.
God informasjon får vi i bokas noteapparat og forfattaromtaler, og blant dei opplysningar det svinger litt av er følgande historie om Herman Wildenvey:
«Noen dager etter at Hallesby i sin tale (NRK 1953) hadde sendt alle som ikke hadde omvendt seg, til helvete, satt Herman og jeg en kveld sammen med venner på Blom. Da man spurte Herman om hva han mente om Hallesbys tale, grep han en papirserviett og skrev i full fart ned et dikt», fortel Gisken Wildenvey.
Her er diktet: «Hinsides»
Jeg drømmer om himlen mangen en gang.
Der skulle jeg gjerne vanke.
Helvede er visst en fæl restaurant
selv for den blotte tanke.
Der skal jo satan sin galle spy
ut over dem som lider.
Men tenk å høre på Hallesby
i himlen i evige tider!
Kjell Oskar Selman i Varden
Annet
Den tiende lande-plage?
CD med Øverland og Hallesby:
Er kristendommen fremdeles den tiende landeplage?
Arnulf Øverland i opptak fra 1962.
Professor Ole Hallesbys berømte radioandakt “om helvede”
(Hallesby er på MP3-fil). (CD, 2009)
Pris kr. 150. Nå gratis for privatkunder som samtidig handler noe annet.
Tegneserier
JESUS KRISTUS & CO
Tegneserieblader med bidrag av bl a Christopher Nielsen og Peder Kjøs.
5 numre a kr. 50.-, selges samlet for kr 200.- . Nummer 1 er en kopiutgave (faksimile), ettersom førsteutgaven fra 1982 på 10 000 eksemplarer raskt ble utsolgt. (Kopiutgaven har bedre, «glatt» papir.) Nummer 3 har rustne stifter.