Fra innledningen:

Hva vet vi egentlig om den jødiske predikanten Jesjua, som aldri ble profet i eget land, og på gresk fikk navnet Jesus? De fire evangelienes beretning spriker på en lang rekke punkter, både i skildringen av påskedramaet og tidligere begivenheter. Ikke til å undres over, når man vet at de ble skrevet først flere tiår etter det som skjedde, av folk som ikke var til stede, som ikke hadde møtt noen som var det, og som dessuten hadde et annet språk enn dem. Ja, som til og med hadde en annen religion enn dem, ettersom den jødiske sekten Jesus hadde stiftet, i mellomtiden hadde utviklet seg til kristendom.

Fra kristelig hold hører vi stadig at evangeliene er øyenvitneskildringer skrevet av Jesu apostler. Teologene vet bedre, men ytterst sjelden ser man en norsk teolog stå frem i massemedia og korrigere slike påstander. Som den tyske, protestantiske teologiprofessor Hans Conzelmann har uttalt: «Kirken lever av at det ikke blir gjort kjent hva forskerne har funnet ut om Jesus».

(…) ingen av evangelistene hadde kjent eller truffet Jesus. De hadde ikke engang truffet noen som hadde truffet ham. De skrev gresk, ikke Jesu språk, som var arameisk. Og sannsynligvis var ingen av dem fra Jødeland, ettersom de ikke hadde godt kjennskap til landets geografi og skikker.

Mellom korsfestelsen og de eldste skriftlige kildene ligger et par tiår med muntlig overlevering i ulike menigheter i og utenfor Palestina. I denne tiden er fortellingene blitt farget av fortellernes oppfatninger og forhåpninger, samt misforståelser. Og av deres agenda: De som fortalte var ikke uhildede, men gjorde det ofte for å misjonere. Eller for å legitimere menighetens praksis, for eksempel nattverd (mer om dette senere).

Evangelistene har på sin side behandlet kildene temmelig fritt (for å si det mildt). De plasserer overleverte jesusord i en tenkt sammenheng. De føyer til det de tror mangler, eller sine egne kommentarer. Ofte legger de sine egne ord i Jesu munn, mens de på den annen side modererer eller sløyfer jesusord de synes går for vidt. Et eksempel på det sistnevnte: Når Jesus ifølge to tidlige kilder sier at man må hate sine foreldre for å følge ham, demper Matteus dette til at man må ikke elske dem mer enn ham.

Jesus var ikke kristen, men jøde. Han hadde ingen planer om å stifte en ny religion, og anså seg som utsendt bare til jødene. Å bli korsfestet inngikk neppe i hans planer. «Kristen» språkbruk er evangelistens egen – eller avskrivernes. (…)

Jesus ble korsfestet omkring år 30. På femtitallet ble antagelig en del av hans ord samlet i det som kalles Q-evangeliet. Thomasevangeliet er i likhet med Q bare en samling av jesusord, og en del forskere anser den eldste versjonen som like gammel. Paulus skrev sine brev på samme tid, men heller ikke han har noe særlig å berette om Jesu liv. Så i de tidlige menighetene må man ha fortsatt å fortelle om Jesu liv og lære, inntil Markusevangeliet ble skrevet på sekstitallet, Matteus på sytti- eller åttitallet, Lukas på åtti- eller nittitallet og Johannes etter år 90. Og det var enda mange tiår senere at et forfatternavn ble tilføyd. Hva evangelistene egentlig het, vet vi ikke.

Kirkefedrene i det andre århundre trodde at to av evangeliene var skrevet av apostlene Matteus og Johannes, og akterutseilte teologer tror det fremdeles. Men det er lenge siden forskningen kom til at så ikke kan være tilfellet. (…)

Evangelistene var altså ingen øyenvitner. Når det gjaldt Jesu siste timer, var øyenvitneskildringer enda fjernere ettersom apostlene hadde flyktet. Men snart oppsto det en oppstandelsesberetning som etter hvert la grunnlag for en helt ny religion. Stikk i strid med hva Jesus hadde tenkt seg. (…)

Jesus var først og fremst en dommedagsprofet. Hans budskap var at Gud meget snart ville gripe inn i verdenshistorien og innføre sitt rike på jord. En gang skal han ha skildret dommedag slik for disiplene: «Da skal stjernene falle ned fra himmelen» (!) Ingen vet dagen og timen, men «deres generasjon skal ikke forgå før alt dette skjer». (Norske bibeloversettelser gjengir «generasjon» med «slekt»; kanskje for at leserne ikke skal oppdage at spådommen har slått feil.) Kapittel 31, «En dommedagsprofet», forteller hvordan dette ble bortforklart etter hvert som det ble stadig mer opplagt at han hadde tatt feil.

