Religionskritisk forlag

Religionskritisk forlag er en forening med formål å styrke slagkraften i den kirke- og religionskritiske bevegelse og fremme livssynsalternativer ved blant annet å utgi, fremme og produsere religionskritisk materiale.
Forlaget ble stiftet i 1978.
Org. nr  988 380 814

Bøker

Bøker bestilles ved epost til bestilling@religionskritikk.no

Oppdatert prisliste – alt sendes portofritt

Siste fra forlaget

Jesus-hva-forskningen-sier-mens-kirken-tier-forside-Ronnie-Johanson
Jesus hva forskningen sier mens kirken tier
forfatter Ronnie Johanson

352 sider, kr. 390 innbundet. Sendes protofritt

Hvem var Jesus?
Guds sønn, som kom til oss i skikkelse av et menneske?
Bare et menneske, men et enestående godt menneske? 
En oppdiktet skikkelse, som aldri har eksistert?

Denne boken presenterer et fjerde syn på ham, 
basert på de siste tiårenes forskning.
Tror du at Jesus var et bedre menneske enn deg?
Les og bli overrasket!
Visste du at Jesus aldri anså seg som en som måtte dø for å frelse oss?
Eller at han aldri kom med noen misjonsbefaling?
Eller at han var en troende og praktiserende jøde som reviderte Moseloven på bare to punkter, og aldri hadde planer om å stifte en konkurrerende religion?

Boken gir blant annet svar på tidenes største kriminalgåte:
Hvorfor ble Jesus henrettet, mens ingen av apostlene 
ble arrestert før mange år senere?

Levi Fragell har kalt forfatteren Ronnie Johanson for «vår tids fremste fritenker».

Hvis man er ute etter lett tilgjengelige argumenter mot kristendommens framstillinger av Jesus, er dette en svært nyttig bok. Det er ofte en ren fornøyelse å se hvordan han plukker andektig tull og tøys fra hverandre med klar og respektløs logikk.

(…) mye godt oppdatert og presist formidlet informasjon om den historiske Jesus. Ronnie Johanson har lest seg godt opp på emnet, og han bygger på forskere som jeg anser som de fremste på feltet. Han forholder seg til et bredt og representativt utvalg av historisk Jesus-forskning, og han gjør mange fornuftige vurderinger både av kildene og av forskernes argumentasjon.

Historikeren Per Bjarne Ravnå på fritanke.no

Eldre bøker

Nostradamus-Visman-som-saa-Fremtiden-Ronnie-Johanson
Nostradamus – Visman som så fremtiden forfatter Ronnie Johanson

«… en kritisk, grundig og strålende bok
… en skikkelig godbit»

Tom Egeland
www.humanist.no

Nostradamus er historiens mest berømte spåmann. Han skal ha forutsagt hundrevis av verdensbegivenheter fra 1500-tallet til i dag. Men hvor treffsikker var han egentlig? Denne boken går gjennom alle hans profetier, samt en lang rekke tolkninger av dem.
Boken forteller også om profetens liv og virke, og om hvordan han er blitt bedømt og benyttet gjennom 450 år. Under 2. verdenskrig ble Nostradamus brukt i propagandaen fra begge sider.
Ronnie Johanson:
Nostradamus – Vismann som så fremtiden?
2015, 240 sider
Heftet kr. 250, innbundet kr. 350

Nostradamus – på tide å bli ferdig med ham?

Av Ronnie Johanson

Det er senhøstes 1939. I utkanten av Berlin bor propagandaminister Joseph Goebbels med kone og fem barn. Ministeren har mye å gjøre på kontoret og går ofte stuptrøtt til sengs. En kveld blir han vekket igjen av sin kone, som er oppglødd. Hun har lest en bok på sengen og kommet over noe hun må vise ham med det samme. Boken heter «Solens og sjelens mysterier» og er skrevet i 1922. Den har et kapittel om den gamle spåmann Nostradamus, og her kan ministeren lese: «I 1939 vil det oppstå en kritisk situasjon i det nye Polen, samtidig med Storbritannias siste og største krise.» Forfatteren  konkluderer med at Nostradamus her antyder «en andre eller tredje verdenskrig».

            Kort etter skriver Goebbels i sin dagbok om et møte med Hitler: «Jeg forteller om Nostradamus’ profetier. Når det gjelder vår tid, er de rett og slett forbløffende. Føreren er meget interessert i dem…» Og neste dag tilføyer han: «Verden er full av mystisk overtro. Hvorfor skulle ikke vi utnytte dette, for å undergrave motstandernes front…» Goebbels er altså klar over at mye beror på vidløftig tolking, og er beredt til å iverksette sin egen. Og ikke nok med det – selv forfalskede vers blir spredd som løpesedler av hans propaganda-apparat i årene som kommer.

SS-general Walter Schellenberg nevner en slik løpeseddel i sine memoarer. Under felttoget i Frankrike våren 1940 ble fremrykningen hindret av en strøm av flyktninger på veiene. „Brosjyren besto av dystre spådommer (…) og ble spredd blant det franske folk gjennom agenter, radiosendinger og flyslipp. Vi valgte bl.a. sitater der Nostradamus spådde „rykende ildmaskiner“ som under kraftig støy ville vise seg over byene og bringe skrekk og tilintetgjørelse blant menneskene. Dessuten profeterte vi for egen regning at bare det sørlige og sørøstlige Frankrike ville bli skånet for slike ulykker. I panikk beveget deretter det meste av flyktningestrømmen seg i den marsjretning vi hadde anordnet. De tyske troppene fikk den ønskede bevegelsesfrihet, mens den franske hærs marsjveier i betydelig grad ble blokkert.“

Etter dette tok også de allierte Nostradamus til hjelp i propagandaen, også de ved hjelp av forfalskede tekster. Men hva med de ekte tekstene – spådde han virkelig såvel andre verdenskrig som utallige andre historiske hendelser, slik det stadig blir hevdet?

Enhver vellykket spåmann uttrykker seg dunkelt og mangetydig, og må fortolkes. Hos Nostradamus vrimler dessuten originalutgavene av trykkfeil og misforståelser. Dette skyldes måten bøker normalt ble til på dengang: En hjelpemann i setteriet leste høyt fra manuskriptet; typografen satte teksten ut fra hva han hørte eller syntes han hørte. Mye i grunnteksten er uforståelig selv for filologer som er spesialister på femtenhundretallets fransk.

Et eksempel på et berømt nostradamusvers er dette: 

Udyr ville av sult vil krysse elvene

Det største slaget vil stå ved Hister.

Stormannen vil bli dratt inn i et bur av jern

når Tysklands barn holder øye med Rhinen.

Mange har ment at det er Hitler han skriver om, og har tydd til oversettelser som «når Tysklands barn ikke retter seg etter noe» i siste linje. Her kommer en trykkfeil fra 1568 til hjelp: «rien» («intet») for «Rin». Problemet er bare at «Hister» er det latinske navnet på Donau.

Fortolkere får lett spådommer til å stemme med historiske begivenheter − her har de jo fasiten. Men der én skribent i 1918 så en spådom om første verdenskrig, er en ny fortolker på syttitallet sikker på at samme vers dreier seg om andre verdenskrig. Der én ser den russiske revolusjon, er en annen ikke i tvil om at dreier seg om den franske revolusjon, osv.

Mer overbevisende ville det vært dersom fortolkere har fått rett i hva som ville skje i fremtiden.  Hvis Nostradamus virkelig var fremsynt, bør i hvert fall enkelte av dem ha vært i stand til å fortelle oss noe som kom til å skje etter at de skrev. Under arbeidet med boken  Nostradamus – vismann som så fremtiden? gikk jeg gjennom tusener av slike spådommer, og har faktisk funnet et par som slo til. Men dette er neppe flere enn man kunne forvente av tilfeldige treff.

I de tilfeller der Nostradamus selv kom med detaljerte og entydige spådommer, har disse vist seg ikke å slå til. Med ett unntak: I desember 1560 ville en ung konge dø, hadde han skrevet i en almanakk for dette året. Frankrikes sekstenårige konge Frans II døde faktisk 6. desember. Senker vi kravet til eksakthet, kan det også tas med at han skrev «En keiser vil bli født nær Italia». Napoleon ble født på Korsika i 1769, men disse detaljene fortalte han oss ikke.

Det kan vanskelig hevdes at ett og annet treff beviser prekognitive evner. Mengder av spåmenn har kommet med utallige spådommer, og en og annen er nødt til å ha flaks av og til. Det er de beste spådommene til de beste spåmennene vi hører om, de andre blir raskt glemt.

Om jeg selv skal våge meg på en spådom, må det bli at fortolkere fortsatt kommer til å finne vers hos Nostradamus som stemmer med nær sagt enhver stor begivenhet i fremtiden. Men ikke før etter at begivenhetene har funnet sted.

Så hva mente Nostradamus egentlig med sine spådommer? Antagelig ikke noe. Kanskje skrev han bare for å bli rik og berømt. At du leser dette, er tegn på at han lyktes.

Hedenske-hark-forside-Ronnie-Johanson
Hedenske hark forfatter Ronnie Johanson

Ronnie Johanson:
Hedenske hark
Forord ved Levi Fragell
Essaysamling, 2011, 141 sider
Innbundet kr. 150son

”Religionskritikk i ei klasse for seg sjølv”

D.-R. Miranda
(tidligere leder i Humanistisk Ungdom, i Humanus)

”Viktige humanistiske tekster”

Levi Fragell
(tidligere leder av den internasjonale
humanistbevegelsen)

”Ronnie Johanson er ikke bare en av Norges skarpeste religionskritikere, han er også en av de morsomste”

Didrik Søderlind
(rådgiver i Human-Etisk Forbund)

Forord

Ronnie Johanson er Norges mest kunnskapsrike religionskritiker. Hans egen akademiske bakgrunn er realfagene, og det fins selvsagt mer spesialiserte forskere på teologi, religionshistorie, filosofi, vitenskapsteori, kulturhistorie etc., som hver for seg kan rette mer selektivt søkelys mot kritikkverdige forhold i religionene. Men Ronnie Johanson har gjennom mer en 20 år boret seg inn i flertallet av disse felt, studert, dissekert og samlet et enestående tekstmateriale han har gjengitt i en rekke bøker. De mest kjente er den ”brune” serie – med inhumane utdrag fra Bibelen, Koranen og Luthers skrifter. Kjetterbibelen – på mer enn 400 sider – er en enestående samling av kjente fritenkeres ”ugudelige spissformuleringer” som viser både bredden og dybden i Johansons innsikt i den internasjonale fritenkertradisjons mangehundreårige historie.

Men Ronnie Johanson har ikke bare reprodusert andres tanker og formuleringer, han har også bidratt med egne tekster i ulike media, både med kåserende kommentarer og debattinnlegg. En del av disse er samlet i denne bok og bekrefter til fulle at hans egne religionskritiske bidrag står støtt på egne ben, ikke bare med hensyn til tyngde og betydning, men også – og ikke minst – når det gjelder litterær snert og sarkastisk underfundighet. Dette betyr at tekstene ikke bare er tematisk viktige, de er underholdende. Det innebærer ikke at enhver fritenker vil være enig i alle utfall og konklusjoner. Fritenkere skriver ikke fasiter og tror ikke på katekismer. Men selv nikket jeg fornøyd til de fleste av Johansons hark, og tenkte at hark egentlig er en for beskjeden ytringsform for dette stoffet. Det er å håpe at denne boken vil bidra til klar artikulering og styrket volum i det religionskritiske miljø, ikke minst i den nye generasjon av unghumanister som nå er i ferd med å revitalisere det religionskritiske element i humanismen.

Noen spør om ikke humanister nå først og fremst burde bruke sin energi på ”positive” prosjekter. Jeg er enig i at organiserte humanister på tydeligere vis burde stille opp for medmennesker, gå i flere fakkeltog, gi mer penger til sin egen hjelpeorganisasjon HAMU, vise mer synlig solidaritet med undertrykte og misbrukte. Humanismens viktigste mål er mennesket selv, styrke dets evne til livsmestring, frigjøre dets etiske potensialer, fremme dets rett til selvbestemmelse. Men både globalt og i vårt eget samfunn vil et slikt program innebære et oppgjør med overnaturlig dogmatikk som binder tro, tanke og moral til guders vilje, slik denne formidles av hellige menn og hellige bøker. Det er religionskritikken som har humanisert vårt samfunn og som i vår tid møter nye utfordringer både internasjonalt og i vårt eget land. Det er med god grunn Ronnie Johanson viderefører dette prosjekt til også å gjelde islam og den moderne overtro.

Den form for religionskritikk vi møter i denne boken er respektløs i forhold til påstander og fenomener som forfatteren og hans meningsfeller mener ikke fortjener respekt. Det er viktig å holde fast ved at slik omtale gjelder troen og ikke den troende. Humanisters respekt for mennesker er uavhengig av tro og vantro. Løsrevne sitater må ikke misbrukes til også å karakterisere religiøse mennesker som latterlige og mindreverdige på grunn av deres livssyn. Uten tvil fins det enkeltindivider som fortjener antihedersbetegnelsen ”kristendummen”, men dette er ressurssterke lederskikkelser som meget vel tåler å bli ertet for spekulative utspill. Som humanist er Ronnie Johanson innforstått med betydningen av denne sondring, og han er derfor også en viktig røst inn mot det religionskritiske miljø som ikke alltid har hatt den samme innsikt og forståelse.

Levi Fragell

Kjetterbibelen-ugudelige-spissformuleringer
Kjetterbibelen ugudelige spissformuleringer forfatter Ronnie Johanson

KJETTERBIBELEN – UGUDELIGE SPISSFORMULERINGER
Samlet av Ronnie Johanson

Illustrert av Ragnar L. Børsheim

Her er boken for den som
• trenger et slående sitat som kan sette spiss på et innlegg, en tale osv.
• tier i forsamlingen, men har sans for god religionskritikk
• trenger en gave til noen som taler eller tier

En kjetter er en person som er uenig med deg om noe som ingen av dere vet noe om.
William C. Brann

Livet er en seksuelt overført sykdom med 100 % dødelighet.
R. D. Laing

Ola Nordmann er i kirken fire ganger i sitt liv. To av gangene må han bæres inn.
Levi Fragell

Tenk om alt er en illusjon og ingenting eksisterer? I så fall har jeg betalt for mye for møblene mine.
Woody Allen

Barn er som Jesus. De har ofte ugifte foreldre, de bor hjemme til de er 30 – og gjør de noe, er det et under.
ukjent

Hvis ateisme er en slags religion, er avhold en slags fyll.
Marilyn Burge

Noen sier at religion gjør folk lykkelige. Det samme gjør lattergass. Det samme gjør whisky.
Clarence Darrow

Da jeg var liten, ba jeg hver kveld om en ny sykkel. Så oppdaget jeg at det er ikke slik det fungerer, så jeg stjal en sykkel og ba om tilgivelse isteden.
Emo Philips

Vi skal respektere vår nestes religion, men bare på samme måte som vi res¬pekterer hans idéer om at kona hans er vakker og ungene oppvakte.
H. L. Mencken

Hvis du snakker til Gud, ber du. Hvis Gud snakker til deg, er du schizofren.
Thomas Szasz,
psykiater

Man kan si hva man vil om å leve et syndig liv, men allmenndannende er det.
Hjalmar Bergman

Boken er på hele 430 sider og har over 1400 korte, slående og kritiske sitater om religion og livssyn av ca. 400 kjente og ukjente kjettere – blant andre:

Aristoteles, Cæsar, Shakespeare, Kierkegaard, Strindberg, Ibsen, Bjørnson, Kielland, Vinje, Garborg, Edvard Munch, Fridtjof Nansen, Charlie Chaplin, Woody Allen, Mel Brooks, Oscar Wilde, Mark Twain, George Bernard Shaw, Spinoza, Voltaire, Goethe, Heine, Lord Byron, Shelley, Tolstoj, Holberg, Wergeland, Schopenhauer, Nietzsche, Wittgenstein, Nehru, Sartre, Salman Rushdie, Ayaan Hirsi Ali, Richard Dawkins, Peter Wessel Zapffe, Arne Næss, Bertrand Russell, Karl Popper, Heinrich Böll, Darwin, Einstein, Umberto Eco, Øverland, Sandemose, Bjørneboe, George Orwell, John Lennon, Rowan Atkinson, Ingmar Bergman, Jan Guillou, Axel Jensen, Erik Fosnes Hansen, Shabana Rehman og hundrevis av andre mer eller mindre kjente navn.