Jesus lot disiplene tro at han var Messias, jødenes konge, som skulle gjenopprette storhetstiden. Dette skjedde ikke, isteden ble han henrettet. Stikk i strid med hva hans desillusjonerte tilhengere hadde ventet. Men så skjedde noe som bragte dem tilbake til troen: Noen mente å ha sett ham. Jesus var altså allikevel Messias, men i skikkelse av den såkalte «Menneskesønnen» som Gud snart ville sende for å opprette sitt rike.

Oppfatningene utviklet seg snart forskjellig i ulike menigheter på ulike steder. Markus skrev sitt evangelium først, og har en helt annen teologi enn Johannes. De tre eldste evangelistene mener at Jesus om kort tid, høyst noen få år, vil komme tilbake og bli konge i et Guds rike på jord. For å få del i dette gudsriket må man ha fulgt jødisk lov og levd rettskaffent. Johannes skriver sitt evangelium minst et par tiår senere, og gudsriket er ennå ikke kommet. Hos ham forkynner derfor Jesus ikke lenger Guds rike på jord, men at de troende vil komme til himmelen når de dør. Og kriteriet for å bli frelst er ikke lenger hvordan man har levd, men hva man tror:

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. (…) Den som ikke tror, er allerede dømt …

Fra kapitlet «En dommedagsprofet»:

Hvis Jesus ønsket å henvende seg til senere tiders mennesker, f.eks. oss som lever i dag, hvorfor skrev han så ikke ned sitt budskap? Kanskje kunne han ikke skrive, men i så fall kunne han i det minste ha sørget for at andre skrev. Da det omsider skjedde, var det gått et par tiår. Hvorfor henvendte han seg bare til de sauene (hans egne ord, ikke mine) av noen tungnemme analfabeter han hadde valgt som følgesvenner, samt tilfeldige tilhørere som han selv sa var dømt til å misforstå ham? Forklaringen er at Jesus trodde at verdens undergang var nær forestående og ville komme før hans egen generasjon var gått i graven. De fleste ledende forskere har hevdet dette i 125 år, på grunnlag av Bibelen.

Fotnoter er ikke tatt med.

By appealing to human compassion and common sense and by criticizing religious delusions we want to contribute to a better society and happier people.

The book is an exceptionally charming and instructive report on the development of life on earth, designed and written by the late Danish artist Erik Hjorth Nielsen. It was first published in Danish in 1992 by the author and Agertoft publisher. It was later published in Norwegian with the publisher Grøndahl Dreyer (now Cappelen). The book is sold out in both countries, and publishers have no plans for a new release. The Atheists will, in agreement with the author’s wife, spread the book. We have a stock of 1000 copies in English, and we also plan to get it printed in other languages.

More and more Europeans confess to the belief that God – not evolution – has created man. Creationist activists are undermining the entire scientific community, warns Danish researcher.

In Norway, about 11 percent of the population do not believe that evolution has taken place in the animal kingdom, and in the United States, about 50 percent believe that the world was created a few thousand years ago.

The Quran clearly states that the creation of man was a separate, unique act, and to the extent that evolutionary teachings deny this, it becomes obscene from an Islamic point of view, says researcher Nora S. Eggen.

The book can be ordered from bestilling@ateistene.no. The price of 190 NOK includes postage. It can be ordered in both Norwegian and English editions.

If you order 10 or more, you will receive the books for 100 NOK pr piece + postage.

We want contact with English spoken atheists and secular organizations for sharing this book in particular and generally understanding of evolution all over, and especially amongsts children.