Nesten ingen av de utenlandske sitatene har vært oversatt til norsk tidligere.

Sitatene er godt dokumentert med originaltekst og kildehenvisninger. Korte biografier over forfatterne inngår.

«… en enestående samling av kjente fritenkeres ‘ugudelige spissformuleringer’»

Levi Fragell

«Kjetterbibelen er en over 400 sider tjukk bok, spekket med sitater med skarp brodd mot religion.
(…) her er sitat fra filosofer som Aristoteles, Bertrand Russell, Robert G. Ingersoll, Petter Wessel Zapffe, Ingemar Hedenius, moderne religionskritikere som Richard Dawkins, Ayaan Hirsi Ali, Sam Harris og Daniel C. Dennett, forfattere som Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Isaac Asimov, Arne Garborg, Douglas Adams, religionsstiftere og sektledere som L. Ron Hubbard, Åge Åleskjær, komikere som Steve Allen, Woody Allen, Rowan Atkinson og historiske storheter som Atatürk, Winston Churchill, Gandhi, og humanistiske storheter som Margarete Bonnevie. Blant mange andre.
Her er sitat fra både fra filosofiske og litterære klassikere og fra norske aviser og medlemsblader for Human-Etisk Forbund. Her finner du velfundert og samfunnsanalytisk religionskritikk side om side med mer infantile og barnslige angrep på religion og religiøse. I forordet advarer Johanson om at «mange av sitatene vil føles krenkende for religiøse mennesker», samtidig som han understreker at man må «respektere retten til å tro hva man vil, men [at] ingen har krav på respekt for det de tror på».
Men her finnes også sitat som ikke direkte harselerer med religion, men som mer eller mindre direkte er uttrykk for ateistiske og/eller humanistiske livssyn. Som dette av forfatteren Philip K. Dick: Virkeligheten; det som ikke forsvinner når du slutter å tro på det.
Og for den som vil vite mer om opphavsmennene og -kvinnene, inkluderer boka en opplysende gjennomgang av hvem alle de navngitte kildene for sitatene er.»

Kirsti Bergh i Fri Tanke

Vi har et prosjekt på beddingen. På de dager da vi ikke publiserer egne artikler på bloggen, vil vi forsøke å gjengi ett eller flere sitat av religionskritikere. Disse er hentet fra Kjetterbibelen, utgitt på Religionskritisk Forlag, Oslo 2007.
Forfatteren av Kjetterbibelen, Ronnie Johanson, benytter selv undertittelen “Ugudelige spissformuleringer” på boken. Og det er nettopp det det dreier seg om. Gode spissformuleringer med et kritisk blikk på religion. Vi står ikke selv inne for alle påstandene, men vi garanterer morsom og tankevekkende lesning. Og nettopp det er vår hensikt. At leseren skal more seg, men også samtidig finne noe å reflektere over.

http://millenblogg.vgb.no
666-ordtak-mot-presteskapet-forside-Ronnie-Johanson
666 ordtak mot presteskapet forfatter Ronnie Johanson

Boken inneholder omkring 1000 antiklerikale ordspråk fra 60 land. De er samlet fra flere hundre kilder av Ronnie Johanson. Omkring 70 av dem er norske.
666 Ordtak mot presteskapet gir et levende inntrykk av hva folk sa om prester, munker og nonner i tider da kirkens makt var større enn nå.
Boken kom i 1994 og er så vidt vites fortsatt den eneste i sitt slag på noe språk. Den har derfor stor kulturhistorisk interesse, samtidig som den har underholdningsverdi (noe teg¬ningene, signert Gro Vik Fiadu fra Bergensavisen, bidrar til).

666 Ordtak mot presteskapet
1994, 174 sider
Innbundet kr. 350

Johansons presentasjon fra 1994:

Tegningen på forsiden viser en bukseløs prest som sitter på en pengesekk og svinger ølseidelen, mens en lett antrukket dame er på vei opp i fanget hans..)  Denne tegningen  er en slags syntese av innholdet.

Nå vil vel noen si at det får da være måte på insinuasjoner – sånne prester har vi ikke hørt om. Og det er vel det som er grunnen til at vi heller ikke har hørt slike ordspråk som de denne tegningen sammenfatter. Jeg kan ikke tenke meg at et eneste av disse ordspråkene stammer fra dette århundre; antagelig er de fleste flere hundre år gamle. De har vel stort sett gått ut av språket; i hvert fall i Norge. Men det inter­essante er jo at slike ordspråk har vært på folkemunne, helt opp til vårt århundre. Og det er ingen annen stand eller gruppering som får gjennom­gå i ordspråkene til de grader som presteskapet og den øvrige geistligheten.

Det eneste av disse ordtakene jeg hadde hørt før, var det som lyder «Dette går over min forstand og langt inn i prestens». Mer direkte er følgende, fra Vestby: «Presten ærber med hue’. Det gjør grisen au, når’n roter.»

Det virker i det hele tatt ikke som folk har hatt  overdreven respekt for geistlighetens åndsevner. Og særlig ikke for dem som går i kloster. «Den som ikke kan bli noe bedre, blir munk» heter det på flere språk. «Dum som en nonne» sier mani USA. (Dette kalles for øvrig en ordspråklig talemåte.) Alle har hørt at «når det regner på  pres­ten så drypper det på klokkeren.» Dette ordspråket har jeg selvsagt ikke tatt med, ettersom det ikke er rettet mot hverken prest eller klokker. Men i Tyskland sier man at «når det drypper på presten, så skjønner han at det regner.» Så mer distré er han ikke. Men «klok som en hest og sta som en prest» sa man på Romerike.

    Presten var kanskje ikke alltid så sterk i troen heller. Danskene forteller om en prest som ble bedt om å be til Gud om regn, og svarte at «Jeg kan godt gjøre det, men det nytter ikke så lenge det blåser fra den kanten.» Og fra Nederland har vi føl­­gende ordspråk som har form av en replikkveksling: «Hvis denne stormen ikke gir seg, er vi i Himmelen før midnatt, sa bonden. Måtte Gud bevare oss for det, svarte presten.»

    Hykleri er en vanlig beskyldning. «Bak korset er djevelen» heter det på et titall språk, og minst like utbredt er den klassiske «Gjør som presten sier, men ikke som han gjør!» Andre egen­skaper som anses karakteristiske fremgår av vanlige ordtak som «Ingen prest er så liten at han ikke går med en pave i magen», «Helvetet er ikke så hett som presten vil ha det til», «Prest blir man for brødet, ikke for Him­melen», «Presten døper sitt eget barn først», «Presten velsigner seg selv først», Været er aldri så kaldt at presten fryser i kirken mens det ofres», «Vokt deg for presters svik og kvinners list» – eller omvendt – og sist men ikke minst: «Fluer og prester kommer inn i alle hus». Til overmål het det seg i mange land at «Prestens barn blir sjelden bra folk».

    Å være i prestens tjeneste, derimot, var noe annet. «Tidlig opp og sent i seng, gid pokker være prestens dreng» sa man i Danmark. Og i Sverige: «Synden tar jeg på meg, hvis du tar meg på deg, sa presten til tjenestejenta.»

    Vi er nå kommet til de beskyldningene som rammer under snippen, for ikke å si under belte­stedet. Dermed har jeg ikke tatt stilling til berettigelsen av dem. Men det har andre gjort, f.eks. kirke­møtet i Aachen i år 836, som uttalte at nonneklostrene lignet mest på horehus. Og lignende klager har vært hørt til langt opp i nyere tid. Enkelte nonneklostre var faktisk kjent som bor­deller – i tysktalende områder nevnes spesielt klostrene i Interlaken, Frauenbrunn, Trub, Gott­stadt, Ulm og Mühlhausen. Så sa man da også at «Den som ikke vet noe om utukt, burde gå i kloster i Interlaken».