Please contact us:
Dagfinn Eckhoff, (+47) 47 26 43 41, deckhoff47@gmail.com

Stand-up comedian and actor Aila Eckhoff Sinober read the book as a child and writes:

When I was little, my parents read Darwin the Lungfish for me. And I read it later myself many times. The book was a glimpse of something that took place hundreds of thousands, even millions of years ago. A story

that explained to me how we have evolved and how the earth and everything on it has become as it is. To hear and read this story as a child felt like being consecrated in a very important secret. But this should not be secret.
Tales of Eve and Adam, Jesus, Noah or, for that matter, The Easter Hare and Santa Claus are readily available to children raised in both religious and secular homes. They are found on television, in kindergartens and at school and are part of the self-sufficiency of the advent, regardless of whether they are presented as mythical figures or truth. The Big Bang and the theory of evolution, the Earth’s extinction and the origins of human beings are something that you will not learn before you are older. And then it will be presented in a much more edgy and, not least, complicated way. Is there any good reason that it is this way?
I believe that we belittle the children’s curiosity and imagination, and underestimate their ability to find excitement and adventure even in the most edgy places, too. I also think we underestimate how incredible and amazing reality actually is. I see no reason to say nothing about it.
The Darwin lungfish is the story of the first lungfish that scratched up the land soil to escape the dangers of the sea and all the countless animals that came afterwards. This is our story, about the people, about you and me. And about those who came afterwards. Darwin the lungfish is both the largest and one of the smallest stories available.

Av Ronnie Johanson

Det er senhøstes 1939. I utkanten av Berlin bor propagandaminister Joseph Goebbels med kone og fem barn. Ministeren har mye å gjøre på kontoret og går ofte stuptrøtt til sengs. En kveld blir han vekket igjen av sin kone, som er oppglødd. Hun har lest en bok på sengen og kommet over noe hun må vise ham med det samme. Boken heter «Solens og sjelens mysterier» og er skrevet i 1922. Den har et kapittel om den gamle spåmann Nostradamus, og her kan ministeren lese: «I 1939 vil det oppstå en kritisk situasjon i det nye Polen, samtidig med Storbritannias siste og største krise.» Forfatteren  konkluderer med at Nostradamus her antyder «en andre eller tredje verdenskrig».

            Kort etter skriver Goebbels i sin dagbok om et møte med Hitler: «Jeg forteller om Nostradamus’ profetier. Når det gjelder vår tid, er de rett og slett forbløffende. Føreren er meget interessert i dem…» Og neste dag tilføyer han: «Verden er full av mystisk overtro. Hvorfor skulle ikke vi utnytte dette, for å undergrave motstandernes front…» Goebbels er altså klar over at mye beror på vidløftig tolking, og er beredt til å iverksette sin egen. Og ikke nok med det – selv forfalskede vers blir spredd som løpesedler av hans propaganda-apparat i årene som kommer.

SS-general Walter Schellenberg nevner en slik løpeseddel i sine memoarer. Under felttoget i Frankrike våren 1940 ble fremrykningen hindret av en strøm av flyktninger på veiene. „Brosjyren besto av dystre spådommer (…) og ble spredd blant det franske folk gjennom agenter, radiosendinger og flyslipp. Vi valgte bl.a. sitater der Nostradamus spådde „rykende ildmaskiner“ som under kraftig støy ville vise seg over byene og bringe skrekk og tilintetgjørelse blant menneskene. Dessuten profeterte vi for egen regning at bare det sørlige og sørøstlige Frankrike ville bli skånet for slike ulykker. I panikk beveget deretter det meste av flyktningestrømmen seg i den marsjretning vi hadde anordnet. De tyske troppene fikk den ønskede bevegelsesfrihet, mens den franske hærs marsjveier i betydelig grad ble blokkert.“

Etter dette tok også de allierte Nostradamus til hjelp i propagandaen, også de ved hjelp av forfalskede tekster. Men hva med de ekte tekstene – spådde han virkelig såvel andre verdenskrig som utallige andre historiske hendelser, slik det stadig blir hevdet?

Enhver vellykket spåmann uttrykker seg dunkelt og mangetydig, og må fortolkes. Hos Nostradamus vrimler dessuten originalutgavene av trykkfeil og misforståelser. Dette skyldes måten bøker normalt ble til på dengang: En hjelpemann i setteriet leste høyt fra manuskriptet; typografen satte teksten ut fra hva han hørte eller syntes han hørte. Mye i grunnteksten er uforståelig selv for filologer som er spesialister på femtenhundretallets fransk.

Et eksempel på et berømt nostradamusvers er dette: 

Udyr ville av sult vil krysse elvene

Det største slaget vil stå ved Hister.