Dermed blir det også mulig å skjønne ellers uforståelige ordspråk som «Tretten nonner, fjorten unger», eller «Nonnene faster så buken svulmer.» Så sa man faktisk i vårt naboland Sverige. Til og med på Island hadde man gjort den erfaring at «En munk blant møyer er lite å stole på.» For ikke å snakke om et land som Tyskland: Der heter det «å hore som en karmelittermunk». Og «I mangt et kloster finner man to par tøfler under senga». «Munkene har brede senger» het det også. «Slipper du munken inn i huset, så kommer han i stua. Slipper du ham inn i stua, så kommer han i senga!»«skadefritt blir intet hus av munker, midd og møll og mus.» Men «på prekestolen er munken kysk».

            En egen type ordspråk er såkalte hermestev eller wellerismer, som har form av replikker.  «Den som holder seg til de fromme, blir from, sa munken – han lå med seks nonner på én natt.» «I kloster må man ete mye signet brød, sa jenta – hun kom hjem fra klostertjeneste i omstendig­heter.»

            Nå må man ikke tro at det bare var klostrene man hadde slike erfaringer med. Prestene fikk også sitt skrev påpasset, eller hva det heter. Til å begynne med het det seg at «prestene trenger ikke gifte seg, så lenge bøndene har koner». Men dette kunne jo ikke vare. Folk begynte å advare hverandre: «Vokt deg for eslets bakside, for kvinnens forside, og for alle sider ved presten.» «Ti skritt vekk er best, fra heste­hov og prest.» Og «Gamle aper og unge prester bør ingen ønske seg som gjester.» Så det endte som følger: «Det er dårlige tider, sa presten – bøndene lager ungene sine selv».

            Det er grunn til å tro at prestenes rykte ikke var helt ufortjent;  f.eks. skrev den tyske histo­rikeren Aventinus i det Herrens år 1530 at «Våre prester knuller, horer, drikker, spiller og bryter ekteskapet til de grader at man sier «prestekukk», «hore­prest» osv. som ordspråk.»  – Bare et hjertesukk til slutt: «Gutter er gutter» heter det i Norge. Men på tysk sier man: «Prester er prester», og neppe i et like unn­skyldende tonefall.

            Jeg har holdt meg til Tyskland en stund, men vi kunne også tatt et land som Spania. Den største spanske ordspråksamlingen inneholder 213 ordtak om munker – samtlige negativt inn­stilt. Det er med beklagelse redaktøren av samlingen siterer dem, og han beklager videre at han bare har utelatt de verste …  Men de han har med, er forsåvidt ille nok: «Munk og nonne bør ha en steinvegg mellom seg.» «Snakk mint mulig med horer og munker.» «Det er bedre å låse døra enn å stole på munkens samvittighet.» «Vil du leve godt i én måned? Slakt en gris. I ett år? Gift deg. I resten av livet? Bli munk!» For: «Tre ting gir munken avkall på: Kulde, tørst og sult.» Og bare «to ting er umettelige: Munkene og havet.»

            Sjefen til munkene var spanjolene også skeptiske til på flere måter: «La oss faste, sa abbeden – han hadde ei halv høne innabords.» «Abbed og armbrøstskytter – ikke bra for unge gutter.»  Hvorfor må man tenke seg selv. Men det er jo lenge siden, da – armbrøsten gikk ut av bruk for ca. 450 år siden.

            Mange ordspråk går igjen fra språk til språk i ulike variasjoner. «Prestesekken blir aldri full» sa man i Norge helt opp i dette århundre, lenge etter at man hadde sluttet å gi tiende av korn­avlingene til presten og hans sekker. «Bunnløs som preste­sekken» kunne det også hete. Dette ordtaket eller lignende, som «Prestens pung blir aldri full», har jeg funnet på vel tjue europeiske språk, fra Island til Balkanhalvøya. På russisk heter det «Prestens sekk er dyp«, mens det er prestens mage som aldri blir full.

            «Jo nærmere kirken, jo fattigere bønder» sa man på samisk, av alle språk. På lands­bygda i Danmark og Tysk­land het det «Jo nærmere klosteret, jo fattigere bønder.» Beslektet med de sistnevnte er «Jo dummere folk, jo feitere prester.» (Danmark). Og dét skulle nok forstås både i overført og bokstavelig forstand. I Sverige kunne det gå så vidt at «Amen, sa prästen, trillade när från predikstolen.» Jens Bjørneboe skriver et sted om «ordet som ble kjød» når et gjaldt feite prester på seksten­hundretallet. «Presten og hunden lever av munnen» heter det, på norsk, dansk, svensk, tysk, fransk og italiensk. En mer makaber versjon er «presten setter pris på begravelser»; det gjorde han i hvert fall i Skandinavia samt Tyskland og Russland. I gamle dager fikk han jo stykkpris for sine tjenester. 

            Presteskapets griskhet og grådighet går igjen i mengder av ordspråk fra hele Europa. På dansk har jeg funnet ti varianter av prestenes bunnløse punger og poser og lommer og sekker. Dansker er glade i mat, og «begge er gode, sa presten, han ble spurt om han ville ha melka eller osten.» Men «denne gode maten skal spises i alle fall, sa presten, han spiste den selv.» «Jeg venter til fisken kommer, sa presten – de bød ham grøt.»  Og når det regner på presten så drypper det på klokkeren, for «suppa er god, sa degnen – han spiste bare kjøttet.» Men man trøstet seg med at «Satan liker rike enker og fete prester».      

            Dette var altså Danmark, men samme erfaringer ser det ut til at man har gjort mange steder, uten at vi har tid til å lese hele boka. Men f.eks. heter det både i  Tsjekkia og Russland: «Hyllest til Gud, pølse til presten». Og i Sverige: «Mer velling til presten!» «By meg en gang til, sa presten og strakte ut handa.» «Hvilke lidelser må vi ikke utstå for Jesu Kristi skyld, sa presten – han svidde fingrene på steika.» «Det var lekkert, sa presten – han åt opp desserten for bøndene.» Osv. Og bøndene sukket som følger: «Det er tungt å bake prestebrødet.» Presten fikk jo delvis betalt i naturalia.

             Men la oss dra hjem igjen, nærmere bestemt til Mandalstraktene. Derfra stam­mer det ene av et par-tre ordspråk som ikke har vært trykt tidligere. Det nytter jo ikke å gå rundt og samle slike ordspråk nå, ettersom de som nevnt stort sett har gått ut av språket. Men tidligere kirke­minister Helge Sivertsen har fortalt at da han som gutt ferierte i Øyslebø, hjalp han en gang en gammel bonde med høyonna. De satte seg for å tørke svetten og spise matpakka, og bonden mælte da som følger: «Jaja. I ditt ansikts sved skal du ede ditt brød – men  presten, han sveder berre når han eder.» Jeg har snakket med en gammel mann fra Mandalskanten som også hadde hørt dette ordtaket en gang i tiden.

              Prestenes og munkenes forhold til alkohol gikk det også gjetord om mange steder, i den grad at det ble ordspråk av det. Kanskje ikke i Norge, for her het det «å eta som ein prest og drikka som ein hest». I Norden forøvrig har jeg heller ikke funnet noe særlig som tyder på at prestene drakk mer enn andre. Det skulle vel også litt til den gangen. Men  på kontinentet er det mulig at de klarte det. «Prestens hals – halv­literen rett ned» sa de i Romania. Og i Bulgaria: «Hvis du ser etter presten, så spør ikke klokkeren men kroverten.» «Ennå er ingen prest død av tørst» het det i Tyskland. Og «dette gjør jeg for dere alle, sa pastoren – han drakk opp brennevinet alene.»  Tyske munker hadde et enda verre rykte som svirebrødre: Det het «Å drikke som en kapusinermunk» og «Han super som en fransiskaner.» «Munker studerer mer i begre enn i bøker.»

             Bokas tittel  – 666 Ordtak mot presteskapet skal ikke tas for bokstavelig. Som vanlig kommer man til Dyrets tall, 666, ved manipuleringer. Totalt inneholder boka omkring tusen ordspråk og lignende, som f.eks. ordspråklige talemåter eller sammen­ligninger. Slike talemåter er kanskje mer overbevisende vitnesbyrd enn ordspråk, fordi de som regel forutsetter at noe er kjent. «Som prestens mage» sier de i Romania om en umettelig person. «Han er som prestesekken»  het det på svensk, dansk og tysk.

            Det finnes eller fantes tusenvis av ordspråk og talemåter av denne typen. Noe av det mest interessante jeg har oppdaget, er at lignende ting ble sagt i land og kulturer som var dominert av andre religioner, f.eks. om brahminene i India, om budd­histiske munker i land som Japan, Kina og Tibet, og om jødenes rabbinere. Så det kan se ut som folks erfaringer med religiøse ledere til en viss grad er universelle. Riktignok har jeg ikke funnet mange ordtak om muslimenes mullaher og imamer, men det kan jo skyldes at dem er det fortsatt livsfarlig å tirre. Allikevel sier man i Iran at «Tre ting kommer jeg aldri til å få se: En maurs øye, en slanges fot – og en mullahs vennlighet.» På nasjonalbiblioteket i Kuala Lumpur fant jeg føl­gende: «Imamen synder, liksom vi.» Og i Tyrkia sa de: «Å håpe på almisser fra en imam, er å vente å se tårer i øynene på et lik.» I Tyskland sa de forresten nøyaktig det samme om presten.

            Men det var altså buddhistene, da. Jeg har lenge hatt mistanke om at budd­hismen har et ufortjent godt rykte blant mange av dem som kaller seg progressive i Vesten. Men i Kina ga de følgende råd: «Man bør ikke gå inn i et tempel alene, og ikke kikke ned i en brønn sammen med en annen.» Og grunnen fremgår av et annet ord­språk: «Munkene dreper folk, og prestene utsletter dem.» Det er her snakk om buddhistiske munker og prester, men det er vel grunn til å tro at folk overdrev litt i dette tilfellet, som man ofte gjør. Men også nonnene sine advarte kineserne mot: «En respek­tabel familie bør ikke sende sine døtre til et tempel hvor det er nonner.»

             Fra Japan har jeg ikke funnet noe om nonner, men mye om buddhistiske prester og munker. «Presten er flink til å lage kammer» heter det, temmelig kryptisk. Men selv har han jo glattraket hode i Japan, så det det dreier seg om, er at han er flink til å lage moralregler for andre. Akkurat som her på berget, altså. «Presten har ingen ut­­gifter, bare inntekter» heter det også. Og «selv messen for de døde beror på en gave til presten». Liksom her i Europa har han nemlig utsett seg selv til å ivareta våre åndelige behov, mot å få dekket sine materielle dto.

             I India hadde de som kjent en egen prestekaste, brahminene eller brahmanene. Om dem sa man at «Tre blodsugere finnes det her i verden: Veggelusa, flua og brah­­manen.» Og «en gud kan gi deg en gave, men presten hans gjør det ikke». Osv.

            Den av verdensreligionene vi ikke har vært innom ennå, er jødedommen. Men hel­ler ikke rabbinerne var borte når det gjaldt alkohol. Man klaget over at «Rab­bineren tømmer flasken alene, og ber de andre være lystige». For «Å stille sulten til en rabbiner og tørsten til en hest kan man klare, men å stille tørsten til en rabbiner og sulten til en hest, er umulig.» Altså de motsatte av norske erfaringer ( «Å eta som ein prest og drikka som ein hest.») Jeg stopper der, for det er ikke politisk kor­rekt å si for mye om jødedommen.

             Noen vil selvsagt tro at jeg har gjort et skjevt utvalg, og bare plukket ut det ne­ga­-tive. Det er forsåvidt riktig, og jeg angrer virkelig på at jeg ikke helt fra begynnelsen av også noterte meg de ordspråkene som var positivt innstilt. Da kunne boka ha hett noe sånt som «666 Ordtak mot presteskapet og 6 for». Så vanskelig er det nemlig å finne ordtak som er for presteskapet.

            Miguel de Cervantes, har definert et ordspråk som «en kort setning som byg­ger på lang erfaring.» Det er vanlig å anta at ordspråkene gjenspeiler de brede lag av folkets erfaringer på godt og ondt. På dette området synes erfaringene å ha vært nesten entydige, i tider da kirkens makt var større enn nå.

Hvordan har jeg samlet ordtakene?

I boka er angitt vel 200 kilder. De fleste kildene er ordspråksamlinger på mange språk, hvor­­av de fleste er ukjent for meg. Men det finnes ordbøker, og jeg har slått opp i re­gisteret, hvis et slikt fantes, på ord som prest, prost, sogneprest, biskop, kapellan, klokker, degn, kirke, Gud, Vårherre, Satan, djevel, pave, munk, nonne, abbed, kloster, alter, kors, himmel, helvete, predikant, preken, helgen, bedehus, messe og bønn. Så har jeg stavet meg gjennom teksten på ikke helt uforståelige språk som nederlandsk, italiensk og portu­gisisk, og fått folk som kan språket til å kontrollere min over­settelse. Når det gjaldt  finsk og rumensk samt slaviske språk, så har jeg fått andre til å oversette det jeg fant under slike oppslagsord. Ellers har jeg til en viss grad måttet benytte oversettelser til tysk eller engelsk. I alt inne­holder boka ordtak fra 55 språk i 60 land.

    Jeg nevnte 200 kilder, men jeg har gått gjennom det mangedobbelte antall bøker.  En del samlinger er nemlig påfallende frie for antiklerikale ordspråk. I til­legg har jeg kikket gjennom alt som fantes av norske bygdebøker o.l. lokallitteratur.

    Dessuten har jeg benyttet enkelte utrykte kilder. Engang på slutten av tretti­­tallet var det et norsk barneblad som ba leserne å sende inn ordspråk på sin egen dialekt. Det kom inn hundrevis av svar, som er bevart i Norsk Folke­minne­samling. Og på Kung­liga Biblioteket i Stockholm finnes det et kjempemessig manu­skript som en svensk prest i forrige århundre jobbet med det meste av livet, men aldri fant for­legger til. Det er morsomt å se hvordan har vært ærlig nok til å ta med preste­fiendtlige ordtak, men allikevel ikke har kunnet dy seg for å kommentere enkelte av dem. F.eks. ved «Kirken er et gammelt hus og faen er en luring» har han tilføyd: «Et okyrkligt, af prästhat diktat ordspråk. Dermed försöka gudlösa att ur­sägta sig för att ej besöka kyrkan.» – Er det noe rart at folk pratet skitt om prester med en sånn holdning?

Luthers-lille-brune-forfatter-Ronnie-Johanson
Luthers lille brune forfatter Ronnie Johanson

Luthers lille brune
Redaktør: Ronnie Johanson
Andre utgave, 2006

Boken inneholder en samling utrolige sitater fra Martin Luther. De viser Luthers mørke side, bl.a. at han hatet bønder og jøder, ville gjeninnføre slaveriet, mente tyranni er den styreform vi trenger, og at de som ikke ville lære hans lille katekisme, skulle nektes mat og drikke. Videre ville han at myndighetene skulle henrette barn som var ulydige mot sine foreldre, samt kvinner som nektet ektemannen sex.
De fleste sitatene er ikke oversatt til norsk tidligere. Alle er hentet fra standardutgaven av hans samlede verker «Weimar Ausgabe». Johanson dokumenterer blant annet at Luther hadde et hovedansvar for at heksebålene flammet opp for alvor på hans tid. Luther utvidet heksebegrepet drastisk, til også å omfatte «kloke koner» som ikke hadde gjort skade men bare prøvd å hjelpe sine medmennesker. Dette, samt at han var direkte involvert i hekseprosesser, forties selv av moderne biografer.
I tillegg til luthersitater omfatter boken også utrolige utdrag fra Kirkens bekjennelsesskrifter, som blant annet dømmer udøpte barn til evig pine. I Norge blir fortsatt seks av ti båret inn i den lutherske kirke lenge før de skjønner at dåp innebærer medlemskap. Det er kanskje fornuftig å sette seg inn i hva såvel kirken som dens opphavsmann står for, før man blir båret ut igjen?