Stormannen vil bli dratt inn i et bur av jern

når Tysklands barn holder øye med Rhinen.

Mange har ment at det er Hitler han skriver om, og har tydd til oversettelser som «når Tysklands barn ikke retter seg etter noe» i siste linje. Her kommer en trykkfeil fra 1568 til hjelp: «rien» («intet») for «Rin». Problemet er bare at «Hister» er det latinske navnet på Donau.

Fortolkere får lett spådommer til å stemme med historiske begivenheter − her har de jo fasiten. Men der én skribent i 1918 så en spådom om første verdenskrig, er en ny fortolker på syttitallet sikker på at samme vers dreier seg om andre verdenskrig. Der én ser den russiske revolusjon, er en annen ikke i tvil om at dreier seg om den franske revolusjon, osv.

Mer overbevisende ville det vært dersom fortolkere har fått rett i hva som ville skje i fremtiden.  Hvis Nostradamus virkelig var fremsynt, bør i hvert fall enkelte av dem ha vært i stand til å fortelle oss noe som kom til å skje etter at de skrev. Under arbeidet med boken  Nostradamus – vismann som så fremtiden? gikk jeg gjennom tusener av slike spådommer, og har faktisk funnet et par som slo til. Men dette er neppe flere enn man kunne forvente av tilfeldige treff.

I de tilfeller der Nostradamus selv kom med detaljerte og entydige spådommer, har disse vist seg ikke å slå til. Med ett unntak: I desember 1560 ville en ung konge dø, hadde han skrevet i en almanakk for dette året. Frankrikes sekstenårige konge Frans II døde faktisk 6. desember. Senker vi kravet til eksakthet, kan det også tas med at han skrev «En keiser vil bli født nær Italia». Napoleon ble født på Korsika i 1769, men disse detaljene fortalte han oss ikke.

Det kan vanskelig hevdes at ett og annet treff beviser prekognitive evner. Mengder av spåmenn har kommet med utallige spådommer, og en og annen er nødt til å ha flaks av og til. Det er de beste spådommene til de beste spåmennene vi hører om, de andre blir raskt glemt.

Om jeg selv skal våge meg på en spådom, må det bli at fortolkere fortsatt kommer til å finne vers hos Nostradamus som stemmer med nær sagt enhver stor begivenhet i fremtiden. Men ikke før etter at begivenhetene har funnet sted.

Så hva mente Nostradamus egentlig med sine spådommer? Antagelig ikke noe. Kanskje skrev han bare for å bli rik og berømt. At du leser dette, er tegn på at han lyktes.

Tegningen på forsiden viser en bukseløs prest som sitter på en pengesekk og svinger ølseidelen, mens en lett antrukket dame er på vei opp i fanget hans..)  Denne tegningen  er en slags syntese av innholdet.

Nå vil vel noen si at det får da være måte på insinuasjoner – sånne prester har vi ikke hørt om. Og det er vel det som er grunnen til at vi heller ikke har hørt slike ordspråk som de denne tegningen sammenfatter. Jeg kan ikke tenke meg at et eneste av disse ordspråkene stammer fra dette århundre; antagelig er de fleste flere hundre år gamle. De har vel stort sett gått ut av språket; i hvert fall i Norge. Men det inter­essante er jo at slike ordspråk har vært på folkemunne, helt opp til vårt århundre. Og det er ingen annen stand eller gruppering som får gjennom­gå i ordspråkene til de grader som presteskapet og den øvrige geistligheten.

Det eneste av disse ordtakene jeg hadde hørt før, var det som lyder “Dette går over min forstand og langt inn i prestens”. Mer direkte er følgende, fra Vestby: “Presten ærber med hue’. Det gjør grisen au, når’n roter.”

Det virker i det hele tatt ikke som folk har hatt  overdreven respekt for geistlighetens åndsevner. Og særlig ikke for dem som går i kloster. “Den som ikke kan bli noe bedre, blir munk” heter det på flere språk. “Dum som en nonne” sier mani USA. (Dette kalles for øvrig en ordspråklig talemåte.) Alle har hørt at “når det regner på  pres­ten så drypper det på klokkeren.” Dette ordspråket har jeg selvsagt ikke tatt med, ettersom det ikke er rettet mot hverken prest eller klokker. Men i Tyskland sier man at “når det drypper på presten, så skjønner han at det regner.” Så mer distré er han ikke. Men “klok som en hest og sta som en prest” sa man på Romerike.

    Presten var kanskje ikke alltid så sterk i troen heller. Danskene forteller om en prest som ble bedt om å be til Gud om regn, og svarte at “Jeg kan godt gjøre det, men det nytter ikke så lenge det blåser fra den kanten.” Og fra Nederland har vi føl­­gende ordspråk som har form av en replikkveksling: “Hvis denne stormen ikke gir seg, er vi i Himmelen før midnatt, sa bonden. Måtte Gud bevare oss for det, svarte presten.”

    Hykleri er en vanlig beskyldning. “Bak korset er djevelen” heter det på et titall språk, og minst like utbredt er den klassiske “Gjør som presten sier, men ikke som han gjør!” Andre egen­skaper som anses karakteristiske fremgår av vanlige ordtak som “Ingen prest er så liten at han ikke går med en pave i magen”, “Helvetet er ikke så hett som presten vil ha det til”, “Prest blir man for brødet, ikke for Him­melen”, “Presten døper sitt eget barn først”, “Presten velsigner seg selv først”, Været er aldri så kaldt at presten fryser i kirken mens det ofres”, “Vokt deg for presters svik og kvinners list” – eller omvendt – og sist men ikke minst: “Fluer og prester kommer inn i alle hus”. Til overmål het det seg i mange land at “Prestens barn blir sjelden bra folk”.

    Å være i prestens tjeneste, derimot, var noe annet. “Tidlig opp og sent i seng, gid pokker være prestens dreng” sa man i Danmark. Og i Sverige: “Synden tar jeg på meg, hvis du tar meg på deg, sa presten til tjenestejenta.”

    Vi er nå kommet til de beskyldningene som rammer under snippen, for ikke å si under belte­stedet. Dermed har jeg ikke tatt stilling til berettigelsen av dem. Men det har andre gjort, f.eks. kirke­møtet i Aachen i år 836, som uttalte at nonneklostrene lignet mest på horehus. Og lignende klager har vært hørt til langt opp i nyere tid. Enkelte nonneklostre var faktisk kjent som bor­deller – i tysktalende områder nevnes spesielt klostrene i Interlaken, Frauenbrunn, Trub, Gott­stadt, Ulm og Mühlhausen. Så sa man da også at “Den som ikke vet noe om utukt, burde gå i kloster i Interlaken”.

Dermed blir det også mulig å skjønne ellers uforståelige ordspråk som “Tretten nonner, fjorten unger”, eller “Nonnene faster så buken svulmer.” Så sa man faktisk i vårt naboland Sverige. Til og med på Island hadde man gjort den erfaring at “En munk blant møyer er lite å stole på.” For ikke å snakke om et land som Tyskland: Der heter det “å hore som en karmelittermunk”. Og “I mangt et kloster finner man to par tøfler under senga”. “Munkene har brede senger” het det også. “Slipper du munken inn i huset, så kommer han i stua. Slipper du ham inn i stua, så kommer han i senga!” Så “skadefritt blir intet hus av munker, midd og møll og mus.” Men “på prekestolen er munken kysk”.

            En egen type ordspråk er såkalte hermestev eller wellerismer, som har form av replikker.  “Den som holder seg til de fromme, blir from, sa munken – han lå med seks nonner på én natt.” “I kloster må man ete mye signet brød, sa jenta – hun kom hjem fra klostertjeneste i omstendig­heter.”

            Nå må man ikke tro at det bare var klostrene man hadde slike erfaringer med. Prestene fikk også sitt skrev påpasset, eller hva det heter. Til å begynne med het det seg at “prestene trenger ikke gifte seg, så lenge bøndene har koner”. Men dette kunne jo ikke vare. Folk begynte å advare hverandre: “Vokt deg for eslets bakside, for kvinnens forside, og for alle sider ved presten.” “Ti skritt vekk er best, fra heste­hov og prest.” Og “Gamle aper og unge prester bør ingen ønske seg som gjester.” Så det endte som følger: “Det er dårlige tider, sa presten – bøndene lager ungene sine selv”.