“… guldgruva av utförliga och väl belagda citat… Idén att låta religionernas nyckelfigurer själva tala är ett utomordentligt initiativ.

Carl-Johan Kleberg i Humanisten

«…her har jeg været taknemmelig for at kunne læne mig op ad det arbejde, der er udrettet af udenlandske Lutherforskere, så som Hubertus Munaryk og Dieter Potzel i Tyskland og Ronnie Johanson i Norge»

Frederik Stjernfelt,
professor i idéhistorie i København
i forordet til sin bok Syv myter om Martin Luther(2017)

« Luther på sitt aller mest uhyrlige. (…) Den tyske reformatoren forkynner drap på funksjonshemmede, prostituerte, hekser, homofile, småkriminelle, katolske geistlige, andre protestanter, opposisjonelle bønder, ulydige barn og kvinner som nekter ektemennene sine sex. Luther hadde også sin endelige løsning for jødene: Selv om han i visse tilfeller synes det er helt greit å drepe dem, er den mer generelle oppskriften å brenne synagogene, ødelegge jødenes eiendommer og drive dem ut av landet.

Som Johanson viser, mente Luther selv at ulydighet var en større synd enn mord. Luthers forsvar av både slaveriet og den absolutte autoriteten til både myndigheter og foreldre, er likevel mindre sensasjonell enn det det fremstilles som. For en mann som fremmet skriftens absolutte autoritet, fulgte dette ganske naturlig. Leser man Det nye testamentet, finner man at underkastelse og lydighet begge er absolutte krav for frelsen. Når disse forskjellige krav om lydighet kom i strid med hverandre, må alltid den øverste autoriteten få forrang. Det er derfor Luther også argumenterte for at barn som er ulydige mot sine foreldre må drepes av myndighetene, selv om ikke foreldrene selv ønsker det.»

Dag Øistein Endsjø i Ny Tid
Allahs-Lille-Brune-forfatter-Ronnie-Johanson-Walid-Al-Kubaisi
Allahs Lille Brune forfattere Ronnie Johanson og Walid Al Kubaisi

Walid al-Kubaisi og Ronnie Johanson
Allahs lille brune −
Koranen og hadither i utvalg
Forord ved Håvard Rem
2004, 93 sider
Innbundet, kr. 250

Religionskritisk Forlag ga ut i 1988 ut Guds lille brune med uhyrlige og utrolige bibelsitater, og fulgte opp året etter med Allahs lille brune; antagelig den første islamkritiske bok på norsk. I denne nyutgaven, er koransitatene er supplert med utvalgte hadither (utsagn fra profeten Muhammed). De er valgt ut og oversatt av Walid al-Kubaisi, vår ledende islamkritiker. Han gikk dessuten gjennom korantekstene og oppdaget at den vanlige oversettelsen var forskjønnende på en rekke steder. I grunnteksten heter det for eksempel at de troende skal føre krig mot de vantro – ikke «bekjempe» dem.

«I vestlig kultur har første- og andregenerasjons frafalne brakt historien videre. Deres bidrag har vært viktige. Allahs lille brune − som Guds lille brune og Luthers lille brune − er en real frafallen-bok.»

Håvard Rem

Guds-Lille-Brune-forfatter-Ronnie-Johanson
Guds Lille Brune forfatter Ronnie Johanson

Guds Lille Brune kr. 290.-
Guds lille brune
Utrolige bibelsteder i utvalg
Ny, utvidet utgave 2010, 139 sider
Innbundet kr. 290

Ronnie Johansons samling av utrolige bibelsitater kom første gang i 1988; dette er fjerde utgave med tre nye kapitler. Den er blitt brent og spyttet på, og har rukket å bli en kultklassiker.

“…en gruvlig samling helt äkta citat ur bibeln. (…) Ronnie Johan¬son har lyckats bra med att plocka fram förskräckande exempel på bibelns omänsklighet. (…) en liten guldgruve för den som söker bibelns galenskaper samlade på ätt ställe…”

Anders Aspegren i HEF-Eko

“…enhver som er i tvil om kristendomskritikkens etiske nødv¬endighet og som kan tenkes å ha illusjoner om vår offentlige religions gudsbilde, anbefales å lese både Bibelen og Guds lille brune.”

Andreas Edwien i Humanist

Noen utdrag fra kapitlet «Milde Jesus …»

Betingelser for å følge Jesus

Om noen kommer til meg som ikke hater far og mor og kone og barn og brødre og søstre, ja til og med sitt eget liv, da kan han ikke være min disippel.
Luk. 14: 26

 … selv går han foran med et godt eksempel

Mens Jesus ennå  talte til mengden, kom hans mor og brødre og ville snakke med ham. Det var en som sa til ham: ”Din mor og dine brødre står utenfor og vil gjerne snakke med deg.” Men Jesus svarte ham: ”Hvem er min mor, og hvem er mine brødre?” Og han pekte på dis­iplene og sa: ”Dette er min mor og mine brødre. For den som gjør som min himmelske Far vil, han er min bror og min søster og min mor.”
Matt. 12: 47-50

Imidlertid:

For Gud har sagt: (…) Den som taler ille om sin far eller mor, skal dø.
Matt. 15: 4

Dette var en lov gitt av Moses (2. Mos. 21:17), men Jesus finner grunn til å innprente den.

Straffen for ikke å følge Jesus

Når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle eng­lene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone, og alle folk skal samles foran ham. Og han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene. (…)

            Så skal han si til dem på venstre side: Gå bort fra meg, dere forbannede, til den evige ild, som er gjort klar for djevelen og hans engler! (…) Og disse skal føres bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.
Matt. 25: 31f,41,46

Slanger! Ormeyngel! Hvordan kan dere unngå å bli dømt til helvetet?
Matt. 23: 33

Vær ikke redde for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvetet!
Matt. 10: 28

Jeg er vintreet, dere er grenene. (…)Den som ikke holder fast ved meg, blir kastet utenfor som en brukket gren og visner. Man samler sammen slike grener og kaster dem i ilden, der de brennes opp.
Joh. 15: 5f

At hekser ble brent, ble begrunnet med dette jesusordet (samt Moseloven).

Syndere skal tortureres i all evighet

Om din høyre hånd lokker deg til å synde, så hogg den av og kast den fra deg! Det er bedre for deg at ett av lem­mene dine går tapt, enn at hele ditt legeme kommer til helvete.
Matt. 5: 30

(Fra Bergprekenen)

Og om ditt øye lokker deg til å synde, så riv det ut! Det er bedre at du går enøyd inn i Guds rike enn at du har to øyne og kastes i helvete, hvor deres orm ikke dør og ilden ikke slukkes.
Mark. 9: 47f

Jesus forklarer et par av sine lignelser

Han la frem en annen lignelse og sa: ”Himmelriket kan lignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin. Mens alle sov, kom hans fiende og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei. Da  kornet skjøt opp og satte aks, kom også ugress til syne. Slavene gikk da til husbonden og sa: Herre! Brukte du ikke godt såkorn i åkeren? Hvor er ugresset kommet fra? Det har en fiende gjort, svarte han. Slavene spurte: Vil du vi skal luke det bort? Nei, svarte han, for da kan dere komme til å rykke opp hveten sammen med ugresset. La det vokse der sammen til høsten kommer. Når det er tid for innhøsting, skal jeg si til høst­folkene: Sank først ugresset sammen og bind det i bunter for å brenne det. Så skal dere samle hveten i låven min.” (…)

Deretter lot han folk gå og gikk tilbake til huset. Da gikk disiplene til ham og sa: ”Forklar oss lignelsen om ugresset i åkeren!” Han svarte og sa: ”Den som sår det gode kornet, er Menneskesønnen. Åkeren er verden. Det gode kornet er de som hører riket til og ugresset er de som hører den onde til. Fienden som sådde dem, er djevelen. Høsten er verdens ende, høstfolkene er engler. Og slik ugresset blir sanket sammen og brent på ilden, slik skal det gå ved verdens ende: Da skal Menneskesønnen sende ut englene sine, og de skal sanke sammen og føre ut av hans rike alt som får folk til å synde, og alle som gjør urett. Så skal de kaste dem i den brennende ovnen, der de skal gråte og skjære tenner. Da skal de rettferdige skinne som solen i sin Fars rike. Den som har ører, hør!