            Det er grunn til å tro at prestenes rykte ikke var helt ufortjent;  f.eks. skrev den tyske histo­rikeren Aventinus i det Herrens år 1530 at “Våre prester knuller, horer, drikker, spiller og bryter ekteskapet til de grader at man sier “prestekukk”, “hore­prest” osv. som ordspråk.”  – Bare et hjertesukk til slutt: “Gutter er gutter” heter det i Norge. Men på tysk sier man: “Prester er prester”, og neppe i et like unn­skyldende tonefall.

            Jeg har holdt meg til Tyskland en stund, men vi kunne også tatt et land som Spania. Den største spanske ordspråksamlingen inneholder 213 ordtak om munker – samtlige negativt inn­stilt. Det er med beklagelse redaktøren av samlingen siterer dem, og han beklager videre at han bare har utelatt de verste …  Men de han har med, er forsåvidt ille nok: “Munk og nonne bør ha en steinvegg mellom seg.” “Snakk mint mulig med horer og munker.” “Det er bedre å låse døra enn å stole på munkens samvittighet.” “Vil du leve godt i én måned? Slakt en gris. I ett år? Gift deg. I resten av livet? Bli munk!” For: “Tre ting gir munken avkall på: Kulde, tørst og sult.” Og bare “to ting er umettelige: Munkene og havet.”

            Sjefen til munkene var spanjolene også skeptiske til på flere måter: “La oss faste, sa abbeden – han hadde ei halv høne innabords.” “Abbed og armbrøstskytter – ikke bra for unge gutter.”  Hvorfor må man tenke seg selv. Men det er jo lenge siden, da – armbrøsten gikk ut av bruk for ca. 450 år siden.

            Mange ordspråk går igjen fra språk til språk i ulike variasjoner. “Prestesekken blir aldri full” sa man i Norge helt opp i dette århundre, lenge etter at man hadde sluttet å gi tiende av korn­avlingene til presten og hans sekker. “Bunnløs som preste­sekken” kunne det også hete. Dette ordtaket eller lignende, som “Prestens pung blir aldri full”, har jeg funnet på vel tjue europeiske språk, fra Island til Balkanhalvøya. På russisk heter det “Prestens sekk er dyp“, mens det er prestens mage som aldri blir full.

            “Jo nærmere kirken, jo fattigere bønder” sa man på samisk, av alle språk. På lands­bygda i Danmark og Tysk­land het det “Jo nærmere klosteret, jo fattigere bønder.” Beslektet med de sistnevnte er “Jo dummere folk, jo feitere prester.” (Danmark). Og dét skulle nok forstås både i overført og bokstavelig forstand. I Sverige kunne det gå så vidt at “Amen, sa prästen, trillade när från predikstolen.” Jens Bjørneboe skriver et sted om “ordet som ble kjød” når et gjaldt feite prester på seksten­hundretallet. “Presten og hunden lever av munnen” heter det, på norsk, dansk, svensk, tysk, fransk og italiensk. En mer makaber versjon er “presten setter pris på begravelser”; det gjorde han i hvert fall i Skandinavia samt Tyskland og Russland. I gamle dager fikk han jo stykkpris for sine tjenester. 

            Presteskapets griskhet og grådighet går igjen i mengder av ordspråk fra hele Europa. På dansk har jeg funnet ti varianter av prestenes bunnløse punger og poser og lommer og sekker. Dansker er glade i mat, og “begge er gode, sa presten, han ble spurt om han ville ha melka eller osten.” Men “denne gode maten skal spises i alle fall, sa presten, han spiste den selv.” “Jeg venter til fisken kommer, sa presten – de bød ham grøt.”  Og når det regner på presten så drypper det på klokkeren, for “suppa er god, sa degnen – han spiste bare kjøttet.” Men man trøstet seg med at “Satan liker rike enker og fete prester”.      

            Dette var altså Danmark, men samme erfaringer ser det ut til at man har gjort mange steder, uten at vi har tid til å lese hele boka. Men f.eks. heter det både i  Tsjekkia og Russland: “Hyllest til Gud, pølse til presten”. Og i Sverige: “Mer velling til presten!” “By meg en gang til, sa presten og strakte ut handa.” “Hvilke lidelser må vi ikke utstå for Jesu Kristi skyld, sa presten – han svidde fingrene på steika.” “Det var lekkert, sa presten – han åt opp desserten for bøndene.” Osv. Og bøndene sukket som følger: “Det er tungt å bake prestebrødet.” Presten fikk jo delvis betalt i naturalia.

             Men la oss dra hjem igjen, nærmere bestemt til Mandalstraktene. Derfra stam­mer det ene av et par-tre ordspråk som ikke har vært trykt tidligere. Det nytter jo ikke å gå rundt og samle slike ordspråk nå, ettersom de som nevnt stort sett har gått ut av språket. Men tidligere kirke­minister Helge Sivertsen har fortalt at da han som gutt ferierte i Øyslebø, hjalp han en gang en gammel bonde med høyonna. De satte seg for å tørke svetten og spise matpakka, og bonden mælte da som følger: “Jaja. I ditt ansikts sved skal du ede ditt brød – men  presten, han sveder berre når han eder.” Jeg har snakket med en gammel mann fra Mandalskanten som også hadde hørt dette ordtaket en gang i tiden.

              Prestenes og munkenes forhold til alkohol gikk det også gjetord om mange steder, i den grad at det ble ordspråk av det. Kanskje ikke i Norge, for her het det “å eta som ein prest og drikka som ein hest”. I Norden forøvrig har jeg heller ikke funnet noe særlig som tyder på at prestene drakk mer enn andre. Det skulle vel også litt til den gangen. Men  på kontinentet er det mulig at de klarte det. “Prestens hals – halv­literen rett ned” sa de i Romania. Og i Bulgaria: “Hvis du ser etter presten, så spør ikke klokkeren men kroverten.” “Ennå er ingen prest død av tørst” het det i Tyskland. Og “dette gjør jeg for dere alle, sa pastoren – han drakk opp brennevinet alene.”  Tyske munker hadde et enda verre rykte som svirebrødre: Det het “Å drikke som en kapusinermunk” og “Han super som en fransiskaner.” “Munker studerer mer i begre enn i bøker.”

             Bokas tittel  – 666 Ordtak mot presteskapet – skal ikke tas for bokstavelig. Som vanlig kommer man til Dyrets tall, 666, ved manipuleringer. Totalt inneholder boka omkring tusen ordspråk og lignende, som f.eks. ordspråklige talemåter eller sammen­ligninger. Slike talemåter er kanskje mer overbevisende vitnesbyrd enn ordspråk, fordi de som regel forutsetter at noe er kjent. “Som prestens mage” sier de i Romania om en umettelig person. “Han er som prestesekken”  het det på svensk, dansk og tysk.

            Det finnes eller fantes tusenvis av ordspråk og talemåter av denne typen. Noe av det mest interessante jeg har oppdaget, er at lignende ting ble sagt i land og kulturer som var dominert av andre religioner, f.eks. om brahminene i India, om budd­histiske munker i land som Japan, Kina og Tibet, og om jødenes rabbinere. Så det kan se ut som folks erfaringer med religiøse ledere til en viss grad er universelle. Riktignok har jeg ikke funnet mange ordtak om muslimenes mullaher og imamer, men det kan jo skyldes at dem er det fortsatt livsfarlig å tirre. Allikevel sier man i Iran at “Tre ting kommer jeg aldri til å få se: En maurs øye, en slanges fot – og en mullahs vennlighet.” På nasjonalbiblioteket i Kuala Lumpur fant jeg føl­gende: “Imamen synder, liksom vi.” Og i Tyrkia sa de: “Å håpe på almisser fra en imam, er å vente å se tårer i øynene på et lik.” I Tyskland sa de forresten nøyaktig det samme om presten.

            Men det var altså buddhistene, da. Jeg har lenge hatt mistanke om at budd­hismen har et ufortjent godt rykte blant mange av dem som kaller seg progressive i Vesten. Men i Kina ga de følgende råd: “Man bør ikke gå inn i et tempel alene, og ikke kikke ned i en brønn sammen med en annen.” Og grunnen fremgår av et annet ord­språk: “Munkene dreper folk, og prestene utsletter dem.” Det er her snakk om buddhistiske munker og prester, men det er vel grunn til å tro at folk overdrev litt i dette tilfellet, som man ofte gjør. Men også nonnene sine advarte kineserne mot: “En respek­tabel familie bør ikke sende sine døtre til et tempel hvor det er nonner.”