            (…) Himmelriket kan også sammenlignes med et garn som blir kastet i sjøen og fanger fisk av alle slag. Når det er fullt, drar fiskerne det opp på stranden. De setter seg ned og samler den gode fangsten i kar, men kaster ut det dårlige. Slik skal det gå ved verdens ende: Englene skal dra ut og skille de onde fra de rettferdige og kaste dem i den brennende ovnen, der de skal gråte og skjære tenner.

            Har dere forstått alt dette?” ”Ja,” svarte de.

Matt. 13: 24-30,36-43,47-51

Jesus forklarer selvsagt ikke en lignelse med en ny lignelse. Den evige pine i et brennende helvete skal altså opp­fattes bok­stavelig, og ikke bare som ”fortapelse”. (”Ovnen” er en metafor for Gehenna; på norsk helvete. Ordet Gehenna kommer egentlig av Hinnoms dal; stedet sør for Jerusalem der søppel­ ble brent, men betyr i Jesu lære et tor­tur­kammer hinsides.)

Godt råd om hvordan man unngår synd

Den som ser på en kvinne med begjær, har allerede drevet hor med henne i sitt hjerte. Dersom ditt høyre øye frister deg til å synde, så riv det ut og kast det fra deg! For det er bedre for deg at ett av lemmene dine går tapt, enn at hele ditt legeme blir kastet i helvete.
Matt. 5: 28f

(Fra Bergprekenen)

Den lille bibel, og litt til

For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.(…) Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede blitt dømt…
Joh. 3: 16-18

Av dette følger at de fleste mennesker skal gå fortapt  –  f.eks. de troendes egne, vantro barn. Allikevel skal for­eldrene «skinne som solen i sin Fars rike» (se over).

Gled dere, hevnen kommer

Jesus fortalte dem en lignelse om at de aldri måtte gå trette av å be. I en by fantes det en dommer som ikke fryktet verken Gud eller mennesker. En enke der i byen gikk stadig til ham og sa: ”Hjelp meg til å gjøre gjengjeld mot min fiende!” Lenge ville han ikke, men til slutt sa han til seg selv: ”Enda jeg verken frykter Gud eller men­nesker, så får jeg hjelpe denne enken til å få sin hevn, for å få slutt på at hun plager meg.”

            Og Herren la til: Hør hva den urettferdige dommeren her sier. Skulle så Gud ikke gi sine ut­valgte hevn, de som roper til ham dag og natt, selv om han drøyer med å besvare deres bønn. Jeg sier dere: Han skal snart skaffe dem hevn. Men vil Menneske­­sønnen finne troende på jorden når han kommer?
Luk. 18: 1-8

På dommedag (når Menneskesønnen kommer) skal altså de som holder fast ved troen, få hevn over sine mot­standere (som vil bli sendt til helvete). Bibeloversettere bruker vanligvis ord som ”rett”, noe som  tilslører  den primitive hevnmentaliteten. Se Hedenius: Helvetesläran, p. 105ff.

Jesus nekter å hjelpe en kvinne fordi hun ikke er jøde

Jesus brøt opp og trakk seg tilbake til landet omkring Tyrus og Sidon. Da kom en kanaaneisk kvinne fra disse traktene og ropte: ”Herre, du Davids sønn, forbarm deg over meg! Min datter blir ille plaget av en ond ånd.” Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og bønn­falt ham: ”Svar henne, hun roper etter oss.” Men han sa: ”Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne får i Israels folk.” Da kom hun og tilbad ham og sa: ”Herre, hjelp meg!” Men han svarte: ”Det er ikke riktig å ta brødet fra barna og gi det til hundene.” ”Ja, Herre,” sa kvinnen, ”men hundene får jo spise smulene som faller fra deres herres bord.” Da svarte Jesus henne: ”Kvinne, din tro er stor. La det bli som du ønsker.” Og datteren ble frisk på timen.
Matt. 15: 21-28

Først når kvinnen sier seg enig i at hun som er hedning er bare for en hund å regne, får hun  hjelp.

Gode leveregler?

Sett dere ikke imot det onde, men hvis noen slår deg på det høyre kinn, så vend ham det venstre også.
Matt. 5: 39

Dette er en moral for slaver og lydige undersåtter, som kristne herskere har visst å utnytte.

Hvis noen tar fra deg kappen din, så gi ham skjorten også.
Luk. 6: 29

Hvis noen tar fra deg det som er ditt, så krev det ikke tilbake.
Luk. 6: 30


Snaasamannen-forside-Ronnie-Johanson

Det er ikke sant at Snåsamannen
har helbredet titusener
aldri tok betaling
er klarsynt
Dette og mye mer blir dokumentert i Ronnie Johansons bok Snåsamannen – Helbredelsene, spådommene, løgnene
Lanser Forlag, 2014. Boken selges også av Religionskritisk Forlag.
Heftet kr. 245

Da Ronnie Johanson skrev den første kritiske bok om Joralf Gjerstad, hadde han fortsatt en viss respekt for mannen. Den forsvant raskt etter at boken «Profeten fra Snåsa» kom ut. Folk fra Nord-Trøndelag tok kontakt med ham og fortalte om egne erfaringer med «Snåsakaillen»; tildels oppsiktsvekkende negative. Videre viser det seg at han gjerne tok imot betaling av pasientene; noe Johanson tidligere anså som løse rykter ettersom Gjerstad alltid har benektet dette.

Profeten-fra-Snaasa-forside-Ronnie-Johanson

Ronnie Johanson:
Profeten fra Snåsa
2012, 96 sider
Innbundet kr. 150

 «Profeten fra Snåsa» av Ronnie Johanson bør bli folkelesning.»

Professor dr.med. Tor K. Larsen
Dagbladet 13. mars 2012

«Profeten fra Snåsa» er en betimelig tankevekker.


Per Ivar Henriksbø; anmeldelse i Gudbrandsdølen Dagningen 14. mars 2012

«En av de smaleste, men samtidig viktigste bøker jeg har lest om tro og overtro …»

Per Ivar Henriksbø; anmeldelse i Gudbrandsdølen Dagningen 14. mars 2012

«Snåsakallen…  blir dissekert og avkledd i den ferske og underholdende boka Profeten fra Snåsa.»