             Fra Japan har jeg ikke funnet noe om nonner, men mye om buddhistiske prester og munker. “Presten er flink til å lage kammer” heter det, temmelig kryptisk. Men selv har han jo glattraket hode i Japan, så det det dreier seg om, er at han er flink til å lage moralregler for andre. Akkurat som her på berget, altså. “Presten har ingen ut­­gifter, bare inntekter” heter det også. Og “selv messen for de døde beror på en gave til presten”. Liksom her i Europa har han nemlig utsett seg selv til å ivareta våre åndelige behov, mot å få dekket sine materielle dto.

             I India hadde de som kjent en egen prestekaste, brahminene eller brahmanene. Om dem sa man at “Tre blodsugere finnes det her i verden: Veggelusa, flua og brah­­manen.” Og “en gud kan gi deg en gave, men presten hans gjør det ikke”. Osv.

            Den av verdensreligionene vi ikke har vært innom ennå, er jødedommen. Men hel­ler ikke rabbinerne var borte når det gjaldt alkohol. Man klaget over at “Rab­bineren tømmer flasken alene, og ber de andre være lystige”. For “Å stille sulten til en rabbiner og tørsten til en hest kan man klare, men å stille tørsten til en rabbiner og sulten til en hest, er umulig.” Altså de motsatte av norske erfaringer ( “Å eta som ein prest og drikka som ein hest.”) Jeg stopper der, for det er ikke politisk kor­rekt å si for mye om jødedommen.

             Noen vil selvsagt tro at jeg har gjort et skjevt utvalg, og bare plukket ut det ne­ga­-tive. Det er forsåvidt riktig, og jeg angrer virkelig på at jeg ikke helt fra begynnelsen av også noterte meg de ordspråkene som var positivt innstilt. Da kunne boka ha hett noe sånt som “666 Ordtak mot presteskapet og 6 for”. Så vanskelig er det nemlig å finne ordtak som er for presteskapet.

            Miguel de Cervantes, har definert et ordspråk som “en kort setning som byg­ger på lang erfaring.” Det er vanlig å anta at ordspråkene gjenspeiler de brede lag av folkets erfaringer på godt og ondt. På dette området synes erfaringene å ha vært nesten entydige, i tider da kirkens makt var større enn nå.

Hvordan har jeg samlet ordtakene?

I boka er angitt vel 200 kilder. De fleste kildene er ordspråksamlinger på mange språk, hvor­­av de fleste er ukjent for meg. Men det finnes ordbøker, og jeg har slått opp i re­gisteret, hvis et slikt fantes, på ord som prest, prost, sogneprest, biskop, kapellan, klokker, degn, kirke, Gud, Vårherre, Satan, djevel, pave, munk, nonne, abbed, kloster, alter, kors, himmel, helvete, predikant, preken, helgen, bedehus, messe og bønn. Så har jeg stavet meg gjennom teksten på ikke helt uforståelige språk som nederlandsk, italiensk og portu­gisisk, og fått folk som kan språket til å kontrollere min over­settelse. Når det gjaldt  finsk og rumensk samt slaviske språk, så har jeg fått andre til å oversette det jeg fant under slike oppslagsord. Ellers har jeg til en viss grad måttet benytte oversettelser til tysk eller engelsk. I alt inne­holder boka ordtak fra 55 språk i 60 land.

    Jeg nevnte 200 kilder, men jeg har gått gjennom det mangedobbelte antall bøker.  En del samlinger er nemlig påfallende frie for antiklerikale ordspråk. I til­legg har jeg kikket gjennom alt som fantes av norske bygdebøker o.l. lokallitteratur.

    Dessuten har jeg benyttet enkelte utrykte kilder. Engang på slutten av tretti­­tallet var det et norsk barneblad som ba leserne å sende inn ordspråk på sin egen dialekt. Det kom inn hundrevis av svar, som er bevart i Norsk Folke­minne­samling. Og på Kung­liga Biblioteket i Stockholm finnes det et kjempemessig manu­skript som en svensk prest i forrige århundre jobbet med det meste av livet, men aldri fant for­legger til. Det er morsomt å se hvordan har vært ærlig nok til å ta med preste­fiendtlige ordtak, men allikevel ikke har kunnet dy seg for å kommentere enkelte av dem. F.eks. ved “Kirken er et gammelt hus og faen er en luring” har han tilføyd: “Et okyrkligt, af prästhat diktat ordspråk. Dermed försöka gudlösa att ur­sägta sig för att ej besöka kyrkan.” – Er det noe rart at folk pratet skitt om prester med en sånn holdning?