Hege Ulstein, kommentator i Dagsavisen 

Ingen profet fra Snåsa 
Av Ronnie Johanson (kronikk, 2012

Joralf Gjerstad fra Snåsa har overnaturlige evner, påstår både han og forlaget hans. «Han ser inn i framtiden» skrev Gyldendal på omslaget av boken de solgte 140.000 av. Deretter fikk de ham til å skrive selvbiografi, til tross for at han alt hadde gjort det to ganger på andre forlag. For kort tid siden kom enda en bok om Snåsamannen; denne gang på Religionskritisk Forlag. I «Profeten fra Snåsa» går jeg gjennom alle spådommene hans, og ser dessuten på hans øvrige evner.
Dessverre er troen på spådommer skadeligere enn man skulle tro. En del mennesker lar den styre livet sitt og kaster bort mye mer penger enn de har råd til på spådomstelefoner. Enkelte klarer ikke lenger å ta avgjørelser selv. ”Vi vet om folk som har tatt livet av seg etter å ha ringt spåtjenester” innrømte en gründer med 20 ansatte spåkoner og spåmenn. (Dagens Næringsliv, http://avis.dn.no/artikler/avis/article6666.ece). Da blir ikke en koselig, gammel gubbe som Snåsamannen helt harmløs lenger. Med den enorme autoritet han har opparbeidet seg, godt hjulpet av massemedia, bidrar han og Gyldendal forlag til troen på spådommer. 
Gjerstads helbredende evner kan godt være reelle, om enn temmelig overdrevne. Noen mennesker har større evne til å påvirke sine medmennesker enn det vi andre har. Hvorfor skulle så ikke karismatikere ha en viss evne til å påvirke syke slik at kroppens iboende, helbredende krefter blir mobilisert? I medisinen kalles det sistnevnte for placeboeffekten. Før et nytt legemiddel blir godkjent, må det vanligvis påvises at det virker bedre enn placebopreparat med samme utseende, men uten virkestoff. Placebo kan også ha god virkning, og det ikke bare for psykosomatiske lidelser. 
De fleste lidelser går uansett over av seg selv; andre har et svingende forløp, med gode perioder innimellom. Men det er vel gjerne når man har det som verst at man tar turen til Snåsa. Da kan det jo bare gå én vei – men gjett hvem som får æren! Vi trenger altså ingen paranormal forklaring på healing, i den grad den virker.
Men vi hører sjelden om de pasientene Gjerstad ikke lyktes i å hjelpe, og dem han beroliget uten å ha medisinsk grunnlag for det. En av de historiene folk har fortalt meg etter at boken kom, er denne: En nær slektning var operert for kreft, og ringte Gjerstad for å høre hvordan dette ville gå. Dette går bra, skal han ha sagt – du er helt frisk. Under ett år senere var hun død av samme kreftsykdom, som hadde blusset opp igjen.
Spådommer som har slått feil, kommer sjelden i søkelyset. Og de som er blitt trukket fram, er lite oppsiktsvekkende − med ett spektakulært unntak: drapet på Kennedy i 1963. Til biografen Sletten Kolloen sa han:
”Jeg fikk et syn av den unge presidenten som døende eller død, en følelse av at han var skutt… noen dager senere fortalte (Dagsrevyen) at Kennedy nettopp var skutt i Dallas og lå på operasjonsbordet. Han klarer seg ikke, sa jeg til Signe. En time senere meldte de at Kennedy var død.”
En litt annen versjon kom Gjerstad med to år tidligere, i en selvbiografi fra 2006. Her fikk han sitt syn dagen før drapet, i biografien skjedde det flere dager før. Dette dreier seg om erindringsforskyvning, neppe om løgn. Synet av presidenten som døende har han nok ikke fått før selve drapsdagen, da han hørte at Kennedy var skutt. Senere har hukommelsen spilt ham et puss og tilbakedatert synet først med én dag, senere flere dager. 
Enda en versjon kom han med til til Dagbladet senhøstes 2008: ”… denne gangen ville han ha vitner. Han fortalte det til kona Signe Marie og en venn. Dagen etter var Kennedy død.” Denne vennen er ikke nevnt i de to tidligere versjonene han har gitt oss. 
Den falske erindringen om at han hadde forutsett drapet, har antagelig oppstått minst 37 år etter at drapet skjedde. Arvid Erlandsen har kjent Snåsamannen godt helt siden syttitallet. Han skrev den første boken om ham, Med varmt hjerte og varme hender, som kom i 2000. Da jeg ringte Erlandsen 31. mars i fjor, fortalte han at Kennedy-spådommen hadde Joralf aldri fortalt ham om. I så fall ville han selvsagt ha tatt den med i boken, sa han. For øvrig nekter både han og Gjerstad nå for at de noensinne har snakket med meg. Jeg vet ikke hvorvidt de lyver eller bare har glemt det.
Siden år 2000 har Gjerstad skrevet eller medvirket til i alt fem bøker. I samtlige forteller han om syner han har hatt. Til biografen Sletten Kolloen fortalte han at han ser av og til et blått lys når en pasient har god prognose: ”Får jeg øye på de blålige vibrasjonene, er jeg dønn sikker på at vedkommende blir helt frisk.” Blålyset har han sett helt siden 1945: ”Det strømmet et kraftig blålig lys ut… Jeg har sett det samme blå glorielyset senere også, i ulike varianter. Det følger meg gjennom livet og varsler alltid noe godt.” I den nyeste selvbiografien skriver han imidlertid at dette lyset som varsler noe godt, har ”alle regnbuens farger”.
Men i et intervju med Helgeland Arbeiderblad i juli 1997 sa han om sin synskhet: ”jeg ’ser’ ikke på noen måte, hverken i bilder eller tekst. Det hele dreier seg om noe jeg kjenner på meg, bare.” Så hva skal vi tro? 
Det var blant annet dette jeg tenkte på da jeg beskyldte ham for tilløp til bløff i et VG-oppslag 9. mars. Gjerstad tok sjansen på å svare med en kjempebløff: Han har lest «Profeten fra Snåsa» og det eneste som er sant i hele boka er at han tippet korrekt resultat en gang Rosenborg slo Viking i fotball. Hvordan vet han det, når han ifølge Dagbladet neste dag bare «har lest litt i boka»?
Han satser på sin opparbeidede autoritet og troverdighet, men hvem vil tro ham på at det er mulig å skrive en hel bok med bare løgner? Når kildene mine stort sett har vært Gjerstads egne bøker og intervjuer, samt de to biografiene om ham?
I boken nevner jeg i en fotnote at «det har gått rykter om at det tidligere var vanlig å gi ham en hundrelapp ved konsultasjon, men disse har ikke latt seg bekrefte og jeg fester ingen lit til dem» (s. 19). Det gjør jeg nå, etter at folk fra Trøndelag har tatt kontakt og fortalt meg litt av hvert. Blant annet at de har selv gitt ham penger, og at det var vanlig å gjøre det. Når man skulle ta turen til Snåsa fylte man gjerne bilen med venner og kjente som trengte behandling. Jeg kjenner konkret til to slike bilturer, der alle ga penger. Han har nok rett i at han har aldri forlangt betaling, men han sa ikke nei takk.
De jeg har snakket med, ønsker ikke å stå fram offentlig, fordi Gjerstad har så enorm prestisje at de regner med at de vil møte sterke reaksjoner i lokalmiljøet. Men det siste jeg hørte var at hans troverdighet i hjemfylket kan være i ferd med å rakne: Folk som vet at han tok imot betaling, irriterer seg over at han nekter for det.

Blasfemi-En-Antologi-forside-Ronnie-Johanson

Blasfemi
En antologi ved Ronnie Johanson
Lanser Forlag 1989
Religionskritisk Forlag har overtatt restopplaget
Innbundet, 240 sider, kr. 350

«Johanson har gjort et banebrytende arbeid for å kaste lys på denne mørklagte – men viktige – side av vår kulturhistorie. Boken burde stå i hyllen til enhver fritenker og være obligatorisk lesning for alle som er engasjert i kampen for ytringsfriheten.»

Terje Emberland i Arbeiderbladet

En enestående samling av skrifter som opp gjennom historien er blitt anklaget for gudsbespottelse. Den kom alt i 1989, men er fortsatt den eneste bok på norsk om emnet.
Boken spenner over et tidsrom på 1800 år. Blant de vel trettifem forfatterne finner vi berømtheter som Diderot, Shelley, Heine, Strindberg og Mark Twain, i selskap med nordmennene Marcus Thrane, Hans Jæger, Arnulf Øverland og Georg Johannesen m.fl.
Boken omtaler dessuten norske blasfemiprosesser fra 1567 til 1933. Blant annet har den et kapittel om den eneste nordmann som er blitt dødsdømt for blasfemi (1739).

Blasfemi-Innledning-1
Blasfemi-innledning-2

Boken Opprør til kr 350. –

Annet

Er-Kristendommen-fremdeles-den-tiende-langeplage-Overland-Hallesby

CD med Øverland og Hallesby:
Er kristendommen fremdeles den tiende landeplage?
Arnulf Øverland i opptak fra 1962.
Professor Ole Hallesbys berømte radioandakt “om helvede”
(Hallesby er på MP3-fil). (CD, 2009)
kr. 250.-

Tegneserier

JESUS KRISTUS & CO
–   Nytt nummer kr. 50.-
(i «CO» ligger også andre profeter blant de abrahamittiske religioner)
–   4 første numre a kr. 50.-, samlet kr 100.-